Døden

Alt har en ende er en eksistensiell sannhet. Laura Perls foreslo å kalle gestaltterapi for eksistensiell terapi, hvis hun hadde fått sin vilje hadde det kanskje vært noe enklere å forklare hvorfor vår terapiform har et navn som de færreste forstår meningen av. Hvis jeg skal se på dette eksistensielt, vil denne utfordringen forsvinne, begrepet gestalt blir kanskje noe befolkningen har en bred oppfattelse av?

Døden og avslutningen er noe som innhenter oss alle, jeg ble inspirert av Irvin D. Yalom i boken "Kjærlighetens bøddel" som jeg leser for tiden. Han beskriver at døden er noe vi blir oppmerksom på allerede som barn, og vi får et tidligere forhold til døden enn det omsorgspersoner ønsker å forholde seg til. Barn blir gjerne skjermet av sine foreldre når slektninger og venner går bort, det er viktig med en awareness rundt når barn bør inkluderes og på hvilket nivå. Her er det viktig å ta hensyn til både barnets alder (utviklingskurve), modenhet og andre omstendigheter.

Selv husker jeg godt mitt første minne om døden, jeg var rundt 5 år gammel og var hos en dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Dagmammaen hadde flere andre barn hos seg, og en dag døde faren til et av de andre barnene i en bilulykke på vei hjem fra jobb. Av en eller annen grunn husker jeg detaljer som jeg er usikker om er sant, og det involverte at sikkerhetsbeltet til denne faren hadde gjort at ribbeinet hans knakk og gikk inn i hjertet. Nå i voksen alder synes jeg dette virker som en litt brutal opplysning å gi til en femåring, det kan godt være jeg har overhørt noen av de eldre barnene som snakket eller voksne i fortrolig samtale. Jeg husker ingen ansikter, ingen minner fra at faren ikke kom og hentet datteren sin lengre og jeg er ikke lengre sikker om det har skjedd i det hele tatt. Minnet er der uansett.

Yalom skriver også i kapittelet "Det var feil barn som døde" om mekanismene i oss mennesker. Når en forelder dør forsvinner et objekt, nemlig omsorgspersonen som har vært med og forme oss til den vi er. Når et barn dør, forsvinner et prosjekt - barnet som vi skal forme gjennom oppdragelse og gjøre klar til å leve livet alene. Flere jeg har hatt samtaler med har sagt at det kjennes unaturlig at barnet dør før en selv, den naturlige prosessen i livet er at barn lever lengre enn sine foreldre.

I møte med døden blir vi mennesker kjent med vår egen udødelighet, måten vi bearbeider sorgen er individuell og det anbefales å bearbeide disse følelsene i relasjon med andre, uansett om det en terapeut eller andre - så er det en verdi i å snakke om det.

Jeg hadde et spesielt godt forhold til min egen bestefar, han var en sprek gammel gubbe som ble veldig gammel. Etterhvert sviktet både hørselen og syn, han holdt seg i god form ved å være aktiv og han bodde for seg selv og klarte seg temmelig bra frem til han fikk tilbud om en omsorgsbolig da han fikk et slag. Da han bosatte seg der klaget han over alle de gamle menneskene, selv om han muligens var ti år eldre enn gjennomsnittet der. Han kom seg etter slaget og etter en stund ble han innlagt på sykehuset uten at jeg husker hva som var grunnen. Jeg hadde planer om å dra på sykehuset og besøke han en kveld, men følte meg så sliten og trett at jeg bestemte meg for å utsette det til dagen etterpå. Den kvelden sovnet han inn på sykehuset, og skyldfølelsen over at jeg ikke hadde vært der den kvelden han døde ble også forsterket av at det ikke hadde vært noen andre der heller.

I terapirommet fikk jeg utforsket dette, jeg hadde så mye skam over det at han døde der alene, og terapeuten min gikk igjennom hendelsen og jeg fikk awareness på at ingen hadde forutsett at han skulle dø i søvne, da ville sykehuset ha meldt fra om sørget for at de pårørende kunne være der og jeg hadde ikke vært der fordi jeg var sliten og trøtt, jeg hadde planer om å dra dit dagen etter og det er dessverre slik livet er, jeg fikk ikke sagt skikkelig farvel til bestefaren min.

Sammen med terapeuten fikk jeg tatt et skikkelig farvel, vi gjorde et stolarbeide der jeg snakket med bestefar og jeg tilga meg selv for at jeg hadde utsatt besøket. De gangene jeg er og besøker besteforeldrene mine på gravgården tar jeg gjerne med meg barnene mine, og jeg forteller min eldste datter hvor glad jeg var i dem, samtidig gråter jeg gjerne en skvett uten at jeg er redd for å skremme henne. Hun har selv mistet en bestefar og det har vært godt for oss begge å snakke om døden.