Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Ulike terapiformer

I det siste har jeg tenkt mye på hvilke forskjellige terapiformer som finnes på det norske markedet som gestaltterapeuter "konkurrerer med". På jobben ville jeg muligens satt opp en såkalt SWOT analyse der jeg hadde analysert styrker, svakheter, muligheter og trusler fra de ulike konkurrentene - men jeg er redd min analyse ville blitt overfladisk og særdeles feilaktig siden jeg bruker kort tid på å orientere meg. Men det er kanskje nytteverdi i at jeg samler det jeg har skrevet i kort form her på bloggen.

Psykiater
En psykiater er en lege som etter seks års grunnutdanning ved et medisinsk fakultet på et universitet og halvannet års praksistjeneste (turnus), har videreutdannet seg i minst fem år i psykiatri. Alle leger har psykiatri som en del av grunnutdanningen. Videreutdanningen/spesialiseringen foregår ved at man arbeider som lege under veiledning på forskjellige psykiatriske behandlingsavdelinger samtidig som en følger et strukturert undervisningsopplegg. For å bli psykiater må man også ha tre års psykoterapierfaring med veiledning. Videreutdanningen for andre legespesialiteter skjer på tilsvarende måte (indremedisiner, nevrolog, kirurg, øyenlege etc).
For mer info, se: http://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatri

Psykolog
En psykolog har, i sin seks-årige grunnutdanning ved et universitet, opplæring i både normalpsykologi og i klinisk psykologi. Psykologer kan deretter spesialisere seg i klinisk psykologi (bli psykologspesialist) ved å i løpet av fem år følge bestemte videreutdanningskurs, skrive en vitenskapelig artikkel, og jobbe som psykolog. Psykologer har ikke legeutdannelse, og kan i Norge eller i de fleste andre land ikke skrive ut medikamenter. Arbeidsoppgavene er som f.eks utredningsarbeid og samtalebehandling/psykoterapi.
For mer info, se: http://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatri

Psykiatrisk sykepleier
En psykiatrisk sykepleier er en sykepleier som har spesialisert seg innenfor psykoterapi. Spesialisering skjer etter at sykepleiernen har jobbet i noen år. For de fleste spesialutdanningene er det krav om to års klinisk erfaring som sykepleier før en kan begynne på videreutdanning. Utdanningen skjer i regi av høgskolene og er på oppdrag fra sykehusene. Utdanningen tar fra 1,5 år til 2 år. Som psykiatrisk sykepleier skal du hjelpe folk som opplever psykiske problemer

Sykepleiere samarbeider nært med andre grupper i helsetjenesten, blant andre leger, ambulansearbeidere, fysioterapeuter, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og andre helseprofesjoner. Det viktigste samarbeidet er naturligvis mellom sykepleieren og pasienten.
Kilde: http://www.studenttorget.no/index.php?show=5192&expand=4631,5192&yrkesid=259

Gestaltterapi
Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell-fenomenologisk filosofi.
Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har utviklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtale, eksperimenter og rollespill.

Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeuten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et JEG - DU forhold.

For å bli gestaltterapeut må man gå et fireårig studie ved den private Høyskolen Norsk Gestaltterapi institutt AS (NGI). Studiet er på deltid.

Gestaltakademiet i Kristiansand utdanner også gestaltterapeuter ved et fireårig studie. Denne skolen er ikke godkjent for studielån og stipend igjennom Lånekassen.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Gestaltterapi. Jeg har kortet kraftig ned på forklaringen.
http://www.gestaltakademiet.no/

NLP (Nevrolingvistisk programmering)
NLP er ment bygget opp rundt nevrologi, lingvistikk og programmering. Den nevrologiske delen representerer først og fremst sansene og hvordan vi danner meninger og handler på bakgrunn av disse meningene. Den lingvistiske delen ordner tanker, adferd og kommunikasjon med andre.

Artikkelen på Wikipedia er ikke selvforklarende for meg, men slik jeg forstår NLP kan man igjennom verbalt og ikke-verbalt språk omprogrammere følelser om et vanskelig emne.
Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/NLP

Man kan utdanne seg til NLP Practitioner ved å gå et kurs over 15 dager der man dekker 5 moduler.

Etter dette kan du ta NLP Master Practitioner som er 5 nye moduler over 15 dager og slik jeg forstår det må du ha gjennomført 20 timer med coaching før du kan ta denne videreutdanningen.

For å bli Certified Coach må du ta 4 moduler a 3 dager, bruke en mentor i 10 timer og ha 125 timer coaching praksis.

Slik jeg forstår det er NLP ingen beskyttet tittel og det er utfordringer med opphavsrett og muligheten til å praktisere som coach med NLP tilnærming uten en formell utdannelse.

Psykodrama
Psykodrama er en terapeutisk kreativ metode for arbeid med mennesker i grupper og enkeltvis. Psykodrama betyr oversatt fra gresk ”sjel i handling” . I psykodrama tar man i bruk kreativiteten og ressursene i hver enkelt person slik at man kan utvikle seg mot en sannere forståelse av seg selv og sitt liv og finne nye måter å forholde seg til seg selv og andre på.

Metoden brukes bl.a innen selvutvikling og terapi, veiledning, coaching, pedagogikk, teaterinstruksjon og rolleutvikling og innen organisasjonsutvikling og teambuilding.

Psykodrama kan brukes ved kommunikasjonsproblemer, konfliktløsing, oppbygging av selvtillit, for selvinnsikt, indre frigjøring, kreativitetsutvikling, avhengighetsproblematikk, parterapi, familieterapi, faglig veiledning, forbedring av arbeidsmiljø osv.

Teknikkene kan hjelpe enkeltpersoner og en gruppe til å åpne opp for nye perspektiver. Metoden viser seg å være godt egnet til konfliktløsning, fordi filosofien bak metoden er ressursorientert og bærer i seg dyp innsikt i gruppeprosesser.
Mange av teknikkene innen psykodrama benyttes også i andre terapiformer, spesielt innen gestalterapi.

Norsk Psykodrama Institutt (NPI) og Norsk Psykodrama Akademi tilbyr dette som et deltidsstudie på tre nivåer:

Grunnutdanning: 2-årig grunnutdanning – psykodrama-assistent.

Lederutdanning: 3-årig videreutdanning – psykodramaleder/profesjonsstudie; kompetanse til å lede psykodramagrupper.

Regissørutdanning: 2-årig påbygging – psykodramaregissør/psykodramaterapeut; kompetanse til å veilede psykodramaledere på oppgaver.

Studiet består av samlinger med ulik innhold og lengde, egen praksis, skriftlige oppgaver og veiledning.

Å bruke personer tilknyttet et trossamfunn som terapeut
En prest, kirketjener, pastor, imam, munk eller hvilken som helst annen person som er tilknyttet ditt trossamfunn har lenge vært et fullgodt alternativ til terapi. Psykoanalyse og psykoterapi har mye til felles med åndelige retninger og er basert på mange av de samme filosofiske teoriene som mange religioner har felles.

Å si at en prest har den samme rollen som en terapeut er vel kanskje å ta i, siden religionen ofte vil være en rød tråd når man går til en slik person for å snakke om sine utfordringer - men en imam har en stor fordel fremfor en terapeut siden det ikke er "så farlig" å gå og snakke med han.

De vil ha mye erfaring med å takle spesielt sorg, noe som ofte bringer klienter inn i terapirommet. Før i tiden var vel presten det nærmeste vi kunne komme en ekteskapsrådgiver i dette landet, og for mange er det fremdeles slik.

Andre terapiformer
Det er ikke rart markedet for terapi kan fremstå som noe vanskelig å orientere seg i, for det finnes jo en terapiform for enhver alternativ sjel. Det blir en for stor oppgave for meg å skrive om alle mulige terapiformer, noe jeg egentlig ikke er interessert i å gjøre heller. Jeg ønsker å skrive om de mest kjente og ikke minst mest brukte terapiformene som finnes og som det er mulig å ta en utdannelse innen.

Med hensikt har jeg ikke tatt med behandlingsformer som etter min mening er for å kurere et sykdomsbilde, der pasienten lider av noe rent fysisk (f.eks Aromaterapi og Homeopati) eller former for terapi som krever medfødte evner (f.eks Healing) og alle avarter som inneholder massasje eller annen berøring som en vesentlig del av behandlingen.

Å være coach er ingen beskyttet tittel, så enhver person med livserfaring innen et spesialfelt kan i praksis sette i gang med å coache andre, men det finnes derimot flere utdanningsinstitusjoner som gir deg tittelen coach, NGI er et av disse alternativene.

Gi meg tips hvis det finnes terapiformer som burde vært med i dette innlegget.

Kilder: (Wikipedia, Studenttorget.no, Alternativ.no)