Gjensidighet

Min samboer og jeg snakket om vennskap mellom barn i barnehagen. Vi har tvillinger på 3 år, og det er jo et studie i seg selv å betrakte hvordan disse små individene utvikler seg sammen og alene. Både hun og jeg er begeistret for Daniel Stern, og snakker ofte om de utviklingsstadiene barnene våre befinner seg i.

Barna våre er svært opptatt av å ha bestevenner, et begrep de blant annet har hentet fra filmen og tv-serien "Karsten og Petra", som de forøvrig kan se minst en gang om dagen og ikke går lei. Flere av barna i barnehagen er derfor bestevenner, og det største komplimentet som kan gis for tiden er at de kan være med dem hjem. Vi har aldri hatt med noen andre barn hjem, derfor tolker jeg dette begrepet med å være med hjem enten som et fenomen fra barnehagen, filmen eller en annen kilde.

Det hjelper ikke at våre barn ser på de andre som bestevenner, for vennskapet blir for overfladisk så lenge det ikke er en gjensidighet i relasjonen. Når jeg skriver overfladisk, vil ikke det si slik som vi voksne kan være (f.eks i klisjelaget i kontaktfasen) - men at det kun er barnet vårt som mener at de er bestevenner.

Gjensidighet hos barn kan også være varierende fra situasjon til situasjon, og de vil av og til oppnå full kontakt med andre barn. Når dette oppstår ser vi gjerne at barnene gjør noe sammen, ofte en rollelek eller for de som er enda yngre enn 3 år, en parallellek (de leker ved siden av hverandre, uten at det er spesielt mye muntlig språk). Det kan være øyekontakt, de speiler hverandre, gir hverandre en leke og ulike måter å agere og kommunisere på.

Denne gjensidigheten ser jeg på som viktig i relasjoner for oss voksne. For meg er det ihvertfall viktig at det er en gjensidig interesse om "noe" blant venner, familien, kjæresten, kollegaer, bekjente, en tilfeldig jeg spør om veien og så videre. Kanskje jeg kan gå så langt som å si at gjensidigheten resulterer i en figur og muligens også full kontakt.

Polariseringen av gjensidighet er kanskje å være uinterresert, isolerende, frastøtende (du kan sikkert komme opp med et ord som passer for deg) - og da skjer det noe annet i relasjonen. Vi kan starte med å miste en gjensidig tiltrekning til vår partner, som fører til manglende lyst på sex over en periode eller permanent. Han kan miste interessen for å se favorittlaget vårt tape i fotball sammen med en venn og dermed ødelegges en etablert arena for å møtes med jevne mellomrom. Hun kan miste interessen for å nå målsetninger på jobb og dermed ødelegge relasjonen med sin sjef og kollegaer.

(iStockphotos)

Relasjoner endrer seg gjennom hele livet, noen venner forsvinner for alltid - andre kan komme tilbake. Vi kan gjøre en god gjerning og ha en venn for livet, eller bryte ned et vennskap ved å vise at vi ikke er til å stole på - vi kan ødelegge en relasjon uten at vi vet hvorfor, eller en du har relasjon til dør og det er en åpen gestalt som kan forfølge deg resten av livet.

Som treåringer lærer barna våre de ulike nyansene av vennskap, de sosiale kodene som gjelder i ulike roller og situasjoner, hvordan de skal tolke andre sine handlinger og kommunikasjon og lære å beskytte seg selv i sårbare situasjoner. De skal lære seg å krangle, å bli venner, å elske og hate, de skal pushe grenser og finne ut hvor de går. Akkurat som oss voksne, det er bare det at pusher vi voksne grensene for langt, kan vi ende opp med en relasjon som ikke lengre fungerer.

Jeg går ikke lengre i barnehagen, men jeg lærer om relasjoner fremdeles - heldigvis har jeg klienter som jobber med sine relasjoner hos meg, og som jeg lærer mye av. De har et fora der de vonde relasjonene kan nedgraderes, vi kan snakke om det som er vanskelig, vi kan utforske det sammen. Terapirommet er trygt og vi kan ta opp de temaene vi ikke ønsker å diskutere med andre, ikke engang våre beste venner eller partneren - det kan være for smertefullt eller skamfullt.

Gjensidighet er et ord, for meg gir det en mening å se på dette i relasjon med andre - det gir meg mulighet for utvikling.

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Projisering

Det er mye terping i studiet rundt de ulike kontaktformene som finnes. En kontaktform er måter vi kommuniserer og agerer i en relasjon, og vi bruker mange av de regelmessig.

De forskjellige kontaktformene har vi subjektive forhold til, noen av de kjenner jeg meg godt igjen i - andre har jeg litt vanskeligere å identifisere meg med.

Hver kontaktform har en motpart, en polaritet - og når jeg har fått dette integrert og forstår forskjellene på de og hvordan de fungerer sammen, kan jeg bruke de i terapirommet med en klient. Selvfølgelig kan jeg bruke denne forståelsen i andre settinger også, men det er i rollen som terapeut de eksperimentene jeg driver med kan utfordre klienten til å få en bedre awareness.

Å projisere, eller projeksjon - er å overføre dine egne tanker eller tolkninger over på andre.

Ja, hva betyr det?

Perls mente at alt vi gjør er projeksjoner, og min oppfattelse av dette er at jeg ser verden igjennom mine øyne, jeg bringer med meg alt jeg har opplevd, mine følelser, mine tanker, mine fantasier og den kulturelle og geografiske bakgrunnen jeg har, mine roller - alt.

Vi er alle forskjellige, og derfor ser vi verden med våre egne øyne - og det er projeksjonen.

Motparten til projeksjon er å ta til bake eller eie selv, og hva i all verden er det da?

Projeksjonene våre oppstår som regel i et mønster, det vil si at vi tolker en situasjon fordi vi har opplevd noe lignende før.

Nå skal jeg prøve å komme med noen eksempler, og det kan være mine projeksjoner basert på andre personers utseende. Hvis jeg møter en innvandrerkvinne som går med hijab kan jeg tenke at hun sikkert har hatt en streng oppvekst og føler seg tvunget til å gå med dette plagget. Dette er min projeksjon på en person som jeg aldri har møtt før, og for alt jeg vet kan hun ha tatt det valget helt selv og føler at det er en naturlig del av henne og at hun er bevisst på hva det gjør med henne og med andre rundt seg. Møter jeg en person som fremstår som overvektig, kan jeg tenke en tanke om at han spiser usunt, trener ikke og lar kroppen sin forfalle. Dette kan være en person som trener tre ganger i uka, spiser akkurat det samme som meg, men som har en annen forbrenning eller en utfordring med stoffskiftet.

Fortell meg en ting om deg selv, og jeg vil projisere mine tanker om deg. Hvor bor du, hva jobber du med, hvilket standpunkt har du til homofili, innvandrere, å betale skatt, hvor var du på ferie i fjor, hvordan klokke har du, hvilken bil kjører du?

Etter hvert som jeg opplever nye ting og får økt awareness, skjønner jeg mer at disse tankene jeg har om personer jeg er sammen med kommer fra meg. Da kan jeg ta tilbake mine projeksjoner og ta eierskap til dem. Jeg kan reflektere over at jeg tenker visse ting når jeg sanser noe.

Selv om en mann har tatoveringer over hele kroppen, betyr ikke det at han bor i Konebankerlia og jobber på lager - det er bare mine stereotyper som spiller meg et puss.

Jeg skal rett og slett ikke tolke verden ut fra mine erfaringer, og dette er spesielt viktig i rollen som terapeut. Som privatperson kan jeg sikkert tillate meg selv en større grad av projeksjoner, og det er ikke nødvendig at jeg spør enhver som går med hijab om hun gjør det av egen fri vilje eller fordi religionen hennes sier at hun skal det.

Som terapeut skal jeg skru på awarenessen min, sette mine egne behov til side og utforske hva som skjer med klienten min her og nå. Ved å ta tilbake mine projeksjoner og kanskje utforske disse sammen med klienten, vil vi sammen få en større awareness rundt hvem vi er i terapirommet, og forhåpentligvis kan dette videreføres til "verden der ute".

Roller

Noen roller har vi fordi vi er noe, for eksempel så har jeg en farsrolle fordi jeg har barn. Denne farsrollen kan også være en rolle jeg inntar ovenfor andre. Å være far kan være irrettesettende, kjærlig, omsorgsfull, streng, gavmild og mye annet.

Disse rollene som vi har preger hvem vi er og vår personlighetsfunksjon. De er et produkt av vår biografi og påvirker hvordan vi blir i relasjon med andre.

Jeg har roller jeg helst ikke vil vedkjenne, og andre roller jeg foretrekker, samt noen jeg ønsker å ha - men som ikke er meg. De rollene jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke helt får til kan skape endel trøbbel, spesielt siden mine egne forventninger ikke står i stil med hva jeg selv føler jeg klarer å prestere.

I filmer og bøker benytter vi oss ofte av stereotyper, spesielt vil jeg si at dette er kjennetegn på endel klassiske rollefigurer igjennom mediene som vi har blitt kjent med. For min del blir jeg mer interessert i en film eller serie når rollefigurene har disse typiske trekkene for en rolle, som blir kombinert med andre egenskaper som ikke er vanlige for hvordan vi tror denne typen mennesker er. Første gang jeg så Sopranos, ble jeg fascinert av denne mafiabossen som bor sammen med familien sin, sparker inn fortennene på sine fiender og i neste øyeblikk spiller tv spill med sønnen sin og spiser is rett ut av boksen. Noe av hemmeligheten rundt HBO's suksess med denne serien og flere som har kommet etter, er at de har turt å strekke disse rollene til å bli noe mer en stereotyper. Det har blitt mer lov å vise polaritetene på mange arenaer, også på tv.

Mine roller er også polariserte, det ville vært rart om jeg oppførte meg likt ovenfor mitt 9 år gamle barn som mine snart 2 år gamle tvillinger. Dette har ikke bare med hvilke livsfaser disse barnene er i, hvilke behov de har eller hva som forventes av meg - det har noe med at jeg finner min egen rolle sammen med dem.

Rollen som foreldre er muligens en av de som vi har mulighet til å både mislykkes og lykkes i på samme tid. Når disse barnene kommer, følger det ikke med noen bruksanvisning - bare en lang liste med forventninger om å være den gode pappaen som gjør alt riktig. Men vi foreldre driter oss ut, skiller oss, maser på barna om å bli gode i fotball selv om de egentlig vil spille gitar, lager regler som er umulige å forholde oss til og prøver så godt vi kan. Dessverre takler ikke alle denne rollen som foreldre, og da kan det være barna som tar støyten. Men vi lykkes også - vi klarer å trylle frem en smakfull middag ut fra et nesten tomt kjøleskap, kjøper en herlig ball til tjue kroner som gir glede igjennom en hel sommer, hjelper dem med lekser og klargjør de til en dag å selv få barn og påta seg rollen som foreldre.

Etterhvert som livet går blir vår rolle som barn vridd over fra å være en bekymringsløs verden med lange sommerferier til å være en del av livet der vi må ta oss av foreldrene våre som har blitt gamle. Livet blir snudd på hodet, og i stedet for at vi er avhengig av våre foreldre - blir vi nødt til å pleie dem. Dette er jo ikke en rolle som kun er slitsom, den kan jo være full av glede, latter og gode samtaler - men også angst for å miste de som vi har hatt hele livet og det å bli igjen og være den eldste i familien.

Mine roller på jobb, som kompis, fadder, terapeut, student og alle de andre arenaene i mitt liv er under konstant forandring, kanskje ikke i de store trekkene, men det er noe som endres. Kanskje jeg blir klokere og kan trekke ut mye av alle de feilene jeg har gjort igjennom livet? Kanskje jeg har gjort mer riktig enn galt, og det ikke er noen grunn til å piske meg selv over ting som tilhører fortiden?

Vel, livet er mer enn å prøve å være like tøff som Chuck Norris, like smart som MacGyver, like supersexy og kunstig som Pamela Anderson. Det handler vel mye om å ta de rollene som føles naturlig her og nå, samt å bli oppmerksom på når du handler ut fra et mønster du tror er påtatt og stille spørsmålet: Er jeg sånn som det her?

Hvis svaret er nei, kan du jo fortsette å stille deg selv noen spørsmål, hvorfor gjør jeg det slik? Har jeg gjort det før? Hvordan ønsker jeg å gjøre det annerledes?

Hvis svaret er ja, kan du jo forsøke å si det til deg selv og være fortrolig med det:
"Når andre ber meg om hjelp, har jeg vanskelig for å si nei - fordi jeg ønsker å bli likt, og det er min rolle å være en hjelpsom venn!"

Og sånn er det!

Glede

Fritz Perls beskrev at vi kan få en eksplosjon i forbindelse med de ulike lagene som vi i gestaltteorien bruker til å beskrive en impasse.

Å føle glede kan beskrives på en rekke ulike måter, og det finnes mange introjekter som har sin opprinnelse i en følelse av at "jeg må føle glede..."

"Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke. Gleden er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis som glede for andre personer.
Størrelsen av gledesfølelsen har ikke noe med «surhetsfølelsen» å gjøre, men er helt klart avhengig av personens følsomhet, og altså mer et temperamentsspørsmål som er forbundet med personlighetstrekkene. Noen har et stabilt følelsesliv uansett hva følelsen er, andre har et mer intensivt følelsesliv, og andre befiner seg et sted midt i mellom.
Mennesker som stort sett har et positivt livssyn føler seg ganske mye gladere enn mennesker som har et negativt livssyn."
-Wikipedia

Selvfølgelig kan vi føle glede i mange situasjoner der vi ikke har vært drevet mellom usikkerhet og flere polariteter, og som terapeut under utdanning prøver jeg å ha skrudd på awarenessen min og identifisere når og hvordan jeg føler glede.

Å kunne glede seg på andres vegne er et tegn på sosial kompetanse, og er gjerne en egenskap vi forbinder med personer som har varme personlighetstrekk. En person med disse egenskapene er gjerne sosialt aktiv, er pratsom, lett for å vise følelser og glede selv og oppfattes gjerne som omgjengelig. Dette er også egenskaper som peker mot ekstrovert oppførsel, der vi har vår awareness mot andre mennesker og kan få en gledesfølelse når de er med å opplever noe som gleder andre.

For min egen del, kan det være et hårfint skille mellom å glede seg på andres vegne og bli misunnelig på andres lykke. Dette kan være sterkt knyttet til livssituasjonen jeg har vært i, der jeg kanskje har vært misunnelig på andre par når jeg selv har vært i et dårlig forhold eller singel.

Det å finne glede i relasjon sammen med andre, er vel mye av det samme som å glede seg på vegne av andre - men i ulike situasjoner der man opplever ting sammen som et par, altså to personer og ikke nødvendigvis en partner, vil gledefølelsen være basert på samme hendelse, men de to individene vil føle gleden på sin egen subjektive måte. I grupper vil det samme fenomenet oppstå og her kan det være enda større differensiering mellom følelsene hver enkelt opplever.

Hvor ofte jeg er glad er et vanskelig spørsmål å besvare, for det å føle glede kan være så utrolig differensiert, samt at følelsen av glede gjerne kan oppleves sammen med andre følelser.
Et eksempel fra mitt eget liv som selger er at jeg kan føle en sitrende glede over å få en muntlig bekreftelse på et salg, men samtidig en bekymring for at prosessen med å skrive en kontrakt blir kronglete - nå som jeg har mer awareness rundt dette klarer jeg i større grad å identifisere at jeg kjenner glede, gjerne i form av en brusende følelse i hele kroppen, at tankene mine på en måte bobler som om jeg har en nyåpnet flaske med sjampanje i hodet og en lettsinnhet som gjør meg leken, jeg liker å fjolle litt, bevege meg og tulle med andre rundt meg. Denne umiddelbare lykkefølelsen som kommer av å føle glede gir seg gradvis, men jeg kan også oppleve at den blusser opp igjen når jeg forteller om min glede til andre. Her merker jeg fort om den personen jeg er i relasjon med evner å glede seg på mine vegne og vi kan bli stående å dele en form for gledesfølelse og fryde oss over min opplevelse sammen.

Mine erfaringer med å dele opplevelser av glede med andre gjør også at jeg blir oppmerksom når en person gjør dette med meg, da prøver jeg å skyve mine egne behov til side (bracket off) og ta meg fem minutter og "kjenne på" den boblende følelsen som jeg antar at den andre personen kjenner. Det spennende er jo å stille spørsmålet "hvordan kjenner du gleden?" til den andre personen og finne ut at rent fenomenologisk føler denne personen gleden på samme måte, eller forskjellig fra meg. Da kan jeg også kjenne etter selv og noen ganger finner jeg ut at det samme som relasjonen min forklarer skjer med meg. Skjer det da fordi personen forteller meg om det, eller skjer det fordi jeg ikke har kjent etter på den måten før.

Å oppleve glede i de tingene som skjer her og nå er viktig for meg, det gjør at jeg får bekreftelse på at mitt liv gir mening og at det faktisk finnes en rekke ting å glede seg over. Det er ofte at jeg fokuserer på utfordringer og problemer og ikke gir meg selv tid til å glede meg.

I noen terapeutsituasjoner der jeg har vært klient har det vært deilig å snakke om mine gleder i stedet for å fokusere på alle problemene jeg ellers bringer inn i rommet. Å kunne kjenne etter når jeg føler glede gjør at jeg enklere kan identifisere disse følelsene senere, selv når de ikke er like sterke.

I hjernen skjer det mye når vi gleder oss over noe, og ulike signalstoffer skilles ut som stimulerer de delene av hjernen som påvirker våre følelser. Det finnes mye forskning rundt dette med glede, det er ikke bare opplevelser satt i sammenheng med andre personer som stimulerer til glede - det kan også påvirkes av rusmidler, mat og drikke som vi får i oss, smak, lukt og berøring, samt selvfølgelig vår evne til å røre på oss og observere.

En viktig del av gestaltterapi er å kunne oppleve og sanse disse ulike impulsene, samt å idenfisere hva som rent fenomenologisk skjer med oss når vi opplever disse følelsene. Det handler også mye om polaritetene også, nemlig hva er det som skjer med meg når jeg ikke opplever glede?

Polaritetene til glede kan være minst like variable som den subjektive oppfattelsen av følelsen, og skal vi se på antonymet til glede vil dette være sorg eller trist kanskje? En polaritet trenger ikke å være den gramatiske beskrivelsen av det motsatte til en følelse, men det kan være den motsatte følelsen i den situasjonen. Polariteten til glede kan være å kjenne seg mislykket, ettertenksomhet, følelsesløs og mye annet. Det kan også oppstå flere polariteter, kanskje et vell av følelser farer igjennom hodet og kroppen vår?

Det sies at hvis vi skal oppleve sterk glede, må vi også ha opplevd sterke motpoler til dette, er motpolen å føle seg negativ - kan det være en øvelse å utforske og strekke grensene for hvor negative vi kan være, noe jeg selv ikke har opplevd i en terapisituasjon, ihvertfall ikke ved at jeg har tenkt på det. Tanken bak dette er da muligens at vi strekker strikken så lang sammen med klienten, vi utforsker negativiteten og lar klienten stå i det, og når klienten ønsker å deflektere graver vi oss sammen enda mer ned i skiten og lar det sorte og fæle være helt uutholdelig forferdelig, da vil klienten ønske å slippe denne følelsen, awarenessen vil føre til at denne følelsen av negativitet vil bli enklere å identifisere.

I starten av denne artikkelen har jeg skrevet om at det er en rekke introjekter som styres av en forventning til å føle glede.

For å ta tak i mitt eget eksempel på å føle glede over å få et salg - jeg kan kjenne på en forventning til at jeg bør kjenne mer glede over denne hendelsen enn jeg selv opplever at jeg gjør. Det kan også være slik at jeg tror andre forventer at jeg skal være glad fordi jeg har fått en aksept, men selv har jeg motstridene behov der jeg er redd for at ordren ikke skal bli formalisert i kontraktsperioden, usikker på om jeg og kunden har en felles forståelse for hva som skal bli levert og mye annet. Denne frykten er som oftest veldig reell, fordi det er ingen salg som er i boks før kontrakten er signert, og det er en stor risiko for at konflikter vil oppstå i prosessen med å skrive en kontrakt - men det bør (?) vel ikke utelukke at jeg kan tillate meg selv å juble litt, feire og være sinnsykt fornøyd med meg selv, eller?

Den intrapsykiske dialogen jeg har med meg selv gjør da at jeg hindrer meg selv i å føle denne gleden, det kan være et salg jeg har jobbet med i lange tider - og jeg har virkelig lagt sjelen min i det og brukt alle triks i boka for å komme ut som vinneren i konkurranse med flere andre bedrifter.

Ofte er jeg den største kritikeren til meg selv, og det er noe jeg arbeider med. Dette er ikke gjort på to uker, for det handler om mye mer enn bare det å føle glede. Det handler om å bygge opp en awareness rundt alt som skjer her og nå, og glede er bare en av mange følelser som oppstår - det handler også om å kunne se på ting som skjer på en fenomenologisk måte, samt å innse at jeg ofte trenger hjelp i denne prosessen. Gradvis blir jeg mer oppmerksom på disse tingene som skjer med meg i ulike situasjoner, og min kreative tilpassing gjør at jeg evner å reagere annerledes enn før. Det vil heller ikke si at jeg i hver situasjon vil oppleve mer av min egen glede, men at jeg også vil kunne føle mindre glede fordi jeg bli oppmerksom på alle mine polariteter og motstridende behov.

Det er pokker ikke så lett med denne awarenessen, det går ikke an å skru den av når du først har skjønt konseptet, men det er mye deiligere for meg å vite hva det er som skjer med meg og kunne endre mine adferdssmønstre enn å sose igjennom livet slik jeg gjorde tidligere. Vi har alle følelser, det er bare ikke alltid vi vet hvordan eller hvorfor de dukker opp.

Forholdsteori - del III: Dating

Dette blogginnlegget inngår i en serie der jeg skriver om ulike faser vi befinner oss i med hensyn til forhold. Jeg forsøker i størst mulig grad å vinkle det i forhold til gestaltteori, og setter pris på tilbakemeldinger på det du måtte synes mangler eller er uklart. Tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontaktfasen

Denne fasen kaller jeg:

Dating
Valget av navn på fasen var relativt enkelt, for det er sjelden jeg hører at folk skal på stevnemøte - men det er jo et ord vi kanskje kunne brukt mer?

"Et stevnemøte (engelsk date; fransk rendez-vous) er et avtalt møte, særlig mellom kjærester. Et stevnemøte kan for eksempel innebære et måltid, gjerne middag eller lunsj på en restaurant, en tur på kino, en tur i skogen eller simpelthen et møte i hjemmet." - Kilde: Wikipedia

Ja, så definisjonen på en date er at det er en avtalt møte - og det er nettopp dette jeg anser som den store forskjellen mellom dating fasen og kontaktfasen. Nå har du fått kontakt med en eller flere personer og starter å treffe de til mer eller mindre avtalte tidspunkter.

Selv er jeg en ihugga "kalender-fanatiker", der hver minste lille ting blir skrevet ned. Om jeg gjør det for å holde orden eller for å slippe å glemme noe vet jeg ikke - men de gangene jeg var på kontaktsøk ig ønsket stevnemøter, brukte jeg mye tid på å avtale og administrere disse datene.

I USA har de et litt annet begrep om hva dating er enn de fleste her til lands. Jeg tror den kulturelle og sosiale bakgrunnen vår påvirker mye av det vi mener er riktig eller galt i denne fasen. Her styres vi av en rekke forskjellige introjekter ("må, bør og skal") som konstant summer i hodet.
Noen eksempler:
"Jeg må ikke være for pågående nå når vi skal møtes første/tredje/fjortende gang..."
"Nå skal jeg snakke lite og høre etter hva hun sier om seg selv, det leste jeg i Mann her om dagen..."
"Hvis han prøver å kysse meg, bør det ikke være et tungekyss - bare et vennskaplig kyss på munnen passer mye bedre..."

Som det meste annet som er ukjent, gjelder pregnansloven når vi er i en dating fase.
Loven om pregnans går ut på at vi fyller inn informasjon om det som er ukjent.
Dette er ofte litt uheldig, spesielt hvis den vi skal på date med er en person vi egentlig ikke kjenner så godt, eller ikke kjenner i det hele tatt for den saks skyld. Dette gjelder spesielt ved nettdating, eller hvis en vi kjenner har satt opp en date der vi aldri har møtt personen før - og denne personen har gitt oss litt begrenset med informasjon.

La oss ta utgangspunkt i nettdating, siden det både er populært og effektivt.
Jeg har blitt "kjent" med en person via en profil på datingssiden på nett. Profilen er skrevet med en ting for øyet: Å få personen til å virke så interessant som mulig for potensielle partnere.

De fleste som bruker nettsider på denne måten bruker først endel tid på å fylle ut standard alternativene, deretter skriver de prosa om seg selv og bruker mye tid på å velge ut de bildene som skal sette seg i så godt lys som mulig. Dermed skaper brukeren en overordnet skjematisk beskrivelse av seg selv, og andre brukere har forskjellige mønstre for å velge ut om en person er interessant nok til å ta kontakt med eller ikke.

Jeg har selv gått i fella med å legge til mine ønsker og fantasier i forhold til profilene til kvinnene jeg ønsket å ta kontakt med. Problemet mitt var at jeg leste overfladisk på profilen, så bildet til denne flotte single jenta og startet å se for meg hvordan hun er i "virkeligheten", min virkelighet.
"Hun er sikkert interessert i det samme som meg, liker sikkert å stå på ski, elsker TV-serier, haha - vi har sikkert samme humor og hun er nok den beste kvinnen jeg noensinne kommer til å ha sex med og hun kommer nok til å synes det samme om meg! Gud bedre, tenk det hvilket flott par vi blir, andre menn kommer til å være misunnelige på meg som har en så flott dame!"

Overraskende nok, endte ingen av disse datene mine med hverken hytteturer, samboerskap, barn, felles sparekonto eller noe av det andre jeg ønsket meg.

Men det som skjedde var veldig rart, for noen ganger traff jeg disse jentene som jeg hadde fått et temmelig komplekst inntrykk av på forhånd - og de var rett og slett kjedelige. Jeg var kjedelig også, holdt samtalen i gang for å være høflig og et par ganger hadde jeg mest lyst til å reise meg opp, avrunde daten kort og brutalt og bare dra hjem.
Andre ganger følte jeg at det klaffet helt og fullstendig! Det var akkurat som om vi kjente hverandre litt, men at kjemien mellom oss var helt perfekt. Vi hadde fullkontakt i feltet! Hun var figur for meg, alt annet var bakgrunn - jeg var så sinnsykt interresert i å høre mer om henne, bli bedre kjent og avtale når vi kunne treffes neste gang.

Datingfasen for meg har vært preget av at det har vært mange forventninger, der noen har feilet helt i å bli oppfyllt - mens andre har gått over all forventning. Andre jeg kjenner har hatt andre opplevelser, og jeg tror det er veldig ulikt å være mann eller kvinne.

En venninne jeg jobbet med tidligere er utrolig vakker, har god inntekt, er smart og sosialt anlagt. Hun prøvde seg med nettdating og fikk enorm respons, noe som gjorde at hun kunne være relativt selektiv med hvem hun ønsket å ta nærmere kontakt med. Hun valgte å gå på endel dates til å begynne med der hun var litt usikker på mannen hun skulle treffe, men at hun ga ham en sjanse. Problemet hennes ble at hun traff endel menn som hadde fantasert om hvordan det ville være å ha denne flotte kvinnen til kjæreste, og da kontakten dem imellom ikke var som hun forventet - følte hun det som om hun måtte "slå opp" med en kjæreste som hadde vrangforestillinger om "forholdet" før det hadde startet.

Vel, for å legge hvordan man får kontakt med hverandre til side - dating kan være en fase der vi alle har ulike opplevelser. Noen mennesker synes dating er slitsomt og ønsker egentlig å enten kvitte seg med partneren så fort som mulig eller eventuelt gå videre inn i et forhold så snart som mulig. Andre kunne godt tenke seg å date resten av livet og ikke ha noe mer fast forhold enn som så.

Fasen er fyllt av hendelser der du blir mer kjent med daten din, kanskje preget av filosofiske samtaler rundt mange temaer, kartlegging av interesser - i grunnen kan en date være ganske likt et jobbintervju.
Du er rett og slett i et møte med en person du er tiltrukket av, og du prøver å finne ut om dine egenskaper passer til hennes.

I disse samtalene leter vi gjerne etter likheter eller motsetninger. I gestaltteorien kaller vi dette polarisering. Er du en person som ikke er så interessert i mote eller interiør, kan det kanskje være spennende å treffe en person som er det - holder en kvinne med et fotballag og du selv ikke er interessert, kan det være et spennende nytt innslag å bli med henne på en kamp og oppleve stemningen når de taper 7-1 mot bortelaget...
Vi tiltrekkes gjerne av likheter og ulikheter med den annen, og jeg husker ikke hvem det var som sa til meg følgende:
"Jens, er du klar over at når vi treffer en ny person og forelsker oss i henne blir vi tiltrukket av de nye og spennende egenskapene hun har, gjerne de som utfyller oss... Men når forelskelsen gir seg og hverdagen starter, er det nettopp de egenskapene vi ble tiltrukket mest av som ofte irriterer oss mest..."

Jeg vet ikke hvor mye sannhet det er i det med at vi irriterer oss over det som var tiltrekkende, men jeg har hørt det fra flere kilder - og det er sikkert noe jeg vil få mer erfaring med når jeg starter som terapeut.

Det finnes noen viktige milepæler i datingfasen; det første kysset, første gang man har sex og/eller overnatter, å møte foreldre eller venner, dra på fest sammen og så videre. Det finnes også et kobbel av introjekter i alle disse situasjonene, og de motstrider gjerne hva som skjer i teori og praksis.

Teorien er jo hva jeg tenker at "skal, bør og må" skje, og det som virkelig skjer er noe helt annet. I et par tilfeller har jeg f.eks forsøkt å ta det helt med ro og ikke være så pågående, vente med å forsøke å kysse henne og forsøkt å ikke mase om å treffe venninnene hennes. Det som gjerne skjer i de ulike situasjonene er at jeg får en rekke impulser, og det er utrolig vanskelig å holde dem igjen noen ganger. Står en vakker kvinne foran deg og blunker med øynene, stillheten råder og hun holder deg lett i hånden - er det ikke alltid like lett å la vær å lene seg frem og prøve på et kyss. Vi kommuniserer med hverandre hele tiden, selv når vi ikke snakker - både kroppsspråk og bevegelser sendes ut og blir tolket av motparten. Noen ganger blir disse signalene sendt ut bevisst, andre ganger ubevisst.

Men vi får også motstridende signaler, personen sier gjerne at hun vil treffe meg igjen - men kroppspråket virker lukket, da blir jeg gjerne usikker. Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg kanskje vært bedre til å få bekreftet mine tolkninger, ved rett og slett å spørre: "Ok, du sier at du ønsker å treffe meg igjen, men det virker ikke slik på kroppsholdningen din..."
For vi tolker veldig ofte disse signalene som sendes ut helt feil, og det gjelder ikke bare personer vi nettopp har møtt - men også partnere vi har hatt lenge og som vi tror vi kjenner bedre enn noen andre.

Å få avklaringer underveis er et godt tips uansett, for det kan spare deg for endel problemer. Hvis du selv ønsker eksklusivitet på en date, mens hun ønsker å date flere samtidig - kan det skape problemer med sjalusi. Synes du det er urimelig at en av dere alltid skal ta regningen når dere er ute og spiser, ta dette opp. Du kommer som regel lengre med å være åpen og ærlig, enn å gå rundt å holde på de tingene som plager deg. Hvis din date tar spørsmålet ille opp, må du tenke litt på om det kanskje var unødvendig å ta det opp, eller eventuelt at når hun tar det ille opp så er hun kanskje ikke den ideelle partneren for deg? Det er lov å tråkke i salaten i datingfasen, men det er viktig å be om unnskylding hvis du sårer den annen part, og forklar gjerne hvorfor det er viktig for deg å ta det opp.

Mine erfaringer med denne fasen er for det meste positive, og det beste ved alt er når du forelsker deg i en person du dater, maten smaker bedre, hun er verdens herligste person og du ønsker bare å være sammen med henne - kanskje er du heldig og får starte et forhold med denne flotte personen? Det skriver jeg om i neste fase, følg med!

Roller

Jeg har en del forskjellige roller; samboer, bror, sønn, far, kollega, student, kompis og sikkert en god del andre - og de ulike rollene jeg har påvirker både meg selv og de rundt meg. Avhengig av hvem jeg er sammen med, hvilken rolle jeg har, om jeg er sulten, irritert, glad, trøtt, optimistisk og alle de andre sinnstemningene jeg innehar til forskjellige tider - påvirker de min personlighetsfunksjon. Jeg er forskjellig i forhold til alle mine relasjoner og situasjoner.

Nå for tiden er jeg i pappapermisjon, og min rolle ble ganske merkbart forandret over natten bokstavelig talt. Vi har tvillinger på 8 mnd, og min samboer har vært hjemme med dem mer eller mindre alene siden fødselen. Hun og jeg har hatt en arbeidsfordeling som har innebært at jeg har jobbet og hun har tatt ansvar for barna. Dette kan kanskje virke som en selvfølge, men den største utfordringen vi har hatt - er at barna gjerne våkner på natten og ønsker litt mat, noen ganger vil de gjerne starte dagen klokka fem om morgenen også, og da krever det litt innsats å kunne være til stede og ikke be om hjelp.

For meg har det betydd at jeg har sovet mer eller mindre gjennom natten, det har vært slik at jeg har våknet - men kunne legge meg over på den andre siden og sove videre - vel vitende om at hun kommer til å ordne opp.

Forrige mandag endret det seg, siden samboeren min skulle tilbake på jobb. Jeg spratt "velvillig" opp klokka 04 og ga jentene mat før jeg sov videre til klokka 07, da dagen startet.

Stakkars meg? Nei... Det var deilig å kunne være den personen som skulle ta seg av dem, selv om det føltes helt unaturlig å stå opp midt på natten - hun kom avgårde på jobb og jeg hadde hele dagen alene.

I løpet av dagen kjente jeg hvordan min egen sinnstemning påvirket forholdet mitt til barna, og jeg kan skjønne at foreldre som har hatt barn som ikke sover og holder en eller begge foreldre våkne over lengre tid, ikke klarer å holde "stemningen oppe". Vi har alle mange introjekter, og jeg tror nok at overveldende mange av dem er relatert til foreldre/barn rollen - gjerne todelt. Hvordan vårt forhold til egne barn er, blir veldig påvirket av vårt forhold til våre foreldre. Det gir mening til meg ihvertfall.

Å være hjemmepappa har vært strålende, det har gått en uke og jeg har virkelig holdt meg selv i gang. Det har vært turer i banken, besøk av venner og familie, forskjellige ærender og mye frem og tilbake. Barna har tilsynelatende hatt det veldig bra, for det har ikke vært mye sutring. De gangene det har vært det, har grunnen vært utmattelse, sult eller sure bleier.

Men jeg har kjent at det tempoet bør ikke opprettholdes i de fire ukene jeg skal være alene med dem, for det kan være en ide å kjenne etter kroppens signaler, ta en lur når det er behov for det og prøve å spise når det er riktig. Det å starte dagen klokka fem har påvirket alle måltidene mine igjennom dagen, og jeg merker jeg spiser endel mer nå. Kanskje det har noe med at jeg sitter og knatrer på datamaskinen min når jeg jobber, og at jeg nå bruker mye tid på to ni kilos barn som skal bæres overalt?

En annen rolle som bør oppta meg denne uken er at jeg snart er ferdig med første skoleåret på NGI. Det har gått utrolig fort, og de månedlige samlingene har gått unna. Det er på tide å legge en plan for avslutningen av året i form av eksamen, og jeg er veldig usikker på hva jeg skal finne på. I følge oppdateringer på Facebook, skjønner jeg at det er mange andre som tar eksamener innen både det ene og det andre, noen pugger som gale - andre har gitt opp og tar på seg rollen som den som ikke har tro på at de kommer helt i mål.

Heldigvis er jeg sikker på at min eksamensgjennomføring vil gå bra, for det viktigste for meg er å være her og nå. Uten awareness på min egen prosess dette siste året ville jeg ikke kunnet skrevet min eksamensoppgave, og er det en gave jeg har fått dette året er det nettopp det. Jeg har ikke forandret meg noe, jeg har bare fått awareness på hva som skjer med meg selv, samt at jeg har fått en god del teori som verktøy for å sette navn og definere de ulike tingene som skjer med oss mennesker.

Å ha en påtatt rolle, som for eksempel å være forelder - er i seg selv en utfordring. De fleste takler fint situasjoner der barna legger seg når de skal, gjør leksene sine og hører på alt det fornuftlige og formanende vi som foreldre har å si. Utfordringen kommer i form av at dette barnet ikke oppfører seg som forventet, en forutsetning jeg tror vi mennesker har som en del av prosessen for å bli voksne og utvikle oss igjennom hele livet. Barn som slutter på skolen, blir tatt i å drikke på fester du ikke engang vet at de skulle på (de skulle vel bare overnatte hos en venn, ikkesant?) - alle disse hendelsene som oppstår uten at vi er forberedt, det er da det er en utfordring med den rollen du skal ha. Pappaer skal være fornuftige, ikke miste besinnelsen, ha toleranse ovenfor ukjente ting og alltid si de rette tingene? Når situasjonen oppstår, er det da enkelt å la alle disse introjektene våre råde lengre? Blir vi ikke forbanna, fortvilet, skriker til ungene de mest utenkelige ting og bryter helt med den rollemodellen vi har brukt årevis på å utvikle?

Når disse problemene oppstår, der vi blir fortvilet over barnas rusbruk, uventede graviditeter, kjærester som slår eller andre utfordringer - kommer det gjerne et punkt der vi som foreldre ikke strekker til lengre. Vi går inn i en impasse og vet ikke våre arme råd. Hvordan skal jeg løse dette? Hva har jeg gjort galt?

Kanskje du da har nok med deg selv? Ta en pause, få hjelp.

Hjelp? Hva slags hjelp? Det er ingen hjelp å få, for den pøbelen er mitt ansvar!

Vel, det går jo an å få hjelp til å takle situasjonen bedre for deg selv, eventuelt send ungen din til en terapeut, coach, sosiallærer eller annet - eller gå dit sammen. Det er jo verdt et forsøk?

På Facebook florerer det med meldinger om personlige trenere, "alle" har sin egen PT - har de ikke?
Jeg har en terapeut i stedet jeg.
Han får meg ikke til å ta pushups på en hånd, sykle Birken på under tjue minutter eller klatre opp på Kilimanjaro - men han får meg til å innrømme at jeg er jævla sliten av å våkne opp flere ganger om natta og få rem søvnen min avbrutt... Det hjelper det, for da kan jeg komme hjem og stå i det. Innrømme for meg selv at det ikke er bare idyllen å være trebarnspappa i fulltidsjobb med studier på si.

Men vi snakker jo også om hvor hyggelig dette er, å være pappa, jobbe og gå på skolen.

På skolen har jeg lært at det går an å være veldig sliten og samtidig ha mye energi. Det går an å være lat og et arbeidsjern også. For rollene vi har blir til i feltet med mine omgivelser. Det er ikke verdens undergang om jeg er en irritert pappa som virkelig ønsker at barna skal sovne, for jeg er også en pappa som nyter å være oppe før fuglene fiser om morgenen og føle at det viktigste i livet mitt er rett rundt meg, mens resten av familien våkner etterhvert og vi kan ha en flott tirsdagsmorgen sammen.

Er livet så bra?

Det går opp og ned hele tiden, ihvertfall for meg. Det er ingen målsetning for meg at jeg skal ha det gøy og være på topp hele tiden, og jeg vet at jeg har noen små og store nedturer foran meg - men det er bedre for meg å ha det slik og være klar over det, enn at jeg skal håpe på at verden skal være som en eneste flat strek. Jeg går heller for en sinus med variabel bølgelengde, av den gode gamle analoge arten - for den digitale 0 og 1 blir litt for brutal. Livet er ikke sorthvitt, det er fullt av farger og nyanser som forandrer seg hele tiden.

Rollene mine er der, de vil forandre seg hele tiden - men alt sammen er meg. Det har jeg lært.

Polarisering og konflikter

Jeg har akkurat lest i Joseph Zinker's bok "Creative Process in Gestalt Therapy" om polarisering og konflikter og fikk endel tanker rundt nettopp dette.

Vi mennesker har en rekke egenskaper som vi både ønsker å identifisere oss med og en del som vi ikke ønsker å anerkjenne i det hele tatt. Zinker skriver at personer som er sunne har en oppmerksomhet på at de kan være to ytterligheter av en egenskap. Et slikt eksempel kan være at jeg kan si at jeg liker å være midtpunkt og at motparten til denne egenskapen er å være tilbaketrukket. Hvis jeg har et sunt forhold til meg selv, kan jeg si at jeg i mange tilfeller elsker å få oppmerksomhet og trives i senter, men at jeg i andre situasjoner ikke ønsker å delta i det som skjer og trekker meg helt tilbake og kun observerer.

Hvis jeg har et usunt forhold til meg selv, vil jeg derimot fokusere kun på at det ene ytterpunktet, noe som selvfølgelig kan skape mye trøbbel for meg selv ved at jeg enten alltid ønsker å være midtpunkt eller å ikke få noe oppmerksomhet i det hele tatt. Dette vil starte en konflikt med meg selv, der jeg har et selvbilde om at jeg aldri skal si et ord i en forsamling med mer enn to personer til stede - men jeg ser på meg selv som meget fantasifull og kreativ og har et sterkt ønske om å formidle dette til resten av verden. Hvordan kan jeg som ikke tør å si noe med mange personer til stede gi uttrykk for min kreativitet og skaperevne uten å bryte med denne personlige konflikten? Løsningen er kanskje å skrive en bok og gi den ut under pseudonym, men problemet blir raskt reellt når mitt forlag blir ringt opp av Skavland som ønsker å ha denne fiktive personen som gjest? Forleggeren min ringer meg opp og ber om at jeg stiller opp, det vil føre til god PR både for forlaget og for meg som forfatter, de har ikke hatt råd til å reklamere for min brilliante bok og dette vil helt klart føre til økt salg. Jeg har en slik indre konflikt om dette at jeg ikke ser det at jeg faktisk som privatperson ønsker å være en grå mus og holde meg helt for meg selv - men jeg som forfatter er helt brilliant og ønsker å bli bedt på den årlige sommerfesten og drikke rødvin med Anne B. Ragde, nei - det går ikke for meg å være begge disse delene, for jeg er jo så kjedelig...

En historisk person som udiskutabelt hadde noen indre konflikter og ikke klarte å anerkjenne sine svake sider i seg selv eller folket han førte var Adolf Hitler. Jeg er ingen historiker og tror ikke man trenger å være det for å kunne bruke han som et eksempel. Denne litt kortvokste mannen som hadde forsøkt seg som kunstner og blitt omtrent kastet ut av kunsthåndskolen ønsker å bygge opp et folk av overmennesker som var omtrent det motsatte av hva han selv var, høye lyse ariske mennesker med blå øyne og en fysikk som greske guder som skulle leve i et felleskap med helt klare regler og kontrollere verden. Det er mulig jeg provoserer ved å si at hans indre personlige konflikter, kombinert med en tidsepoke som gjorde det utenkelige tenkelig førte til en verdenskrig og utslettelsen av millioner av mennesker. I den samme tiden satt Fritz Perls og brygget på sine egne teorier som skulle skape liv til en ny retning innen psykoanalyse, mye på grunn av hans egen konflikt med Freud. Tenk deg om en frustrert Adolf hadde vandret inn i Fritz verden en gang i 1933 og startet å bearbeide sine egne indre konflikter - kanskje verden hadde vært helt annerledes i dag?