Forskning innen gestaltteori

Som mange andre følger jeg med på programmet Folkeopplysningen på Nrk som tar for seg alternative behandlingsformer. Gestaltterapi er også en alternativ behandlingsform, siden det ikke er godkjent på samme måte som behandlingsformer som pasienter kan få rekvisisjon fra sin lege og subsidiert behandling.

Daan van Baalen, som er en av gründerne til Norsk Gestaltinstitutt har sagt at han ønsker at gestalt skal være et alternativ - ikke alternativt. Dette er en ønsketenkning for oss som gestaltister, men det er dessverre en lang vei å gå før vi kommer dit, hvis det noen gang skjer. I Italia er gestaltterapi offentlig godkjent og pasienter kan visstnok få rekvisisjon fra legen. Jeg regner med at det er en god del retningslinjer rundt dette, men jeg har ikke sjekket det ut videre.

Gary Yontef er utdannet psykolog og praktiserer som gestaltterapeut. Han gikk i trening til å bli gestaltterapeut i 1965, og er derfor en gammel ringrev med oversikt over hva som har skjedd av utvikling innen faget de siste 50 årene.

Historisk kan jeg nok med god grunn påstå at gestaltterapi oppsto med Fritz Perls i spissen som et alternativ til tradisjonell psykologi, eller analytisk psykologi - etter hans avvisning fra sin tidligere læremester Sigmund Freud. Flere med kunnskap til psykoanalyse, og motstandere av denne terapiformen hang seg vel på, og det ble "trendy" med opprør på 60-tallet og tilhengerne fikk med seg flere som var i opposisjon til det tradisjonelle og bevegelsen rundt Perls var nesten litt kult-aktig på slutten av 60-tallet og frem til hans død. Det var få bøker på denne tiden, og som Yontef beskriver det i "Awareness, Dialogue & Process" så hadde det som ble skrevet en tendens til å være preget av forfatterens egen mening om hva som er riktig og galt, det er mangler på filosofisk analyse. Det var også mangler på reelle data, fenomenologiske forklaringer eller intelektuelle debatter (1988, s. 4).

I den tidlige tiden ble endel grunnleggende teorier født, som har blitt rafinert og videreutviklet siden. Noe av suksessen kan skyldes begrepene å jobbe her og nå med klienten, ulike metoder for å bruke eksperimenter mot klienten og en mer positiv holdning til at klienten kan "kureres" ved å øke awareness og kunne støtte seg selv i den problemstillingen hun er (les: livet).

Denne perioden ble mye av teorien også hentet fra andre terapiformer, ulike filosofiske retninger og mye mer.

På 70-tallet kom en endring, og det var blant annet Perls sin kone, Laura Perls - som gikk ut og opplyste at mannens metode for å praktisere, som dere blant annet kan se på ulike filmer på YouTube, var den eneste måten å utøve faget på. Det ble skrevet endel bøker som fremdeles har mye innflytelse på det vi lærer på instituttet nå, men også endel som ikke hadde så god kvalitet. Fagmiljøene i både USA og Europa produserte en rekke artikler i sine tidsskrifter, der flere av disse blir referert til, samt fagbøker som kan ha motstridende teorier og kun deler av tekstene blir ansett som "korrekte".

Det er i dag en hel del bøker på markedet, for meg som student på NGI kan jeg heldigvis forholde meg til en pensumliste som er temmelig omfattende, men ikke i nærheten så stor som en rekke andre studier.

Jeg har sporadisk lett etter forskning som har utgangspunkt i gestaltteorien, men har ikke funnet så mye enda, det vil ikke si at det ikke finnes der ute - det er nok heller mangel på motivasjon til å grave i det som finnes av informasjon på nettet og personlige mangler ved å finne kildene.

Det mangler ikke på metoder for å drive forskning, det er i utgangspunktet akkurat de samme metodene som benyttes i forskning innen psykologi, psykiatri, tradisjonell medisin og en rekke andre behandlingsformer som kan benyttes. Det er et par antagelser jeg kan få ut av dette.

