Vurderer du å bli terapeut?

Nå er jeg snart ferdig med tredje året på NGI, og jeg har fått et par henvendelser fra personer som vurderer å søke på studiet fra høsten, derfor tenkte jeg å dele noen av mine tanker og erfaringer fra min egen prosess. Fristen for å søke er 15. mai, og det er mulig å ta studiet i Oslo, Tromsø, Stavanger og Trondheim. Dette er et utvidet tilbud i forhold til når jeg søkte og det er en meget positiv trend.

Da jeg søkte skolen, hadde jeg ingen ide om hvordan studieformen ved skolen er, og jeg fikk egentlig ikke noe godt inntrykk av dette før jeg startet på grunn av livssituasjonen min den våren jeg søkte. Jeg gikk på et informasjonsmøte og bestemte meg for å søke selv om jeg var usikker om jeg hadde de rette kvalifikasjonene og om jeg i det hele tatt ønsket å ta studiet. Tanken var vel at det er bedre å søke og eventuelt få avslag eller tilbud om en studieplass i stedet for å fantasere om jeg hadde kommet inn hvis jeg ikke hadde søkt.

Et viktig kriterie for å starte er at du har gått i terapi, både som individ og i gruppe - det er en forutsetning at de som søker har vært i kontakt med gestaltterapi tidligere. Jeg hadde vært i både parterapi og individualterapi før jeg søkte. For min del gikk jeg på gruppeterapi intensivt en helg før studiet startet og på nettsidene til NGI er det flere slike tilbud. En forutsetning for å få terapien godkjent er at gestaltterapeuten du har gått til er godkjent og medlem av NGF. De som er dette ligger på NGF sine nettsider og bruker som regel MNGF i tittelen sin.

Det har kommet endringer i studiet siden jeg startet, og det er et krav at 50 av 70 timer egenterapi skal være gjennomført innen du kan ta klienter som terapeut under utdanning i 3 klasse. Det har også blitt endel andre endringer, men jeg vet ikke detaljene rundt dette.

I tillegg til egenterapi, starter du med veilledning i midten av 2 klasse - i denne mindre gruppen jobber du med å bearbeide hendelser i ditt arbeid (først din nåværende arbeidsplass og senere selvfølgelig i ditt arbeid som terapeut eller andre relevante arbeidssituasjoner).

Klassene består av i underkant av 20 personer, og alle klasser har en hovedlærer. Samlingene er som regel over 2 dager (fre-lør) og du vil få oppleve at lærerne rullerer i klassene og dette gjør at den faglige kompetansen blir presentert på en ulik og unik måte med hver enkelt lærer.

Pensumet er temmelig omfattende, men det er opp til deg som elev hvor mye du ønsker å lese. Læringsformen er veldig praktisk tilnærmet, og du vil bli presentert teori sammen med praktiske øvelser.

Det første året er det fokus på teoriene, samt den personlige prosessen som starter når du går på studiet. Du vil få en tilnærming til kommunikasjon og mellommennesklige forhold som vil påvirke din måte å se verden og interaksjon med andre. Det andre året blir det mer fokus på teori og rollen som terapeut.

I løpet av 3. klasse vil du få mulighet til å starte med klienter. Det er varierende hvor mange klienter hver student klarer å skaffe seg, det er påvirket av dyktighet til å markedsføre seg, flaks og mye annet. Dette gjør at du i de to siste årene av studiet både vil trenes opp til å fungere i terapeutrollen, bygge videre på teori, fortsette egenterapi og veilledning og til slutt skriver du din eksamensoppgave og presenterer denne.

En utfordring med studiet er blandingen av din egen prosess og de problemstillingene som dukker opp underveis, kombinert med at du ønsker å lære så mye som mulig for å kunne fungere i din egen praksis. Heldigvis er det mange måter å benytte seg av kompetansen på, det er mange som kombinerer utdannelsen med sin vanlige jobb - eller driver med et fagfelt som organisasjonsutvikling, bistand til klienter i NAV systemet, kursing og mye annet.

De to første årene går med på å få en basis kunnskap om teoriene, mulighet til selvutvikling og fokus på dine egne prosesser - samt fokus på å få bearbeidet det som du har utfordringer med i egenterapi. Etterhvert blir teoriene integrert, selv om du ikke nødvendigvis kan ramse opp alle modeller og fagterminologi, får du igjennom øvelser og observasjon i klassen erfare det du har lært. Dette påvirker deg også utenfor læringssituasjonen, det er mange som opplever en stor forandring i sin forståelse rundt hvordan vi mennesker kommuniserer og agerer og bruker denne kunnskapen i sammenhenger som ikke er terapirelaterte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvilke egenskaper en kommende terapeut bør ha, vi er like forskjellige som folk flest og alle har sine egne grunner til at de søkte, akkurat som visjonene rundt hva vi skal bruke utdannelsen til etter at du er ferdig. Ikke alle praktiserer faget som terapeut, det er dessverre en hard realitet at vi kunne hatt godt av å kunne være en del av det psykiske tilbudet som fastlegen kan henvise til, og dette er et område jeg gjerne ønsker at både gestaltterapeut miljøet generelt og ikke minst jeg skal ha mer fokus på.

Du får en bred utdannelse, teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som gir en kompetanse som kan benyttes på tvers av mange fagfelt og i ulike situasjoner.

Lykke til!

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Klar for klienter!

Det er en deilig følelse å kunne kalle meg selv Terapeut under utdanning, og jeg er glad for at de første to årene av utdannelsen er gjennomført. Studiet er virkelig noe jeg kan anbefale for andre som ønsker å utvide sin kunnskap om mennesker og kommunikasjon, jeg trodde min kompetanse rundt disse områdene var temmelig omfattende - og nå i etterkant kan jeg si med sikkerhet at jeg visste fint lite om hvordan vi mennesker er bygget, hvordan vi kommuniserer med hverandre og de ulike mekanismene vi bruker for å forholde oss til både omverdenen og oss selv.

Jeg har fremdeles to år igjen av studiet, så denne sommeren er jeg halvveis i dette studiet som påvirker meg selv og alle rundt meg på en måte jeg har vanskelig for å forklare. Det som mangler nå er en klient eller fem som jeg kan hjelpe.

Den siste uken har jeg sendt henvendelser til de fleste terapeutene som finnes i området rundt Lørenskog som jeg bor, en av utfordringene med å være fersk er at de praktiske detaljene rundt å ha klienter ikke er på plass. Det finnes endel terapeuter som praktiserer ut fra sitt eget hjem og andre kommer faktisk hjem til klienten. For min del så ville dette fungere temmelig dårlig, da jeg har full jobb ved siden av studiet og det er aktuelt å praktisere på ettermiddagen og kvelden.

Med tvillinger på under to år og en datter på ni som er hos oss halvparten av tiden, vil det ikke være praktisk mulig å jage disse ut når jeg skal ha en klient.

Derfor satte jeg meg ned med listen over godkjente terpeuter og sendte mails til de som har praksis i nærheten av meg. Tilbakemeldingene har vært veldig gode, og jeg har fått en rekke alternativer å velge mellom.

I dag var jeg i møte med Anita Randen som leder Din Klinikk på Strømmen, denne klinikken ligger midt i Strømsveien, med gode parkeringsmuligheter og en miks av ulike behandlere. Det finnes også et legesenter med en rekke forskjellige psykologer i etasjen under, så mulighetene for å få til et samarbeid med både leger og psykologer som har utfordringer med store mengder klienter og sin egen kapasitet er helt klart til stede.

Anita har holdt på i disse lokalene i mange år, og vi har blitt enige om at jeg skal leie et kontor hos hennes en fast ettermiddag/kveld i måneden. Så snart hun får tid og mulighet vil jeg profileres på deres nettsider som Gestaltterapeut under utdanning og hun vil profilere mine tjenester ovenfor de klientene hun og de andre behandlerne har.

Det kriblet i magen når jeg satte meg i bilen og tenkte over at jeg nå ikke har noen begrensninger rundt det å praktisere. Jeg har lov til det fra skolen, og jeg føler meg klar. Dessuten er det obligatorisk med veilledning igjennom skolen og skulle jeg få flere klienter enn 5, vil jeg kunne ta ekstra veilledning i tillegg.

I tillegg til det, har jeg også mulighet til å leie rom i Oslo ved Youngstorget. Dette stedet heter Unity og er perfekt for terapeuter som jobber ved siden av annet og ikke har mulighet til å leie et rom, men ønsker et sted de kan være på timesbasis. Jeg har selv gått hos en terapeut der og løsningen fungerte bra for meg som klient.

Det neste skrittet blir å lage en enkel brosjyre og få trykket opp denne så informasjonen om meg kan deles ut på Din Klinikk for de som er interessert. Jeg har også planer om å lage noen enkle visittkort, og det blir vel den formen for markedsføring jeg gjør til å begynne med.

Da er det bare å sitte og vente på den første henvendelsen og krysse fingrene for at det ikke drøyer alt for lenge...

Å studere ved NGI

Nå har jeg kommet i gang med et nytt semester, jeg går nå i 2. klasse og tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan min opplevelse av studiet er på dette tidspunkt.

Det er mulig endel personer befinner seg i samme situasjon som jeg selv var for to år siden, der dere kanskje vurderer å starte på et av studiene ved NGI.

For min del har studiet så langt vært en betydningsfull opplevelse for meg selv om min egen utvikling. En av de endringene jeg merker har skjedd med meg, er at jeg har fått innsikt i hvordan mennesker kommuniserer, hva vi opplever og ikke minst har jeg fått en større awareness.

Dette med awareness var noe jeg ikke hadde eierskap til før skolen. En enkel forklaring er at det rett og slett er å være oppmerksom på hva som skjer med deg selv og andre du har en relasjon med i ulike situasjoner. Hvis det høres rart ut, er det sannsynligvis fordi du akkurat som meg ikke vet helt hva jeg skriver om. For meg virket det abstrakt og uforståelig til å begynne med, og til tider kan jeg fremdeles bli forvirret over begrepet og min egen awareness.

Den personlige og faglige utviklingen for min del, har vært en sjelssettende opplevelse. Jeg har inntrykk at læringskurven har vært meget bratt - spesielt når jeg nå ser tilbake på min egen blogg og at det i løpet av 1,5 år har blitt publisert nesten 70 innlegg med svært varierende tema.

Jeg har gått igjennom en rekke ulike faser, vært nyskjerrig på ulike emner, vært kritisk til teorien eller studiet generelt og utforsket de tingene som har vært mitt fokus til ulike tidspunkter. Dette er vel typisk oppførsel for en student - selv om likhetstrekkene for min del til studentliv er temmelig atypisk i forhold til de 80.000 andre som studerer i Oslo.

Bilde: iStockphotos.com

Studiet har blitt kombinert med full jobb ved siden av, jeg har fått tillatelse fra min arbeidsgiver til å delta på samlingene - og ellers vil jeg si at studiet og den nye kunnskapen jeg har fått hjelper meg både i hverdagen og profesjonelt. Jeg leser ikke så mye, men grubler endel over ulik teori, skriver litt på bloggen når jeg undrer meg over noe og setter veldig pris på de tilbakemeldingene jeg får både direkte på bloggen og i møter med andre. Dette er ikke et typisk studie med studentuker, jevnlige besøk på studentkro og sosiale happenings.

Men jeg merker at studiet kommer til å kreve mer tid fra meg fremover, delvis fordi jeg har vært fokusert på å gjennomføre så mye terapi som mulig dette året - ikke for at jeg skal "bli ferdig med det", men fordi jeg trenger å bearbeide de tingene som eventuelt vil være en belastning for meg selv og mine omgivelser når jeg skal starte å praktisere til neste år.

Samlingene er hver måned, og det er ni av dem i løpet av året. Mellom hver samling møtes en fast gruppe til kollokviegrupper og nå skal jeg også starte med veilledning som skjer enten på dagtid eller kveldstid i grupper sammen med godkjente gestaltveilledere. Jeg har ingen anelse hvordan denne veilledningen skal gjennomføres, og det blir en spennende opplevelse.

I slutten av året skal jeg skrive en oppgave, ha en skriftlig og muntlig eksamen og forhåpentligvis blir jeg godkjent og kan starte i 3. klasse fra høsten.

3. klasse blir det enda mer fokus på terapeutrollen, og jeg skal starte å ha klienter. Det vil si at jeg for det første må skaffe en eller flere klienter, sette av tid til å gjennomføre terapien med disse, skaffe et sted å være og mye annet praktisk. Hvis du er interessert i å gå i terapi hos meg, eller kjenner noen som kan ha nytte av dette - er det bare å sende meg en e-post. Mulig det er litt tidlig, men det å starte i terapi kan ofte ha en prosess i forkant - der klienten vurderer om det er nødvendig eller ikke.

Hvordan fremtiden blir i forhold til å praktisere vet jeg ikke, og jeg grubler endel over det - men prøver å ikke la det fylle hverdagen min. Det er lite sannsynlig at jeg kutter ut min nåværende jobb, men jeg håper det går an å kombinere salgsjobben min og terapeutrollen på samme måte som jeg har tid og mulighet til å studere nå.

Skolen har fått nye lokaler, de er betydelig bedre etter min mening - interiøret er mer moderne og jeg gleder meg til de gjenstående årene som ligger foran meg. Noen studenter kommer til, enten ved å ha permisjon fra studier av ulike årsaker eller fordi de har gått coachstudiet og ønsker å bli terapeuter. Andre faller fra, så gruppen opplever noen endringer igjenom disse fire årene - men vi blir en veldig sammensveiset gjeng som kjenner hverandre på en helt annen måte enn vi ofte gjør i relasjoner "der ute".

Jeg vil takke alle som involverer seg i mitt studie på ulike måter, spesielt til Solvor som gir meg muligheten til å jakte på drømmen om å bli terapeut og skaper rom i en travel hverdag.

Nå går jeg i andre klasse!

Ett år har gått og jeg har nå blitt andreklassing!

Bildet er hentet fra Google

Som jeg skrev før sommeren har det første året blitt beskrevet som at studentene befinner seg i sandkassa. Jeg synes det er en god beskrivelse på min egen prosess, for det har vært som om hele klassen har rotet rundt i sanda, funnet frem noen leker og puslet litt med dem. Lærerne har både stått og ropt på oss, forsøkt å lære oss forskjellig teori og til tider vært og bygget sandslott sammen med oss. Vi har delt oss inn i mindre grupper og lekt litt på egen hånd og ikke minst vært hos vår egen terapeut og blitt bedre kjent med våre egne demoner.

Nå som vi har startet i andre klasse er det mer fokus på de mellommennesklige forholdene, vi skal lære oss å sette oss inn i terapeut rollen og gruppen.

Den europeiske organisasjonen for gestaltterapi, som godkjenner studiet og er en interesseorganisasjon for utdannede terapeuter har kommet med nye retningslinjer for studiene som vil påvirke studenter som starter opp i år etter det jeg har hørt, og det vil sannsynligvis påvirke våre tre gjenstående år.

Det som er vesentlig forskjell er mengden terapi studentene skal yte ovenfor klienter i løpet av de fire årene. For oss skal vi utøve rollen som terapeuter uten at det er satt noe antall timer, i den nye planen for studenter som starter nå i 2012 skal det vistnok være slik at de skal utøve 400 timer med terapi som terapeut under utdanning. Det er jo en vesentlig forskjell.

For meg virker det veldig fornuftig, og det er også slik at mengden veilledning som studentene vil få er økt også. I de fleste utdanningsretninger er det fokus på praktisk erfaring, og dette er et skritt i riktig retning.

Jeg har en hypotese om at endel studenter ved høyskolen tar utdanningen som en del av sin egen selvutvikling. Det er mulig at en økt mengde trening som terapeut vil gi studenter en større trygghet i forhold til å utøve yrket samtidig som de kan bygge opp en potensiell klientbase allerede i studietiden.

Det er nok ikke enkelt å starte opp som terapeut, og den beste måten å markedsføre seg på er å få gode referanser som anbefaler deg videre. Ved å behandle klienter over tid, samtidig som de får god veilledning underveis vil jeg tro gir bedre ballast til yrkeslivet.

Uansett så er det deilig å komme i gang, jeg gleder meg til å fordype meg i teori og teste mine evner som terapeut i et lukket miljø før jeg starter å utforske klienter i løpet av tredje året.