Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.