I dag er det flere tusen godkjente psykologer i Norge, og disse praktiserer innen en rekke ulike retninger innen faget, samt at psykologer, akkurat som leger og andre fagpersoner, praktiserer på ulike måter. Det de har som vi gestaltterapeuter mangler, er en større forståelse for hva som anses å være korrekt. Hypoteser, teorier og lover - samt forskning rundt om disse stemmer driver den faglige utviklingen videre. Gestaltterapi påvirker også dette fagmiljøet, akkurat som det som psykologene og andre retninger innen filosofi og terapi påvirker oss. Derfor kan mye av forskningen som brukes i psykologi også tolkes av oss gestaltterapeuter, selv om metodene kan være ulike er det basert på mye av den samme teorien - selv om det selvfølgelig finnes noen store forskjeller som ikke kan ignoreres.

Vi kommer til å få mer innsikt i hva som er gjort av forskning innen gestaltterapi i løpet av dette året (3. klasse), og jeg kjenner på en yrende interesse for dette.

I forhold til Folkeopplysningen vil jeg si at det benyttes flere tvilsomme metoder for å forsterke de skeptiske sidene ved de behandlingsformene som blir gjennomgått, selv om programmet i seg selv muligens er mer populistisk enn vitenskapelig i sin oppbygging. I de to første programmene som omhandlet healere (1) og kvantemedisin og bioresonans (2), refereres det til kvakksalvere (mine ord) som driver med uetiske behandlinger uten at det refereres til hvem disse er. Mulig dette er for å unngå injuriespørsmål, eller at kildene ikke egentlig er kjent for produsentene av programmet - noe som gjør at jeg tenker at dette programmet er ment først og fremst til å underholde befolkningen, samt å irritere utøverne av alternative behandlingsformer. Jeg skulle gjerne likt å sett programmet med en annen vinkling, der tidsrammen ble utvidet til 1 time eller kanskje mer innen hvert felt, og at budsjettet ble satt litt høyere. Da kunne det kanskje blitt enda mer underholdende for meg.

Nå skal det sies at jeg tilhører en mild form for skeptiker i forhold til det meste, også mitt eget fagområde, der jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved alt som ikke er integrert. Dette er også det som eventuelt fører til at jeg eller andre setter igang våre egne forskningsprosjekter for å dokumentere gestaltens virkning eller mangel på det.

Hvis du som leser av denne bloggen kjenner til studier innen gestaltteori som er publisert på nett, legg gjerne inn en kommentar eller send meg en e-post. Det er nemlig deilig å slippe å lete etter informasjonen selv.

Drømmer

I gestaltteorien snakker vi mye om awareness og hvor betydningsfull denne egenskapen er for en terapeut. Dette kan også sammenlignes med mindfullness, et uttrykk som har sitt utgangspunkt i buddisme og meditasjon for å oppnå en balanse.

Hjernen vår er et temmelig komplekst organ, og alle tanker vi har blir dannet her og lagret som minner, kunnskap eller andre inntrykk.

Når vi sover skrus ikke funksjonene til hjernen av, men et lite område i den bakre delen av hjernen  danner bilder, fornemmelser og fantasier som er mer eller mindre sammenhengende. Det har blitt forsket mye på drømmer og drømmetydning og meningene rundt emnet er ganske forskjellige.

Håkonsen (2003) skriver at søvn ikke er det motsatte av våken tilstand, men at vi kan sette dette inn i en bevisthetsskala, og at det er nedsatt aktivitet i de hjernesentrene som styrer "våkenhet". Det vil også si at vi kan drømme eller fantasere om du vil, i det vi kaller våken tilstand. Bevistheten vår, akkurat som awareness kommer og går.

I gestaltterapi kan vi benytte oss av ulike eksperiment, og Norsk Gestaltinstitutt har beholdt noen elementer fra sin begynnelse som er influert av psykosyntese. Drømmereiser kan være korte øvelser som tar noen minutter å gjennomføre - eller være avanserte historier som er så omfattende at det tar en hel samling eller flere terapitimer å gjennomføre dem.

En slik drømmereise blir gjennomført som en slags meditasjonsøvelse, der terapeuten forteller en historie eller en situasjon og klienten ser for seg bilder og hendelser i sitt eget sinn. Det kan være flere klienter som gjør den samme øvelsen, og opplevelsene de får er like differensierte som hvert menneske er forskjellig. Drømmereisen er mer en styrt opplevelse, siden klienten selv har mulighet til å påvirke innholdet fordi hun er i en annen stadie av bevisthet.

Ofte har en drømmereise innhold med symboler. Carl Gustav Jung var en psykoanalytiker som brukte mye tid på drømmetydning, og han jobbet mye mer arketyper i sitt arbeid. Han gikk ut fra at drømmer hadde to dimensjoner, den objektive og den subjektive. I den objektive dimensjonen av en drøm er de personene eller tingene vi drømmer om den der er i virkeligheten. Den subjektive siden av drømmen representerer en side ved drømmeren.

Den objektive delen av en drøm kan være interessant å utforske når klienten er opptatt av relasjoner med andre eller forhold som ligger utenfor klienten selv. I forhold til de ulike impassestegene til Staemmler, så er dette ofte en fase der klienten skylder på andre for sine egne problemer. Hvis klienten da har drømmer om personen som relasjonen er vanskelig med, vil drømmen ofte tydes i den retning at det er denne personen det er noe feil med, drømmen reflekterer kanskje klientens egen oppfatning om personen, uten at dette nødvendigvis stemmer.

Bilde: iStockphotos.com

Kommer vi lengre ned i impassen, vil derimot klienten starte å differensiere ved å se de ulike polene i situasjonen, og ofte innser klienten at problemet ikke kun ligger hos den objektive part. Da kan symbolene eller personene i drømmen representere sider ved klienten som er ubehagelige eller som klienten ikke ønsker å anerkjenne. Hvis klienten drømmer om ulykker, kan terapeuten og klienten utforske hva dette betyr rent fenomenologisk. Det finnes en rekke ulike øvelser de kan gjøre, kanskje sjekke ut hva klienten føler angående en slik ulykke, om det har skjedd lignende situasjoner med klienten eller noe hun kjenner og så videre. Det kan også være nyttig å sjekke ut polaritetene til ulykker. Hva er det klienten assosierer med det motsatte av ulykker? Det kan være koselige situasjoner med familien, jogge, lykke eller hva som helst. Kanskje drømmen betyr at klienten opplever mye som har fellestrekk med ulykker i sitt liv? Samlivsbrudd eller uoppnådde drømmer om sitt eget liv kan føre til en følelse av håpløshet og dette gir utslag i at underbevistheten skaper drømmer om ulykker.

Nå var dette et fiktivt eksempel for å forklare forskjellene mellom å jobbe med drømmer på en objektiv eller subjektiv måte.

Perls anerkjente Freuds påstander om at drømmer hadde stor innflytelse, selv om han arbeidet med dette på en annen måte enn sin tidligere læremester. Han var også påvirket av Jung, og Perls mente at drømmer var projeksjoner av klienten (Clarkson/Mackewn, 1993. s10). Dette støtter opp under Jungs teori om de subjektive drømmene, nemlig at det er sider ved klienten som blir projisert i drømmen.

Fritz mente at drømmer var kongeveien til integrasjon. Han brukte drømmer til selvrealisering og innsikt hos sine klienter, og likte å sette opp gruppeterapi situasjoner der han kunne briljere med sine ferdigheter innenfor dette feltet. Han mente at klientens eksistensielle utfordringer blir mer synlig i drømmene og at disse projeksjonene kunne jobbes med så klienten kunne anerkjenne de og gjøre de til en integrert del av sin personlighet. Å jobbe med drømmer her og nå er en viktig del av gestaltterapi, og det er selvfølgelig variasjoner på hvordan ulike terapeuter vektlegger slikt arbeid.

Hans arbeid med drømmer forandret på mye av den analytiske delen av drømmer, nemlig ved å sette de ulike delene av drømmen "i bås" ved å generalisere bruken av symboler. Han arbeidet med drømmen fra klientens perspektiv og utforsket det fra hennes side. Han mente at den eneste feilen en terapeut kan gjøre er å forsøke å tyde drømmen.

"Let med warn you, there's only one great mistake you can make. That is to intrepret. If you start intrepeting, you're lost. You make an intellectual, Freudian game out of it, and at best, you will be filing away some very interesting insights into some intellectual filing cabinet, and make sure nothing real happens. Don't intrepet, just be that thing, be that plate, be that pot, be that friend of yours" (Perls, 1976. s. 184).

I denne uttalelsen kan vi nok en gang se et sleivspark til den intelektuelle Freud som analyserte og satte sine klienter i bås. Han ville heller at klienten skulle gjenfortelle sin drøm her og nå, og deretter ha et rollespill der klienten skulle være de symbolene som var figur i forbindelse med drømmen her og nå.

