Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse