Topdog / Underdog

Jeg har skrevet en artikkel om topdog / underdog tidligere, og en medelev fra klassen hadde skrevet en artikkel om dette emnet som jeg fikk lese. Dette temaet har for meg vært relativt enkelt å forstå, ihvertfall trodde jeg det - men det har vært så lett for meg å mikse opp ulike kilder og få oversikten over hva de ulike gestaltistene mener er riktig. Min medelev har gitt meg tillatelse til å skrive om artikkelen, så dette blogginnlegget er omskrevet av meg, alle personlige referanser er fjernet.

Korb, Gorrell, Riet (1989) skriver om det manipulerende selv. Individer som manipulerer seg selv og omgivelsene, gir særlig oppmerksomhet til deler av sin egne erfaringer og ser bort  fra andre. De viser til det å blokkere sunn kontakt med omgivelsene som ”…the self-torture game labeled by F.Perls as topdog/ underdog" (s. 62).

Topdogen er den som krever og vet hvordan ting skal gjøres og har svarene, ofte med en hel mengde introjekter.

”The topdog, speaking only of the individual from within, is an introjection of sociotal, familial, or authoritarian demands” (Korb m.fl, s. 63).

Den indre stemmen eller topdogen forteller klienten hva som skal til, så det er bare å gjøre det. Underdog er ofte enig i det topdogen predikerer, men samtidig er underdogen unnvikende.

Underdogen saboterer topdogen ved å være unnvikende og innta rollen som offer. Korb m.fl skriver også at underdogen oppfører seg barnslig og inntar rollen som offer. Strategier som fiendtlighet, aggresjon, besettelse og hyperaktivitet. To aspekter oppstår ofte i underdogens personlighet. Den ene er at underdogen blir selvsentrert og narsissismen inntreffer, den andre er at underdogen får en barnslig fremtoning.  Forsvarsmekanismene lært som barn blir vaner som ofte kan bli fokus i terapien. De blokkerer en positiv selvfølelse og den nødvendige energien som trenges for håndtere omgivelsene på en hensiktsmessig måte (Korb mfl 1989).

Videre mener de at topdogen er orientert mot det perfekte og kommer med krav om hva som burde gjøres. Stadig forsøker den å forbedre og endre seg. Noe de mener er måte å hindre at utvikling og endring skjer. Beisser (1970) sier det slik: ”Forsøker vi å kontrollere ubehagelige tanker og følelser ved å skyve dem vekk, blir de ofte bare sterkere. Jeg kjenner at jeg skyver de vekk og fokuserer på noe annet. Lager min egen virkelighet. All endring forutsetter anerkjennelse av det som faktisk er, og når vi aksepterer det som er, kan endring oppstå. «The paradox of change»” (A. Beisser 1970). Underdogen akseptert topdogens krav og finner årsaker og unnskyldninger på hvorfor den ikke klarer å møte kravene.

Videre skriver de at topdog/underdog  ofte er et relevant og virkningsfullt mønster å forfølge og utforske. Det å forstå mønstrene  slik at hensiktsmessig terapeutiske intervensjoner kan brukes. Observasjoner brukes også for å bidra til mer awarensess hos klienten. Den understreker at konklusjoner er farlige. De kan være feil og det kan også skade relasjonen mellom terapeut og klient.

Fritz Perls

Clarkson og Mackewn (1993) skriver at den mest berømte polariteten som Perls skriver om er topdog/ underdog. Beskrivelsene av topdog/underdog skiller seg lite fra fra beskrivelsene ovenfor. Topdogen som kommandere, gir instruksjoner og maser. Underdogen fremstår hjelpeløs og sabotere topdogen ved hjelpe av passivitet og hjelpeløshet. Perls mål ved å jobbe med disse polaritetene er å tydeliggjøre de ved å skille de fra hverandre. Undersøke de hver for seg og konflikten mellom de. Dette gjør han gjerne ved bruk stolarbeid hvor hva ber klienten spille ut disse to rollene. Dette for å få klienten til å få mer awereness kunnskap om hva som skjer i polene og mellom de. (Clarkson, 1993)

Dette viser Perls i Gestalt Therapy Verbatim. Her skiver han også kritikk til Freud, hvor Perls mener at han kun gjorde halve jobben. Freud så topdogen som superego, men han så ikke underdogen (infraego). 

 I Joseph Melnicks artikkel skriver han at underdogen kan ligne Freuds id og representerte undertrykt spontanitet (Melnick, 2003). Topdogen beskriver Perls som en bølle som arbeider med hva du skulle ha gjort. ”… and the underdog likes word like this ”Manana”, ”I try my best”, ”I can´t help if I fail”.” (Perls, 1969, s.38)  Videre skriver han at ”If a person tries to meet the topdog´s demand for perfectionism , the result is a nervous breakdown.”
Han mener også at ofte føre lite med seg for topdogen å mase, for underdogen vil vike unna som en never ending story.

Frank Staemmler skriver om topdog/underdog i sin artikkel on Layers and Phases (1994). Her viser han til en artikkel av Friedman og til Fritz Perls. Han har flere kritiske synspunkter til både begge. Han deler synet på å få frem begge sider av polaritetene i topdog underdog. Det er nødvendig at det både er den som er ”Vicitim” og ”Vicitimizer” kommer frem.  Den en kan ikke være der uten den andre. Samtidig som han mener at topdog/underdog konflikt ikke har noen utvikling  i seg selv og fokus kan bli på falske alternativer. Det er to sider av det samme. Han sier vider at det er ikke er polariteter, men komplementære roller. Det er viktig å få frem de to sider, men det er ikke nok. Det er også svært viktig å få frem det uhensiktsmessige mellom topdog/underdog. Først da kan klienten få awareness på det ufullstendige og en mulighet for å se det som skjer mellom de.

Polster skriver også om topdog underdog og kaller det ”… the struggel between master og slave.”(Polster, 1973, s 62). Polaritetene som oppstår i topdog/underdog har uendelig mange dimensjoner. Oppgaven ved er skille de og binge de de frem i lyset, slik at de blir tydelige. Det kan hindre at man står fast i en av de. (Polster, 1973) Slik jeg forstår det er de ikke så opptatt av forholde mellom polaritetene som oppstår, men snarer at de står på egne ben og har sin egen identitet. Det skiller seg fra Perls som mente de var polariteter som hører sammen eller Staemmler som mener de er komplementære roller.