Når fungerer terapi?

Naturligvis har jeg blitt mer oppmerksom på andre personers meninger om, og ikke minst erfaringer av terapi etter at jeg startet på NGI. Det lages TV programmer om temaet, så jeg antar at det er et område som endel av oss er interessert i.

Jeg synes det har vært mye diskusjon rundt tilbudet rundt coaching, terapi, veilledning, psykolog, psykiatri og så videre, og avhengig av hvilken ekspert du stiller spørsmål  - vil svarene være ganske forskjellige. Spør du en gestaltterapeut vil nok denne mene at hans/hennes metode vil hjelpe, ja - til og med være bedre enn endel andre alternativer.

Men la oss nå si at det ikke er et tema hva slags metodikk klienten får oppleve i terapirommet, hva er det da som angir at terapien hjelper?

Er det når symptomene forsvinner?

Hva er et symptom forresten?

Jeg skrev en artikkel om dette for en stund siden, se her, den handler om hvorfor klienter oppsøker en terapeut. La oss ta utgangspunkt i at klienten ikke får sove, ligger og grubler over sine store, ubetydelige, uklare, små, mellomstore og ikke-eksisterende problemer. Men han vet ikke hva som gjør at han ikke får sove. Han sjekker kanskje ut om det er lettere å sove etter et par pils, oppsøker en lege og får innsovningsproblemer - eller noe annet, men symptomet på at noe ikke er helt som det skal er der fremdeles. Han får fremdeles ikke sove. Da kommer denne personen inn i terapirommet for første gang.

Klienten går til terapeuten noen ganger, de første konsultasjonene går mer eller mindre til å bli litt kjent og kartlegge hva klienten plages med. Etterhvert kommer terapeuten sammen med klienten inn på ulike temaer, de eksperimenterer litt og plutselig er de er inne på noe viktig. De jobber videre og det er som om problemet løser seg selv. Klienten går et par ganger til, men sover nå som et barn om natta og bestemmer seg etterhvert for å kutte ut.

Terapien har virket!

To år senere, klarer ikke klienten å sove igjen. Terapien virket ikke alikevel.

Nå kommer vi inn på et litt kronglete område, der jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Klienten kommer med en problemstilling, vi kaller dette en gestalt. Gestalten er åpen.
Hva betyr det at en gestalt er åpen, tenker du kanskje?

Vel, det betyr vel at den plager deg - du kan gjerne dytte den til side og prøve å ignorere den. Noen ganger vet vi ikke at vi har en åpen gestalt engang, vi får rett og slett ikke sove.
Disse gestaltene trenger ikke å være komplekse problemstillinger, men i terapirommet til en gestaltterapeut vil dere sammen lete etter disse åpne gestaltene, bearbeide dem og forsøke å lukke dem.

Utfordringen er at det sannsynligvis ikke lar seg gjøre å lukke gestalten helt, den vil alltid være litt på gløtt - er du heldig vil den aldri åpne seg igjen, men for de fleste vil en hendelse i livet vårt åpne opp gamle sår. Det fine med dette er at du muligens vet hva gestalten din er, du løper til terapeuten din og forteller at dere sammen må få lukket den igjen - men problemet er kanskje at du og verden rundt deg har forandret dere, og gestalten er ikke helt lik som den forrige, den ligner - men er ikke den samme.

Terapi tar tid, og det er viktig å ta seg den tiden du trenger - ofte starter klienter med en intensiv periode hos sin terapeut og frekvensen avtar med tiden. Min anbefaling er å forsette å gå i terapi med litt lengre mellomrom, det er både preventivt og gjør sannsynligvis livet ditt lettere, noe som igjen påvirker dine relasjoner.

Opplevelsen av om terapi fungerer er personlig for hver klient, noen vil søke anerkjennelse i at de er normale, andre øver seg på å stå på egne ben og klare seg selv i hverdagen og noen vil sikkert gå fordi kona forteller dem at de må det. Vi har alle våre grunner til å gå i terapi, og sikkert like mange grunner til å bli eller slutte.

Forholdsteori - del VI: Brudd!

Dette er sjette del i en serie artikler om forhold, tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontaktfasen
• Dating
• Starte et forhold
• Å være sammen

Nå kommer vi til fasen som så alt for mange av oss opplever en eller flere ganger i livet, nemlig:

Brudd!
Først og fremst så går vi fra hverandre av en million forskjellige grunner, og det har jeg ikke tenkt å utbrodere noe ytterligere i denne artikkelen. Siden jeg prøver å organisere tankene mine rundt hele denne prosessen som et forhold gjerne er, vil jeg vel si at det som regel er to hovedgrunner til at folk går fra hverandre. Den ene er at forholdet i seg selv "ikke funker", at man glir fra hverandre og så videre. Den andre grunnen til at man går fra hverandre er at det skjer noe som gjør at en eller begge ikke ser at samlivet kan fortsette.

Årsaken til at en eller begge ønsker å gjøre det slutt påvirker selvfølgelig konfliksnivået i bruddet. Det er som regel slik at prosessen med å slå opp går over lengre tid, det er ikke greit å slå opp med samboeren per sms eller få en kompis til å fortelle nyheten på dine vegne - så en impasse har ofte pågått i en viss tid.

Utfordringen med denne impassen er gjerne at du vet at det er noe galt i forholdet, og det er ikke alltid slik at du kan sette fingeren på hva det er. Vi kan kanskje vite at det "ikke funker slik det er nå", men hvorfor det har blitt slik er problemet - og vi bryter også gjerne opp med den annen part uten å få ryddet opp i kaoset av tanker som dukker opp underveis og i etterkant. Nå er det kanskje ikke slik at vi tør å snakke med eksen vår om hva som var årsakene til at det ble slutt, i tilfelle vi er redde for å få vite noe som er ubehagelig. Men du kan heldigvis utbrodere dette sammen med din terapeut, for mange av disse tankene du har angående bruddet er gjerne basert på din egen frykt og fantasiene du har skapt rundt situasjonen.

Fordelen med å gå til en terapeut, er for det første at du ikke trenger å være redd for å fortelle tingene slik du kjenner/føler det og i forhold til din virkelighet. For en av de tingene som gjør at vi får "mer bagasje, flere skjeletter i skapet" etc. er at vi har uavklarte gestalter hengende over oss. Terapeuten vil kunne hjelpe deg med å få lukket dem, så de ikke plager deg resten av livet.

Min erfaring med brudd er at den ene parten (eller begge) gjerne er litt sint. Terapeuten min sa til meg en gang: "La henne få lov til å være sint på deg, det har hun faktisk lov til og det må du tåle - du må stå i det!"
Det er jo lettere sagt enn gjort, men også veldig riktig.

Når bruddet skjer, kan det forandre hele livet ditt - alt som har vært sikkert blir usikkert. Du må kanskje finne deg et nytt sted å bo, starte å planlegge samvær med barna, puste støvet av danseskoene og kjøpe en pakke kondomer - bare for å være sikker. Du planlegger at du skal befinne deg i Ensom-fasen eller Dating-fasen resten av livet, kanskje du skal leve i sølibat fordi menn ikke er verdt det? Kanskje du skal ha hundre elskere på beite resten av livet for faste forhold er ikke for meg ihvertfall!?

Bruddet i seg selv kan både være smertefullt og/eller forløsende. Endelig er jeg ute av det hersens forholdet, det tok jo bare tre år!

Vi gikk igjennom fjorten regler for konflikthåndtering på NGI, og jeg har ikke tenkt å gjenta dem i sin helhet her - men et brudd blir gjerne til en eller flere konflikter uansett om det kan skje i siviliserte former. Kort oppsummert er det lov å føle både lettelse, skuffelse, sinne, savn og alt det andre som går igjennom kroppen og hodet ditt. Husk at det er også slik at din x-partner går igjennom noe tilsvarende, selv om dere ikke nødvendigvis har de samme følelsene rundt temaet.

En klok person sa til meg engang: "Husk at eks'en din engang var den personen du elsket høyest i hele verden!" Dette har ihvertfall jeg tatt med meg, og det er en god huskeregel hvis du befinner deg i en situasjon der det er vanskelig å bryte helt opp, f.eks at dere har felles venner, barn eller bor nær hverandre.

I foregående innlegg i denne serien har jeg skrevet endel om utfordringene som er på vei til å innlede et forhold og det som kan skje mens man er sammen. Har forholdet vart en god stund, føler du deg gjerne veldig ensom - og mange beskriver det som om man har mistet endel av seg selv.

I gestaltteorien sier vi at vi må ta ansvar for oss selv, vi blir født inn i denne verdenen alene, vi lever alene og dør alene - det er ingen andre vi kan skylde på når ting går oss i mot, og dette blir nok veldig klart når en partner vi har hatt en relasjon til lenge ikke er der.

Men du er ikke alene, for ser du deg rundt er det mange mennesker i ditt liv - og alle disse har du en eller annen relasjon til, de kan kanskje ikke gi deg den type kjærlighet eller oppmerksomhet som du behøver - men de kan gi deg noe annet. Bruk nettverket ditt og ikke vær redd for å vise at du har det vondt, du vil nok møte mer forståelse og sympati enn du aner. Du har nemlig ikke mistet deg selv, selvet er alltid der - men du trenger kontakt med andre mennesker for at personlighetsfunksjonen din tar form.

Etter bruddet vil du gli over i en annen fase, og det kan ofte være en sorgprosess - som ofte er inndelt i fire faser; sjokkfasen, reaksjonsfase, reparasjonsfase og nyorienteringsfase. I korte trekk kommer sannsynligvis livet ditt til å gå igjennom en berg- og dalbane av følelser - men på en eller annen måte kommer du deg ut av det. Er det vanskelig og nettverket ditt ikke hjelper deg å komme videre, bør du ta kontakt med en terapeut.

Denne artikkelen er den foreløpig siste i en serie rundt forhold, det er litt "farlig" å generalisere på denne måten, men bloggen min er først og fremst en kanal jeg benytter for å drodle rundt teori og det har for meg vært veldig verdifullt å kunne relatere til både mine egne hypoteser, opplevelser - samt innspill jeg har fått igjennom mine kontakter samt sikkert endel "stjålet" fra ulike andre kilder uten at jeg kan sette fingeren på hva.

Forhold i seg selv er en prosess, og det endres hele tiden - livet går litt frem og tilbake, heldigvis - sier nå jeg. Hadde det ikke vært for nedturene, ville ikke oppturene smakt så godt!