Gestaltterapeut?

Når jeg forteller andre at jeg skal gå utdannelsen til gestaltterapeut merker jeg at de ikke aner hva det er. Jeg prøver som regel å forklare at det er som en slags psykolog - men at man ikke behandler personer med sterke psykiske lidelser, eller noe i den duren... Er jeg heldig får jeg da et anerkjennende nikk, for de fleste vet hva en psykolog gjør, eller?

Hvis jeg skal prøve å definere hva gestaltterapi er for meg, kan jeg vel begynne med å si at det er vanskelig å komme med et godt svar - for jeg vet faktisk ikke helt hva det går ut på. Da kan det jo være lett å si at jeg er den største gambleren i årets kull for kommende gestaltterapeuter - siden jeg ikke har en anelse om hva jeg begir meg ut på, betaler en god sum for å få en utdannelse innen noe jeg ikke vet hva er? Det er mulig jeg tar feil, men de fleste studentene som starter på BI vet vel hva økonomi er? Eller en NTNU elev vet forskjellen på fysikk og kjemi?

Men gestaltterapi har vært en god måte for meg å løse problemene jeg hadde en gang, samt å drive med forebyggende arbeid på min mentale helse. Terapeuten min startet med å hjelpe meg med noen helt konkrete ting, og etterhvert gikk vi over til å snakke om de sakene som var viktig for meg i hverdagen. Han utfordret meg på mange områder, og var temmelig tøff - stilte ubehagelige spørsmål rundt ting jeg normalt sett ikke har gått rundt og tenkt på. Det var rett og slett en belastning til tider å måtte dra frem store og små emner som jeg ikke hadde noen reflektert mening om - men som i min underbevisthet fikk meg til å gå rundt å være irritert, skuffet, såret og mye annet negativt. Vi snakket også om mange av de positive tingene som jeg kanskje ikke har satt pris på tidligere.

Hvis du tenker over det jeg veldig enkelt har beskrevet i avsnittet over, så er det helt klare likheter mellom dette og for eksempel en god medarbeidersamtale, en dyp samtale med en venn i et øyeblikk der man diskuterer andre ting enn de vanlige overfladiske emnene vi har en tendens til å spore inn på - eller tankene man skriver ned i dagboken sin etter å ha opplevd noe godt eller vondt.

Kan jeg lære mer om disse tingene, vil jeg bli et bedre menneske, kjæreste, pappa, sønn, bror, venn og kollega - og kanskje en dag terapeut eller sjef. Da har det ikke noe å si at jeg ikke vet helt hva jeg går til.