Topdog / Underdog

Perls beskriver topdog/underdog som en indre konflikt, der topdog er den intrapsykiske stemmen som forteller deg alt du må, bør og skal gjøre. Dette kan være den pliktoppfyllende siden ved deg selv som holder kontrollen og sørger for at du spiser de riktige mengder mat, trener når du skal, leverer oppgaven i tide og alt det andre vi driver og minner oss på. Topdogen kan også være den angstfylte stemmen som forteller hvor farlig alt kan være, hvilke forferdelige konsekvenser de valgene du tar kan få og alt du går glipp av eller ikke går glipp av ved å handle. Topdogen kan være verre enn den mest kjatete og masete moren eller kjæresten din, den kan være et skikkelig pain in the ass og plage vettet ut av deg ved å konstant male på om alt mellom himmel og jord.

Alle har denne topdogen som egentlig er en integrert stemme i deg selv, som er påvirket som alt annet av din biografi og utgjør en del av personlighetsfunksjonen din. For de fleste er det bare en naturlig stemme som i grunnen er der for å passe litt på deg selv, og den er ikke i nærheten så plagsom som jeg kanskje beskrev den i avsnittet over. Men som alt annet skifter jo dette litt på, og den vil gå frem og være en sterk figur i noen settinger og gå helt i grunn i andre settinger.

Eckhart Tolle skriver om denne stemmen, og oppfordrer sine lesere til å lytte til sin indre stemme og alt det våset vi maler om til enhver tid.

Underdogen er den andre stemmen, den som kanskje ikke er der mesteparten av tiden - men som blir fremtredende når topdogen maser og tjater, den stemmen som sier: Drit i det! Dette løser seg av seg selv, dette kan du fikse i morgen!

Perls beskrev denne stemmen som den som sier Manana, eller "i morgen". Manana er herlig å ha på late sommerdager da dagene er lyse og det kan grilles i parken i stedet for å komme seg hjem og vaske klær og sortere tørrvarene i skapet. Manana er den litt betryggende stemmen som forteller deg at du ikke trenger å stresse og fokusere på alle de oppgavene som ligger foran deg, det er muligens den eneste vennen din når topdogen din går helt berserk og får pulsen din til å fyke opp og hjerteflimmeret og angsten er noen sekunder unna.

Disse to vennene dine krangler og dytter på hverandre hele tiden, men som regel er denne indre dialogen hensiktsmessig og resultatet er at du klarer å prioritere viktige oppgaver og la de tingene som Manana mener kan vente til i morgen.

Det er verre når du henger deg opp i topdogen eller underdogen på et vis. Hvis du aldri klarer å slappe av, føler deg stresset og styrt av dine introjekter - har du sannsynligvis en dominerende topdog. Klarer du derimot ikke å få gjort en skit, og alt utsettes til etter fristen - da har du en underdog som sitter og chiller et hakk mer enn nødvendig.

Denne konflikten skjer derimot ikke kun intrapsykisk, dette skjer også i relasjon med andre.

Topdogen er gjerne den som maser på den annen part, forteller om sine forventninger, delegerer oppgaver til sine medarbeidere, lager lister over ting som skal gjøres og kjenner på en økende frustrasjon over at ingenting skjer. Topdogen har nok en tendens til å "gjøre det sjæl" hvis ikke andre får ut fingeren, og ender opp med å være veldig veldig sliiiiten.

Underdogen sier gjerne: "Ja, dette skal jeg ordne opp i!", og gjør absolutt ingenting.
For det kan gjerne vente til i morgen, ikkesant?

For min del kunne jeg kjenne igjen dette med topdog/underdog, og jeg trodde at det var den som maser, nemlig topdogen som sitter med kontrollen fordi han delegerer og leder og forteller hva som skal gjøres. Men i virkeligheten er det Frøken Manana som styrer hele showet. Hun sier at oppgavene skal løses, har kanskje sin egen indre strid om hvordan det skal løses, men det skjer ikke så mye. Det skjer kanskje ingenting. Topdogen får hetta, og tar til slutt saken i egne hender. Etterhvert ser Frøken Manana at topdogen faktisk gjør oppgavene for seg, og det forsterker inntrykket av at det ikke er så farlig, så til slutt stopper topdogen å delegere eller mase, men lider seg igjennom helvettet selv, helt til han møter veggen og må innse at alt faktisk må gjøres manana.

Forholdsteori - del IV: Starte et forhold

Dette blogginnlegget inngår i en serie om forhold, tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontakt
• Dating

Nå har vi altså kommet et skritt videre, vi skal:

Starte et forhold
Det har blitt laget noen tusen amerikanske filmer om menns angivelige frykt for å starte et forhold, der vi gjerne har en kjekkas som har draget på hundrevis av damer og faller for en frøken med det lille ekstra. Han dras mellom frykten for å miste sin frihet og ønsket om å være sammen med denne flotte snella. Du har sikkert sett noen av disse og vet jo at 99% av dem ender med at de kommer over sin frykt og hele greia ender med at de kysser med en flott solnedgang i bakgrunnen og lever lykkelige resten av livet.

Vel, å starte et forhold kan jo både være den mest naturlige sak i hele verden - eller et virrvarr av ulike følelser, angst og frykt.

De fleste som starter et forhold har blitt i det minste enige om at de er kjærester og at det ikke skal hverken være lov å kontakte sine "fucking good friends", eks-kjærester eller damene på sentralbordet når det er julebord.

Hva annet kan man ha blitt enige om?

Her er det store variasjoner, og MYE rom for feiltolkninger, antagelser som ikke blir avklart og diverse fantasier. Selv har jeg flere ganger vært i starten av et forhold - men hun jeg angivelig er sammen med fremdeles driver med dating og ikke er helt sikker om jeg er den rette å innlede et forhold med. For meg skapte dette en enorm impasse som jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse.

I dette litt kritiske skillet mellom å sjekke om man ønsker å være seriøst involvert med en annen person i et forhold, eller om det holder med å ha datet en stund kan ofte skape noen uønskede situasjoner.
Det oppstår ofte det vi kaller en topdog/underdog konflikt mellom de to partene.

Fritz Perls introduserte vel denne teorien, og jeg skal forsøke å forklare den etter beste evne med et eksempel:
Hun ønsker å være i et forhold med ham, men han han er litt usikker på om det er en god ide.
Resultatet er at hun maser på ham om hvor flott det hadde vært om de kunne være kjærester og offentliggjøre forholdet i større grad. Hun tar på seg et ansvar for at de skal være kjærester og har en rekke forventninger som ikke blir innfridd. Han derimot, vrir seg unna - fortsetter å ha statusen sin på Facebook som single og sletter ikke profilen sin på sukker.no, bare i tilfelle.
Det blir en drakamp der hun maser og han skvetter unna den ene gangen etter den andre og det ser ikke ut som om det er noen løsning. Han er underdog.

Vi ser ofte denne typen situasjonen i terapirommet, og da pleier som regel terapeuten å sette i gang et eksperiment for å få klienten(e) til å innse at de inntar topdog/underdog rollene. Det som er hensikten med en slik øvelse er å få klienten til å løfte seg ut av rollen, gjerne ved å legge ansvaret for situasjonen tilbake på den som er underdog.

I praksis betyr dette at hun rett og slett må slutte å mase om at de skal være kjærester, og han må rett og slett ta ansvaret for å svare henne på spørsmålet om de skal være kjærester innen rimelighetens tid. Hvis ikke han i dette tilfellet ønsker å innlede et forhold, må hun ta en beslutning om hun ønsker å godta at datingfasen må vare litt lengre, eller kanskje innse at han ikke er mannen for henne?

Vårt kjære par kommer til enighet om at de skal være kjærester og starte et forhold sammen.
Forelskelsen råder, de holder hverandre i hendene, sender sms til alle døgnet tider og løser alle verdensproblemene over to flasker rødvin. De har seg både titt og ofte, noen ganger flere ganger om dagen og alt er jo helt toppers!

Så kommer kanskje topdogen hennes frem igjen, i stedet for å la han finne ut at det er mye bedre at han flytter inn til henne og at de leier ut hans leilighet enn at de flyr mellom begges leiligheter, pakker overnattingsbagger og blander sammen skittentøyet til hverandre og at alle ting peker på en ting: De er et par.

Nei, hun er utålmodig og kan ikke vente - hun starter å få noen forventninger igjen, blir litt sjalu på at han bruker så mye tid med både vennene sine - samt at han har en kollega han snakker om hele tiden som hun har sjekket profilen på Facebook og sett at hun både er single (les: kontaktsøkende) og veldig veldig pen, og sikkert snill og flørtete med ham? Den indre dialogen hennes tar til tider helt overhånd, og hun styres i stor grad av sine introjekter om at HAN må, bør og skal oppføre seg på den og den måten når de tross alt er kjærester!

Topdogen er masete og kan være en skikkelig showstopper for et forhold som skal startes. Noen ganger kommer man ikke helt i gang, for i dette tilfellet maser hun hele tiden om det neste som skal skje - hun ønsker at de skal flytte sammen og klarer ikke å la være å snakke om det.

Han på den annen side, blir vettskremt igjen. Hva mener hun med å flytte sammen? Må han selge leiligheten sin? Skal hun flytte inn hos ham, det er jo ikke akkurat praktisk? Hun har jo en flottere leilighet, men hva pokker skal han gjøre da? Hennes masing starter opp hans intrapsykiske dialog, og han bruker så mye tid i sin mellomsone at hennes hint om andre koselige ting, som f.eks sex, ikke blir observert. Han bruker sin oppmerksomhet på å takle den konstante masingen (selv om det langt ifra skjer så ofte), redselen for å miste seg selv og bare bli endel av et "vi" overskygger alt det hyggelige.

Mannen trekker seg unna, er mer sammen med kompisene sine - kanskje han til og med aktiverer profilen sin igjen? Finnes det kanskje noen damer der ute som ikke er ute etter A4 livet etter tre uker?

Heldigvis går hun til en gestaltterapeut, og de snakket og eksperimenterer rundt dette med hennes forventninger i forholdet og hun klarer å heve seg ut av sin topdog rolle og gir drømmemannen rom til å tenke seg om. Han har vekslet mellom frykten for at hun skal spise opp hans "selv", og den overveiende redselen for at hun skal gå fra ham. Han får tid til å tenke litt, filosofere og være litt for seg selv - kjenne på hvor mye han lengter etter henne og tenker på hvor flott det egentlig hadde vært å bo sammen.

Plutselig sender han henne en melding: "Jeg elsker deg, kan du fremdeles tenke deg å flytte sammen? Kanskje vi skal ta en date og snakke om hvilke muligheter vi har? Kan du i morgen etter jobb?"
Bingo!

Nå virker det som forholdet starter å tilpasse seg deres forskjellige ønsker, de skaper en felles forståelse for hvordan situasjonen skal være. De er konfluente!
Alle kontaktformene har en motsats, og til konfluens er det motstand som råder.
Vi kan godt si at dette parets utfordringer med topdog/underdog er forårsaket av hennes ønske om at de skal være konfluente, og at hans motstand skaper en underdog rolle for ham.
Men de fleste forhold veksler mellom konfluens eller motstand, det er helt naturlig. De kan ikke være enige og harmoniske absolutt hele tiden, av og til føler den ene seg urettferdig behandlet og motsetter seg noe den andre kanskje har oppfattet som et emne de har vært enige om hele tiden.

Det blir ofte først en utfordring når en eller begge henger seg opp i kontaktformen, i dette tilfellet kan vi si at han ønsker at de skal være enige og ha en felles forståelse hele tiden - han ønsker å være konfluent. Han har kanskje blitt så redd etter de utallige situasjonene der han har vært underdog at han går helt på akkord med seg selv. Ubevisst er dette noe hun legger merke til, og hun savner hans evner til å stå for det han tror på og starter å utfordre ham. Hun starter å mase igjen, og plutselig er vi tilbake i det samme gamle mønsteret.

Jeg tror sjelden at nyetablerte par stikker avgårde til samlivsterapeuter to måneder inn i forholdet - de bruker heller kontaktnettverket sitt og prater ut om situasjonen med venner og familie, og som regel er det to utfall; enten fortsetter de sitt forhold ellers så blir det slutt.

Langt i fra alle har utfordringer med å starte opp et forhold, for mange par er dette den mest naturlige fortsettelsen på kontakten og datingen som har funnet sted, de er konfluente for det meste og diskuterer seg frem til løsninger når utfordringene kommer.

En fordel som gjerne kommer med alderen er nemlig at mange av oss opplever denne fasen mer enn en gang, og vi lærer av våre feil. Kreativ tilpassing kommer inn i bildet, nemlig det at vi bruker de erfaringene vi har fra tidligere og enten handler på samme måte som før eller forstår når vi er i en situasjon at det kan være en ide å endre på måten vi takler de. Begge deler er kreativt, og det er en gestaltteori jeg har hatt litt utfordringer med å forklare videre til andre som er interessert i å lære.

Vi snakker gjerne om skjeletter i skapet, ballast og lignende. Alle par er ulike, noen ønsker å snakke om hvor mange sexpartnere de har hatt, andre ønsker absolutt ikke å vite hvor mange som har vært innom. Her gjelder det å tråkke litt varsomt angående sensitive tema, men å la vær å snakke om det kan være like dumt som å øse ut med informasjon. Avklaringer er viktig.

Føler partneren din for å snakke om et tema, og du kjenner en voldsom motstand mot dette - kan det være en ide å fortelle nettopp det og gjerne hvorfor. Kjæresten din spør deg hvor mange seksualpartnere du har hatt, og du får helt hetta. Kanskje fordi du har hatt mer enn du overhodet kan telle, eller fordi du nesten ikke har hatt noen - eller kanskje introjektene dine forteller deg at dette MÅ du absolutt ikke snakke om!

Da kan du fortelle at du synes det temaet er litt vanskelig og sårt for deg - gjerne spørre hvorfor hun ønsker å vite det, og gjerne si at du helt vil unngå å snakke om det hvis det er greit for henne?
Hvis hun forstår deg og sier at det var av ren nyskjerrighet, men det egentlig ikke er så viktig - har dere muligens tatt det opp for første og siste gang. Hvis hun derimot påpeker de trehundreogfireogførti hakkene du har skravert inn i sengestolpen - har du et større problem.

Konflikter er en del av å bli kjent, de ender gjerne opp med en impasse - du vet ikke hva du skal gjøre.
Problemet mitt angående konflikter med noen av mine partnere har vært at jeg blir så sinnsykt irritert og til slutt sint. Andre har en tendens til å bli veldig triste og gråter ustanselig, reaksjonene våre er forskjellige. Ender du opp i en situasjon der du og din nyetablerte partner krangler endel, du føler deg stresset, sjalu, misforstått, sover dårlig eller andre tegn på at dette kan bli et større problem for deg.
Da kan det være en ide at du tar deg en tur til terapeuten, alene.

Sjelden er det slik at et forhold i startfasen har behov for parterapi. Føler du at forholdet er preget av konflikt, ta ansvar for situasjonen og kom deg avgårde til en profesjonell som kan hjelpe deg med å finne ut av dine egne følelser og reaksjonsmønstre. Irriterer du deg over partneren din, er det ditt problem - så sant hun ikke irriterer deg med vilje.
Vi projiserer over våre egne følelser på partneren.

Et eksempel er at jeg går og er skikkelig irritert på grunn av ting som har med jobb å gjøre. Skuldrene mine er høye og jeg bjeffer til kjæresten min ved hver eneste anledning jeg kan, hun virker så sinnsykt irritert!
Men i grunnen er det jeg som er stresset og oppjaget, og jeg projiserer mine egne følelser over på henne. Hun blir sikkert frustrert over det men elsker meg og prøver febrilsk å løse mine problemer sammen med meg, når jeg faktisk må ta ansvar og løse det selv.

Parterapi er kanskje et alternativ, men jeg råder deg til å teste ut individualterapi først. Deretter kan du kanskje prøve å finne en samtalegruppe før du drar med deg partneren inn for tidlig.
Grunnen til at jeg skriver dette såpass bastant, er at vi må alle ta ansvar for våre egne tanker og følelser - vi kan ikke kreve at andre gjør det for oss. Du kan ikke skylde på andre fordi du ikke har det bra, det må du løse selv. Du trenger ikke å løse det alene, men du må ta ansvar for å gjøre noe med situasjonen, og du må starte med deg selv.

Skal relasjonen der imellom bli bedre, kan du ikke kreve at partneren din skal endre seg. Du må se om du kan endre deg, og det vil påvirke relasjonen mellom dere og endre feltet.

Ok, paret kommer seg igjennom de utfordringene som finnes - livet tralter videre og etterhvert befinnner du deg i neste fase som jeg kaller, å være sammen.

Forholdsteori - del I: Ensom

Har tenkt litt på dette med forholdene jeg og de jeg kjenner har vært i, eller mangelen på forhold for den saks skyld. Nå skal ikke jeg forsøke å være som Kristin Spitznogle og skrive dette som om jeg vet løsningen på dine utfordringer i forholdet, men prøve å relatere det til gestaltteori så godt jeg evner. Hun har i motsetning til meg erfaring som psykolog.

Dette er på ingen måte noen fasit, og denne lille teorien vil kunne gi noen svar, men kanskje få deg til å stille noen spørsmål som gjør at du kanskje kommer et skritt videre og får din impasse til å løsne. Jeg har ikke hentet teorien noe sted, men det finnes sikkert hundrevis av andre som har skrevet noe tilsvarende.

Nå er jeg ikke ferdig med hele serien med blogginnlegg, og dette skrives uten spesielt mye forberedelser - så det er mulig jeg kommer til å skrive om dette til senere hvis det blir noe bra.

Det er alltid spennende med innspill og spørsmål, så ikke hold igjen på kommentarer.

Jeg kaller serien for forholdsteori - og her er første del:

Ensom
Når jeg var ensom, likte jeg bedre å kalle meg selv single.

Er det en ting jeg er livredd for, er det å være ensom - det kan vel en og annen eks underskrive på, og jeg regner med at mange andre har det slik som jeg hadde det. For meg er følelsen av å være alene ubehagelig, jeg er mye mer komfortabel med et å være i et forhold, selv om det kan være et forhold med mye motsetninger og konflikt. Bare det å krysse av i en boks for sivilstand kunne være litt ubehagelig, og det minnet meg gjerne på at det faktisk ikke var noen i livet mitt for tiden. Jeg ble gjerne trist, men for meg har det flere ganger vært min frykt for å være alene som har gjort at jeg ikke har befunnet meg i denne fasen i lengre perioder.

Andre jeg kjenner har tilbragt uker, måneder og år i denne fasen - de fleste ufrivillig.
Mange liker å være alene, og det er ikke noe som helst feil med det. Men det er nok en grunn til at så mange av oss oppsøker steder og bruker kommunikasjonsformer der hensikten er å finne seg en kort- eller langvarig partner. I gestaltteorien sier vi at vi blir til i relasjon med andre, med dette mener vi at personligheten din har ikke så mye innvirkning før du faktisk kan være i kontakt med et annet menneske. Vi kaller det personlighetsfunksjonen, og den blir til i møte med andre.

Selvsagt kan vi være sammen med mange andre mennesker i løpet av en dag når vi er ensomme, men da kvelden kommer sover de ensomme alene. De spiser endel måltider alene, drømmer alene og kanskje reiser alene. Du er alene.

I tillegg til å faktisk være ensom eller alene, er denne fasen en mental tilstand - det er gjerne en periode i livet der du mangler litt tiltakslyst og kanskje har et ubevisst eller bevist behov for å være alene. Hvis du har vært i et forhold som har tatt slutt kan det være denne fasen du befinner deg i rett etter bruddet, eller muligens en stund etter hvis du har "rast fra deg på byen litt". For å prøve å definere hvor du kan være rent mentalt, kan du være preget av en lettere depresjon, kanskje gå rundt og ønske at du ikke var alene - men ikke være helt klar for å gjøre noe med det. Du kan kanskje være redd for å bli såret igjen, eller for at det ikke finnes noen som liker deg nok.

I denne fasen kan endel av oss være veldig inadvendt, og vi holder oss selv tilbake. Vi kan teoretisk beskrive dette som retrofleksjon. Med dette mener jeg at vi holder tilbake behovet vårt.

(Bilde: iStockphoto.com)

Du kan gjerne ha en indre dialog som er kritisk til deg selv, skylde på dine manglende evner til å holde på en partner, at du synes du selv ikke er tiltrekkende og gå og holde på en rekke slike destruktive tanker om ditt eget selvbilde og bli sint på deg selv fordi du ikke føler du strekker til.
Å diskutere med en single som ønsker å være i et forhold kan være en utfordring, for det ligger mye følelser rundt dette temaet - ihvertfall hvis for jeg diskuterer det å prøve å få seg en kjæreste med en av mine venner. Farlig!

I en slik situasjon tyder ofte samtalen på at den single er egotistisk.
Dette er en annen kontaktform, der personen blir veldig fiksert i sin egen selvoppfattelse og har vanskeligheter med å takle endringer som påvirker hans oppfattelse av verdi eller sitt selv. Kontaktformen kan ha mange likheter med retrofleksjon, men forskjellen er gjerne at motsetningen av retrofleksjon er å dele, mens motparten til egotisme er å flyte sammen.

Jeg har ikke skrevet noe innlegg om egotisme enda, men det skal jeg gjøre senere. Mange går inn i den egotistiske kontaktformen av og til, spesielt når vi kritiserer oss selv for å ikke strekke til. En egotistisk samtale kan også være intrapsykisk, en samtale du har med deg selv. Det som da kan være viktig, er å snakke med personen og ha fokus på de tingene han er god på.

Meg: "Du har jo skikkelig draget på damene da!"
Han: "Nja, men ikke egentlig. Jeg har bare draget på de fæle damene!"
Meg: "Fæle damer? Hva mener du med det?"
Han: "Det er ingen av de damene jeg har draget på som er noe bra kjæresteemne, jeg treffer de bare på byen og så sees vi aldri igjen."
Meg: "Nja, er det sant da? Du var jo sammen med hun som jobbet på storsenteret i noen uker. Hun var jo ok?"
Han: "Ja, hun var ok..."
Jeg: "Hva var det som gjorde henne ok da?"

Nå har kompisen min åpnet opp, jeg er inne i det skallet som han hele tiden setter opp - jeg har rett og slett forhandlet meg inn. Er jeg heldig kan jeg rote rundt der en stund, men før eller siden slår egotismen til igjen og jeg befinner meg på utsiden. Jeg må forhandle meg inn igjen, hvis mulig.

Mange velger å være ensomme, noen blir det ufrivillig - det kan skje igjennom at kjæresten din slår opp, et samlivsbrudd, at den du lever med går bort eller andre ting som vi ikke råder over. Da kan vi også gli inn i egotismen og stenge oss selv inne, vi kan bli der inne sammen med våre introjekter - en annen kontaktform igjen.

Flere ganger som jeg har blitt single, sa stemmene i hodet mitt at jeg måtte vente en stund til jeg fikk meg dame igjen - jeg måtte jo være litt single! Ikkesant?
Introjekter er disse tankene vi har som beskriver hva vi "må, skal og bør" gjøre hele tiden. Det er gjerne tanker vi ikke har noe eierskap til, men har sin opprinnelse i barndommen vår, hva vennene våre sier eller alt det tøvet du leser i ukeblader og aviser.

Å ha selvtillit kan være en hindring for å komme seg ut av denne ensomme fasen, vi må ikke forveksle selvtillit med selvfølelsen. Selvtilliten er rett og slett det som gjør om du tør å ta skrittet videre til neste fase. Den er basert på selvfølelsen, og det er hvordan du faktisk ser på deg selv. Har du tanker om at du er noen kilo for tung, har vanskeligheter med å snakke med folk du ikke kjenner og så videre, har du en dårlig selvfølelse og får dermed kanskje dårlig selvtillit. Men du kan også ha en dårlig selvfølelse og prøve å skjule denne bak å utlyse en sterk selvtillit. Det er dessverre ofte selvtilliten som hindrer deg i å ta et skritt videre, det er denne som bremser deg i den videre ferden - den hindrer deg i å ønske eller evne å gjøre noe med situasjonen.

Ikke alle ønsker å være i et forhold, noen ønsker å unngå det til enhver pris av ulike grunner. Det er ingenting som tilsier at vi generelt har det bedre i et forhold - men man kjeder seg ihvertfall sammen med noen, ikke alene - det har vært mitt lille mantra opp igjennom årene.

Når du er ensom kan det være som en spiral som bare fortsetter nedover i de mørke tankene og vi kan bli deprimert - mange oppsøker en terapeut og jobber med å finne ut av alle disse tankene som svirrer rundt i hodet til forskjellige tider, terapeuten kan sette i gang forskjellige øvelser og rollespill som gjør klienten oppmerksom på sine egenskaper og hjelper ham å bygge opp en bedre selvfølelse. Med en styrket selvfølelse kommer kanskje også selvtilliten og styrken til å ønske å endre situasjonen og ta skrittet ut og prøve å oppsøke en potensiell partner.

Vi kan sammenligne å være i den mentalt ensomme tilstanden med en hvilken som helst impasse - du vet det er noe som "murrer", og har kanskje et ønske om å treffe noen - men tør ikke, vil ikke eller holder deg tilbake av en eller annen grunn. Folk rundt deg kommer kanskje med vennligsinnede råd, men du føler ikke at det hjelper. Hvordan kan andre vite hvordan du har det?

Det er neste fase, som jeg kaller kontaktfasen - kommer du plutselig ut av denne impassen, av en eller annen grunn klarer du å mobilisere initiativ til å forsøke å gjøre noe med saken. Du har ikke lengre tenkt å være ensom, men vil aktivt søke etter en partner!

Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse