Forholdsteori - del VI: Brudd!

Dette er sjette del i en serie artikler om forhold, tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontaktfasen
• Dating
• Starte et forhold
• Å være sammen

Nå kommer vi til fasen som så alt for mange av oss opplever en eller flere ganger i livet, nemlig:

Brudd!
Først og fremst så går vi fra hverandre av en million forskjellige grunner, og det har jeg ikke tenkt å utbrodere noe ytterligere i denne artikkelen. Siden jeg prøver å organisere tankene mine rundt hele denne prosessen som et forhold gjerne er, vil jeg vel si at det som regel er to hovedgrunner til at folk går fra hverandre. Den ene er at forholdet i seg selv "ikke funker", at man glir fra hverandre og så videre. Den andre grunnen til at man går fra hverandre er at det skjer noe som gjør at en eller begge ikke ser at samlivet kan fortsette.

Årsaken til at en eller begge ønsker å gjøre det slutt påvirker selvfølgelig konfliksnivået i bruddet. Det er som regel slik at prosessen med å slå opp går over lengre tid, det er ikke greit å slå opp med samboeren per sms eller få en kompis til å fortelle nyheten på dine vegne - så en impasse har ofte pågått i en viss tid.

Utfordringen med denne impassen er gjerne at du vet at det er noe galt i forholdet, og det er ikke alltid slik at du kan sette fingeren på hva det er. Vi kan kanskje vite at det "ikke funker slik det er nå", men hvorfor det har blitt slik er problemet - og vi bryter også gjerne opp med den annen part uten å få ryddet opp i kaoset av tanker som dukker opp underveis og i etterkant. Nå er det kanskje ikke slik at vi tør å snakke med eksen vår om hva som var årsakene til at det ble slutt, i tilfelle vi er redde for å få vite noe som er ubehagelig. Men du kan heldigvis utbrodere dette sammen med din terapeut, for mange av disse tankene du har angående bruddet er gjerne basert på din egen frykt og fantasiene du har skapt rundt situasjonen.

Fordelen med å gå til en terapeut, er for det første at du ikke trenger å være redd for å fortelle tingene slik du kjenner/føler det og i forhold til din virkelighet. For en av de tingene som gjør at vi får "mer bagasje, flere skjeletter i skapet" etc. er at vi har uavklarte gestalter hengende over oss. Terapeuten vil kunne hjelpe deg med å få lukket dem, så de ikke plager deg resten av livet.

Min erfaring med brudd er at den ene parten (eller begge) gjerne er litt sint. Terapeuten min sa til meg en gang: "La henne få lov til å være sint på deg, det har hun faktisk lov til og det må du tåle - du må stå i det!"
Det er jo lettere sagt enn gjort, men også veldig riktig.

Når bruddet skjer, kan det forandre hele livet ditt - alt som har vært sikkert blir usikkert. Du må kanskje finne deg et nytt sted å bo, starte å planlegge samvær med barna, puste støvet av danseskoene og kjøpe en pakke kondomer - bare for å være sikker. Du planlegger at du skal befinne deg i Ensom-fasen eller Dating-fasen resten av livet, kanskje du skal leve i sølibat fordi menn ikke er verdt det? Kanskje du skal ha hundre elskere på beite resten av livet for faste forhold er ikke for meg ihvertfall!?

Bruddet i seg selv kan både være smertefullt og/eller forløsende. Endelig er jeg ute av det hersens forholdet, det tok jo bare tre år!

Vi gikk igjennom fjorten regler for konflikthåndtering på NGI, og jeg har ikke tenkt å gjenta dem i sin helhet her - men et brudd blir gjerne til en eller flere konflikter uansett om det kan skje i siviliserte former. Kort oppsummert er det lov å føle både lettelse, skuffelse, sinne, savn og alt det andre som går igjennom kroppen og hodet ditt. Husk at det er også slik at din x-partner går igjennom noe tilsvarende, selv om dere ikke nødvendigvis har de samme følelsene rundt temaet.

En klok person sa til meg engang: "Husk at eks'en din engang var den personen du elsket høyest i hele verden!" Dette har ihvertfall jeg tatt med meg, og det er en god huskeregel hvis du befinner deg i en situasjon der det er vanskelig å bryte helt opp, f.eks at dere har felles venner, barn eller bor nær hverandre.

I foregående innlegg i denne serien har jeg skrevet endel om utfordringene som er på vei til å innlede et forhold og det som kan skje mens man er sammen. Har forholdet vart en god stund, føler du deg gjerne veldig ensom - og mange beskriver det som om man har mistet endel av seg selv.

I gestaltteorien sier vi at vi må ta ansvar for oss selv, vi blir født inn i denne verdenen alene, vi lever alene og dør alene - det er ingen andre vi kan skylde på når ting går oss i mot, og dette blir nok veldig klart når en partner vi har hatt en relasjon til lenge ikke er der.

Men du er ikke alene, for ser du deg rundt er det mange mennesker i ditt liv - og alle disse har du en eller annen relasjon til, de kan kanskje ikke gi deg den type kjærlighet eller oppmerksomhet som du behøver - men de kan gi deg noe annet. Bruk nettverket ditt og ikke vær redd for å vise at du har det vondt, du vil nok møte mer forståelse og sympati enn du aner. Du har nemlig ikke mistet deg selv, selvet er alltid der - men du trenger kontakt med andre mennesker for at personlighetsfunksjonen din tar form.

Etter bruddet vil du gli over i en annen fase, og det kan ofte være en sorgprosess - som ofte er inndelt i fire faser; sjokkfasen, reaksjonsfase, reparasjonsfase og nyorienteringsfase. I korte trekk kommer sannsynligvis livet ditt til å gå igjennom en berg- og dalbane av følelser - men på en eller annen måte kommer du deg ut av det. Er det vanskelig og nettverket ditt ikke hjelper deg å komme videre, bør du ta kontakt med en terapeut.

Denne artikkelen er den foreløpig siste i en serie rundt forhold, det er litt "farlig" å generalisere på denne måten, men bloggen min er først og fremst en kanal jeg benytter for å drodle rundt teori og det har for meg vært veldig verdifullt å kunne relatere til både mine egne hypoteser, opplevelser - samt innspill jeg har fått igjennom mine kontakter samt sikkert endel "stjålet" fra ulike andre kilder uten at jeg kan sette fingeren på hva.

Forhold i seg selv er en prosess, og det endres hele tiden - livet går litt frem og tilbake, heldigvis - sier nå jeg. Hadde det ikke vært for nedturene, ville ikke oppturene smakt så godt!

Forholdsteori - del V: Å være sammen

Dette innlegget er en del av en serie artikler med forhold som tema relatert til deler av gestaltteorien.

Tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontaktfasen
• Dating
• Starte et forhold

Nå har vi kommet til neste fase som jeg kaller;

Å være sammen
Mitt behov for å være i et par, kan sammenlignes med å ønske å være konfluent. Å være konfluent betyr at du ønsker å flyte sammen med andre, at du og din partner skal være enige (om det meste) og ha et harmonisk forhold til hverandre. Vi tar avgjørelser sammen, er sammen, har sex og alle de andre tingene et par gjør. For andre kan dette være en forferdelig situasjon å være i, en følelse av å bli bestemt over - selv om du kanskje selv tar avgjørelsene, det bare føles som du ikke har kontroll fordi du og partneren din alltid skal være så enige.

En utfordring med å være i et forhold over lengre tid kan være at du og partneren glir inn i et rollemønster, der flere av disse rollene blir påvirket av det som skjer her og nå, samt alt vi har opplevd tidligere.
Vi blir påvirket av alt som skjer med oss, enten vi vil eller ikke. Vi kan velge å dytte opplevelsene til side og si at de ikke skal ha noen påvirkning på oss, dette kan fungere i noen tilfeller - men selv om vi prøver å ignorere hva som har skjedd tar ofte våre demoner igjen oss.

Selvet, består av personlighetsfunksjon, id-funksjon og ego-funksjon

Alt som skjer i feltet mellom deg og din partner blir påvirket av de rollene dere spiller (den flinke, topdog/underdog, den smarte, den tykke, den som sjelden får til ting etc), historien dere har sammen og hver for dere - og alle disse tingene danner din personlighetsfunksjon. Personlighetsfunksjonen er en av tre deler i det vi kaller selv.

Den andre delen er Id-funksjonen, som er fornemmelser, impulser, innskytelser og ulike basalbehov. Mange av disse behovene skjer i din indre sone.
Den tredje delen er Ego-funksjonen, selv handlingen. Hva velger jeg å gjøre når jeg spiller en rolle og får en impuls?

Selvet med disse tre inndelingene gjelder selvfølgelig i alle relasjoner, ikke bare med den partneren du har.
Jeg har ikke sjekket så mye rundt dette, men i følge forskjellige kilder på nettet er det endel forskning (og synsing) som beskriver en forelskelse som tredelt. Nemlig at man har en kortere intens forelskelse, denne delen kan jo skje allerede i kontaktfasen eller når man dater, eller komme snikende i løpet av de første månedene man er sammen. Etter vi har vært "helt borte" og blendet av vår partners flotte sider, går vi inn i en ny fase som i følge andre kilder varer til dere har vært sammen i 12-18 måneder. Alle forhold er forskjellige, og det er mer interessant å se hva som skjer etterhvert, ikke nøyaktig når eller hvordan det skjer.

Etter den initielle forelskelsen kommer som regel en periode med en mindre intens tiltrekking til partneren - og etterhvert stilner det mer av. Selv vil jeg beskrive denne fasen for når man går fra å være forelsket til å elske.

Endel vil se at forholdet glir inn i mer eller mindre forhåndsbestemte mønstre, der våre erfaringer og historikk er med på å påvirke hvordan vi agerer ovenfor hverandre. Det er gjerne i denne fasen paret flytter sammen, kanskje kjøper felles bolig, starter å handle inn en rekke møbler, biler og ting som blir felles eie. De som har behov for det tegner kanskje samboerkontrakter eller gifter seg, vi får kanskje barn eller starter å ha mer kontakt med den andre partnerens barn hvis hun har det fra før.

Som sagt så er alle forhold forskjellige, og de endrer seg hele tiden etterhvert - men min erfaring med forhold både fra meg selv og personer rundt i min omgangskrets sier at veldig mange av oss skaper ny tillit og kommer nærmere partneren etterhvert. Vi blir jo mer og mer kjent, bygger opp felles referanser og får ofte et felles verdisyn som igjen påvirker alle rundt oss. Hvor vi kommer fra, hvem vi har vært sammen med tidligere, barn vi har eller ikke har, arbeidet vårt og en rekke andre faktorer påvirker selvet. Jeg går til vi - og det kan være både trygt og/eller skremmende.

Du vet like godt som meg at å være i et forhold ikke bare handler om å være enige, det handler like mye om å være uenige og kartlegge partnerens standpunkt i viktige saker like mye som bagateller. Siden vi som individer utvikler oss i løpet av hele livet, vil det være naturlig å si at vi som par også utvikler oss.

I denne fasen vil paret oppleve oppturer som å bli foreldre eller besteforeldre, forbedret økonomi over tid, turer og ferier, unike hendelser som løfter tilværelsen og påvirker oss kanskje i lang tid. Men vi vil også oppleve nedturer i form av dødsfall, en av dere kan miste jobben, barn som får rusmiddel problemer og så videre. Det går opp og ned, men for det meste er livene våre ganske monotone og muligens litt forutsigbare og kjedelige? For livet består av mye hverdag.

En kompis av meg giftet seg for noen uker siden, og presten sa i sin tale til brudeparet at det er tre ting som er viktig for å opprettholde de positive sidene i et forhold.
Han sa at det første er å kunne se hverandre, og dette kunne jeg absolutt relatere meg til i forhold til gestaltteorien. Å se hverandre betyr så mye mer enn å bare bruke øynene og se at det sitter en person på andre siden av frokostbordet. Vi bruker flere sanser samtidig for å virkelig kunne se partneren vår, vi sier da at partneren blir figur for deg. I feltet mellom to personer er det mye forskjellig som er figur, men det kan være viktig å tenke på at når du er sammen med din partner - er det viktig at dere har kontakt og at hun er figur. Alt annet i feltet er bakgrunn, og med det mener jeg at du prøver å fokusere på henne, glemmer litt at du skal levere en rapport dagen etter på jobb, måke snø etter middag eller sørge for at regningene blir betalt i nettbanken.

Vi skal selvfølgelig også kunne ha et forhold uten at partneren din er altoppslukende i forhold til din oppmerksomhet hele tiden, det er lov å være sliten og la seg påvirke av alt annet som skjer rundt deg - det er ikke alltid plass til den gode samtalen, noen ganger kan det være greit å si til henne at du ikke klarer å snakke om disse tingene i dag. Poenget er da ikke å utsette samtalene for evig tid, det kalles å deflektere, men det er lov å be om litt fred. Nå skriver jeg ikke dette bare fordi jeg er mann og kjenner meg best igjen fra oss "primitive" sitt ståsted, det er også lov som kvinne å fortelle at du ikke er interessert i å bestemme om det nye kjøleskapet skal være hvitt eller i børstet stål.

Å deflektere er motsatsen til å være fokusert. Ofte når vi snakker med hverandre, uansett relasjon - fortsetter samtalen om et emne i lang eller kort tid, men før eller senere er det en som deflekterer. Å deflektere kan være en forsvarsmekanisme, kanskje spesielt hvis vi snakker om noe som er på grensen til å være ubehagelig, og plutselig kommer et utdypende spørsmål du ikke ønsker å svare på. Du går da fra å være fokusert til å deflektere. Vi varierer mellom disse kontaktformene hele tiden, vi er fokusert og vi deflekterer. Men utfordringene kommer gjerne når en eller begge henger seg opp i den ene kontaktformen.

Jeg kan kjenne meg igjen i å henge seg opp i å være fokusert på en problemstilling over lengre tid. Hos min egen terapeut jobber jeg gjerne med å komme meg ut av disse fokusområdene. For tiden har jeg endel utfordringer med jobbytte som har opptatt mye av feltet mellom meg og andre, jeg er også i en prosess der jeg skal selge boligen og flytte et annet sted. I stedet for å la disse sakene gli tilbake i bakgrunnen i feltet, tar jeg meg selv i at jeg står og tenker på dette mens jeg snakker med en annen person. Jeg er fokusert, men ikke på det emnet vi snakker om eller den situasjonen jeg befinner meg i her og nå.

Når jeg henger meg opp i defleksjoner, er det gjerne fordi jeg vet at temaet eller situasjonen er et potensielt konfliktområde og jeg ønsker så godt jeg kan å unngå en krangel. Personlig er jeg mer konfliktsøkende enn konflikssky og ønsker ofte å ta opp problemstillinger slik at gestalten kan avsluttes i stedet for å ha den hengende over hodet mitt. Utfordringen for meg blir da ofte at jeg ønsker å snakke om en ting og få det avklart, mens den andre personen ønsker ikke det. Før jeg vet ordet av det er jeg topdog.

Endel par oppsøker samlivsterapeuter til parterapi hvis de ser behovet for det. Dette er etter min oppfatning ofte topdogens ønske for å få løst den impassen dere befinner dere i. Impassen kan være så mangt, men fellesnevner er ofte at dere vet at det er noe galt - men ikke helt hva, eller dere tror dere vet hva som er galt - men ikke hvordan det kan løses.

Nå er det slik at ikke alle "problemer" som har noen løsning. Hvis topdogen tror at partneren skal være konfluent i alle tilfeller så tar han mest sannsynlig feil. Det er rett og slett umulig.
Ofte handler parterapi om å kunne starte å se hverandre igjen. Kanskje det har gått så mange år at du og partneren ikke har lagt merke til at både på et individnivå og parnivå har det skjedd ganske mange forandringer? Da bruker gjerne terapeuten tid til å få klientene til å se hverandre igjen med ny awareness.

Det andre presten sa i talen sin var at man skal huske å si at man liker hverandre, og gjerne hva man liker og hvorfor hvis du har tid. Å si: "Jeg er glad i deg" eller "Jeg elsker deg!" kan etter min erfaring gå litt på autopilot. Det er jo ekstremt hyggelig å få disse beskjedene, ikke misforstå meg - men det hjelper å legge litt mer bak uttalelsene. Ser du partneren din gjør noe flott, ikke nøl med å si det til henne.
"Jeg setter sånn pris på at du satte på oppvaskmaskinen i dag morges, jeg liker at du gjør alle småtingene som gjør det lettere for meg å lage middag på ettermiddagen..."
Kanskje ikke verdens mest romantiske ting å si, men mener du det vil mottakeren sette veldig pris på det.
"Jeg liker så godt den olabuksa du har på deg, du får veldig fin rumpe i den..."
Muligens et klisje, men det er ingenting feil med å få partneren din til å føle seg attraktiv.
Selv om vi har et par kilo for mye rundt livet, make-up'en renner etter å ha løpt fra bussen i regnet og slikt som gjør at vi kanskje føler oss litt uvel - så går det an å finne en positiv ting å si. Prøv deg frem!

Nå prøver jeg febrilsk å huske den siste tingen presten sa, men for å være mennesklig skal jeg innrømme at jeg husker ikke. Det var ikke figur for meg der og da. Noen andre som var der kan kanskje hjelpe meg ut litt?

Alle har sine egne teorier om hva som skal til for å få et forhold til å fungere, jeg har ikke svarene på det - men tviler du og din partner på om det finnes noen forbedringsområder - spesielt når det går litt trått, da er det kanskje på tide å kontakte en terapeut og finne ut av det. Alle forhold og relasjoner har sine utfordringer, og de fleste av dem kan faktisk avsluttes - så det ikke blir en gestalt som oppsøker deg eller din partner i tide og utide. Jeg er sikker på at det funker, i verste fall finner dere ut at muligens gresset er grønnere på den andre siden, og at det er verdt et forsjøk å se om det stemmer, eller så kommer det frem ting som gjør at du ikke kan være sammen med partneren din lengre - det skal jeg skrive mer om i neste del av denne serien blogginnlegg, og den fasen skal jeg kalle: Brudd!