Drømmer

I gestaltteorien snakker vi mye om awareness og hvor betydningsfull denne egenskapen er for en terapeut. Dette kan også sammenlignes med mindfullness, et uttrykk som har sitt utgangspunkt i buddisme og meditasjon for å oppnå en balanse.

Hjernen vår er et temmelig komplekst organ, og alle tanker vi har blir dannet her og lagret som minner, kunnskap eller andre inntrykk.

Når vi sover skrus ikke funksjonene til hjernen av, men et lite område i den bakre delen av hjernen  danner bilder, fornemmelser og fantasier som er mer eller mindre sammenhengende. Det har blitt forsket mye på drømmer og drømmetydning og meningene rundt emnet er ganske forskjellige.

Håkonsen (2003) skriver at søvn ikke er det motsatte av våken tilstand, men at vi kan sette dette inn i en bevisthetsskala, og at det er nedsatt aktivitet i de hjernesentrene som styrer "våkenhet". Det vil også si at vi kan drømme eller fantasere om du vil, i det vi kaller våken tilstand. Bevistheten vår, akkurat som awareness kommer og går.

I gestaltterapi kan vi benytte oss av ulike eksperiment, og Norsk Gestaltinstitutt har beholdt noen elementer fra sin begynnelse som er influert av psykosyntese. Drømmereiser kan være korte øvelser som tar noen minutter å gjennomføre - eller være avanserte historier som er så omfattende at det tar en hel samling eller flere terapitimer å gjennomføre dem.

En slik drømmereise blir gjennomført som en slags meditasjonsøvelse, der terapeuten forteller en historie eller en situasjon og klienten ser for seg bilder og hendelser i sitt eget sinn. Det kan være flere klienter som gjør den samme øvelsen, og opplevelsene de får er like differensierte som hvert menneske er forskjellig. Drømmereisen er mer en styrt opplevelse, siden klienten selv har mulighet til å påvirke innholdet fordi hun er i en annen stadie av bevisthet.

Ofte har en drømmereise innhold med symboler. Carl Gustav Jung var en psykoanalytiker som brukte mye tid på drømmetydning, og han jobbet mye mer arketyper i sitt arbeid. Han gikk ut fra at drømmer hadde to dimensjoner, den objektive og den subjektive. I den objektive dimensjonen av en drøm er de personene eller tingene vi drømmer om den der er i virkeligheten. Den subjektive siden av drømmen representerer en side ved drømmeren.

Den objektive delen av en drøm kan være interessant å utforske når klienten er opptatt av relasjoner med andre eller forhold som ligger utenfor klienten selv. I forhold til de ulike impassestegene til Staemmler, så er dette ofte en fase der klienten skylder på andre for sine egne problemer. Hvis klienten da har drømmer om personen som relasjonen er vanskelig med, vil drømmen ofte tydes i den retning at det er denne personen det er noe feil med, drømmen reflekterer kanskje klientens egen oppfatning om personen, uten at dette nødvendigvis stemmer.

Bilde: iStockphotos.com

Kommer vi lengre ned i impassen, vil derimot klienten starte å differensiere ved å se de ulike polene i situasjonen, og ofte innser klienten at problemet ikke kun ligger hos den objektive part. Da kan symbolene eller personene i drømmen representere sider ved klienten som er ubehagelige eller som klienten ikke ønsker å anerkjenne. Hvis klienten drømmer om ulykker, kan terapeuten og klienten utforske hva dette betyr rent fenomenologisk. Det finnes en rekke ulike øvelser de kan gjøre, kanskje sjekke ut hva klienten føler angående en slik ulykke, om det har skjedd lignende situasjoner med klienten eller noe hun kjenner og så videre. Det kan også være nyttig å sjekke ut polaritetene til ulykker. Hva er det klienten assosierer med det motsatte av ulykker? Det kan være koselige situasjoner med familien, jogge, lykke eller hva som helst. Kanskje drømmen betyr at klienten opplever mye som har fellestrekk med ulykker i sitt liv? Samlivsbrudd eller uoppnådde drømmer om sitt eget liv kan føre til en følelse av håpløshet og dette gir utslag i at underbevistheten skaper drømmer om ulykker.

Nå var dette et fiktivt eksempel for å forklare forskjellene mellom å jobbe med drømmer på en objektiv eller subjektiv måte.

Perls anerkjente Freuds påstander om at drømmer hadde stor innflytelse, selv om han arbeidet med dette på en annen måte enn sin tidligere læremester. Han var også påvirket av Jung, og Perls mente at drømmer var projeksjoner av klienten (Clarkson/Mackewn, 1993. s10). Dette støtter opp under Jungs teori om de subjektive drømmene, nemlig at det er sider ved klienten som blir projisert i drømmen.

Fritz mente at drømmer var kongeveien til integrasjon. Han brukte drømmer til selvrealisering og innsikt hos sine klienter, og likte å sette opp gruppeterapi situasjoner der han kunne briljere med sine ferdigheter innenfor dette feltet. Han mente at klientens eksistensielle utfordringer blir mer synlig i drømmene og at disse projeksjonene kunne jobbes med så klienten kunne anerkjenne de og gjøre de til en integrert del av sin personlighet. Å jobbe med drømmer her og nå er en viktig del av gestaltterapi, og det er selvfølgelig variasjoner på hvordan ulike terapeuter vektlegger slikt arbeid.

Hans arbeid med drømmer forandret på mye av den analytiske delen av drømmer, nemlig ved å sette de ulike delene av drømmen "i bås" ved å generalisere bruken av symboler. Han arbeidet med drømmen fra klientens perspektiv og utforsket det fra hennes side. Han mente at den eneste feilen en terapeut kan gjøre er å forsøke å tyde drømmen.

"Let med warn you, there's only one great mistake you can make. That is to intrepret. If you start intrepeting, you're lost. You make an intellectual, Freudian game out of it, and at best, you will be filing away some very interesting insights into some intellectual filing cabinet, and make sure nothing real happens. Don't intrepet, just be that thing, be that plate, be that pot, be that friend of yours" (Perls, 1976. s. 184).

I denne uttalelsen kan vi nok en gang se et sleivspark til den intelektuelle Freud som analyserte og satte sine klienter i bås. Han ville heller at klienten skulle gjenfortelle sin drøm her og nå, og deretter ha et rollespill der klienten skulle være de symbolene som var figur i forbindelse med drømmen her og nå.

Når vi skal tyde drømmer, er det et fenomen at det vi husker av drømmen når vi våkner ikke nødvendigvis er det vi husker når vi skal gjenfortelle det senere. Dette er feltteorien i praksis, og for terapeuten er det viktig å stole på at det som blir figur først, som oftest er det som betyr mest for klienten her og nå. Vi snakker også om at figuren skal bli fet, det kan også bety at klienten kan bruke litt tid før de finner ut hva som er det de sitter igjen med et størst inntrykk av i forhold til drømmen.

For en klient som ikke er vant til gestaltterapi, kan det være litt vanskelig å spille et symbol i et rollespill. Hvis drømmen handler om et slitt teppe, er det ikke alltid en god ide å be klienten å legge seg ned på gulvet og beskrive at hun er et slitt teppe som føler seg tråkket på og fargeløs. Dette krever litt takt og tone fra terapeutens side, gjerne at terapeuten speiler klienten og snakker om sine egne opplevelser av å være et slitt teppe.

Å gjøre en slik type øvelse krever en tillit mellom klient og terapeut, og det er mange terapeuter som ikke foreslår slike øvelser - også fordi de er redd for å ødelegge et tillitsforhold. Det spennende med gestaltterapi er at klienten også ofte kommer med forslag om øvelsene selv. Id funksjonen kan gjøre at impulser om å legge seg på gulvet kommer, og klienten kan kanskje si dette. "Nå føler jeg for å legge meg ned litt", og terapeuten kan da avklare om han skal gjøre det samme.

Hvis ikke øvelsen gir noen mening, går timen videre og det kan være andre figurer som skal utforskes.

Polster & Polster (1973) bygger videre på Perls sine teorier rundt drømmer, spesielt i forhold til at drømmeren skal beskriver drømmen her og nå, og jobbe med emnene rundt projeksjoner og at drømmen har utgangspunkt i klienten. De beskriver også at tanken fra Perls i forhold til dette ikke er den eneste dimensjonen angående drømmer, men at det også er viktig for klient/terapeut relasjonen at drømmene blir bearbeidet i terapirommet. Jeg tolker deres bok slik at de ser en verdi i å ikke legge til seg en sannhet rundt arbeidet med drømmer, og at det er opp til hver enkelt terapeut å velge hvordan drømmer skal ha en betydning i terapirommet. Dette vil kanskje i seg selv være et emne jeg kan blogge om senere, nemlig hvordan terapeuten også påvirker det som skjer i terapirommet gjennom sine egne interesser og komfort med ulike temaer og eksperimenter.

Zinker (1971) brukte drømmer i sine gruppeterapisesjoner, der drømmeren kunne få spilt ut sine drømmer gjennom de andre deltagerne i gruppen. Her vil selvfølgelig drømmerens informasjon om drømmen og instruksjoner til de andre deltagerne være en vesentlig del av eksperimentet, men resultatet av å få det fremstilt som et rollespill gir drømmeren mer innsikt i sin egen tolkning av drømmen.

Uansett hvilket bevisthetsnivå du befinner deg på, vil sinnet ditt ha evnen til å drømme eller fantasere. Når vi sover er det underbevistheten som fører til at drømmene skjer, og vi husker svært lite av de drømmene vi har i løpet av en natt - mange husker rett og slett ingenting. Å drømme om å vinne i lotto, bli kjæreste med en person vi liker, bli kvitt en sykdom og alle de andre tingene vi ønsker eller ikke ønsker er helt naturlig. Å drømme er ikke bare en flukt fra virkeligheten, men også en drivkraft til å oppnå noe vi ønsker, det kan også være en forsvarsmekanisme for å ikke erkjenne tingenes virkelige tilstand.

 I terapirommet kan du leve ut dine drømmer, og en gestaltterapeut skal i følge teorien få klienten til å oppleve hendelsene her og nå. Det er viktig å ikke "snakke om", men å føle hvordan et emne påvirker deg. En klient vil starte en terapitime som oftest med å komme med en bestilling på hva som er figur, eller det vil være en del av timen der klienten snakker om sin drøm og forteller terapeuten om de ulike symbolene og innholdet. Det er først når klienten starter å kjenne etter hva som skjer med henne i terapirommet at vi er klare til å eksperimentere og utforske emnet ytterligere.

Det er viktig å drømme, det er godt å kunne forestille seg situasjoner i et bedre lys - i hvertfall hvis det er en form for realisme over det - og det kan også være hensiktsmessig å utforske både de sannsynlige og usannsynlige polariseringene i en drøm. Har klienten en uhelbredelig sykdom, kan det være både en trøst i å utforske tankene rundt det å være frisk, samt å se på polariseringen i at hun faktisk ikke kommer til å bli frisk. Hovedformålet med terapi er å gi klienten evnen til å støtte seg selv og kunne leve med sine feil og mangler, samt alle de positive sidene som finnes.

Som en klok person sa til meg en gang: "Drømmer er gratis!"

Glede

Fritz Perls beskrev at vi kan få en eksplosjon i forbindelse med de ulike lagene som vi i gestaltteorien bruker til å beskrive en impasse.

Å føle glede kan beskrives på en rekke ulike måter, og det finnes mange introjekter som har sin opprinnelse i en følelse av at "jeg må føle glede..."

"Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke. Gleden er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis som glede for andre personer.
Størrelsen av gledesfølelsen har ikke noe med «surhetsfølelsen» å gjøre, men er helt klart avhengig av personens følsomhet, og altså mer et temperamentsspørsmål som er forbundet med personlighetstrekkene. Noen har et stabilt følelsesliv uansett hva følelsen er, andre har et mer intensivt følelsesliv, og andre befiner seg et sted midt i mellom.
Mennesker som stort sett har et positivt livssyn føler seg ganske mye gladere enn mennesker som har et negativt livssyn."
-Wikipedia

Selvfølgelig kan vi føle glede i mange situasjoner der vi ikke har vært drevet mellom usikkerhet og flere polariteter, og som terapeut under utdanning prøver jeg å ha skrudd på awarenessen min og identifisere når og hvordan jeg føler glede.

Å kunne glede seg på andres vegne er et tegn på sosial kompetanse, og er gjerne en egenskap vi forbinder med personer som har varme personlighetstrekk. En person med disse egenskapene er gjerne sosialt aktiv, er pratsom, lett for å vise følelser og glede selv og oppfattes gjerne som omgjengelig. Dette er også egenskaper som peker mot ekstrovert oppførsel, der vi har vår awareness mot andre mennesker og kan få en gledesfølelse når de er med å opplever noe som gleder andre.

For min egen del, kan det være et hårfint skille mellom å glede seg på andres vegne og bli misunnelig på andres lykke. Dette kan være sterkt knyttet til livssituasjonen jeg har vært i, der jeg kanskje har vært misunnelig på andre par når jeg selv har vært i et dårlig forhold eller singel.

Det å finne glede i relasjon sammen med andre, er vel mye av det samme som å glede seg på vegne av andre - men i ulike situasjoner der man opplever ting sammen som et par, altså to personer og ikke nødvendigvis en partner, vil gledefølelsen være basert på samme hendelse, men de to individene vil føle gleden på sin egen subjektive måte. I grupper vil det samme fenomenet oppstå og her kan det være enda større differensiering mellom følelsene hver enkelt opplever.

Hvor ofte jeg er glad er et vanskelig spørsmål å besvare, for det å føle glede kan være så utrolig differensiert, samt at følelsen av glede gjerne kan oppleves sammen med andre følelser.
Et eksempel fra mitt eget liv som selger er at jeg kan føle en sitrende glede over å få en muntlig bekreftelse på et salg, men samtidig en bekymring for at prosessen med å skrive en kontrakt blir kronglete - nå som jeg har mer awareness rundt dette klarer jeg i større grad å identifisere at jeg kjenner glede, gjerne i form av en brusende følelse i hele kroppen, at tankene mine på en måte bobler som om jeg har en nyåpnet flaske med sjampanje i hodet og en lettsinnhet som gjør meg leken, jeg liker å fjolle litt, bevege meg og tulle med andre rundt meg. Denne umiddelbare lykkefølelsen som kommer av å føle glede gir seg gradvis, men jeg kan også oppleve at den blusser opp igjen når jeg forteller om min glede til andre. Her merker jeg fort om den personen jeg er i relasjon med evner å glede seg på mine vegne og vi kan bli stående å dele en form for gledesfølelse og fryde oss over min opplevelse sammen.

Mine erfaringer med å dele opplevelser av glede med andre gjør også at jeg blir oppmerksom når en person gjør dette med meg, da prøver jeg å skyve mine egne behov til side (bracket off) og ta meg fem minutter og "kjenne på" den boblende følelsen som jeg antar at den andre personen kjenner. Det spennende er jo å stille spørsmålet "hvordan kjenner du gleden?" til den andre personen og finne ut at rent fenomenologisk føler denne personen gleden på samme måte, eller forskjellig fra meg. Da kan jeg også kjenne etter selv og noen ganger finner jeg ut at det samme som relasjonen min forklarer skjer med meg. Skjer det da fordi personen forteller meg om det, eller skjer det fordi jeg ikke har kjent etter på den måten før.

Å oppleve glede i de tingene som skjer her og nå er viktig for meg, det gjør at jeg får bekreftelse på at mitt liv gir mening og at det faktisk finnes en rekke ting å glede seg over. Det er ofte at jeg fokuserer på utfordringer og problemer og ikke gir meg selv tid til å glede meg.

I noen terapeutsituasjoner der jeg har vært klient har det vært deilig å snakke om mine gleder i stedet for å fokusere på alle problemene jeg ellers bringer inn i rommet. Å kunne kjenne etter når jeg føler glede gjør at jeg enklere kan identifisere disse følelsene senere, selv når de ikke er like sterke.

I hjernen skjer det mye når vi gleder oss over noe, og ulike signalstoffer skilles ut som stimulerer de delene av hjernen som påvirker våre følelser. Det finnes mye forskning rundt dette med glede, det er ikke bare opplevelser satt i sammenheng med andre personer som stimulerer til glede - det kan også påvirkes av rusmidler, mat og drikke som vi får i oss, smak, lukt og berøring, samt selvfølgelig vår evne til å røre på oss og observere.

En viktig del av gestaltterapi er å kunne oppleve og sanse disse ulike impulsene, samt å idenfisere hva som rent fenomenologisk skjer med oss når vi opplever disse følelsene. Det handler også mye om polaritetene også, nemlig hva er det som skjer med meg når jeg ikke opplever glede?

Polaritetene til glede kan være minst like variable som den subjektive oppfattelsen av følelsen, og skal vi se på antonymet til glede vil dette være sorg eller trist kanskje? En polaritet trenger ikke å være den gramatiske beskrivelsen av det motsatte til en følelse, men det kan være den motsatte følelsen i den situasjonen. Polariteten til glede kan være å kjenne seg mislykket, ettertenksomhet, følelsesløs og mye annet. Det kan også oppstå flere polariteter, kanskje et vell av følelser farer igjennom hodet og kroppen vår?

Det sies at hvis vi skal oppleve sterk glede, må vi også ha opplevd sterke motpoler til dette, er motpolen å føle seg negativ - kan det være en øvelse å utforske og strekke grensene for hvor negative vi kan være, noe jeg selv ikke har opplevd i en terapisituasjon, ihvertfall ikke ved at jeg har tenkt på det. Tanken bak dette er da muligens at vi strekker strikken så lang sammen med klienten, vi utforsker negativiteten og lar klienten stå i det, og når klienten ønsker å deflektere graver vi oss sammen enda mer ned i skiten og lar det sorte og fæle være helt uutholdelig forferdelig, da vil klienten ønske å slippe denne følelsen, awarenessen vil føre til at denne følelsen av negativitet vil bli enklere å identifisere.

I starten av denne artikkelen har jeg skrevet om at det er en rekke introjekter som styres av en forventning til å føle glede.

For å ta tak i mitt eget eksempel på å føle glede over å få et salg - jeg kan kjenne på en forventning til at jeg bør kjenne mer glede over denne hendelsen enn jeg selv opplever at jeg gjør. Det kan også være slik at jeg tror andre forventer at jeg skal være glad fordi jeg har fått en aksept, men selv har jeg motstridene behov der jeg er redd for at ordren ikke skal bli formalisert i kontraktsperioden, usikker på om jeg og kunden har en felles forståelse for hva som skal bli levert og mye annet. Denne frykten er som oftest veldig reell, fordi det er ingen salg som er i boks før kontrakten er signert, og det er en stor risiko for at konflikter vil oppstå i prosessen med å skrive en kontrakt - men det bør (?) vel ikke utelukke at jeg kan tillate meg selv å juble litt, feire og være sinnsykt fornøyd med meg selv, eller?

Den intrapsykiske dialogen jeg har med meg selv gjør da at jeg hindrer meg selv i å føle denne gleden, det kan være et salg jeg har jobbet med i lange tider - og jeg har virkelig lagt sjelen min i det og brukt alle triks i boka for å komme ut som vinneren i konkurranse med flere andre bedrifter.

Ofte er jeg den største kritikeren til meg selv, og det er noe jeg arbeider med. Dette er ikke gjort på to uker, for det handler om mye mer enn bare det å føle glede. Det handler om å bygge opp en awareness rundt alt som skjer her og nå, og glede er bare en av mange følelser som oppstår - det handler også om å kunne se på ting som skjer på en fenomenologisk måte, samt å innse at jeg ofte trenger hjelp i denne prosessen. Gradvis blir jeg mer oppmerksom på disse tingene som skjer med meg i ulike situasjoner, og min kreative tilpassing gjør at jeg evner å reagere annerledes enn før. Det vil heller ikke si at jeg i hver situasjon vil oppleve mer av min egen glede, men at jeg også vil kunne føle mindre glede fordi jeg bli oppmerksom på alle mine polariteter og motstridende behov.

Det er pokker ikke så lett med denne awarenessen, det går ikke an å skru den av når du først har skjønt konseptet, men det er mye deiligere for meg å vite hva det er som skjer med meg og kunne endre mine adferdssmønstre enn å sose igjennom livet slik jeg gjorde tidligere. Vi har alle følelser, det er bare ikke alltid vi vet hvordan eller hvorfor de dukker opp.