...hvis alt går etter planen.
Vi har en kommende familieøkning, og jeg går og krysser fingrene for at samboeren min skal knipe igjen en drøy uke til. Det er jo selvfølgelig umulig å forutsi utfallet av våre ønsker, men det hadde vært utrolig praktisk.
Det har vært veldig hektisk for meg på jobben, og for å være helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å reflektere så mye over hva som skal skje den første dagen vi starter på utdannelsen. Datteren min startet på skolen for et år siden. Jeg har sikkert noe av den samme spenningen som hun hadde forrige sommer da alle spurte henne om hun gledet seg til å starte på skolen. Egentlig er det et litt dumt voksenspørsmål. Selvfølgelig gledet hun seg - men samtidig gruet hun seg også litt. Barnehagen hadde blitt et trygt og godt sted, hun visste hva som skulle skje - kjente alle som jobbet der og hadde funnet seg noen faste lekekamerater. Men det å begynne på skolen innebar noe helt nytt. Hun visste rett og slett ikke hvordan det ville bli. Hvordan ville det være å "ha time"? Hva er egentlig lekser? Er det ingen som kommer til å passe på at hun spiser opp matpakka si?
Jeg aner heller ikke hvordan det vil bli, men jeg er helt sikker på at det er rundt tjue andre som skal gå i samme klasse som meg som tenker på akkurat det samme. I løpet av de fire årene vi skal gå sammen vil vi bli utrolig godt kjent, vi vil finne ut at vi liker noen bedre enn andre, finne noen venner - samtidig som vi vil holde en større avstand til andre.
Da jeg jobbet i et reklamebyrå, skulle vi finne oss en ny profil for selskapet. Vi brukte en hel del tid på å komme frem til at vårt selskap skulle by med kundene våre, eller klienter som man ofte kaller de - på en reise.
Dette synes jeg er en dårlig lignelse for en kommersiell virksomhet som skulle selge tjenester, spesielt siden over halvparten av det vi gjorde for kundene, sannsynligvis ikke hadde noen virkning. Men slik er det med reklame, man blåser opp virkeligheten - og tror på det selv.
Men jeg tror de neste fire årene blir en reise, også for de heldige som tar del i den sammen med meg. Jeg ville forandret meg kraftig de neste årene uansett - men ikke med den samme bevistheten som kreves for å kunne bli en god terapeut. For det er min målsetning, å bli en god terapeut. Hvordan man blir det kommer jeg sikkert til å blogge om i årene som kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar