Forholdsteori - del IV: Starte et forhold

Dette blogginnlegget inngår i en serie om forhold, tidligere har jeg skrevet om:

• Ensom
• Kontakt
• Dating

Nå har vi altså kommet et skritt videre, vi skal:

Starte et forhold
Det har blitt laget noen tusen amerikanske filmer om menns angivelige frykt for å starte et forhold, der vi gjerne har en kjekkas som har draget på hundrevis av damer og faller for en frøken med det lille ekstra. Han dras mellom frykten for å miste sin frihet og ønsket om å være sammen med denne flotte snella. Du har sikkert sett noen av disse og vet jo at 99% av dem ender med at de kommer over sin frykt og hele greia ender med at de kysser med en flott solnedgang i bakgrunnen og lever lykkelige resten av livet.

Vel, å starte et forhold kan jo både være den mest naturlige sak i hele verden - eller et virrvarr av ulike følelser, angst og frykt.

De fleste som starter et forhold har blitt i det minste enige om at de er kjærester og at det ikke skal hverken være lov å kontakte sine "fucking good friends", eks-kjærester eller damene på sentralbordet når det er julebord.

Hva annet kan man ha blitt enige om?

Her er det store variasjoner, og MYE rom for feiltolkninger, antagelser som ikke blir avklart og diverse fantasier. Selv har jeg flere ganger vært i starten av et forhold - men hun jeg angivelig er sammen med fremdeles driver med dating og ikke er helt sikker om jeg er den rette å innlede et forhold med. For meg skapte dette en enorm impasse som jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse.

I dette litt kritiske skillet mellom å sjekke om man ønsker å være seriøst involvert med en annen person i et forhold, eller om det holder med å ha datet en stund kan ofte skape noen uønskede situasjoner.
Det oppstår ofte det vi kaller en topdog/underdog konflikt mellom de to partene.

Fritz Perls introduserte vel denne teorien, og jeg skal forsøke å forklare den etter beste evne med et eksempel:
Hun ønsker å være i et forhold med ham, men han han er litt usikker på om det er en god ide.
Resultatet er at hun maser på ham om hvor flott det hadde vært om de kunne være kjærester og offentliggjøre forholdet i større grad. Hun tar på seg et ansvar for at de skal være kjærester og har en rekke forventninger som ikke blir innfridd. Han derimot, vrir seg unna - fortsetter å ha statusen sin på Facebook som single og sletter ikke profilen sin på sukker.no, bare i tilfelle.
Det blir en drakamp der hun maser og han skvetter unna den ene gangen etter den andre og det ser ikke ut som om det er noen løsning. Han er underdog.

Vi ser ofte denne typen situasjonen i terapirommet, og da pleier som regel terapeuten å sette i gang et eksperiment for å få klienten(e) til å innse at de inntar topdog/underdog rollene. Det som er hensikten med en slik øvelse er å få klienten til å løfte seg ut av rollen, gjerne ved å legge ansvaret for situasjonen tilbake på den som er underdog.

I praksis betyr dette at hun rett og slett må slutte å mase om at de skal være kjærester, og han må rett og slett ta ansvaret for å svare henne på spørsmålet om de skal være kjærester innen rimelighetens tid. Hvis ikke han i dette tilfellet ønsker å innlede et forhold, må hun ta en beslutning om hun ønsker å godta at datingfasen må vare litt lengre, eller kanskje innse at han ikke er mannen for henne?

Vårt kjære par kommer til enighet om at de skal være kjærester og starte et forhold sammen.
Forelskelsen råder, de holder hverandre i hendene, sender sms til alle døgnet tider og løser alle verdensproblemene over to flasker rødvin. De har seg både titt og ofte, noen ganger flere ganger om dagen og alt er jo helt toppers!

Så kommer kanskje topdogen hennes frem igjen, i stedet for å la han finne ut at det er mye bedre at han flytter inn til henne og at de leier ut hans leilighet enn at de flyr mellom begges leiligheter, pakker overnattingsbagger og blander sammen skittentøyet til hverandre og at alle ting peker på en ting: De er et par.

Nei, hun er utålmodig og kan ikke vente - hun starter å få noen forventninger igjen, blir litt sjalu på at han bruker så mye tid med både vennene sine - samt at han har en kollega han snakker om hele tiden som hun har sjekket profilen på Facebook og sett at hun både er single (les: kontaktsøkende) og veldig veldig pen, og sikkert snill og flørtete med ham? Den indre dialogen hennes tar til tider helt overhånd, og hun styres i stor grad av sine introjekter om at HAN må, bør og skal oppføre seg på den og den måten når de tross alt er kjærester!

Topdogen er masete og kan være en skikkelig showstopper for et forhold som skal startes. Noen ganger kommer man ikke helt i gang, for i dette tilfellet maser hun hele tiden om det neste som skal skje - hun ønsker at de skal flytte sammen og klarer ikke å la være å snakke om det.

Han på den annen side, blir vettskremt igjen. Hva mener hun med å flytte sammen? Må han selge leiligheten sin? Skal hun flytte inn hos ham, det er jo ikke akkurat praktisk? Hun har jo en flottere leilighet, men hva pokker skal han gjøre da? Hennes masing starter opp hans intrapsykiske dialog, og han bruker så mye tid i sin mellomsone at hennes hint om andre koselige ting, som f.eks sex, ikke blir observert. Han bruker sin oppmerksomhet på å takle den konstante masingen (selv om det langt ifra skjer så ofte), redselen for å miste seg selv og bare bli endel av et "vi" overskygger alt det hyggelige.

Mannen trekker seg unna, er mer sammen med kompisene sine - kanskje han til og med aktiverer profilen sin igjen? Finnes det kanskje noen damer der ute som ikke er ute etter A4 livet etter tre uker?

Heldigvis går hun til en gestaltterapeut, og de snakket og eksperimenterer rundt dette med hennes forventninger i forholdet og hun klarer å heve seg ut av sin topdog rolle og gir drømmemannen rom til å tenke seg om. Han har vekslet mellom frykten for at hun skal spise opp hans "selv", og den overveiende redselen for at hun skal gå fra ham. Han får tid til å tenke litt, filosofere og være litt for seg selv - kjenne på hvor mye han lengter etter henne og tenker på hvor flott det egentlig hadde vært å bo sammen.

Plutselig sender han henne en melding: "Jeg elsker deg, kan du fremdeles tenke deg å flytte sammen? Kanskje vi skal ta en date og snakke om hvilke muligheter vi har? Kan du i morgen etter jobb?"
Bingo!

Nå virker det som forholdet starter å tilpasse seg deres forskjellige ønsker, de skaper en felles forståelse for hvordan situasjonen skal være. De er konfluente!
Alle kontaktformene har en motsats, og til konfluens er det motstand som råder.
Vi kan godt si at dette parets utfordringer med topdog/underdog er forårsaket av hennes ønske om at de skal være konfluente, og at hans motstand skaper en underdog rolle for ham.
Men de fleste forhold veksler mellom konfluens eller motstand, det er helt naturlig. De kan ikke være enige og harmoniske absolutt hele tiden, av og til føler den ene seg urettferdig behandlet og motsetter seg noe den andre kanskje har oppfattet som et emne de har vært enige om hele tiden.

Det blir ofte først en utfordring når en eller begge henger seg opp i kontaktformen, i dette tilfellet kan vi si at han ønsker at de skal være enige og ha en felles forståelse hele tiden - han ønsker å være konfluent. Han har kanskje blitt så redd etter de utallige situasjonene der han har vært underdog at han går helt på akkord med seg selv. Ubevisst er dette noe hun legger merke til, og hun savner hans evner til å stå for det han tror på og starter å utfordre ham. Hun starter å mase igjen, og plutselig er vi tilbake i det samme gamle mønsteret.

Jeg tror sjelden at nyetablerte par stikker avgårde til samlivsterapeuter to måneder inn i forholdet - de bruker heller kontaktnettverket sitt og prater ut om situasjonen med venner og familie, og som regel er det to utfall; enten fortsetter de sitt forhold ellers så blir det slutt.

Langt i fra alle har utfordringer med å starte opp et forhold, for mange par er dette den mest naturlige fortsettelsen på kontakten og datingen som har funnet sted, de er konfluente for det meste og diskuterer seg frem til løsninger når utfordringene kommer.

En fordel som gjerne kommer med alderen er nemlig at mange av oss opplever denne fasen mer enn en gang, og vi lærer av våre feil. Kreativ tilpassing kommer inn i bildet, nemlig det at vi bruker de erfaringene vi har fra tidligere og enten handler på samme måte som før eller forstår når vi er i en situasjon at det kan være en ide å endre på måten vi takler de. Begge deler er kreativt, og det er en gestaltteori jeg har hatt litt utfordringer med å forklare videre til andre som er interessert i å lære.

Vi snakker gjerne om skjeletter i skapet, ballast og lignende. Alle par er ulike, noen ønsker å snakke om hvor mange sexpartnere de har hatt, andre ønsker absolutt ikke å vite hvor mange som har vært innom. Her gjelder det å tråkke litt varsomt angående sensitive tema, men å la vær å snakke om det kan være like dumt som å øse ut med informasjon. Avklaringer er viktig.

Føler partneren din for å snakke om et tema, og du kjenner en voldsom motstand mot dette - kan det være en ide å fortelle nettopp det og gjerne hvorfor. Kjæresten din spør deg hvor mange seksualpartnere du har hatt, og du får helt hetta. Kanskje fordi du har hatt mer enn du overhodet kan telle, eller fordi du nesten ikke har hatt noen - eller kanskje introjektene dine forteller deg at dette MÅ du absolutt ikke snakke om!

Da kan du fortelle at du synes det temaet er litt vanskelig og sårt for deg - gjerne spørre hvorfor hun ønsker å vite det, og gjerne si at du helt vil unngå å snakke om det hvis det er greit for henne?
Hvis hun forstår deg og sier at det var av ren nyskjerrighet, men det egentlig ikke er så viktig - har dere muligens tatt det opp for første og siste gang. Hvis hun derimot påpeker de trehundreogfireogførti hakkene du har skravert inn i sengestolpen - har du et større problem.

Konflikter er en del av å bli kjent, de ender gjerne opp med en impasse - du vet ikke hva du skal gjøre.
Problemet mitt angående konflikter med noen av mine partnere har vært at jeg blir så sinnsykt irritert og til slutt sint. Andre har en tendens til å bli veldig triste og gråter ustanselig, reaksjonene våre er forskjellige. Ender du opp i en situasjon der du og din nyetablerte partner krangler endel, du føler deg stresset, sjalu, misforstått, sover dårlig eller andre tegn på at dette kan bli et større problem for deg.
Da kan det være en ide at du tar deg en tur til terapeuten, alene.

Sjelden er det slik at et forhold i startfasen har behov for parterapi. Føler du at forholdet er preget av konflikt, ta ansvar for situasjonen og kom deg avgårde til en profesjonell som kan hjelpe deg med å finne ut av dine egne følelser og reaksjonsmønstre. Irriterer du deg over partneren din, er det ditt problem - så sant hun ikke irriterer deg med vilje.
Vi projiserer over våre egne følelser på partneren.

Et eksempel er at jeg går og er skikkelig irritert på grunn av ting som har med jobb å gjøre. Skuldrene mine er høye og jeg bjeffer til kjæresten min ved hver eneste anledning jeg kan, hun virker så sinnsykt irritert!
Men i grunnen er det jeg som er stresset og oppjaget, og jeg projiserer mine egne følelser over på henne. Hun blir sikkert frustrert over det men elsker meg og prøver febrilsk å løse mine problemer sammen med meg, når jeg faktisk må ta ansvar og løse det selv.

Parterapi er kanskje et alternativ, men jeg råder deg til å teste ut individualterapi først. Deretter kan du kanskje prøve å finne en samtalegruppe før du drar med deg partneren inn for tidlig.
Grunnen til at jeg skriver dette såpass bastant, er at vi må alle ta ansvar for våre egne tanker og følelser - vi kan ikke kreve at andre gjør det for oss. Du kan ikke skylde på andre fordi du ikke har det bra, det må du løse selv. Du trenger ikke å løse det alene, men du må ta ansvar for å gjøre noe med situasjonen, og du må starte med deg selv.

Skal relasjonen der imellom bli bedre, kan du ikke kreve at partneren din skal endre seg. Du må se om du kan endre deg, og det vil påvirke relasjonen mellom dere og endre feltet.

Ok, paret kommer seg igjennom de utfordringene som finnes - livet tralter videre og etterhvert befinnner du deg i neste fase som jeg kaller, å være sammen.