lørdag 24. september 2011

Salutogenesis

Salutogenesis er et vanskelig ord som jeg ikke hadde noen anelse om før min samboer snakket om Aaron Antonovsky og hans teorier rundt hvordan vi takler stress.

(A. Antonovsky, bildet er lånt fra in.com)
Boken til A. Antonovsky; "Health, stress and coping" (1979) er gått ut av produksjon fra forlaget, men det finnes brukte eksemplarer på amazon.com selv om prisene kan være litt stive. Hadde først tenkt å bestille, men må se om ønsket avtar litt over tid. Den finnes også i en dansk oversatt versjon som er tilgjengelig, så det er kanskje et bedre alternativ?

Kort fortalt så forsket Antonovsky på hvordan stress påvirker oss, han ble inspirert etter å ha jobbet med kvinner og effektene av å bli eldre. I gruppen kvinner han forsket på var det flere som hadde overlevd konsentrasjonsleirer under 2 verdenskrig, og han fant ut at 29% av disse IKKE var påvirket av stress selv om de har vært igjennom denne opplevelsen. I en kontrollgruppe fant han ut at 51% av kvinner er ikke påvirket av stress i forhold til sin helse.

Det som var unikt med Antonovsky er at han i stedet for å fokusere på hva som gjør oss dårlige (helsemessig), var nemlig å finne ut hva som gjør at vi er friske. Forskere har en tendens til å ha den motsatte problemstillingen og finne ut årsakene til at vi føler oss dårlige. Dermed startet han å se på hva som skilte de 29% av de kvinnene som hadde vært igjennom forferdelige opplevelser i konsentrasjonsleire og som hadde en god helse på tross av dette.

Jeg har ikke lest så mye mer rundt dette, men legger mye av min kunnskap om emnet over på min samboer som har lært om dette emnet når hun tok en pedagogutdanning i Danmark. Det landet har en noe mer praktisk tilnærming til utdanningen av pedagoger enn det jeg mener vi har her i landet, og derfor tviler jeg det er på pensumlisten her til lands.

Aronovsky mener at vi mennesker har hver vår individuelle grense for hvor mange "stressorer" vi kan påvirkes av til enhver tid. Med det mener jeg at vi tåler forskjellige mengder stress også i forskjellige situasjoner.

Det er tre ting som påvirker dette:
Forutsigbarhet - Så lenge vi kan se at en hendelse som er stressende kan oppstå, er vi bedre forberedt på at dette kan skje.
Evne til å takle situasjonen - Hvis du tror at en situasjon er innenfor dine evner til å takle, også ved hjelp av andre ressurser - så kan du takle det bedre.
Mening - Ser du at det som skjer har en mening, er positiv til at negative ting kan skje og at det er en mening med hvorfor det oppstår så øker du din grense for hva du tåler av stress.

Det er den siste faktoren som påvirker din evne til å takle stress mest, nemlig at du er positiv til å stressorene som dukker opp har en mening og at du vet hvorfor de oppstår.

Jeg bruker mye tid på å forutse situasjoner, både i jobb og privat - uten å bruke for mye tid på å løse mulige problemstillinger gjennomgår jeg ofte en rask konsekvensanalyse av noe jeg tror vil skje, dermed er jeg temmelig forberedt hvis det skjer eller noe lignende oppstår. Hvis jeg da ser at jeg har en evne til å takle situasjonen har jeg bedre selvtillit til at det vil gå bra, det er også en trøst å se at jeg kjenner andre som jeg kan lene meg på hvis stressoren blir gjeldende. Hvis situasjonen gir mening og jeg virkelig forstår hvordan den har oppstått og hvorfor får jeg også en større forståelse.

Problemet for meg oppstår som regel når jeg ikke oppfyller en eller flere av disse tre punktene. Vi kan godt si at problemstillingen har oppstått som "lyn fra klar himmel", "jeg så ikke at DEN kom!" og så videre.

Jeg pleier å se på det som en bøtte, der vi kan fylle på med en god del kopper med stressorer - plutselig er det fullt, og da renner det over. Jeg klarer ikke å takle alt sammen og blir stresset. Det overtar feltet mitt i mange situasjoner og jeg klarer ikke å fokusere på noe annet.

Se noen kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Salutogenesis

http://connect.in.com/aaron-antonovsky/profile-3063.html

http://www.aahperd.org/aahe/publications/iejhe/upload/10_C_Becker.pdf

mandag 19. september 2011

Nå går jeg i andre klasse!

Ett år har gått og jeg har nå blitt andreklassing!

Bildet er hentet fra Google
Som jeg skrev før sommeren har det første året blitt beskrevet som at studentene befinner seg i sandkassa. Jeg synes det er en god beskrivelse på min egen prosess, for det har vært som om hele klassen har rotet rundt i sanda, funnet frem noen leker og puslet litt med dem. Lærerne har både stått og ropt på oss, forsøkt å lære oss forskjellig teori og til tider vært og bygget sandslott sammen med oss. Vi har delt oss inn i mindre grupper og lekt litt på egen hånd og ikke minst vært hos vår egen terapeut og blitt bedre kjent med våre egne demoner.

Nå som vi har startet i andre klasse er det mer fokus på de mellommennesklige forholdene, vi skal lære oss å sette oss inn i terapeut rollen og gruppen.

Den europeiske organisasjonen for gestaltterapi, som godkjenner studiet og er en interesseorganisasjon for utdannede terapeuter har kommet med nye retningslinjer for studiene som vil påvirke studenter som starter opp i år etter det jeg har hørt, og det vil sannsynligvis påvirke våre tre gjenstående år.

Det som er vesentlig forskjell er mengden terapi studentene skal yte ovenfor klienter i løpet av de fire årene. For oss skal vi utøve rollen som terapeuter uten at det er satt noe antall timer, i den nye planen for studenter som starter nå i 2012 skal det vistnok være slik at de skal utøve 400 timer med terapi som terapeut under utdanning. Det er jo en vesentlig forskjell.

For meg virker det veldig fornuftig, og det er også slik at mengden veilledning som studentene vil få er økt også. I de fleste utdanningsretninger er det fokus på praktisk erfaring, og dette er et skritt i riktig retning.

Jeg har en hypotese om at endel studenter ved høyskolen tar utdanningen som en del av sin egen selvutvikling. Det er mulig at en økt mengde trening som terapeut vil gi studenter en større trygghet i forhold til å utøve yrket samtidig som de kan bygge opp en potensiell klientbase allerede i studietiden.

Det er nok ikke enkelt å starte opp som terapeut, og den beste måten å markedsføre seg på er å få gode referanser som anbefaler deg videre. Ved å behandle klienter over tid, samtidig som de får god veilledning underveis vil jeg tro gir bedre ballast til yrkeslivet.

Uansett så er det deilig å komme i gang, jeg gleder meg til å fordype meg i teori og teste mine evner som terapeut i et lukket miljø før jeg starter å utforske klienter i løpet av tredje året.

søndag 11. september 2011

Forholdsteori - del VI: Brudd!

Dette er sjette del i en serie artikler om forhold, tidligere har jeg skrevet om:
  • Ensom
  • Kontaktfasen
  • Dating
  • Starte et forhold
  • Å være sammen
Nå kommer vi til fasen som så alt for mange av oss opplever en eller flere ganger i livet, nemlig:

Brudd!
Først og fremst så går vi fra hverandre av en million forskjellige grunner, og det har jeg ikke tenkt å utbrodere noe ytterligere i denne artikkelen. Siden jeg prøver å organisere tankene mine rundt hele denne prosessen som et forhold gjerne er, vil jeg vel si at det som regel er to hovedgrunner til at folk går fra hverandre. Den ene er at forholdet i seg selv "ikke funker", at man glir fra hverandre og så videre. Den andre grunnen til at man går fra hverandre er at det skjer noe som gjør at en eller begge ikke ser at samlivet kan fortsette.

Årsaken til at en eller begge ønsker å gjøre det slutt påvirker selvfølgelig konfliksnivået i bruddet. Det er som regel slik at prosessen med å slå opp går over lengre tid, det er ikke greit å slå opp med samboeren per sms eller få en kompis til å fortelle nyheten på dine vegne - så en impasse har ofte pågått i en viss tid.

Utfordringen med denne impassen er gjerne at du vet at det er noe galt i forholdet, og det er ikke alltid slik at du kan sette fingeren på hva det er. Vi kan kanskje vite at det "ikke funker slik det er nå", men hvorfor det har blitt slik er problemet - og vi bryter også gjerne opp med den annen part uten å få ryddet opp i kaoset av tanker som dukker opp underveis og i etterkant. Nå er det kanskje ikke slik at vi tør å snakke med eksen vår om hva som var årsakene til at det ble slutt, i tilfelle vi er redde for å få vite noe som er ubehagelig. Men du kan heldigvis utbrodere dette sammen med din terapeut, for mange av disse tankene du har angående bruddet er gjerne basert på din egen frykt og fantasiene du har skapt rundt situasjonen.

Fordelen med å gå til en terapeut, er for det første at du ikke trenger å være redd for å fortelle tingene slik du kjenner/føler det og i forhold til din virkelighet. For en av de tingene som gjør at vi får "mer bagasje, flere skjeletter i skapet" etc. er at vi har uavklarte gestalter hengende over oss. Terapeuten vil kunne hjelpe deg med å få lukket dem, så de ikke plager deg resten av livet.

Min erfaring med brudd er at den ene parten (eller begge) gjerne er litt sint. Terapeuten min sa til meg en gang: "La henne få lov til å være sint på deg, det har hun faktisk lov til og det må du tåle - du må stå i det!"
Det er jo lettere sagt enn gjort, men også veldig riktig.

Når bruddet skjer, kan det forandre hele livet ditt - alt som har vært sikkert blir usikkert. Du må kanskje finne deg et nytt sted å bo, starte å planlegge samvær med barna, puste støvet av danseskoene og kjøpe en pakke kondomer - bare for å være sikker. Du planlegger at du skal befinne deg i Ensom-fasen eller Dating-fasen resten av livet, kanskje du skal leve i sølibat fordi menn ikke er verdt det? Kanskje du skal ha hundre elskere på beite resten av livet for faste forhold er ikke for meg ihvertfall!?

Bruddet i seg selv kan både være smertefullt og/eller forløsende. Endelig er jeg ute av det hersens forholdet, det tok jo bare tre år!

Vi gikk igjennom fjorten regler for konflikthåndtering på NGI, og jeg har ikke tenkt å gjenta dem i sin helhet her - men et brudd blir gjerne til en eller flere konflikter uansett om det kan skje i siviliserte former. Kort oppsummert er det lov å føle både lettelse, skuffelse, sinne, savn og alt det andre som går igjennom kroppen og hodet ditt. Husk at det er også slik at din x-partner går igjennom noe tilsvarende, selv om dere ikke nødvendigvis har de samme følelsene rundt temaet.

En klok person sa til meg engang: "Husk at eks'en din engang var den personen du elsket høyest i hele verden!" Dette har ihvertfall jeg tatt med meg, og det er en god huskeregel hvis du befinner deg i en situasjon der det er vanskelig å bryte helt opp, f.eks at dere har felles venner, barn eller bor nær hverandre.

I foregående innlegg i denne serien har jeg skrevet endel om utfordringene som er på vei til å innlede et forhold og det som kan skje mens man er sammen. Har forholdet vart en god stund, føler du deg gjerne veldig ensom - og mange beskriver det som om man har mistet endel av seg selv.

I gestaltteorien sier vi at vi må ta ansvar for oss selv, vi blir født inn i denne verdenen alene, vi lever alene og dør alene - det er ingen andre vi kan skylde på når ting går oss i mot, og dette blir nok veldig klart når en partner vi har hatt en relasjon til lenge ikke er der.

Men du er ikke alene, for ser du deg rundt er det mange mennesker i ditt liv - og alle disse har du en eller annen relasjon til, de kan kanskje ikke gi deg den type kjærlighet eller oppmerksomhet som du behøver - men de kan gi deg noe annet. Bruk nettverket ditt og ikke vær redd for å vise at du har det vondt, du vil nok møte mer forståelse og sympati enn du aner. Du har nemlig ikke mistet deg selv, selvet er alltid der - men du trenger kontakt med andre mennesker for at personlighetsfunksjonen din tar form.

Etter bruddet vil du gli over i en annen fase, og det kan ofte være en sorgprosess - som ofte er inndelt i fire faser; sjokkfasen, reaksjonsfase, reparasjonsfase og nyorienteringsfase. I korte trekk kommer sannsynligvis livet ditt til å gå igjennom en berg- og dalbane av følelser - men på en eller annen måte kommer du deg ut av det. Er det vanskelig og nettverket ditt ikke hjelper deg å komme videre, bør du ta kontakt med en terapeut.

Denne artikkelen er den foreløpig siste i en serie rundt forhold, det er litt "farlig" å generalisere på denne måten, men bloggen min er først og fremst en kanal jeg benytter for å drodle rundt teori og det har for meg vært veldig verdifullt å kunne relatere til både mine egne hypoteser, opplevelser - samt innspill jeg har fått igjennom mine kontakter samt sikkert endel "stjålet" fra ulike andre kilder uten at jeg kan sette fingeren på hva.

Forhold i seg selv er en prosess, og det endres hele tiden - livet går litt frem og tilbake, heldigvis - sier nå jeg. Hadde det ikke vært for nedturene, ville ikke oppturene smakt så godt!

søndag 4. september 2011

Forholdsteori - del V: Å være sammen

Dette innlegget er en del av en serie artikler med forhold som tema relatert til deler av gestaltteorien.

Tidligere har jeg skrevet om:
  • Ensom
  • Kontaktfasen
  • Dating
  • Starte et forhold
Nå har vi kommet til neste fase som jeg kaller;

Å være sammen
Mitt behov for å være i et par, kan sammenlignes med å ønske å være konfluent. Å være konfluent betyr at du ønsker å flyte sammen med andre, at du og din partner skal være enige (om det meste) og ha et harmonisk forhold til hverandre. Vi tar avgjørelser sammen, er sammen, har sex og alle de andre tingene et par gjør. For andre kan dette være en forferdelig situasjon å være i, en følelse av å bli bestemt over - selv om du kanskje selv tar avgjørelsene, det bare føles som du ikke har kontroll fordi du og partneren din alltid skal være så enige.

En utfordring med å være i et forhold over lengre tid kan være at du og partneren glir inn i et rollemønster, der flere av disse rollene blir påvirket av det som skjer her og nå, samt alt vi har opplevd tidligere.
Vi blir påvirket av alt som skjer med oss, enten vi vil eller ikke. Vi kan velge å dytte opplevelsene til side og si at de ikke skal ha noen påvirkning på oss, dette kan fungere i noen tilfeller - men selv om vi prøver å ignorere hva som har skjedd tar ofte våre demoner igjen oss.

Selvet, består av personlighetsfunksjon, id-funksjon og ego-funksjon
Alt som skjer i feltet mellom deg og din partner blir påvirket av de rollene dere spiller (den flinke, topdog/underdog, den smarte, den tykke, den som sjelden får til ting etc), historien dere har sammen og hver for dere - og alle disse tingene danner din personlighetsfunksjon. Personlighetsfunksjonen er en av tre deler i det vi kaller selv.

Den andre delen er Id-funksjonen, som er fornemmelser, impulser, innskytelser og ulike basalbehov. Mange av disse behovene skjer i din indre sone.
Den tredje delen er Ego-funksjonen, selv handlingen. Hva velger jeg å gjøre når jeg spiller en rolle og får en impuls?

Selvet med disse tre inndelingene gjelder selvfølgelig i alle relasjoner, ikke bare med den partneren du har.
Jeg har ikke sjekket så mye rundt dette, men i følge forskjellige kilder på nettet er det endel forskning (og synsing) som beskriver en forelskelse som tredelt. Nemlig at man har en kortere intens forelskelse, denne delen kan jo skje allerede i kontaktfasen eller når man dater, eller komme snikende i løpet av de første månedene man er sammen. Etter vi har vært "helt borte" og blendet av vår partners flotte sider, går vi inn i en ny fase som i følge andre kilder varer til dere har vært sammen i 12-18 måneder. Alle forhold er forskjellige, og det er mer interessant å se hva som skjer etterhvert, ikke nøyaktig når eller hvordan det skjer.

Etter den initielle forelskelsen kommer som regel en periode med en mindre intens tiltrekking til partneren - og etterhvert stilner det mer av. Selv vil jeg beskrive denne fasen for når man går fra å være forelsket til å elske.

Endel vil se at forholdet glir inn i mer eller mindre forhåndsbestemte mønstre, der våre erfaringer og historikk er med på å påvirke hvordan vi agerer ovenfor hverandre. Det er gjerne i denne fasen paret flytter sammen, kanskje kjøper felles bolig, starter å handle inn en rekke møbler, biler og ting som blir felles eie. De som har behov for det tegner kanskje samboerkontrakter eller gifter seg, vi får kanskje barn eller starter å ha mer kontakt med den andre partnerens barn hvis hun har det fra før.

Som sagt så er alle forhold forskjellige, og de endrer seg hele tiden etterhvert - men min erfaring med forhold både fra meg selv og personer rundt i min omgangskrets sier at veldig mange av oss skaper ny tillit og kommer nærmere partneren etterhvert. Vi blir jo mer og mer kjent, bygger opp felles referanser og får ofte et felles verdisyn som igjen påvirker alle rundt oss. Hvor vi kommer fra, hvem vi har vært sammen med tidligere, barn vi har eller ikke har, arbeidet vårt og en rekke andre faktorer påvirker selvet. Jeg går til vi - og det kan være både trygt og/eller skremmende.

Du vet like godt som meg at å være i et forhold ikke bare handler om å være enige, det handler like mye om å være uenige og kartlegge partnerens standpunkt i viktige saker like mye som bagateller. Siden vi som individer utvikler oss i løpet av hele livet, vil det være naturlig å si at vi som par også utvikler oss.

I denne fasen vil paret oppleve oppturer som å bli foreldre eller besteforeldre, forbedret økonomi over tid, turer og ferier, unike hendelser som løfter tilværelsen og påvirker oss kanskje i lang tid. Men vi vil også oppleve nedturer i form av dødsfall, en av dere kan miste jobben, barn som får rusmiddel problemer og så videre. Det går opp og ned, men for det meste er livene våre ganske monotone og muligens litt forutsigbare og kjedelige? For livet består av mye hverdag.

En kompis av meg giftet seg for noen uker siden, og presten sa i sin tale til brudeparet at det er tre ting som er viktig for å opprettholde de positive sidene i et forhold.
Han sa at det første er å kunne se hverandre, og dette kunne jeg absolutt relatere meg til i forhold til gestaltteorien. Å se hverandre betyr så mye mer enn å bare bruke øynene og se at det sitter en person på andre siden av frokostbordet. Vi bruker flere sanser samtidig for å virkelig kunne se partneren vår, vi sier da at partneren blir figur for deg. I feltet mellom to personer er det mye forskjellig som er figur, men det kan være viktig å tenke på at når du er sammen med din partner - er det viktig at dere har kontakt og at hun er figur. Alt annet i feltet er bakgrunn, og med det mener jeg at du prøver å fokusere på henne, glemmer litt at du skal levere en rapport dagen etter på jobb, måke snø etter middag eller sørge for at regningene blir betalt i nettbanken.

Vi skal selvfølgelig også kunne ha et forhold uten at partneren din er altoppslukende i forhold til din oppmerksomhet hele tiden, det er lov å være sliten og la seg påvirke av alt annet som skjer rundt deg - det er ikke alltid plass til den gode samtalen, noen ganger kan det være greit å si til henne at du ikke klarer å snakke om disse tingene i dag. Poenget er da ikke å utsette samtalene for evig tid, det kalles å deflektere, men det er lov å be om litt fred. Nå skriver jeg ikke dette bare fordi jeg er mann og kjenner meg best igjen fra oss "primitive" sitt ståsted, det er også lov som kvinne å fortelle at du ikke er interessert i å bestemme om det nye kjøleskapet skal være hvitt eller i børstet stål.

Å deflektere er motsatsen til å være fokusert. Ofte når vi snakker med hverandre, uansett relasjon - fortsetter samtalen om et emne i lang eller kort tid, men før eller senere er det en som deflekterer. Å deflektere kan være en forsvarsmekanisme, kanskje spesielt hvis vi snakker om noe som er på grensen til å være ubehagelig, og plutselig kommer et utdypende spørsmål du ikke ønsker å svare på. Du går da fra å være fokusert til å deflektere. Vi varierer mellom disse kontaktformene hele tiden, vi er fokusert og vi deflekterer. Men utfordringene kommer gjerne når en eller begge henger seg opp i den ene kontaktformen.

Jeg kan kjenne meg igjen i å henge seg opp i å være fokusert på en problemstilling over lengre tid. Hos min egen terapeut jobber jeg gjerne med å komme meg ut av disse fokusområdene. For tiden har jeg endel utfordringer med jobbytte som har opptatt mye av feltet mellom meg og andre, jeg er også i en prosess der jeg skal selge boligen og flytte et annet sted. I stedet for å la disse sakene gli tilbake i bakgrunnen i feltet, tar jeg meg selv i at jeg står og tenker på dette mens jeg snakker med en annen person. Jeg er fokusert, men ikke på det emnet vi snakker om eller den situasjonen jeg befinner meg i her og nå.

Når jeg henger meg opp i defleksjoner, er det gjerne fordi jeg vet at temaet eller situasjonen er et potensielt konfliktområde og jeg ønsker så godt jeg kan å unngå en krangel. Personlig er jeg mer konfliktsøkende enn konflikssky og ønsker ofte å ta opp problemstillinger slik at gestalten kan avsluttes i stedet for å ha den hengende over hodet mitt. Utfordringen for meg blir da ofte at jeg ønsker å snakke om en ting og få det avklart, mens den andre personen ønsker ikke det. Før jeg vet ordet av det er jeg topdog.

Endel par oppsøker samlivsterapeuter til parterapi hvis de ser behovet for det. Dette er etter min oppfatning ofte topdogens ønske for å få løst den impassen dere befinner dere i. Impassen kan være så mangt, men fellesnevner er ofte at dere vet at det er noe galt - men ikke helt hva, eller dere tror dere vet hva som er galt - men ikke hvordan det kan løses.

Nå er det slik at ikke alle "problemer" som har noen løsning. Hvis topdogen tror at partneren skal være konfluent i alle tilfeller så tar han mest sannsynlig feil. Det er rett og slett umulig.
Ofte handler parterapi om å kunne starte å se hverandre igjen. Kanskje det har gått så mange år at du og partneren ikke har lagt merke til at både på et individnivå og parnivå har det skjedd ganske mange forandringer? Da bruker gjerne terapeuten tid til å få klientene til å se hverandre igjen med ny awareness.

Det andre presten sa i talen sin var at man skal huske å si at man liker hverandre, og gjerne hva man liker og hvorfor hvis du har tid. Å si: "Jeg er glad i deg" eller "Jeg elsker deg!" kan etter min erfaring gå litt på autopilot. Det er jo ekstremt hyggelig å få disse beskjedene, ikke misforstå meg - men det hjelper å legge litt mer bak uttalelsene. Ser du partneren din gjør noe flott, ikke nøl med å si det til henne.
"Jeg setter sånn pris på at du satte på oppvaskmaskinen i dag morges, jeg liker at du gjør alle småtingene som gjør det lettere for meg å lage middag på ettermiddagen..."
Kanskje ikke verdens mest romantiske ting å si, men mener du det vil mottakeren sette veldig pris på det.
"Jeg liker så godt den olabuksa du har på deg, du får veldig fin rumpe i den..."
Muligens et klisje, men det er ingenting feil med å få partneren din til å føle seg attraktiv.
Selv om vi har et par kilo for mye rundt livet, make-up'en renner etter å ha løpt fra bussen i regnet og slikt som gjør at vi kanskje føler oss litt uvel - så går det an å finne en positiv ting å si. Prøv deg frem!

Nå prøver jeg febrilsk å huske den siste tingen presten sa, men for å være mennesklig skal jeg innrømme at jeg husker ikke. Det var ikke figur for meg der og da. Noen andre som var der kan kanskje hjelpe meg ut litt?

Alle har sine egne teorier om hva som skal til for å få et forhold til å fungere, jeg har ikke svarene på det - men tviler du og din partner på om det finnes noen forbedringsområder - spesielt når det går litt trått, da er det kanskje på tide å kontakte en terapeut og finne ut av det. Alle forhold og relasjoner har sine utfordringer, og de fleste av dem kan faktisk avsluttes - så det ikke blir en gestalt som oppsøker deg eller din partner i tide og utide. Jeg er sikker på at det funker, i verste fall finner dere ut at muligens gresset er grønnere på den andre siden, og at det er verdt et forsjøk å se om det stemmer, eller så kommer det frem ting som gjør at du ikke kan være sammen med partneren din lengre - det skal jeg skrive mer om i neste del av denne serien blogginnlegg, og den fasen skal jeg kalle: Brudd!

fredag 2. september 2011

Forholdsteori - del IV: Starte et forhold

Dette blogginnlegget inngår i en serie om forhold, tidligere har jeg skrevet om:
  • Ensom
  • Kontakt
  • Dating
Nå har vi altså kommet et skritt videre, vi skal:

Starte et forhold
Det har blitt laget noen tusen amerikanske filmer om menns angivelige frykt for å starte et forhold, der vi gjerne har en kjekkas som har draget på hundrevis av damer og faller for en frøken med det lille ekstra. Han dras mellom frykten for å miste sin frihet og ønsket om å være sammen med denne flotte snella. Du har sikkert sett noen av disse og vet jo at 99% av dem ender med at de kommer over sin frykt og hele greia ender med at de kysser med en flott solnedgang i bakgrunnen og lever lykkelige resten av livet.

Vel, å starte et forhold kan jo både være den mest naturlige sak i hele verden - eller et virrvarr av ulike følelser, angst og frykt.

De fleste som starter et forhold har blitt i det minste enige om at de er kjærester og at det ikke skal hverken være lov å kontakte sine "fucking good friends", eks-kjærester eller damene på sentralbordet når det er julebord.

Hva annet kan man ha blitt enige om?

Her er det store variasjoner, og MYE rom for feiltolkninger, antagelser som ikke blir avklart og diverse fantasier. Selv har jeg flere ganger vært i starten av et forhold - men hun jeg angivelig er sammen med fremdeles driver med dating og ikke er helt sikker om jeg er den rette å innlede et forhold med. For meg skapte dette en enorm impasse som jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse.

I dette litt kritiske skillet mellom å sjekke om man ønsker å være seriøst involvert med en annen person i et forhold, eller om det holder med å ha datet en stund kan ofte skape noen uønskede situasjoner.
Det oppstår ofte det vi kaller en topdog/underdog konflikt mellom de to partene.

Fritz Perls introduserte vel denne teorien, og jeg skal forsøke å forklare den etter beste evne med et eksempel:
Hun ønsker å være i et forhold med ham, men han han er litt usikker på om det er en god ide.
Resultatet er at hun maser på ham om hvor flott det hadde vært om de kunne være kjærester og offentliggjøre forholdet i større grad. Hun tar på seg et ansvar for at de skal være kjærester og har en rekke forventninger som ikke blir innfridd. Han derimot, vrir seg unna - fortsetter å ha statusen sin på Facebook som single og sletter ikke profilen sin på sukker.no, bare i tilfelle.
Det blir en drakamp der hun maser og han skvetter unna den ene gangen etter den andre og det ser ikke ut som om det er noen løsning. Han er underdog.

Vi ser ofte denne typen situasjonen i terapirommet, og da pleier som regel terapeuten å sette i gang et eksperiment for å få klienten(e) til å innse at de inntar topdog/underdog rollene. Det som er hensikten med en slik øvelse er å få klienten til å løfte seg ut av rollen, gjerne ved å legge ansvaret for situasjonen tilbake på den som er underdog.

I praksis betyr dette at hun rett og slett må slutte å mase om at de skal være kjærester, og han må rett og slett ta ansvaret for å svare henne på spørsmålet om de skal være kjærester innen rimelighetens tid. Hvis ikke han i dette tilfellet ønsker å innlede et forhold, må hun ta en beslutning om hun ønsker å godta at datingfasen må vare litt lengre, eller kanskje innse at han ikke er mannen for henne?

Vårt kjære par kommer til enighet om at de skal være kjærester og starte et forhold sammen.
Forelskelsen råder, de holder hverandre i hendene, sender sms til alle døgnet tider og løser alle verdensproblemene over to flasker rødvin. De har seg både titt og ofte, noen ganger flere ganger om dagen og alt er jo helt toppers!

Så kommer kanskje topdogen hennes frem igjen, i stedet for å la han finne ut at det er mye bedre at han flytter inn til henne og at de leier ut hans leilighet enn at de flyr mellom begges leiligheter, pakker overnattingsbagger og blander sammen skittentøyet til hverandre og at alle ting peker på en ting: De er et par.

Nei, hun er utålmodig og kan ikke vente - hun starter å få noen forventninger igjen, blir litt sjalu på at han bruker så mye tid med både vennene sine - samt at han har en kollega han snakker om hele tiden som hun har sjekket profilen på Facebook og sett at hun både er single (les: kontaktsøkende) og veldig veldig pen, og sikkert snill og flørtete med ham? Den indre dialogen hennes tar til tider helt overhånd, og hun styres i stor grad av sine introjekter om at HAN må, bør og skal oppføre seg på den og den måten når de tross alt er kjærester!

Topdogen er masete og kan være en skikkelig showstopper for et forhold som skal startes. Noen ganger kommer man ikke helt i gang, for i dette tilfellet maser hun hele tiden om det neste som skal skje - hun ønsker at de skal flytte sammen og klarer ikke å la være å snakke om det.

Han på den annen side, blir vettskremt igjen. Hva mener hun med å flytte sammen? Må han selge leiligheten sin? Skal hun flytte inn hos ham, det er jo ikke akkurat praktisk? Hun har jo en flottere leilighet, men hva pokker skal han gjøre da? Hennes masing starter opp hans intrapsykiske dialog, og han bruker så mye tid i sin mellomsone at hennes hint om andre koselige ting, som f.eks sex, ikke blir observert. Han bruker sin oppmerksomhet på å takle den konstante masingen (selv om det langt ifra skjer så ofte), redselen for å miste seg selv og bare bli endel av et "vi" overskygger alt det hyggelige.

Mannen trekker seg unna, er mer sammen med kompisene sine - kanskje han til og med aktiverer profilen sin igjen? Finnes det kanskje noen damer der ute som ikke er ute etter A4 livet etter tre uker?

Heldigvis går hun til en gestaltterapeut, og de snakket og eksperimenterer rundt dette med hennes forventninger i forholdet og hun klarer å heve seg ut av sin topdog rolle og gir drømmemannen rom til å tenke seg om. Han har vekslet mellom frykten for at hun skal spise opp hans "selv", og den overveiende redselen for at hun skal gå fra ham. Han får tid til å tenke litt, filosofere og være litt for seg selv - kjenne på hvor mye han lengter etter henne og tenker på hvor flott det egentlig hadde vært å bo sammen.

Plutselig sender han henne en melding: "Jeg elsker deg, kan du fremdeles tenke deg å flytte sammen? Kanskje vi skal ta en date og snakke om hvilke muligheter vi har? Kan du i morgen etter jobb?"
Bingo!

Nå virker det som forholdet starter å tilpasse seg deres forskjellige ønsker, de skaper en felles forståelse for hvordan situasjonen skal være. De er konfluente!
Alle kontaktformene har en motsats, og til konfluens er det motstand som råder.
Vi kan godt si at dette parets utfordringer med topdog/underdog er forårsaket av hennes ønske om at de skal være konfluente, og at hans motstand skaper en underdog rolle for ham.
Men de fleste forhold veksler mellom konfluens eller motstand, det er helt naturlig. De kan ikke være enige og harmoniske absolutt hele tiden, av og til føler den ene seg urettferdig behandlet og motsetter seg noe den andre kanskje har oppfattet som et emne de har vært enige om hele tiden.

Det blir ofte først en utfordring når en eller begge henger seg opp i kontaktformen, i dette tilfellet kan vi si at han ønsker at de skal være enige og ha en felles forståelse hele tiden - han ønsker å være konfluent. Han har kanskje blitt så redd etter de utallige situasjonene der han har vært underdog at han går helt på akkord med seg selv. Ubevisst er dette noe hun legger merke til, og hun savner hans evner til å stå for det han tror på og starter å utfordre ham. Hun starter å mase igjen, og plutselig er vi tilbake i det samme gamle mønsteret.

Jeg tror sjelden at nyetablerte par stikker avgårde til samlivsterapeuter to måneder inn i forholdet - de bruker heller kontaktnettverket sitt og prater ut om situasjonen med venner og familie, og som regel er det to utfall; enten fortsetter de sitt forhold ellers så blir det slutt.

Langt i fra alle har utfordringer med å starte opp et forhold, for mange par er dette den mest naturlige fortsettelsen på kontakten og datingen som har funnet sted, de er konfluente for det meste og diskuterer seg frem til løsninger når utfordringene kommer.

En fordel som gjerne kommer med alderen er nemlig at mange av oss opplever denne fasen mer enn en gang, og vi lærer av våre feil. Kreativ tilpassing kommer inn i bildet, nemlig det at vi bruker de erfaringene vi har fra tidligere og enten handler på samme måte som før eller forstår når vi er i en situasjon at det kan være en ide å endre på måten vi takler de. Begge deler er kreativt, og det er en gestaltteori jeg har hatt litt utfordringer med å forklare videre til andre som er interessert i å lære.

Vi snakker gjerne om skjeletter i skapet, ballast og lignende. Alle par er ulike, noen ønsker å snakke om hvor mange sexpartnere de har hatt, andre ønsker absolutt ikke å vite hvor mange som har vært innom. Her gjelder det å tråkke litt varsomt angående sensitive tema, men å la vær å snakke om det kan være like dumt som å øse ut med informasjon. Avklaringer er viktig.

Føler partneren din for å snakke om et tema, og du kjenner en voldsom motstand mot dette - kan det være en ide å fortelle nettopp det og gjerne hvorfor. Kjæresten din spør deg hvor mange seksualpartnere du har hatt, og du får helt hetta. Kanskje fordi du har hatt mer enn du overhodet kan telle, eller fordi du nesten ikke har hatt noen - eller kanskje introjektene dine forteller deg at dette MÅ du absolutt ikke snakke om!

Da kan du fortelle at du synes det temaet er litt vanskelig og sårt for deg - gjerne spørre hvorfor hun ønsker å vite det, og gjerne si at du helt vil unngå å snakke om det hvis det er greit for henne?
Hvis hun forstår deg og sier at det var av ren nyskjerrighet, men det egentlig ikke er så viktig - har dere muligens tatt det opp for første og siste gang. Hvis hun derimot påpeker de trehundreogfireogførti hakkene du har skravert inn i sengestolpen - har du et større problem.

Konflikter er en del av å bli kjent, de ender gjerne opp med en impasse - du vet ikke hva du skal gjøre.
Problemet mitt angående konflikter med noen av mine partnere har vært at jeg blir så sinnsykt irritert og til slutt sint. Andre har en tendens til å bli veldig triste og gråter ustanselig, reaksjonene våre er forskjellige. Ender du opp i en situasjon der du og din nyetablerte partner krangler endel, du føler deg stresset, sjalu, misforstått, sover dårlig eller andre tegn på at dette kan bli et større problem for deg.
Da kan det være en ide at du tar deg en tur til terapeuten, alene.

Sjelden er det slik at et forhold i startfasen har behov for parterapi. Føler du at forholdet er preget av konflikt, ta ansvar for situasjonen og kom deg avgårde til en profesjonell som kan hjelpe deg med å finne ut av dine egne følelser og reaksjonsmønstre. Irriterer du deg over partneren din, er det ditt problem - så sant hun ikke irriterer deg med vilje.
Vi projiserer over våre egne følelser på partneren.

Et eksempel er at jeg går og er skikkelig irritert på grunn av ting som har med jobb å gjøre. Skuldrene mine er høye og jeg bjeffer til kjæresten min ved hver eneste anledning jeg kan, hun virker så sinnsykt irritert!
Men i grunnen er det jeg som er stresset og oppjaget, og jeg projiserer mine egne følelser over på henne. Hun blir sikkert frustrert over det men elsker meg og prøver febrilsk å løse mine problemer sammen med meg, når jeg faktisk må ta ansvar og løse det selv.

Parterapi er kanskje et alternativ, men jeg råder deg til å teste ut individualterapi først. Deretter kan du kanskje prøve å finne en samtalegruppe før du drar med deg partneren inn for tidlig.
Grunnen til at jeg skriver dette såpass bastant, er at vi må alle ta ansvar for våre egne tanker og følelser - vi kan ikke kreve at andre gjør det for oss. Du kan ikke skylde på andre fordi du ikke har det bra, det må du løse selv. Du trenger ikke å løse det alene, men du må ta ansvar for å gjøre noe med situasjonen, og du må starte med deg selv.

Skal relasjonen der imellom bli bedre, kan du ikke kreve at partneren din skal endre seg. Du må se om du kan endre deg, og det vil påvirke relasjonen mellom dere og endre feltet.

Ok, paret kommer seg igjennom de utfordringene som finnes - livet tralter videre og etterhvert befinnner du deg i neste fase som jeg kaller, å være sammen.