Tidligere har jeg skrevet om:
- Ensom
- Kontaktfasen
- Dating
- Starte et forhold
Å være sammen
Mitt behov for å være i et par, kan sammenlignes med å ønske å være konfluent. Å være konfluent betyr at du ønsker å flyte sammen med andre, at du og din partner skal være enige (om det meste) og ha et harmonisk forhold til hverandre. Vi tar avgjørelser sammen, er sammen, har sex og alle de andre tingene et par gjør. For andre kan dette være en forferdelig situasjon å være i, en følelse av å bli bestemt over - selv om du kanskje selv tar avgjørelsene, det bare føles som du ikke har kontroll fordi du og partneren din alltid skal være så enige.
En utfordring med å være i et forhold over lengre tid kan være at du og partneren glir inn i et rollemønster, der flere av disse rollene blir påvirket av det som skjer her og nå, samt alt vi har opplevd tidligere.
Vi blir påvirket av alt som skjer med oss, enten vi vil eller ikke. Vi kan velge å dytte opplevelsene til side og si at de ikke skal ha noen påvirkning på oss, dette kan fungere i noen tilfeller - men selv om vi prøver å ignorere hva som har skjedd tar ofte våre demoner igjen oss.
 |
| Selvet, består av personlighetsfunksjon, id-funksjon og ego-funksjon |
Den andre delen er Id-funksjonen, som er fornemmelser, impulser, innskytelser og ulike basalbehov. Mange av disse behovene skjer i din indre sone.
Den tredje delen er Ego-funksjonen, selv handlingen. Hva velger jeg å gjøre når jeg spiller en rolle og får en impuls?
Selvet med disse tre inndelingene gjelder selvfølgelig i alle relasjoner, ikke bare med den partneren du har.
Jeg har ikke sjekket så mye rundt dette, men i følge forskjellige kilder på nettet er det endel forskning (og synsing) som beskriver en forelskelse som tredelt. Nemlig at man har en kortere intens forelskelse, denne delen kan jo skje allerede i kontaktfasen eller når man dater, eller komme snikende i løpet av de første månedene man er sammen. Etter vi har vært "helt borte" og blendet av vår partners flotte sider, går vi inn i en ny fase som i følge andre kilder varer til dere har vært sammen i 12-18 måneder. Alle forhold er forskjellige, og det er mer interessant å se hva som skjer etterhvert, ikke nøyaktig når eller hvordan det skjer.
Etter den initielle forelskelsen kommer som regel en periode med en mindre intens tiltrekking til partneren - og etterhvert stilner det mer av. Selv vil jeg beskrive denne fasen for når man går fra å være forelsket til å elske.
Endel vil se at forholdet glir inn i mer eller mindre forhåndsbestemte mønstre, der våre erfaringer og historikk er med på å påvirke hvordan vi agerer ovenfor hverandre. Det er gjerne i denne fasen paret flytter sammen, kanskje kjøper felles bolig, starter å handle inn en rekke møbler, biler og ting som blir felles eie. De som har behov for det tegner kanskje samboerkontrakter eller gifter seg, vi får kanskje barn eller starter å ha mer kontakt med den andre partnerens barn hvis hun har det fra før.
Som sagt så er alle forhold forskjellige, og de endrer seg hele tiden etterhvert - men min erfaring med forhold både fra meg selv og personer rundt i min omgangskrets sier at veldig mange av oss skaper ny tillit og kommer nærmere partneren etterhvert. Vi blir jo mer og mer kjent, bygger opp felles referanser og får ofte et felles verdisyn som igjen påvirker alle rundt oss. Hvor vi kommer fra, hvem vi har vært sammen med tidligere, barn vi har eller ikke har, arbeidet vårt og en rekke andre faktorer påvirker selvet. Jeg går til vi - og det kan være både trygt og/eller skremmende.
Du vet like godt som meg at å være i et forhold ikke bare handler om å være enige, det handler like mye om å være uenige og kartlegge partnerens standpunkt i viktige saker like mye som bagateller. Siden vi som individer utvikler oss i løpet av hele livet, vil det være naturlig å si at vi som par også utvikler oss.
I denne fasen vil paret oppleve oppturer som å bli foreldre eller besteforeldre, forbedret økonomi over tid, turer og ferier, unike hendelser som løfter tilværelsen og påvirker oss kanskje i lang tid. Men vi vil også oppleve nedturer i form av dødsfall, en av dere kan miste jobben, barn som får rusmiddel problemer og så videre. Det går opp og ned, men for det meste er livene våre ganske monotone og muligens litt forutsigbare og kjedelige? For livet består av mye hverdag.
En kompis av meg giftet seg for noen uker siden, og presten sa i sin tale til brudeparet at det er tre ting som er viktig for å opprettholde de positive sidene i et forhold.
Han sa at det første er å kunne se hverandre, og dette kunne jeg absolutt relatere meg til i forhold til gestaltteorien. Å se hverandre betyr så mye mer enn å bare bruke øynene og se at det sitter en person på andre siden av frokostbordet. Vi bruker flere sanser samtidig for å virkelig kunne se partneren vår, vi sier da at partneren blir figur for deg. I feltet mellom to personer er det mye forskjellig som er figur, men det kan være viktig å tenke på at når du er sammen med din partner - er det viktig at dere har kontakt og at hun er figur. Alt annet i feltet er bakgrunn, og med det mener jeg at du prøver å fokusere på henne, glemmer litt at du skal levere en rapport dagen etter på jobb, måke snø etter middag eller sørge for at regningene blir betalt i nettbanken.
