Drømmer

I gestaltteorien snakker vi mye om awareness og hvor betydningsfull denne egenskapen er for en terapeut. Dette kan også sammenlignes med mindfullness, et uttrykk som har sitt utgangspunkt i buddisme og meditasjon for å oppnå en balanse.

Hjernen vår er et temmelig komplekst organ, og alle tanker vi har blir dannet her og lagret som minner, kunnskap eller andre inntrykk.

Når vi sover skrus ikke funksjonene til hjernen av, men et lite område i den bakre delen av hjernen  danner bilder, fornemmelser og fantasier som er mer eller mindre sammenhengende. Det har blitt forsket mye på drømmer og drømmetydning og meningene rundt emnet er ganske forskjellige.

Håkonsen (2003) skriver at søvn ikke er det motsatte av våken tilstand, men at vi kan sette dette inn i en bevisthetsskala, og at det er nedsatt aktivitet i de hjernesentrene som styrer "våkenhet". Det vil også si at vi kan drømme eller fantasere om du vil, i det vi kaller våken tilstand. Bevistheten vår, akkurat som awareness kommer og går.

I gestaltterapi kan vi benytte oss av ulike eksperiment, og Norsk Gestaltinstitutt har beholdt noen elementer fra sin begynnelse som er influert av psykosyntese. Drømmereiser kan være korte øvelser som tar noen minutter å gjennomføre - eller være avanserte historier som er så omfattende at det tar en hel samling eller flere terapitimer å gjennomføre dem.

En slik drømmereise blir gjennomført som en slags meditasjonsøvelse, der terapeuten forteller en historie eller en situasjon og klienten ser for seg bilder og hendelser i sitt eget sinn. Det kan være flere klienter som gjør den samme øvelsen, og opplevelsene de får er like differensierte som hvert menneske er forskjellig. Drømmereisen er mer en styrt opplevelse, siden klienten selv har mulighet til å påvirke innholdet fordi hun er i en annen stadie av bevisthet.

Ofte har en drømmereise innhold med symboler. Carl Gustav Jung var en psykoanalytiker som brukte mye tid på drømmetydning, og han jobbet mye mer arketyper i sitt arbeid. Han gikk ut fra at drømmer hadde to dimensjoner, den objektive og den subjektive. I den objektive dimensjonen av en drøm er de personene eller tingene vi drømmer om den der er i virkeligheten. Den subjektive siden av drømmen representerer en side ved drømmeren.

Den objektive delen av en drøm kan være interessant å utforske når klienten er opptatt av relasjoner med andre eller forhold som ligger utenfor klienten selv. I forhold til de ulike impassestegene til Staemmler, så er dette ofte en fase der klienten skylder på andre for sine egne problemer. Hvis klienten da har drømmer om personen som relasjonen er vanskelig med, vil drømmen ofte tydes i den retning at det er denne personen det er noe feil med, drømmen reflekterer kanskje klientens egen oppfatning om personen, uten at dette nødvendigvis stemmer.

Bilde: iStockphotos.com

Kommer vi lengre ned i impassen, vil derimot klienten starte å differensiere ved å se de ulike polene i situasjonen, og ofte innser klienten at problemet ikke kun ligger hos den objektive part. Da kan symbolene eller personene i drømmen representere sider ved klienten som er ubehagelige eller som klienten ikke ønsker å anerkjenne. Hvis klienten drømmer om ulykker, kan terapeuten og klienten utforske hva dette betyr rent fenomenologisk. Det finnes en rekke ulike øvelser de kan gjøre, kanskje sjekke ut hva klienten føler angående en slik ulykke, om det har skjedd lignende situasjoner med klienten eller noe hun kjenner og så videre. Det kan også være nyttig å sjekke ut polaritetene til ulykker. Hva er det klienten assosierer med det motsatte av ulykker? Det kan være koselige situasjoner med familien, jogge, lykke eller hva som helst. Kanskje drømmen betyr at klienten opplever mye som har fellestrekk med ulykker i sitt liv? Samlivsbrudd eller uoppnådde drømmer om sitt eget liv kan føre til en følelse av håpløshet og dette gir utslag i at underbevistheten skaper drømmer om ulykker.

Nå var dette et fiktivt eksempel for å forklare forskjellene mellom å jobbe med drømmer på en objektiv eller subjektiv måte.

Perls anerkjente Freuds påstander om at drømmer hadde stor innflytelse, selv om han arbeidet med dette på en annen måte enn sin tidligere læremester. Han var også påvirket av Jung, og Perls mente at drømmer var projeksjoner av klienten (Clarkson/Mackewn, 1993. s10). Dette støtter opp under Jungs teori om de subjektive drømmene, nemlig at det er sider ved klienten som blir projisert i drømmen.

Fritz mente at drømmer var kongeveien til integrasjon. Han brukte drømmer til selvrealisering og innsikt hos sine klienter, og likte å sette opp gruppeterapi situasjoner der han kunne briljere med sine ferdigheter innenfor dette feltet. Han mente at klientens eksistensielle utfordringer blir mer synlig i drømmene og at disse projeksjonene kunne jobbes med så klienten kunne anerkjenne de og gjøre de til en integrert del av sin personlighet. Å jobbe med drømmer her og nå er en viktig del av gestaltterapi, og det er selvfølgelig variasjoner på hvordan ulike terapeuter vektlegger slikt arbeid.

Hans arbeid med drømmer forandret på mye av den analytiske delen av drømmer, nemlig ved å sette de ulike delene av drømmen "i bås" ved å generalisere bruken av symboler. Han arbeidet med drømmen fra klientens perspektiv og utforsket det fra hennes side. Han mente at den eneste feilen en terapeut kan gjøre er å forsøke å tyde drømmen.

"Let med warn you, there's only one great mistake you can make. That is to intrepret. If you start intrepeting, you're lost. You make an intellectual, Freudian game out of it, and at best, you will be filing away some very interesting insights into some intellectual filing cabinet, and make sure nothing real happens. Don't intrepet, just be that thing, be that plate, be that pot, be that friend of yours" (Perls, 1976. s. 184).

I denne uttalelsen kan vi nok en gang se et sleivspark til den intelektuelle Freud som analyserte og satte sine klienter i bås. Han ville heller at klienten skulle gjenfortelle sin drøm her og nå, og deretter ha et rollespill der klienten skulle være de symbolene som var figur i forbindelse med drømmen her og nå.

Når vi skal tyde drømmer, er det et fenomen at det vi husker av drømmen når vi våkner ikke nødvendigvis er det vi husker når vi skal gjenfortelle det senere. Dette er feltteorien i praksis, og for terapeuten er det viktig å stole på at det som blir figur først, som oftest er det som betyr mest for klienten her og nå. Vi snakker også om at figuren skal bli fet, det kan også bety at klienten kan bruke litt tid før de finner ut hva som er det de sitter igjen med et størst inntrykk av i forhold til drømmen.

For en klient som ikke er vant til gestaltterapi, kan det være litt vanskelig å spille et symbol i et rollespill. Hvis drømmen handler om et slitt teppe, er det ikke alltid en god ide å be klienten å legge seg ned på gulvet og beskrive at hun er et slitt teppe som føler seg tråkket på og fargeløs. Dette krever litt takt og tone fra terapeutens side, gjerne at terapeuten speiler klienten og snakker om sine egne opplevelser av å være et slitt teppe.

Å gjøre en slik type øvelse krever en tillit mellom klient og terapeut, og det er mange terapeuter som ikke foreslår slike øvelser - også fordi de er redd for å ødelegge et tillitsforhold. Det spennende med gestaltterapi er at klienten også ofte kommer med forslag om øvelsene selv. Id funksjonen kan gjøre at impulser om å legge seg på gulvet kommer, og klienten kan kanskje si dette. "Nå føler jeg for å legge meg ned litt", og terapeuten kan da avklare om han skal gjøre det samme.

Hvis ikke øvelsen gir noen mening, går timen videre og det kan være andre figurer som skal utforskes.

Polster & Polster (1973) bygger videre på Perls sine teorier rundt drømmer, spesielt i forhold til at drømmeren skal beskriver drømmen her og nå, og jobbe med emnene rundt projeksjoner og at drømmen har utgangspunkt i klienten. De beskriver også at tanken fra Perls i forhold til dette ikke er den eneste dimensjonen angående drømmer, men at det også er viktig for klient/terapeut relasjonen at drømmene blir bearbeidet i terapirommet. Jeg tolker deres bok slik at de ser en verdi i å ikke legge til seg en sannhet rundt arbeidet med drømmer, og at det er opp til hver enkelt terapeut å velge hvordan drømmer skal ha en betydning i terapirommet. Dette vil kanskje i seg selv være et emne jeg kan blogge om senere, nemlig hvordan terapeuten også påvirker det som skjer i terapirommet gjennom sine egne interesser og komfort med ulike temaer og eksperimenter.

Zinker (1971) brukte drømmer i sine gruppeterapisesjoner, der drømmeren kunne få spilt ut sine drømmer gjennom de andre deltagerne i gruppen. Her vil selvfølgelig drømmerens informasjon om drømmen og instruksjoner til de andre deltagerne være en vesentlig del av eksperimentet, men resultatet av å få det fremstilt som et rollespill gir drømmeren mer innsikt i sin egen tolkning av drømmen.

Uansett hvilket bevisthetsnivå du befinner deg på, vil sinnet ditt ha evnen til å drømme eller fantasere. Når vi sover er det underbevistheten som fører til at drømmene skjer, og vi husker svært lite av de drømmene vi har i løpet av en natt - mange husker rett og slett ingenting. Å drømme om å vinne i lotto, bli kjæreste med en person vi liker, bli kvitt en sykdom og alle de andre tingene vi ønsker eller ikke ønsker er helt naturlig. Å drømme er ikke bare en flukt fra virkeligheten, men også en drivkraft til å oppnå noe vi ønsker, det kan også være en forsvarsmekanisme for å ikke erkjenne tingenes virkelige tilstand.

 I terapirommet kan du leve ut dine drømmer, og en gestaltterapeut skal i følge teorien få klienten til å oppleve hendelsene her og nå. Det er viktig å ikke "snakke om", men å føle hvordan et emne påvirker deg. En klient vil starte en terapitime som oftest med å komme med en bestilling på hva som er figur, eller det vil være en del av timen der klienten snakker om sin drøm og forteller terapeuten om de ulike symbolene og innholdet. Det er først når klienten starter å kjenne etter hva som skjer med henne i terapirommet at vi er klare til å eksperimentere og utforske emnet ytterligere.

Det er viktig å drømme, det er godt å kunne forestille seg situasjoner i et bedre lys - i hvertfall hvis det er en form for realisme over det - og det kan også være hensiktsmessig å utforske både de sannsynlige og usannsynlige polariseringene i en drøm. Har klienten en uhelbredelig sykdom, kan det være både en trøst i å utforske tankene rundt det å være frisk, samt å se på polariseringen i at hun faktisk ikke kommer til å bli frisk. Hovedformålet med terapi er å gi klienten evnen til å støtte seg selv og kunne leve med sine feil og mangler, samt alle de positive sidene som finnes.

Som en klok person sa til meg en gang: "Drømmer er gratis!"

Topdog / Underdog

Jeg har skrevet en artikkel om topdog / underdog tidligere, og en medelev fra klassen hadde skrevet en artikkel om dette emnet som jeg fikk lese. Dette temaet har for meg vært relativt enkelt å forstå, ihvertfall trodde jeg det - men det har vært så lett for meg å mikse opp ulike kilder og få oversikten over hva de ulike gestaltistene mener er riktig. Min medelev har gitt meg tillatelse til å skrive om artikkelen, så dette blogginnlegget er omskrevet av meg, alle personlige referanser er fjernet.

Korb, Gorrell, Riet (1989) skriver om det manipulerende selv. Individer som manipulerer seg selv og omgivelsene, gir særlig oppmerksomhet til deler av sin egne erfaringer og ser bort  fra andre. De viser til det å blokkere sunn kontakt med omgivelsene som ”…the self-torture game labeled by F.Perls as topdog/ underdog" (s. 62).

Topdogen er den som krever og vet hvordan ting skal gjøres og har svarene, ofte med en hel mengde introjekter.

”The topdog, speaking only of the individual from within, is an introjection of sociotal, familial, or authoritarian demands” (Korb m.fl, s. 63).

Den indre stemmen eller topdogen forteller klienten hva som skal til, så det er bare å gjøre det. Underdog er ofte enig i det topdogen predikerer, men samtidig er underdogen unnvikende.

Underdogen saboterer topdogen ved å være unnvikende og innta rollen som offer. Korb m.fl skriver også at underdogen oppfører seg barnslig og inntar rollen som offer. Strategier som fiendtlighet, aggresjon, besettelse og hyperaktivitet. To aspekter oppstår ofte i underdogens personlighet. Den ene er at underdogen blir selvsentrert og narsissismen inntreffer, den andre er at underdogen får en barnslig fremtoning.  Forsvarsmekanismene lært som barn blir vaner som ofte kan bli fokus i terapien. De blokkerer en positiv selvfølelse og den nødvendige energien som trenges for håndtere omgivelsene på en hensiktsmessig måte (Korb mfl 1989).

Videre mener de at topdogen er orientert mot det perfekte og kommer med krav om hva som burde gjøres. Stadig forsøker den å forbedre og endre seg. Noe de mener er måte å hindre at utvikling og endring skjer. Beisser (1970) sier det slik: ”Forsøker vi å kontrollere ubehagelige tanker og følelser ved å skyve dem vekk, blir de ofte bare sterkere. Jeg kjenner at jeg skyver de vekk og fokuserer på noe annet. Lager min egen virkelighet. All endring forutsetter anerkjennelse av det som faktisk er, og når vi aksepterer det som er, kan endring oppstå. «The paradox of change»” (A. Beisser 1970). Underdogen akseptert topdogens krav og finner årsaker og unnskyldninger på hvorfor den ikke klarer å møte kravene.

Videre skriver de at topdog/underdog  ofte er et relevant og virkningsfullt mønster å forfølge og utforske. Det å forstå mønstrene  slik at hensiktsmessig terapeutiske intervensjoner kan brukes. Observasjoner brukes også for å bidra til mer awarensess hos klienten. Den understreker at konklusjoner er farlige. De kan være feil og det kan også skade relasjonen mellom terapeut og klient.

Fritz Perls

Clarkson og Mackewn (1993) skriver at den mest berømte polariteten som Perls skriver om er topdog/ underdog. Beskrivelsene av topdog/underdog skiller seg lite fra fra beskrivelsene ovenfor. Topdogen som kommandere, gir instruksjoner og maser. Underdogen fremstår hjelpeløs og sabotere topdogen ved hjelpe av passivitet og hjelpeløshet. Perls mål ved å jobbe med disse polaritetene er å tydeliggjøre de ved å skille de fra hverandre. Undersøke de hver for seg og konflikten mellom de. Dette gjør han gjerne ved bruk stolarbeid hvor hva ber klienten spille ut disse to rollene. Dette for å få klienten til å få mer awereness kunnskap om hva som skjer i polene og mellom de. (Clarkson, 1993)

Dette viser Perls i Gestalt Therapy Verbatim. Her skiver han også kritikk til Freud, hvor Perls mener at han kun gjorde halve jobben. Freud så topdogen som superego, men han så ikke underdogen (infraego). 

 I Joseph Melnicks artikkel skriver han at underdogen kan ligne Freuds id og representerte undertrykt spontanitet (Melnick, 2003). Topdogen beskriver Perls som en bølle som arbeider med hva du skulle ha gjort. ”… and the underdog likes word like this ”Manana”, ”I try my best”, ”I can´t help if I fail”.” (Perls, 1969, s.38)  Videre skriver han at ”If a person tries to meet the topdog´s demand for perfectionism , the result is a nervous breakdown.”
Han mener også at ofte føre lite med seg for topdogen å mase, for underdogen vil vike unna som en never ending story.

Frank Staemmler skriver om topdog/underdog i sin artikkel on Layers and Phases (1994). Her viser han til en artikkel av Friedman og til Fritz Perls. Han har flere kritiske synspunkter til både begge. Han deler synet på å få frem begge sider av polaritetene i topdog underdog. Det er nødvendig at det både er den som er ”Vicitim” og ”Vicitimizer” kommer frem.  Den en kan ikke være der uten den andre. Samtidig som han mener at topdog/underdog konflikt ikke har noen utvikling  i seg selv og fokus kan bli på falske alternativer. Det er to sider av det samme. Han sier vider at det er ikke er polariteter, men komplementære roller. Det er viktig å få frem de to sider, men det er ikke nok. Det er også svært viktig å få frem det uhensiktsmessige mellom topdog/underdog. Først da kan klienten få awareness på det ufullstendige og en mulighet for å se det som skjer mellom de.

Polster skriver også om topdog underdog og kaller det ”… the struggel between master og slave.”(Polster, 1973, s 62). Polaritetene som oppstår i topdog/underdog har uendelig mange dimensjoner. Oppgaven ved er skille de og binge de de frem i lyset, slik at de blir tydelige. Det kan hindre at man står fast i en av de. (Polster, 1973) Slik jeg forstår det er de ikke så opptatt av forholde mellom polaritetene som oppstår, men snarer at de står på egne ben og har sin egen identitet. Det skiller seg fra Perls som mente de var polariteter som hører sammen eller Staemmler som mener de er komplementære roller.

Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse