Angst

Angst er noe alle mennesker opplever i en eller annen form, dette er en tilstand som kan graderes og i den enkleste form kan angst føles som en lett kribling i magen, de som har sterk grad av angst kan paralyseres fullstendig.

Hvordan angst oppleves er individuelt og noen likhetstegn er rent kroppslig kan vi oppleve økt puls, at vi blir varme eller kalde, tørr smak i munnen, håndsvette med mer. Kroppen har naturlige måter å reagere på angst, og det er en rekke ting som skjer når vi utsettes for det vi kan kalle en fare. Ulike kjemiske reaksjoner skjer i kroppen, for eksempel utskilling av adrenalin som gir økt muskelkraft og virker bedøvende. Vi ønsker å fjerne oss fra situasjonen. Et eksempel fra mitt eget liv er for mange år tilbake, jeg tuslet hjem fra et hyggelig lag og plutselig sto det en grevling i veien foran meg. Fra barndommen hadde jeg fått skrekkhistorier om at disse relativt bedagelige dyrene biter til beinet knaser, jeg rakk rett og slett ikke å tenke før jeg tok fart og hoppet opp på panseret til en parkert bil. Grevlingen lurte nok fælt på hva jeg drev med og ruslet videre uten større sermoni. I etterkant kunne jeg kjenne at pulsen min var temmelig høy, jeg svettet og følte meg plutselig mer våken.

En annen reaksjon er å bli paralysert, det kan være slik at vi blir så redde at vi ikke klarer å handle ut fra hva som er hensiktsmessig i situasjonen. For å fortsette med mine egne erfaringer, jeg har fått en god dose høydeskrekk "tildelt", noe som er en dårlig kombinasjon med min hobby å gå på topptur med ski. Når angsten tar overhånd, fryser jeg til og klarer ikke å bevege meg lengre. Dette tok jeg opp med min egen terapeut før jeg skulle på tur en gang, og vi jobbet med dette både på en kognitivt nivå og ved å spille ut situasjoner. Terapeuten hadde et tips som fungerte for meg, og det var så enkelt som å klemme hardt rundt stavene og dermed få kontakt med kroppen min, se meg rundt og orientere meg, samt kjenne etter pusten min og hvordan følelsen i kroppen var. Vi gestaltterapeuter kaller dette for jording, og det som skjer i praksis er at jeg blir mer opptatt av de kroppslige reaksjonene og klarer å komme meg ut av angstfølelsen, ikke helt - men nok til at jeg klarte å forandre på adferden min. Siden denne timen var rett før jeg skulle på tur, fikk jeg muligheten til å praktisere disse teknikkene, og siden har jeg jobbet med klienter på tilsvarende måte.

Opplevelsen av angst kan derfor variere fra noe ubehagelig til en overveldende følelse som gjør at vi kanskje handler i panikk eller fryser fullstendig.

Å jobbe med angst med en gestaltterapeut kan være svært virkningsfullt, men det kan også være et vanskelig arbeid både for terapeut og klient. Ofte starter vi med å snakke om hva som gir klienten angst, det kan i seg selv utløse angstfølelsen, og derfor er det viktig å ha awareness om hva som skjer og sørge for trygge rammer i arbeidet. Terapeuten vil som oftest kartlegge de ulike situasjonene der klienten kjenner på angst og det pleier å være et mønster. Klienten kan ofte være opptatt av hvordan angsten oppsto, og det pleier ofte å være en spesifikk hendelse - noe som utløste angst i ettertid. Siden vi i gestaltterapi er opptatt av hva som skjer her og nå, tillegges ofte ikke dette så stor oppmerksomhet som en annen type terapi (kanskje?) - for vi ser på den hendelsen som et fenomen vi ikke kan gjøre noe med, siden det skjedde i fortiden. Det vi derimot kan jobbe med er å gjenoppleve dette som en drømmereise, eller bare ved å snakke om det - men med et fokus på hva klienten kjenner når han snakker om det nå.

Eksponering for angst i terapien kan skje gjennom enkle eksperimenter, som nevnt over kan det være at angstfølelsen kommer bare klienten snakker eller tenker på noe spesielt. Det kan også graderes opp, og terapeuter har gjerne tatt heis med klienter, kjørt tog for å sjekke ut følelsene eller (for spesielt interesserte) introdusert ulike krypdyr og insekter i terapirommet.

Hensikten med terapien er jo å redusere angstnivået hos klienten, dette gjør vi ved å bygge opp klientens egen awareness, rett og slett at han starter å kjenne etter når angsten kommer og bruker sine egne teknikker for å håndtere det før følelsen tar helt overhånd. Min erfaring er at det å jobbe med angst gjør at jeg som terapeut kan være fokusert på bestillingen fra klienten, men at resultatet i svært stor grad er avhengig av klientens egen innsats. Noen klienten får "hjemmelekser" og strekker sine egne grenser utenfor terapirommet, mens andre må jobbe over lang tid før de i det hele tatt er klar for denne type eksponeringer og utfordringer.

Hvis du lider av angst, eller kjenner noen som har det - vil jeg anbefale terapi. I tillegg finnes det en bok av Torkil Berge og Arne Repål som heter "Trange rom og åpne plasser". Hvis du ønsker å sjekke ut denne boken finnes den i eBok format på Nasjonalbibliotekets sider. Det vil si at du på www.nb.no kan søke etter boken og lese den på nett. I tillegg finnes det noe som heter Angstringen, en frivillig tjeneste der grupper med personer som har angst treffes for å bearbeide sine erfaringer og hjelpe hverandre. Det kan ta litt tid å få plass, og det er ofte en god ide å kombinere deltagelse i en slik gruppe med å gå i terapi. En annen ting som kan være vanskelig, er å informere de du har en relasjon med at du har angst. Du trenger ikke å komme med utfyllende informasjon om det - og reaksjonene fra omgivelsene er som regel svært positive når du etterhvert kan si at angsten kommer og du kanskje trenger litt tid på å hente deg inn. Siden alle opplever angst i en eller annen form, vil du kanskje oppleve støtte som gjør det lettere å leve med angsten. Terapeuten vil jobbe med deg for at du skal kunne stå på egne ben og klare deg selv. Ofte slutter klienten å gå i terapi, og det er naturlig at angsten kommer tilbake i samme eller forandret form. Den er en del av livet.

Miriam Polster om perfeksjonisme i terapirommet

Jeg var så heldig å få låne et video opptak av Miriam Polster fra et seminar i Anaheim i 1990. The Evolution of Psychotherapy er den største konferansen i sitt slag og hun er filmet i VHS tidens standard som senere har blitt digitalisert. Opptaket jeg så finnes ikke på YouTube, men det er mulig å bestille det herfra: klikk.

Som student har jeg bladd mye i den sorte boken som ekteparet Erving og Miriam Polster skrev i 1973. Miriam døde av kreft i 2001 og jeg hadde ikke noe bilde av henne før jeg satte inn DVDen og filmen satte i gang.

Hun blir beskrevet som en diva i gestaltterapiens verden, og jeg likte hennes fremtoning umiddelbart. Stemmen hennes er meget behagelig, hun snakket tydelig og rolig.

Miriam Polster

Temaet for foredraget og demonstrasjonen var veiledning, og hun starter med en innledning om hvordan veilederen skal bistå den hun veileder og ikke være opphengt i hva som er "riktig" terapi. Fra ulike situasjoner på NGI i undervisningsammenheng kan jeg kjenne igjen hvordan jeg tidlig i studiet ikke hadde kunnskap og erfaring fra faget og hele tiden evaluerte hva jeg ville ha gjort når jeg observerte andre.

"Some of the best moments in therapy have happened when I said the wrong thing", sier Miriam i opptaket. Hun forklarer dette med at hun som terapeut har sagt eller gjort noe "feil" i terapien, og resultatet har blitt en intervensjon eller et eksperiment der klienten har reagert på dette uten at intensjonen i utgangspunktet var planlagt. Jeg kjenner meg igjen i dette og har selv opplevd å plumpe ut med snakk eller handling i både terapi og øvelsessituasjoner der min umiddelbare tanke har vært "å nei, det her var ikke slik jeg hadde tenkt meg at reaksjonen skulle være".

Evnen til å kunne synliggjøre ovenfor klienten at du som terapeut har gjort en feil og beklage dette er som det meste annet som skjer i terapirommet sterkt knyttet til hvordan du er som person og hvordan du tidligere har vært vant til å takle situasjoner der du tråkker i salaten. En venninne av meg sa en gang: "Hvis du tråkker i salaten, er det viktig at du for all del står stille". Bortforklaringer og det å ikke anerkjenne at klienten blir krenket på et eller annet vis fungerer sannsynligvis ikke like bra som å innrømme at du gjorde en feil. Å kunne be om unnskylding til klienten og bruke den situasjonen som har oppstått i terapien til å se på hva som skjer fra et fenomenologisk utgangspunkt gir både klienten og terapeuten mulighet til å lære noe av hverandre.

Polster forklarer også at gestaltterapi ikke er en teknikk som hun bruker i veiledning og terapi. Jeg stusset litt over dette og har tenkt litt på hva jeg tror hun mente. Som mange av de andre pioneerene i gestaltterapiens utvikling var hun utdannet psykiater og har en annen bakgrunn en mange av de som er utdannet fra de ulike skolene som finnes for å lære metoden gestalt. Jeg tror hun mener at en psykolog eller psykiater selvfølgelig bruker eller kan lære seg noen av de tradisjonelle gestaltiske eksperimenter, for eksempel å bruke stolarbeide i terapien, tegne, drømmereiser og lignende. Den gestaltiske metoden inkluderer også de grunnleggende teoriene rundt awareness, feltteori, kontaktformer, kontaktsyklusen og mye mer. Jeg har hørt (husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det var en lærer på NGI) at det ikke er så viktig om pasienten går til en gestaltterapeut eller en terapeut som er utdannet i en annen metode, bare terapeuten er tro mot det hun har lært. Derfor kan det være en utfordring hvis terapeuten blander sammen ulike stiler av terapi hvis dette fører til at metoden blir inkonsekvent. Det betyr ikke at vi ikke skal hente inspirasjon fra andre kilder enn gestaltterapeuter, snarere tvert i mot, men det betyr at vi som gestaltterapeuter må være kritiske til om det vi eksperimenterer med passer inn i metodikken som vi har lært.

Mye av gestalt handler om å skape en awareness hos klienten, der hensikten er at han skal kunne se seg selv utenfra i ulike situasjoner og dermed kunne bevisst innføre endringer i handlingsmønstre og etterhvert kunne forandre seg. Å lese en bok om typiske gestalt eksperimenter gjør derfor ikke en ufaglært klar for å praktisere gestalt, det er en grunn til at vi går fire år på skolen for å lære metoden, eksperimentere med praktiske øvelser, praktisere som gestaltterapeuter under utdanning og få ekstern veiledning.

Miriam fortsetter med å veillede en fra salen, og jeg ble imponert over hvordan hun benytter humor og sin egen awareness for å få denne erfarne terapeuten til å snakke om sin klient som han opplever som kjedelig og at de ikke kommer noen vei i terapien. Hun utfordrer han på hans egen passive holdning til klienten og at han ikke tør å eksperimentere - som observatør av denne videoen sitter jeg igjen med en følelse av at denne terapeuten igjennom møtet med veilederen Polster blir oppmerksom på at han har lyst til å være frekk mot sin klient og bruke disse eksperimentene konstruktivt for å jobbe med det som er i deres felt.

Som terapeut har jeg selv tenkt at jeg med noen klienter og medelever må være konfluent og komme med gode intervensjoner, de bør være så gode at jeg sitter igjen og tenker at jeg er en veldig god terapeut. Hvis jeg skal overdrive ytterligere, ønsker jeg vel at klienten skal gå til sine venner og snakke om sin terapeut som "tryller" i terapirommet. Vel, sannheten er som Miriam påpeker, at de gangene terapien "funker" vet jeg ikke engang om det som terapeut, kanskje jeg ikke avklarer med klienten hvordan terapien har vært, samt at de beste situasjonene i terapien ofte skjer utenfor terapirommet, når klienten er ute i det virkelige livet og enten etterkontakten skjer og han ser seg selv i situasjoner eller at endringen virkelig finner sted.

Det er bare å famle av sted, tørre å være mennesklig og gjøre feil, innrømme dette og kanskje lære noe om både klienten og seg selv i prosessen?

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Sex

Jeg har lest første del av Brigitte Martels bok "Sex - gleder og skuffelser" (2008) og dette er en bok jeg anbefaler andre terapeuter/coacher å lese.

Sex er en av basis behovene for oss mennesker, og uansett legning og seksuelle preferanser har vi et valgt forhold (eller ikke-forhold) til seksualitet. Mange av våre tanker og følelser rundt sex er tabubelagt og klientene stiller ofte spørsmål rundt hva som er "normal" seksuell adferd og fantasier.
Utfordringen med dette normalbegrepet er at det som anses å være helt normalt for en person, eller i en situasjon kan oppfattes som abnormalt i andre settinger.

Gordon (Journal of Sex Education and Therapy, vol 11, 1985, s17) beskriver det slik: "Normal seksuell oppførsel hos voksne defineres som frivillig, som ikke utnytter, og som det er samtykke om; generelt sett er den ikke bare noe som er godt og fritt for skyldfølelse, men den øker også selvfølelsen."

Kilde: iStockphotos

Årsakene til seksuelle problemer kan være mange, og det er viktig som terapeut at samarbeid med fastlege blir foreslått til klienten hvis det seksuelle problemet kan ha en fysiologisk grunn. Problemer med potens eller å bli opphisset nok til å kunne gjennomføre et vaginalt samleie kan ha ulike årsaker som ikke nødvendigvis kan løses i terapirommet. En behandling hos lege eller en annen spesialist kan være nødvendig og det kan være en god ide å kombinere dette med terapi.

Å arbeide med sex i terapirommet kan være effektfullt i både individualterapi, par og gruppeterapi. Det finnes flere grupper i Oslo der det er mulig å delta med temaet sex eller seksualitet. Gruppeterapi kan være spesielt egnet til dette siden det finnes en rekke eksperimenter som kan gjennomføres i gruppen som både utfordrer klientene til å sette ord på sine seksuelle utfordringer, men fremdeles beholder konfidensialiteten og kan anonymiseres selv innenfor gruppen. For den som ønsker innspill på slike øvelser er denne boken av Martel flott, med beskrivelser av øvelsene og anonymiserte eksempler fra hennes praksis.

Den seksuelle fantasien er personlig, og klientene deler ofte ikke sine fantasier med andre fordi de er usikre på om dette er normalt eller hva deres partner vil reagere hvis fantasiene blir uttalt. En fantasi kan være kun en fantasi og noe som klienten drømmer og tenker om, men ikke ønsker å sette ut i praksis. Andre fantasier er mindre angstfylt eller fører ikke til skam hos klienten, og disse kan gjerne bli utført i virkeligheten, enten med hennes vanlige partner eller med elskere eller tilfeldige bekjentskap. Å kunne utforske disse tankene i terapirommet kan være både belastende og befriende. Rollen til gestaltterapeuten er ikke å dømme klienten, men utforske de fenomene som oppstår i feltet sammen.

Oppstår det seksuelle spenninger mellom klienten og terapeuten er ikke dette uvanlig, og det er helt klare retningslinjer for at terapeuten plikter å sette grenser for klienten og seg selv. I noen tilfeller kan denne "seksuelle spenningen" også utforskes som et fenomen.

Det er også terapeutens ansvar å sette grenser i forhold til hva som er akseptabelt som tema i gruppen eller i individualterapi. En generell regel kan være at seksuell adferd som er straffbart vil det være stor forskjell på hvordan terapeuten behandler temaet, det kan være aktuelt å trekke en klient ut av en gruppe hvis de handlingene eller fantasiene som personen beskriver eller gjør ødelegger for gruppeprosessen og heller ta personen i individualterapi.

Vel, dette blogginnlegget er ikke ment for å belyse denne typen adferd som er utenfor "normalen", men at det er noen grunnleggende deler som må være på plass for at individet har en sunt seksualliv. Disse tre komponentene er ømhet, intimitet og aggressivitet. De to første er nok enklere å forstå enn den siste, vi har som regel et relativt likt begrep på hva som kjennetegner ømhet og intimitet.
For mange er aggressivitet et negativt ladet ord, men i gestaltteorien mener vi at dette er en sunn aggressivitet som gjør at vi kan gi uttrykk for vårt begjær, sine behov og søken mot den annen part. Vi kan vel også kalle det initiativ.

Når fungerer terapi?

Naturligvis har jeg blitt mer oppmerksom på andre personers meninger om, og ikke minst erfaringer av terapi etter at jeg startet på NGI. Det lages TV programmer om temaet, så jeg antar at det er et område som endel av oss er interessert i.

Jeg synes det har vært mye diskusjon rundt tilbudet rundt coaching, terapi, veilledning, psykolog, psykiatri og så videre, og avhengig av hvilken ekspert du stiller spørsmål  - vil svarene være ganske forskjellige. Spør du en gestaltterapeut vil nok denne mene at hans/hennes metode vil hjelpe, ja - til og med være bedre enn endel andre alternativer.

Men la oss nå si at det ikke er et tema hva slags metodikk klienten får oppleve i terapirommet, hva er det da som angir at terapien hjelper?

Er det når symptomene forsvinner?

Hva er et symptom forresten?

Jeg skrev en artikkel om dette for en stund siden, se her, den handler om hvorfor klienter oppsøker en terapeut. La oss ta utgangspunkt i at klienten ikke får sove, ligger og grubler over sine store, ubetydelige, uklare, små, mellomstore og ikke-eksisterende problemer. Men han vet ikke hva som gjør at han ikke får sove. Han sjekker kanskje ut om det er lettere å sove etter et par pils, oppsøker en lege og får innsovningsproblemer - eller noe annet, men symptomet på at noe ikke er helt som det skal er der fremdeles. Han får fremdeles ikke sove. Da kommer denne personen inn i terapirommet for første gang.

Klienten går til terapeuten noen ganger, de første konsultasjonene går mer eller mindre til å bli litt kjent og kartlegge hva klienten plages med. Etterhvert kommer terapeuten sammen med klienten inn på ulike temaer, de eksperimenterer litt og plutselig er de er inne på noe viktig. De jobber videre og det er som om problemet løser seg selv. Klienten går et par ganger til, men sover nå som et barn om natta og bestemmer seg etterhvert for å kutte ut.

Terapien har virket!

To år senere, klarer ikke klienten å sove igjen. Terapien virket ikke alikevel.

Nå kommer vi inn på et litt kronglete område, der jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Klienten kommer med en problemstilling, vi kaller dette en gestalt. Gestalten er åpen.
Hva betyr det at en gestalt er åpen, tenker du kanskje?

Vel, det betyr vel at den plager deg - du kan gjerne dytte den til side og prøve å ignorere den. Noen ganger vet vi ikke at vi har en åpen gestalt engang, vi får rett og slett ikke sove.
Disse gestaltene trenger ikke å være komplekse problemstillinger, men i terapirommet til en gestaltterapeut vil dere sammen lete etter disse åpne gestaltene, bearbeide dem og forsøke å lukke dem.

Utfordringen er at det sannsynligvis ikke lar seg gjøre å lukke gestalten helt, den vil alltid være litt på gløtt - er du heldig vil den aldri åpne seg igjen, men for de fleste vil en hendelse i livet vårt åpne opp gamle sår. Det fine med dette er at du muligens vet hva gestalten din er, du løper til terapeuten din og forteller at dere sammen må få lukket den igjen - men problemet er kanskje at du og verden rundt deg har forandret dere, og gestalten er ikke helt lik som den forrige, den ligner - men er ikke den samme.

Terapi tar tid, og det er viktig å ta seg den tiden du trenger - ofte starter klienter med en intensiv periode hos sin terapeut og frekvensen avtar med tiden. Min anbefaling er å forsette å gå i terapi med litt lengre mellomrom, det er både preventivt og gjør sannsynligvis livet ditt lettere, noe som igjen påvirker dine relasjoner.

Opplevelsen av om terapi fungerer er personlig for hver klient, noen vil søke anerkjennelse i at de er normale, andre øver seg på å stå på egne ben og klare seg selv i hverdagen og noen vil sikkert gå fordi kona forteller dem at de må det. Vi har alle våre grunner til å gå i terapi, og sikkert like mange grunner til å bli eller slutte.

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Forholdsteori - del I: Ensom

Har tenkt litt på dette med forholdene jeg og de jeg kjenner har vært i, eller mangelen på forhold for den saks skyld. Nå skal ikke jeg forsøke å være som Kristin Spitznogle og skrive dette som om jeg vet løsningen på dine utfordringer i forholdet, men prøve å relatere det til gestaltteori så godt jeg evner. Hun har i motsetning til meg erfaring som psykolog.

Dette er på ingen måte noen fasit, og denne lille teorien vil kunne gi noen svar, men kanskje få deg til å stille noen spørsmål som gjør at du kanskje kommer et skritt videre og får din impasse til å løsne. Jeg har ikke hentet teorien noe sted, men det finnes sikkert hundrevis av andre som har skrevet noe tilsvarende.

Nå er jeg ikke ferdig med hele serien med blogginnlegg, og dette skrives uten spesielt mye forberedelser - så det er mulig jeg kommer til å skrive om dette til senere hvis det blir noe bra.

Det er alltid spennende med innspill og spørsmål, så ikke hold igjen på kommentarer.

Jeg kaller serien for forholdsteori - og her er første del:

Ensom
Når jeg var ensom, likte jeg bedre å kalle meg selv single.

Er det en ting jeg er livredd for, er det å være ensom - det kan vel en og annen eks underskrive på, og jeg regner med at mange andre har det slik som jeg hadde det. For meg er følelsen av å være alene ubehagelig, jeg er mye mer komfortabel med et å være i et forhold, selv om det kan være et forhold med mye motsetninger og konflikt. Bare det å krysse av i en boks for sivilstand kunne være litt ubehagelig, og det minnet meg gjerne på at det faktisk ikke var noen i livet mitt for tiden. Jeg ble gjerne trist, men for meg har det flere ganger vært min frykt for å være alene som har gjort at jeg ikke har befunnet meg i denne fasen i lengre perioder.

Andre jeg kjenner har tilbragt uker, måneder og år i denne fasen - de fleste ufrivillig.
Mange liker å være alene, og det er ikke noe som helst feil med det. Men det er nok en grunn til at så mange av oss oppsøker steder og bruker kommunikasjonsformer der hensikten er å finne seg en kort- eller langvarig partner. I gestaltteorien sier vi at vi blir til i relasjon med andre, med dette mener vi at personligheten din har ikke så mye innvirkning før du faktisk kan være i kontakt med et annet menneske. Vi kaller det personlighetsfunksjonen, og den blir til i møte med andre.

Selvsagt kan vi være sammen med mange andre mennesker i løpet av en dag når vi er ensomme, men da kvelden kommer sover de ensomme alene. De spiser endel måltider alene, drømmer alene og kanskje reiser alene. Du er alene.

I tillegg til å faktisk være ensom eller alene, er denne fasen en mental tilstand - det er gjerne en periode i livet der du mangler litt tiltakslyst og kanskje har et ubevisst eller bevist behov for å være alene. Hvis du har vært i et forhold som har tatt slutt kan det være denne fasen du befinner deg i rett etter bruddet, eller muligens en stund etter hvis du har "rast fra deg på byen litt". For å prøve å definere hvor du kan være rent mentalt, kan du være preget av en lettere depresjon, kanskje gå rundt og ønske at du ikke var alene - men ikke være helt klar for å gjøre noe med det. Du kan kanskje være redd for å bli såret igjen, eller for at det ikke finnes noen som liker deg nok.

I denne fasen kan endel av oss være veldig inadvendt, og vi holder oss selv tilbake. Vi kan teoretisk beskrive dette som retrofleksjon. Med dette mener jeg at vi holder tilbake behovet vårt.

(Bilde: iStockphoto.com)

Du kan gjerne ha en indre dialog som er kritisk til deg selv, skylde på dine manglende evner til å holde på en partner, at du synes du selv ikke er tiltrekkende og gå og holde på en rekke slike destruktive tanker om ditt eget selvbilde og bli sint på deg selv fordi du ikke føler du strekker til.
Å diskutere med en single som ønsker å være i et forhold kan være en utfordring, for det ligger mye følelser rundt dette temaet - ihvertfall hvis for jeg diskuterer det å prøve å få seg en kjæreste med en av mine venner. Farlig!

I en slik situasjon tyder ofte samtalen på at den single er egotistisk.
Dette er en annen kontaktform, der personen blir veldig fiksert i sin egen selvoppfattelse og har vanskeligheter med å takle endringer som påvirker hans oppfattelse av verdi eller sitt selv. Kontaktformen kan ha mange likheter med retrofleksjon, men forskjellen er gjerne at motsetningen av retrofleksjon er å dele, mens motparten til egotisme er å flyte sammen.

Jeg har ikke skrevet noe innlegg om egotisme enda, men det skal jeg gjøre senere. Mange går inn i den egotistiske kontaktformen av og til, spesielt når vi kritiserer oss selv for å ikke strekke til. En egotistisk samtale kan også være intrapsykisk, en samtale du har med deg selv. Det som da kan være viktig, er å snakke med personen og ha fokus på de tingene han er god på.

Meg: "Du har jo skikkelig draget på damene da!"
Han: "Nja, men ikke egentlig. Jeg har bare draget på de fæle damene!"
Meg: "Fæle damer? Hva mener du med det?"
Han: "Det er ingen av de damene jeg har draget på som er noe bra kjæresteemne, jeg treffer de bare på byen og så sees vi aldri igjen."
Meg: "Nja, er det sant da? Du var jo sammen med hun som jobbet på storsenteret i noen uker. Hun var jo ok?"
Han: "Ja, hun var ok..."
Jeg: "Hva var det som gjorde henne ok da?"

Nå har kompisen min åpnet opp, jeg er inne i det skallet som han hele tiden setter opp - jeg har rett og slett forhandlet meg inn. Er jeg heldig kan jeg rote rundt der en stund, men før eller siden slår egotismen til igjen og jeg befinner meg på utsiden. Jeg må forhandle meg inn igjen, hvis mulig.

Mange velger å være ensomme, noen blir det ufrivillig - det kan skje igjennom at kjæresten din slår opp, et samlivsbrudd, at den du lever med går bort eller andre ting som vi ikke råder over. Da kan vi også gli inn i egotismen og stenge oss selv inne, vi kan bli der inne sammen med våre introjekter - en annen kontaktform igjen.

Flere ganger som jeg har blitt single, sa stemmene i hodet mitt at jeg måtte vente en stund til jeg fikk meg dame igjen - jeg måtte jo være litt single! Ikkesant?
Introjekter er disse tankene vi har som beskriver hva vi "må, skal og bør" gjøre hele tiden. Det er gjerne tanker vi ikke har noe eierskap til, men har sin opprinnelse i barndommen vår, hva vennene våre sier eller alt det tøvet du leser i ukeblader og aviser.

Å ha selvtillit kan være en hindring for å komme seg ut av denne ensomme fasen, vi må ikke forveksle selvtillit med selvfølelsen. Selvtilliten er rett og slett det som gjør om du tør å ta skrittet videre til neste fase. Den er basert på selvfølelsen, og det er hvordan du faktisk ser på deg selv. Har du tanker om at du er noen kilo for tung, har vanskeligheter med å snakke med folk du ikke kjenner og så videre, har du en dårlig selvfølelse og får dermed kanskje dårlig selvtillit. Men du kan også ha en dårlig selvfølelse og prøve å skjule denne bak å utlyse en sterk selvtillit. Det er dessverre ofte selvtilliten som hindrer deg i å ta et skritt videre, det er denne som bremser deg i den videre ferden - den hindrer deg i å ønske eller evne å gjøre noe med situasjonen.

Ikke alle ønsker å være i et forhold, noen ønsker å unngå det til enhver pris av ulike grunner. Det er ingenting som tilsier at vi generelt har det bedre i et forhold - men man kjeder seg ihvertfall sammen med noen, ikke alene - det har vært mitt lille mantra opp igjennom årene.

Når du er ensom kan det være som en spiral som bare fortsetter nedover i de mørke tankene og vi kan bli deprimert - mange oppsøker en terapeut og jobber med å finne ut av alle disse tankene som svirrer rundt i hodet til forskjellige tider, terapeuten kan sette i gang forskjellige øvelser og rollespill som gjør klienten oppmerksom på sine egenskaper og hjelper ham å bygge opp en bedre selvfølelse. Med en styrket selvfølelse kommer kanskje også selvtilliten og styrken til å ønske å endre situasjonen og ta skrittet ut og prøve å oppsøke en potensiell partner.

Vi kan sammenligne å være i den mentalt ensomme tilstanden med en hvilken som helst impasse - du vet det er noe som "murrer", og har kanskje et ønske om å treffe noen - men tør ikke, vil ikke eller holder deg tilbake av en eller annen grunn. Folk rundt deg kommer kanskje med vennligsinnede råd, men du føler ikke at det hjelper. Hvordan kan andre vite hvordan du har det?

Det er neste fase, som jeg kaller kontaktfasen - kommer du plutselig ut av denne impassen, av en eller annen grunn klarer du å mobilisere initiativ til å forsøke å gjøre noe med saken. Du har ikke lengre tenkt å være ensom, men vil aktivt søke etter en partner!

Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse