Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.