Glede

Fritz Perls beskrev at vi kan få en eksplosjon i forbindelse med de ulike lagene som vi i gestaltteorien bruker til å beskrive en impasse.

Å føle glede kan beskrives på en rekke ulike måter, og det finnes mange introjekter som har sin opprinnelse i en følelse av at "jeg må føle glede..."

"Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke. Gleden er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis som glede for andre personer.
Størrelsen av gledesfølelsen har ikke noe med «surhetsfølelsen» å gjøre, men er helt klart avhengig av personens følsomhet, og altså mer et temperamentsspørsmål som er forbundet med personlighetstrekkene. Noen har et stabilt følelsesliv uansett hva følelsen er, andre har et mer intensivt følelsesliv, og andre befiner seg et sted midt i mellom.
Mennesker som stort sett har et positivt livssyn føler seg ganske mye gladere enn mennesker som har et negativt livssyn."
-Wikipedia

Selvfølgelig kan vi føle glede i mange situasjoner der vi ikke har vært drevet mellom usikkerhet og flere polariteter, og som terapeut under utdanning prøver jeg å ha skrudd på awarenessen min og identifisere når og hvordan jeg føler glede.

Å kunne glede seg på andres vegne er et tegn på sosial kompetanse, og er gjerne en egenskap vi forbinder med personer som har varme personlighetstrekk. En person med disse egenskapene er gjerne sosialt aktiv, er pratsom, lett for å vise følelser og glede selv og oppfattes gjerne som omgjengelig. Dette er også egenskaper som peker mot ekstrovert oppførsel, der vi har vår awareness mot andre mennesker og kan få en gledesfølelse når de er med å opplever noe som gleder andre.

For min egen del, kan det være et hårfint skille mellom å glede seg på andres vegne og bli misunnelig på andres lykke. Dette kan være sterkt knyttet til livssituasjonen jeg har vært i, der jeg kanskje har vært misunnelig på andre par når jeg selv har vært i et dårlig forhold eller singel.

Det å finne glede i relasjon sammen med andre, er vel mye av det samme som å glede seg på vegne av andre - men i ulike situasjoner der man opplever ting sammen som et par, altså to personer og ikke nødvendigvis en partner, vil gledefølelsen være basert på samme hendelse, men de to individene vil føle gleden på sin egen subjektive måte. I grupper vil det samme fenomenet oppstå og her kan det være enda større differensiering mellom følelsene hver enkelt opplever.

Hvor ofte jeg er glad er et vanskelig spørsmål å besvare, for det å føle glede kan være så utrolig differensiert, samt at følelsen av glede gjerne kan oppleves sammen med andre følelser.
Et eksempel fra mitt eget liv som selger er at jeg kan føle en sitrende glede over å få en muntlig bekreftelse på et salg, men samtidig en bekymring for at prosessen med å skrive en kontrakt blir kronglete - nå som jeg har mer awareness rundt dette klarer jeg i større grad å identifisere at jeg kjenner glede, gjerne i form av en brusende følelse i hele kroppen, at tankene mine på en måte bobler som om jeg har en nyåpnet flaske med sjampanje i hodet og en lettsinnhet som gjør meg leken, jeg liker å fjolle litt, bevege meg og tulle med andre rundt meg. Denne umiddelbare lykkefølelsen som kommer av å føle glede gir seg gradvis, men jeg kan også oppleve at den blusser opp igjen når jeg forteller om min glede til andre. Her merker jeg fort om den personen jeg er i relasjon med evner å glede seg på mine vegne og vi kan bli stående å dele en form for gledesfølelse og fryde oss over min opplevelse sammen.

Mine erfaringer med å dele opplevelser av glede med andre gjør også at jeg blir oppmerksom når en person gjør dette med meg, da prøver jeg å skyve mine egne behov til side (bracket off) og ta meg fem minutter og "kjenne på" den boblende følelsen som jeg antar at den andre personen kjenner. Det spennende er jo å stille spørsmålet "hvordan kjenner du gleden?" til den andre personen og finne ut at rent fenomenologisk føler denne personen gleden på samme måte, eller forskjellig fra meg. Da kan jeg også kjenne etter selv og noen ganger finner jeg ut at det samme som relasjonen min forklarer skjer med meg. Skjer det da fordi personen forteller meg om det, eller skjer det fordi jeg ikke har kjent etter på den måten før.

Å oppleve glede i de tingene som skjer her og nå er viktig for meg, det gjør at jeg får bekreftelse på at mitt liv gir mening og at det faktisk finnes en rekke ting å glede seg over. Det er ofte at jeg fokuserer på utfordringer og problemer og ikke gir meg selv tid til å glede meg.

I noen terapeutsituasjoner der jeg har vært klient har det vært deilig å snakke om mine gleder i stedet for å fokusere på alle problemene jeg ellers bringer inn i rommet. Å kunne kjenne etter når jeg føler glede gjør at jeg enklere kan identifisere disse følelsene senere, selv når de ikke er like sterke.

I hjernen skjer det mye når vi gleder oss over noe, og ulike signalstoffer skilles ut som stimulerer de delene av hjernen som påvirker våre følelser. Det finnes mye forskning rundt dette med glede, det er ikke bare opplevelser satt i sammenheng med andre personer som stimulerer til glede - det kan også påvirkes av rusmidler, mat og drikke som vi får i oss, smak, lukt og berøring, samt selvfølgelig vår evne til å røre på oss og observere.

En viktig del av gestaltterapi er å kunne oppleve og sanse disse ulike impulsene, samt å idenfisere hva som rent fenomenologisk skjer med oss når vi opplever disse følelsene. Det handler også mye om polaritetene også, nemlig hva er det som skjer med meg når jeg ikke opplever glede?

Polaritetene til glede kan være minst like variable som den subjektive oppfattelsen av følelsen, og skal vi se på antonymet til glede vil dette være sorg eller trist kanskje? En polaritet trenger ikke å være den gramatiske beskrivelsen av det motsatte til en følelse, men det kan være den motsatte følelsen i den situasjonen. Polariteten til glede kan være å kjenne seg mislykket, ettertenksomhet, følelsesløs og mye annet. Det kan også oppstå flere polariteter, kanskje et vell av følelser farer igjennom hodet og kroppen vår?

Det sies at hvis vi skal oppleve sterk glede, må vi også ha opplevd sterke motpoler til dette, er motpolen å føle seg negativ - kan det være en øvelse å utforske og strekke grensene for hvor negative vi kan være, noe jeg selv ikke har opplevd i en terapisituasjon, ihvertfall ikke ved at jeg har tenkt på det. Tanken bak dette er da muligens at vi strekker strikken så lang sammen med klienten, vi utforsker negativiteten og lar klienten stå i det, og når klienten ønsker å deflektere graver vi oss sammen enda mer ned i skiten og lar det sorte og fæle være helt uutholdelig forferdelig, da vil klienten ønske å slippe denne følelsen, awarenessen vil føre til at denne følelsen av negativitet vil bli enklere å identifisere.

I starten av denne artikkelen har jeg skrevet om at det er en rekke introjekter som styres av en forventning til å føle glede.

For å ta tak i mitt eget eksempel på å føle glede over å få et salg - jeg kan kjenne på en forventning til at jeg bør kjenne mer glede over denne hendelsen enn jeg selv opplever at jeg gjør. Det kan også være slik at jeg tror andre forventer at jeg skal være glad fordi jeg har fått en aksept, men selv har jeg motstridene behov der jeg er redd for at ordren ikke skal bli formalisert i kontraktsperioden, usikker på om jeg og kunden har en felles forståelse for hva som skal bli levert og mye annet. Denne frykten er som oftest veldig reell, fordi det er ingen salg som er i boks før kontrakten er signert, og det er en stor risiko for at konflikter vil oppstå i prosessen med å skrive en kontrakt - men det bør (?) vel ikke utelukke at jeg kan tillate meg selv å juble litt, feire og være sinnsykt fornøyd med meg selv, eller?

Den intrapsykiske dialogen jeg har med meg selv gjør da at jeg hindrer meg selv i å føle denne gleden, det kan være et salg jeg har jobbet med i lange tider - og jeg har virkelig lagt sjelen min i det og brukt alle triks i boka for å komme ut som vinneren i konkurranse med flere andre bedrifter.

Ofte er jeg den største kritikeren til meg selv, og det er noe jeg arbeider med. Dette er ikke gjort på to uker, for det handler om mye mer enn bare det å føle glede. Det handler om å bygge opp en awareness rundt alt som skjer her og nå, og glede er bare en av mange følelser som oppstår - det handler også om å kunne se på ting som skjer på en fenomenologisk måte, samt å innse at jeg ofte trenger hjelp i denne prosessen. Gradvis blir jeg mer oppmerksom på disse tingene som skjer med meg i ulike situasjoner, og min kreative tilpassing gjør at jeg evner å reagere annerledes enn før. Det vil heller ikke si at jeg i hver situasjon vil oppleve mer av min egen glede, men at jeg også vil kunne føle mindre glede fordi jeg bli oppmerksom på alle mine polariteter og motstridende behov.

Det er pokker ikke så lett med denne awarenessen, det går ikke an å skru den av når du først har skjønt konseptet, men det er mye deiligere for meg å vite hva det er som skjer med meg og kunne endre mine adferdssmønstre enn å sose igjennom livet slik jeg gjorde tidligere. Vi har alle følelser, det er bare ikke alltid vi vet hvordan eller hvorfor de dukker opp.

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Empati vs. Sympati

Forskjellen på empati og sympati blir definert forskjellig i ulike fagmiljøer - og sikkert også innenfor samme fagmiljø fordi begrepene er såpass like og det kan være vanskelig å skille på den. I det norske språket bruker vi ordene om hverandre, og for meg har det fremstått tidligere som synonymer.

På skolen fikk vi forklart en lignelse som ga meg bedre forståelse for disse to begrepene som jeg nå skal forsøke å beskrive for deg.

Siden begrepene brukes om hverandre, tok vi en beslutning om hva vi som gruppe mener om dette - og det var som følger:

I et klient/terapeut forhold er det viktig med både sympati og empati - som du kan lese i slutten av denne artikkelen har jeg hentet noen definisjoner fra Wikipedia, og går du inn på disse sidene kan du også se at det strides om begrepene der også.

Evnen til å vise empati med din klient er å forstå hans sinnstilstand eller følelser. Terapeuten kan sette sine egne følelser til side og betrakte klientens situasjon ut fra hans virkelighetsoppfattelse. Vi snakker ofte om at terapeuten må "bracket off" eller "bracketeering" - som direkte oversatt fra engelsk betyr å sette sine egne følelser og impulser i parentes. Det er ikke alltid enkelt å gjøre dette, for terapeuten er et menneske akkurat som klienten og kan føle mye som er basert på sitt eget liv og opplevelser. Hvis man som terapeut ikke evner å sette seg selv til side i en terapeutisk situasjon, kan det virke negativt inn på behandlingen. Men heldigvis er det fullt lov for en gestaltterapeut å ytre sin mening, ihvertfall hvis klienten ber om den.

Mange andre yrkesgrupper må bracket-off i ulike sammenhenger, og noen eksempler på dette er for eksempel en overlege fra Ullevaal Universitetssykehus som uttaler seg om tilstanden til sårede pasienter etter Utøya episoden. Denne personen har opplevd å se på skuddskader, vurdert pasientens situasjon og bistått andre leger med å sette diagnoser, prioritere hvilke som skal opereres først og en rekke andre ting som sannsynligvis gjør et stort inntrykk. Ved å observere denne legens korrekte språk, ansiktsuttrykket som jeg tolker som at han synes det er både vanskelig å snakke om temaet men også et ønske om å forholde seg profesjonell og informativ. Det går an å holde seg slik lenge for mange personer, og vi takler det på forskjellige måter. Både politifolk fra innsatsstyrkene, lederen for AUF, nyhetsopplesere, politikere og mange andre må sette sine egne følelser til side og uttale seg om ubegagelige emner.

At en slik person settes sine egne behov til side, viser en styrke og besluttsomhet - men kan også i noen tilfeller (og da snakker jeg ikke om spesifikke episoder eller om hendelsene i Oslo og på Utøya) tolkes som mangel på empati. Jeg har ingen gode eksempler nå, men det kan da være vanskelig for en person som observerer en annen som setter sine følelser helt til siden å tro på sammenhengen mellom ordene som kommer ut og kroppspråket.

Vi har forventninger til at sterke personer viser at de klarer å takle vanskelige situasjoner - men noen ganger blir det rett og slett for mye.

Når vi føler for mye om et vanskelig tema, selv om det ikke er noe vi har opplevd selv - er vi sympatiske. Det blir så sterkt å høre om Utøya for meg til tider at jeg ikke klarer å sette mine egne følelser til side, og jeg sympatiserer med både de som har vært der, hjelpemannskapene, ofrene i regjeringskvartalet og så videre. Som regel gjør ikke det noe at jeg sitter og gråter en skvett når jeg ser på nyhetene, men klarer jeg ikke å følge med på barnet mitt som prøver å gå - og plutselig skaller hodet i gulvet (vi har tvillinger på 10 mnd) får jeg dårlig samvittighet og sier til meg selv at jeg må skru av TVen og følge med på det som skjer her og nå i stedet. Dette er kanskje et flåsete eksempel, men det er ihvertfall reelt for meg.

Vi kan sammenligne empati og sympati med å gå på en grusvei - der klienten går nede i grøften og har sine problemer. Terapeuten som viser empati vil kunne veksle mellom å gå oppe på veien og ned i grøften sammen med klienten sin, mens den som styres av sympati vil kun befinne seg nede i grøften sammen med klienten.

Det er viktig å kunne både vise empati og sympati, men for en terapeut kan det være bedre for klienten og seg selv å kunne bracket-off og kunne veksle mellom å sette seg inn i klientens følelser og situasjon, men også kunne få et overblikk og betrakte situasjonen på avstand.

Fritz Perls sa at både klient og terapeut skal få noe ut av en terapitime og ha en gjensidig læring. Han fikk da spørsmål om man da kan skille mellom terapeut og klient i noen tilfeller, da sa Fritz: "The one that gets paid is the therapist!"




"Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.
Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen." - Kilde: Wikipedia

"Sympati (fra latinsk sympatha, fra Gresk: συμπάθεια oversatt som sympatheia) er egenskapen å vise følelser som følge av en annen persons følelser, eller som en følge av en annen persons lidelse. F.eks hvis en person er lei seg så kan en vise sympati ved å selv bli lei seg eller vise medfølelse.
Sympati er nært koblet til empati, men er ikke det samme. Empati er evnen til å kunne sette seg inn i en annen persons situasjon, å forstå en annen persons tanker, handling osv på grunnlag av personens bakgrunn og gitte situasjon. Empati sier ingenting om hvordan denne forståelsen tolkes. Sympati sier derimot mer at en føler det samme som personen og faktisk føler med ham/henne og ser likt på saken som personen. Dermed antyder sympati bekymring, eller omsorg og et ønske om å lette negative følelser som andre erfarer." - Kilde: Wikipedia