Når vi skal tyde drømmer, er det et fenomen at det vi husker av drømmen når vi våkner ikke nødvendigvis er det vi husker når vi skal gjenfortelle det senere. Dette er feltteorien i praksis, og for terapeuten er det viktig å stole på at det som blir figur først, som oftest er det som betyr mest for klienten her og nå. Vi snakker også om at figuren skal bli fet, det kan også bety at klienten kan bruke litt tid før de finner ut hva som er det de sitter igjen med et størst inntrykk av i forhold til drømmen.

For en klient som ikke er vant til gestaltterapi, kan det være litt vanskelig å spille et symbol i et rollespill. Hvis drømmen handler om et slitt teppe, er det ikke alltid en god ide å be klienten å legge seg ned på gulvet og beskrive at hun er et slitt teppe som føler seg tråkket på og fargeløs. Dette krever litt takt og tone fra terapeutens side, gjerne at terapeuten speiler klienten og snakker om sine egne opplevelser av å være et slitt teppe.

Å gjøre en slik type øvelse krever en tillit mellom klient og terapeut, og det er mange terapeuter som ikke foreslår slike øvelser - også fordi de er redd for å ødelegge et tillitsforhold. Det spennende med gestaltterapi er at klienten også ofte kommer med forslag om øvelsene selv. Id funksjonen kan gjøre at impulser om å legge seg på gulvet kommer, og klienten kan kanskje si dette. "Nå føler jeg for å legge meg ned litt", og terapeuten kan da avklare om han skal gjøre det samme.

Hvis ikke øvelsen gir noen mening, går timen videre og det kan være andre figurer som skal utforskes.

Polster & Polster (1973) bygger videre på Perls sine teorier rundt drømmer, spesielt i forhold til at drømmeren skal beskriver drømmen her og nå, og jobbe med emnene rundt projeksjoner og at drømmen har utgangspunkt i klienten. De beskriver også at tanken fra Perls i forhold til dette ikke er den eneste dimensjonen angående drømmer, men at det også er viktig for klient/terapeut relasjonen at drømmene blir bearbeidet i terapirommet. Jeg tolker deres bok slik at de ser en verdi i å ikke legge til seg en sannhet rundt arbeidet med drømmer, og at det er opp til hver enkelt terapeut å velge hvordan drømmer skal ha en betydning i terapirommet. Dette vil kanskje i seg selv være et emne jeg kan blogge om senere, nemlig hvordan terapeuten også påvirker det som skjer i terapirommet gjennom sine egne interesser og komfort med ulike temaer og eksperimenter.

Zinker (1971) brukte drømmer i sine gruppeterapisesjoner, der drømmeren kunne få spilt ut sine drømmer gjennom de andre deltagerne i gruppen. Her vil selvfølgelig drømmerens informasjon om drømmen og instruksjoner til de andre deltagerne være en vesentlig del av eksperimentet, men resultatet av å få det fremstilt som et rollespill gir drømmeren mer innsikt i sin egen tolkning av drømmen.

Uansett hvilket bevisthetsnivå du befinner deg på, vil sinnet ditt ha evnen til å drømme eller fantasere. Når vi sover er det underbevistheten som fører til at drømmene skjer, og vi husker svært lite av de drømmene vi har i løpet av en natt - mange husker rett og slett ingenting. Å drømme om å vinne i lotto, bli kjæreste med en person vi liker, bli kvitt en sykdom og alle de andre tingene vi ønsker eller ikke ønsker er helt naturlig. Å drømme er ikke bare en flukt fra virkeligheten, men også en drivkraft til å oppnå noe vi ønsker, det kan også være en forsvarsmekanisme for å ikke erkjenne tingenes virkelige tilstand.

 I terapirommet kan du leve ut dine drømmer, og en gestaltterapeut skal i følge teorien få klienten til å oppleve hendelsene her og nå. Det er viktig å ikke "snakke om", men å føle hvordan et emne påvirker deg. En klient vil starte en terapitime som oftest med å komme med en bestilling på hva som er figur, eller det vil være en del av timen der klienten snakker om sin drøm og forteller terapeuten om de ulike symbolene og innholdet. Det er først når klienten starter å kjenne etter hva som skjer med henne i terapirommet at vi er klare til å eksperimentere og utforske emnet ytterligere.

Det er viktig å drømme, det er godt å kunne forestille seg situasjoner i et bedre lys - i hvertfall hvis det er en form for realisme over det - og det kan også være hensiktsmessig å utforske både de sannsynlige og usannsynlige polariseringene i en drøm. Har klienten en uhelbredelig sykdom, kan det være både en trøst i å utforske tankene rundt det å være frisk, samt å se på polariseringen i at hun faktisk ikke kommer til å bli frisk. Hovedformålet med terapi er å gi klienten evnen til å støtte seg selv og kunne leve med sine feil og mangler, samt alle de positive sidene som finnes.

Som en klok person sa til meg en gang: "Drømmer er gratis!"

Når fungerer terapi?

Naturligvis har jeg blitt mer oppmerksom på andre personers meninger om, og ikke minst erfaringer av terapi etter at jeg startet på NGI. Det lages TV programmer om temaet, så jeg antar at det er et område som endel av oss er interessert i.

Jeg synes det har vært mye diskusjon rundt tilbudet rundt coaching, terapi, veilledning, psykolog, psykiatri og så videre, og avhengig av hvilken ekspert du stiller spørsmål  - vil svarene være ganske forskjellige. Spør du en gestaltterapeut vil nok denne mene at hans/hennes metode vil hjelpe, ja - til og med være bedre enn endel andre alternativer.

Men la oss nå si at det ikke er et tema hva slags metodikk klienten får oppleve i terapirommet, hva er det da som angir at terapien hjelper?

Er det når symptomene forsvinner?

Hva er et symptom forresten?

Jeg skrev en artikkel om dette for en stund siden, se her, den handler om hvorfor klienter oppsøker en terapeut. La oss ta utgangspunkt i at klienten ikke får sove, ligger og grubler over sine store, ubetydelige, uklare, små, mellomstore og ikke-eksisterende problemer. Men han vet ikke hva som gjør at han ikke får sove. Han sjekker kanskje ut om det er lettere å sove etter et par pils, oppsøker en lege og får innsovningsproblemer - eller noe annet, men symptomet på at noe ikke er helt som det skal er der fremdeles. Han får fremdeles ikke sove. Da kommer denne personen inn i terapirommet for første gang.

Klienten går til terapeuten noen ganger, de første konsultasjonene går mer eller mindre til å bli litt kjent og kartlegge hva klienten plages med. Etterhvert kommer terapeuten sammen med klienten inn på ulike temaer, de eksperimenterer litt og plutselig er de er inne på noe viktig. De jobber videre og det er som om problemet løser seg selv. Klienten går et par ganger til, men sover nå som et barn om natta og bestemmer seg etterhvert for å kutte ut.

Terapien har virket!

To år senere, klarer ikke klienten å sove igjen. Terapien virket ikke alikevel.

Nå kommer vi inn på et litt kronglete område, der jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Klienten kommer med en problemstilling, vi kaller dette en gestalt. Gestalten er åpen.
Hva betyr det at en gestalt er åpen, tenker du kanskje?

Vel, det betyr vel at den plager deg - du kan gjerne dytte den til side og prøve å ignorere den. Noen ganger vet vi ikke at vi har en åpen gestalt engang, vi får rett og slett ikke sove.
Disse gestaltene trenger ikke å være komplekse problemstillinger, men i terapirommet til en gestaltterapeut vil dere sammen lete etter disse åpne gestaltene, bearbeide dem og forsøke å lukke dem.

Utfordringen er at det sannsynligvis ikke lar seg gjøre å lukke gestalten helt, den vil alltid være litt på gløtt - er du heldig vil den aldri åpne seg igjen, men for de fleste vil en hendelse i livet vårt åpne opp gamle sår. Det fine med dette er at du muligens vet hva gestalten din er, du løper til terapeuten din og forteller at dere sammen må få lukket den igjen - men problemet er kanskje at du og verden rundt deg har forandret dere, og gestalten er ikke helt lik som den forrige, den ligner - men er ikke den samme.

Terapi tar tid, og det er viktig å ta seg den tiden du trenger - ofte starter klienter med en intensiv periode hos sin terapeut og frekvensen avtar med tiden. Min anbefaling er å forsette å gå i terapi med litt lengre mellomrom, det er både preventivt og gjør sannsynligvis livet ditt lettere, noe som igjen påvirker dine relasjoner.

Opplevelsen av om terapi fungerer er personlig for hver klient, noen vil søke anerkjennelse i at de er normale, andre øver seg på å stå på egne ben og klare seg selv i hverdagen og noen vil sikkert gå fordi kona forteller dem at de må det. Vi har alle våre grunner til å gå i terapi, og sikkert like mange grunner til å bli eller slutte.

Hva får personer til å oppsøke en terapeut?

Når jeg forteller andre at jeg går på studiet for å bli psykoterapeut, får jeg ofte spørsmål om hva det egentlig er - noe jeg mer eller mindre forklarer med at "det er det samme som en psykolog". Senere har jeg planer om å skrive litt om de forskjellige typene terapi man kan velge, men akkurat nå har jeg nok med å forstå hva gestaltterapi er og prinsippene og teoriene rundt dette.

Mange som oppsøker en terapeut har ofte opplevd noen av disse symptomene på forhånd:
- Søvnmangel.
- At man drikker mer enn normalt.
- Depresjon og/eller at man føler seg sliten, lei seg, håpløshet, bekymring og lignende.
- Nervøsitet
- Konflikter med personer i sine nære relasjoner, dette kan være f.eks med sin partner, familiemedlemmer eller på arbeidsplassen. Et foreliggende eller gjennomført samlivsbrudd er helt klart en slik konflikt.
- Tap av noen som står deg nær.

I Norge er det lagt opp til at vi oftest tar kontakt med vår fastlege hvis vi er fysisk syke, dette er også ofte den første personen vi snakker med om disse symptomene som er beskrevet over. En fastlege kan skrive en rekvisisjon til en psykolog eller andre spesialister hvis hun tror det er mulig å sette en diagnose.

På http://www.psykol.no/ var det totalt 5789 autoriserte psykologer (tallene er fra Januar 2008) i Norge, og det er gjerne disse en fastlege kan sende deg videre til. Antallet psykologer som er tilgjengelig for å ta i mot nye pasienter vet jeg lite om, men ut fra informasjon fra personer jeg har snakket med kan det være vanskelig å finne en psykolog som har mulighet til å ta deg imot med en gang. Er din diagnose kritisk og en fare for egen helse eller andre finnes det selvfølgelig måter å få behandling, men nå ønsker jeg å fokusere på "normalnevrotikerne" - vi som har et behov for å snakke med en fagperson for å få løst diagnosen uten at "det går på helsa løs".

Noen av oss har forsikringer som gjør at vi kan oppsøke en psykolog eller annen spesialist, endel har dette igjennom arbeidsgiveren - her er selvfølgelig det en hensikt fra deres side at du som arbeidstager helst ikke skal bli sykemeldt - og blir du det ønsker de at du skal komme tilbake i arbeid så snart som mulig. NIMI, Hjelp24 og endel andre selskaper har tilbud til bedrifter om dette også igjennom bedriftshelsetjenesten.

Er du i en situasjon der du trenger hjelp, vil du som andre "syke" muligens oppsøke alternative former for psykoterapi - noen får muligens ikke en rekvisisjon videre av sin fastlege, føler ikke at den terapeuten de har gått til har klart å hjelpe dem - eller sitter rett og slett og funderer på om terapi kan være noe for deg.

Da benytter du kanskje som meg nettet til å oppsøke informasjon?
Ved å google "terapi" eller noe lignende kommer det mange treff opp - og noen av disse kaller seg Gestaltterapeuter. Ordet i seg selv er et vanskelig begrep, gestalt har ingen norsk mening og er brukt fordi retningen hadde sin opprinnelse med en tysker ved navn Fritz Perls. (Flere steder på denne bloggen har jeg forsøkt å forklare hva dette er, når jeg føler jeg har funnet en god definisjon, skal jeg lime inn en link her.)

I følge Norsk Gestaltterapeut Forenings nettsider er det ca 350 praktiserende Gestaltterapeuter i Norge, og det blir årlig utdannet ca 70 nye fra NGI.

Jeg har vært inne på endel av nettsidene til disse, og det er vel ingen som kan beskylde denne gruppen terapeuter for å ha "sort belte i markedsføring". Mulig jeg kaster stein i glasshus her, siden jeg sitter og blogger på en helt enkel plattform, uten fokus på hverken design eller å ha et innhold som har noen god struktur. Men planen min er nok å få laget en nettside den dagen jeg skal starte med egne klienter, og forhåpentligvis vil denne være et hakk bedre enn normalen.

Da blir jo det neste spørsmålet hvordan disse får tak i klienter, siden det kan være litt vanskelig å skjønne hva de driver med ut fra nettsidene?

En utfordring med å utdanne seg til å bli Gestaltterapeut er at inntil 2003 var dette et studie som ikke var godkjent for å motta studielån og stipend fra Statens Lånekasse - men heldigvis har Norsk Gestaltinstitutt blitt godkjent som en privat Høyskole og dermed har studiet blitt lettere tilgjengelig for de som ønsker dette som en utdannelse. Det stilles krav til søkeren om erfaring fra å jobbe med mennesker, og veldig mange som søker skolen kommer fra helsesektoren.

Norsk Gestaltforening (NGF) jobber på vegne av sine medlemmer for å gi dem bedre rammevilkår og øke kjennskapen til terapeutformen i Norge, men sannheten er nok at skal man klare seg som praktiserende gestaltterapeut må man nok bruke de virkemidlene man har til rådighet å skaffe seg klienter. Å sette inn annonser, dele ut flyveblader, bruke nettverket sitt - alle disse tingene må man gjøre. En utfordring for mange er nok at skal man få en god nettside, er det en del ting som må på plass - og "Hvermansen" vet som regel lite om design, innhold på nett, søkemotoroptimalisering og slike ting.

Det flotte med terapiformen er at den oppleves som veldig personlig for klienten, en gestaltterapeut er engasjert i sin pasient på en unik måte, dette kan jeg sikkert beskrive nærmere senere. Siden starten av NGI i 1986 har det vært en rekke enkeltindivider som har jobbet hardt med å skaffe seg klienter og gi terapiformen et godt rykte - dermed er det nok "word of mouth" og anbefalinger fra personer som har erfaring med psykoterapi som gjør at nye potensielle klienter ringer en gestaltterapeut og avtaler en time.

Når du er ute og leter etter noen å snakke med, finnes det selvfølgelig en haug med andre alternativer på markedet - og vi er alle ulike med ulike behov, så tipset mitt er å ta en telefon til den personen som driver med terapiformen som du har tro på at passer til deg - får du ikke en god følelse med hvordan du blir mottatt, ta en telefon til - det er mange å velge mellom. Fortell kort om hvorfor du tror du trenger hjelp og er kjemien med personen til stede, så ta sjansen og prøv. Bruk gjerne denne siden for å finne godkjente terapeuter: http://ngfo.no/index.php?site=default/473

Kostnadene for terapi varierer, men det er som regel verdt det - kanskje livet blir enklere å takle?

Et sitat tatt ut av sin sammenheng

En venn av meg fortalte i dag en historie om Buddha, jeg har googlet om historien og funnet ut at den ble tatt ut av sin sammenheng - som ofte slike muntlige fortellinger blir, men jeg skriver den slik han sa den til meg. Det ble også understreket at han ikke husket helt hvordan den var.

Buddha fortalte en historie om en mann som hadde blitt skutt av en pil, og denne mannen tenkte på hvem det kunne være som hadde skutt på ham, hvilken stamme denne mannen var fra, hva slags treverk det var i pilen, hvor han hadde fått buen fra og så videre. I stedet for for å dvele for mye med hvorfor ting er som de er, ville det ikke heller vært bedre for denne mannen å få noen til å trekke ut pilen og løse det virkelige problemet?

Når han fortalte dette til meg, ble jeg utrolig begeistret over hvor treffende jeg oppfatter gestaltterapi å være, og hvordan mye av tankegangen rundt våre prinsipper og teorier passer meg.

Terapeutens oppgave er ikke nødvendigvis å få pasienten til å innse at han har problemer med en ting på grunn av noe annet - men å akseptere at det er slik og at pasienten kan leve med dette problemet. Noen ganger må man hjelpe klienten å trekket ut pilen, andre ganger gjør de det selv. Hvis det da er viktig for pasienten å finne ut hva slags materialer pilen er laget av - kan vi også utforske dette.

Om en uke er jeg ferdig med første skoledag...

...hvis alt går etter planen.

Vi har en kommende familieøkning, og jeg går og krysser fingrene for at samboeren min skal knipe igjen en drøy uke til. Det er jo selvfølgelig umulig å forutsi utfallet av våre ønsker, men det hadde vært utrolig praktisk.

Det har vært veldig hektisk for meg på jobben, og for å være helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å reflektere så mye over hva som skal skje den første dagen vi starter på utdannelsen. Datteren min startet på skolen for et år siden. Jeg har sikkert noe av den samme spenningen som hun hadde forrige sommer da alle spurte henne om hun gledet seg til å starte på skolen. Egentlig er det et litt dumt voksenspørsmål. Selvfølgelig gledet hun seg - men samtidig gruet hun seg også litt. Barnehagen hadde blitt et trygt og godt sted, hun visste hva som skulle skje - kjente alle som jobbet der og hadde funnet seg noen faste lekekamerater. Men det å begynne på skolen innebar noe helt nytt. Hun visste rett og slett ikke hvordan det ville bli. Hvordan ville det være å "ha time"? Hva er egentlig lekser? Er det ingen som kommer til å passe på at hun spiser opp matpakka si?

Jeg aner heller ikke hvordan det vil bli, men jeg er helt sikker på at det er rundt tjue andre som skal gå i samme klasse som meg som tenker på akkurat det samme. I løpet av de fire årene vi skal gå sammen vil vi bli utrolig godt kjent, vi vil finne ut at vi liker noen bedre enn andre, finne noen venner - samtidig som vi vil holde en større avstand til andre.

Da jeg jobbet i et reklamebyrå, skulle vi finne oss en ny profil for selskapet. Vi brukte en hel del tid på å komme frem til at vårt selskap skulle by med kundene våre, eller klienter som man ofte kaller de - på en reise.
Dette synes jeg er en dårlig lignelse for en kommersiell virksomhet som skulle selge tjenester, spesielt siden over halvparten av det vi gjorde for kundene, sannsynligvis ikke hadde noen virkning. Men slik er det med reklame, man blåser opp virkeligheten - og tror på det selv.

Men jeg tror de neste fire årene blir en reise, også for de heldige som tar del i den sammen med meg. Jeg ville forandret meg kraftig de neste årene uansett - men ikke med den samme bevistheten som kreves for å kunne bli en god terapeut. For det er min målsetning, å bli en god terapeut. Hvordan man blir det kommer jeg sikkert til å blogge om i årene som kommer.

Gestaltterapeut?

Når jeg forteller andre at jeg skal gå utdannelsen til gestaltterapeut merker jeg at de ikke aner hva det er. Jeg prøver som regel å forklare at det er som en slags psykolog - men at man ikke behandler personer med sterke psykiske lidelser, eller noe i den duren... Er jeg heldig får jeg da et anerkjennende nikk, for de fleste vet hva en psykolog gjør, eller?

Hvis jeg skal prøve å definere hva gestaltterapi er for meg, kan jeg vel begynne med å si at det er vanskelig å komme med et godt svar - for jeg vet faktisk ikke helt hva det går ut på. Da kan det jo være lett å si at jeg er den største gambleren i årets kull for kommende gestaltterapeuter - siden jeg ikke har en anelse om hva jeg begir meg ut på, betaler en god sum for å få en utdannelse innen noe jeg ikke vet hva er? Det er mulig jeg tar feil, men de fleste studentene som starter på BI vet vel hva økonomi er? Eller en NTNU elev vet forskjellen på fysikk og kjemi?

Men gestaltterapi har vært en god måte for meg å løse problemene jeg hadde en gang, samt å drive med forebyggende arbeid på min mentale helse. Terapeuten min startet med å hjelpe meg med noen helt konkrete ting, og etterhvert gikk vi over til å snakke om de sakene som var viktig for meg i hverdagen. Han utfordret meg på mange områder, og var temmelig tøff - stilte ubehagelige spørsmål rundt ting jeg normalt sett ikke har gått rundt og tenkt på. Det var rett og slett en belastning til tider å måtte dra frem store og små emner som jeg ikke hadde noen reflektert mening om - men som i min underbevisthet fikk meg til å gå rundt å være irritert, skuffet, såret og mye annet negativt. Vi snakket også om mange av de positive tingene som jeg kanskje ikke har satt pris på tidligere.

Hvis du tenker over det jeg veldig enkelt har beskrevet i avsnittet over, så er det helt klare likheter mellom dette og for eksempel en god medarbeidersamtale, en dyp samtale med en venn i et øyeblikk der man diskuterer andre ting enn de vanlige overfladiske emnene vi har en tendens til å spore inn på - eller tankene man skriver ned i dagboken sin etter å ha opplevd noe godt eller vondt.

Kan jeg lære mer om disse tingene, vil jeg bli et bedre menneske, kjæreste, pappa, sønn, bror, venn og kollega - og kanskje en dag terapeut eller sjef. Da har det ikke noe å si at jeg ikke vet helt hva jeg går til.