Vi skal selvfølgelig også kunne ha et forhold uten at partneren din er altoppslukende i forhold til din oppmerksomhet hele tiden, det er lov å være sliten og la seg påvirke av alt annet som skjer rundt deg - det er ikke alltid plass til den gode samtalen, noen ganger kan det være greit å si til henne at du ikke klarer å snakke om disse tingene i dag. Poenget er da ikke å utsette samtalene for evig tid, det kalles å deflektere, men det er lov å be om litt fred. Nå skriver jeg ikke dette bare fordi jeg er mann og kjenner meg best igjen fra oss "primitive" sitt ståsted, det er også lov som kvinne å fortelle at du ikke er interessert i å bestemme om det nye kjøleskapet skal være hvitt eller i børstet stål.
Å deflektere er motsatsen til å være fokusert. Ofte når vi snakker med hverandre, uansett relasjon - fortsetter samtalen om et emne i lang eller kort tid, men før eller senere er det en som deflekterer. Å deflektere kan være en forsvarsmekanisme, kanskje spesielt hvis vi snakker om noe som er på grensen til å være ubehagelig, og plutselig kommer et utdypende spørsmål du ikke ønsker å svare på. Du går da fra å være fokusert til å deflektere. Vi varierer mellom disse kontaktformene hele tiden, vi er fokusert og vi deflekterer. Men utfordringene kommer gjerne når en eller begge henger seg opp i den ene kontaktformen.
Jeg kan kjenne meg igjen i å henge seg opp i å være fokusert på en problemstilling over lengre tid. Hos min egen terapeut jobber jeg gjerne med å komme meg ut av disse fokusområdene. For tiden har jeg endel utfordringer med jobbytte som har opptatt mye av feltet mellom meg og andre, jeg er også i en prosess der jeg skal selge boligen og flytte et annet sted. I stedet for å la disse sakene gli tilbake i bakgrunnen i feltet, tar jeg meg selv i at jeg står og tenker på dette mens jeg snakker med en annen person. Jeg er fokusert, men ikke på det emnet vi snakker om eller den situasjonen jeg befinner meg i her og nå.
Når jeg henger meg opp i defleksjoner, er det gjerne fordi jeg vet at temaet eller situasjonen er et potensielt konfliktområde og jeg ønsker så godt jeg kan å unngå en krangel. Personlig er jeg mer konfliktsøkende enn konflikssky og ønsker ofte å ta opp problemstillinger slik at gestalten kan avsluttes i stedet for å ha den hengende over hodet mitt. Utfordringen for meg blir da ofte at jeg ønsker å snakke om en ting og få det avklart, mens den andre personen ønsker ikke det. Før jeg vet ordet av det er jeg topdog.
Endel par oppsøker samlivsterapeuter til parterapi hvis de ser behovet for det. Dette er etter min oppfatning ofte topdogens ønske for å få løst den impassen dere befinner dere i. Impassen kan være så mangt, men fellesnevner er ofte at dere vet at det er noe galt - men ikke helt hva, eller dere tror dere vet hva som er galt - men ikke hvordan det kan løses.
Nå er det slik at ikke alle "problemer" som har noen løsning. Hvis topdogen tror at partneren skal være konfluent i alle tilfeller så tar han mest sannsynlig feil. Det er rett og slett umulig.
Ofte handler parterapi om å kunne starte å se hverandre igjen. Kanskje det har gått så mange år at du og partneren ikke har lagt merke til at både på et individnivå og parnivå har det skjedd ganske mange forandringer? Da bruker gjerne terapeuten tid til å få klientene til å se hverandre igjen med ny awareness.
Det andre presten sa i talen sin var at man skal huske å si at man liker hverandre, og gjerne hva man liker og hvorfor hvis du har tid. Å si: "Jeg er glad i deg" eller "Jeg elsker deg!" kan etter min erfaring gå litt på autopilot. Det er jo ekstremt hyggelig å få disse beskjedene, ikke misforstå meg - men det hjelper å legge litt mer bak uttalelsene. Ser du partneren din gjør noe flott, ikke nøl med å si det til henne.
"Jeg setter sånn pris på at du satte på oppvaskmaskinen i dag morges, jeg liker at du gjør alle småtingene som gjør det lettere for meg å lage middag på ettermiddagen..."
Kanskje ikke verdens mest romantiske ting å si, men mener du det vil mottakeren sette veldig pris på det.
"Jeg liker så godt den olabuksa du har på deg, du får veldig fin rumpe i den..."
Muligens et klisje, men det er ingenting feil med å få partneren din til å føle seg attraktiv.
Selv om vi har et par kilo for mye rundt livet, make-up'en renner etter å ha løpt fra bussen i regnet og slikt som gjør at vi kanskje føler oss litt uvel - så går det an å finne en positiv ting å si. Prøv deg frem!
Nå prøver jeg febrilsk å huske den siste tingen presten sa, men for å være mennesklig skal jeg innrømme at jeg husker ikke. Det var ikke figur for meg der og da. Noen andre som var der kan kanskje hjelpe meg ut litt?
Alle har sine egne teorier om hva som skal til for å få et forhold til å fungere, jeg har ikke svarene på det - men tviler du og din partner på om det finnes noen forbedringsområder - spesielt når det går litt trått, da er det kanskje på tide å kontakte en terapeut og finne ut av det. Alle forhold og relasjoner har sine utfordringer, og de fleste av dem kan faktisk avsluttes - så det ikke blir en gestalt som oppsøker deg eller din partner i tide og utide. Jeg er sikker på at det funker, i verste fall finner dere ut at muligens gresset er grønnere på den andre siden, og at det er verdt et forsjøk å se om det stemmer, eller så kommer det frem ting som gjør at du ikke kan være sammen med partneren din lengre - det skal jeg skrive mer om i neste del av denne serien blogginnlegg, og den fasen skal jeg kalle: Brudd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar