Kritikk mot psykiatri

Det er en rekke kritikere mot psykiatri i vårt samfunn, og ulike meninger kommer gjerne frem i populistisk journalistikk - der gjerne en kjendis, f.eks Hans Erik Dyvik Husby, også kjent som Idol dommer og frontfigur i Turboneger, står frem og kritiserer det psykiatriske helsevesenet i dette landet.

Skal jeg være helt ærlig har jeg fint lite kunnskap om psykiatri, så jeg spurte en person jeg kjenner om hva hun mente er "feil med psykiatrien". Svarene jeg fikk var ganske enkle, og jeg skal prøve å gjengi det slik jeg kan huske det, for det er sikkert noen detaljer som faller fra.

Hvis en pasient kommer inn på min venninnes psykiatriske avdeling, er det slik at psykiateren skal gi en diagnose i løpet av tre konsultasjoner, hver av disse er på maks 45 minutter. Hvis pasienten blir diagnotisert med en sinnlidelse av kronisk eller akutt art, får han mest sannsynlig medisiner som skal dempe de symptomene som gjør at han får diagnosen.

Hun fortalte meg at psykiatri har blitt synonymt med medisinering, og et problem oppsto for noen år siden da det kom et tilbud på en programvare som skulle bistå med å gjøre prosessen med å stille en diagnose enklere - og at psykiateren kunne gjøre dette allerede etter en konsultasjon, for det var ferdigdefinerte spørsmål som førte til at diagnosen ble satt. Nå er det også viktig å fortelle at en slik pasient ikke er inne på den avdelingen min venninne jobber uten grunn, så det er stor sannsynlighet at personen som sitter i konsultasjonen har en sinnslidelse.

Problemet med denne programvaren, var at produsenten var ett av de store farmasøytiske selskapene som er leverandører til det norske helsevesenet, og du trenger ikke være rakettforsker for å vite at det samme selskapet som hadde laget programmet også hadde medisiner som ble anbefalt.

Jeg spurte så min venninne om hun opplevde at pasientene kun ble satt på medisiner og at det ikke var noen annen oppfølging, og da sa hun at de får endel terapi både alene og i grupper - men for det meste er helsepersonellet ute etter å vite om pasienten responderer på medisinene. Hvis ikke symptomene dempes, økes enten dosen eller man prøver et alternativ.

Joda, dette høres jo skremmende ut - men jeg har ikke tro på at det er et nyansert bilde på hvordan helsevesenet fungere, så jeg har brukt noen minutter på litt googling rundt temaet.

Noen av utfordringene i følge ulike kilder er systemene vi benytter til å sette en diagnose, og for å prøve å skrive det på norsk er det utfordringer med at veldig mange lidelser har de samme symptomene, og vi er ganske langt unna å skille de virkelige sykdommene fra hverandre. Det er heller ikke tatt store hensyn til de biologiske forskjellene på pasientene. Når alt kommer til stykket vet vi bare en brøkdel av hva som påvirker de ulike psykiske lidelsene, mange lidelser blir utløst av f.eks rusmisbruk - og det er nok en sterk sammenheng mellom slik "selvmedisinering" og diagnoser.

Det er også ulike meninger om medisinering er den riktige veien å gå, om vi skulle forsøke å bearbeide flere lidelser med terapi - personlig har jeg en tro på begge deler, ihvertfall for de mest alvorlige tilfellene.

Mye kritikk går på de administrative utfordringene rundt psykiatrien, og jeg leser at det er store mangler i tilbudene rundt omkring i landet - og i dette tilfellet er det muligens ikke en fordel å bo i en stor by når du blir psykisk syk. Det er også lite kunnskap om rettighetene til psykisk syke, vi vet at legevakten tar deg imot hvis du har brukket et bein - men det er ikke like lett å vite hvor eller når man kan oppsøke hjelp ved f.eks depresjoner.

Det paradoksale er egentlig at psykisk.no har kjørt kampanjer for å gi befolkningen informasjon om rettigheter og tilbud, men at det samtidig er kritikk av kapasiteten. Etter 22/7 ble det proklamert med at alle de overlevende og tilhørende som trengte hjelp skulle få det - men jeg setter mine tvil til at de faktisk har fått den hjelpen de trenger, uten å gå på bekostning for andre som trenger det.

Psykisk helse er en utgiftspost i statsbudsjettet, og min mening er at det ikke blir prioritert høyt nok.

At det i offentlig helsevesen blir begått lovbrudd og svikt er for meg ingen overraskelse - det er rett og slett noe alvorlig galt i organiseringen av det offentlige helsevesenet, også på dette punktet innen psykiatri.

Det som er noe av utfordringen er vel som min venninne sier, det finnes ikke nok verktøy tilgjengelig - det er litt enkelt å gi en diagnose, sette pasienten på medisiner og utskrive dem så snart symptomene er borte. Mange av disse lidelsene er noe man ikke "blir kvitt", men igjennom terapi og muligens medisinering er det noe pasienten bør kunne leve med - og målsetningen er at pasienten skal kunne klare å stå i det alene uten støtte fra andre.

Hans Erik Dyvik Husbys "korstog" mot psykiatrien er blant annet begrunnet i feildiagnoser innenfor ADHD, en debatt som veldig mange engasjerer seg i - blant annet på bloggen til Gunnar Tjomlid (http://blog.tjomlid.com/), der begge de ekstreme tilfellene både for og mot - uttaler seg mer eller mindre fritt til tider. Jeg kom også over en artikkel der han belyser noen av de poengene jeg har skrevet om ovenfor, men også at fastlegens rolle har blitt sterkt endret de siste 30 årene og at det forventes at en lege som ikke er spesialisert innen psykiatri skal skrive ut medikamenter til pasienter som lider av normale tilstander som f.eks angst og depresjoner. Han belyser også at flere av pasientstøtteforeningene for ulike diagnoser mottar støtte fra farmasi selskaper og at det sitter psykiatere i ledelsen som igjen mottar ulike incentiver for å selge medikamenter. Ved å lese litt mer rundt dette kan jeg fortelle at Hans Erik Dyvik Husbys engasjement mot psykiatri og medisinering ikke har blitt mottatt jevnt over positivt.

Dette med samarbeid mellom leger og produsentene av legemidler har sin naturlige forklaring også, siden begge gruppene er avhengige av kommunikasjonen og at forskningen skal fortsette - men det er så mye penger i omløp i helsevesenet angående medisiner at det nok ikke er uten grunn at flere stiller sine spørsmål om habilitet.

Jeg tror ikke gestaltterapi er fasiten på dette, men jeg tror det kunne vært en fordel om flere terapeuter kunne jobbe innen det offentlige, sammen med psykologer, psykiatere, psykiske sykepleiere og andre. Derimot tror jeg ikke Scientologi nødvendigvis er løsningen, jeg ante rett og slett ikke at denne bevegelsen var startet som et alternativ til psykoterapi - jeg trodde det rett og slett var å ta brevkurs i å bli en bedre person. Dette må jeg finne mer ut om.

Oppfølging kommer.