Eksamen!

Nå begynner dette studiet å gå mot slutten, eksamensoppgaven min er levert og sensuren på denne faller i morgen - jeg er mer spent en nervøs på tilbakemeldingen, og tror nok oppgaven er god nok til en akseptabel karakter. I neste uke skal jeg opp til praktisk eksamen, deretter skal jeg ha presentasjon av oppgaven, og forhåpentligvis har jeg da gjennomført og bestått utdanningen til gestaltterapeut.

Det er ganske utrolig å tenke på at fire år har gått, og jeg prøver å forestille meg hvordan jeg var før utdanningen startet, og om mye er forandret. Den enkle konklusjonen er at jeg har tilegnet meg awareness, et begrep jeg ikke assosierte med det som gestaltteorien beskriver før jeg startet å studere.

Flere av mine klassekamerater har gjennomført den praktiske eksamenen, og jeg håper det har gått bra for dem alle og enhver. Samtidig håper jeg at min eksamen blir en positiv opplevelse, det er begrenset hva jeg kan forberede meg til - det viktigste er vel bare å være meg selv og se hva som skjer. Uansett hva jeg drodler om i fantasien, vil nok ingen av scenarioene jeg ser for meg skje når situasjonen endelig er der.

En av de tingene jeg har fått mer kontroll på, er mine egne tanker. Jeg har nettopp lest boken til Erik Bertrand Larssen om å bli en bedre utgave av seg selv, og han skriver at det eneste vi kan påvirke er våre egne tanker. Det er jeg svært enig i, og som han skriver vil negative tanker om den kommende eksamenen kun følge til det vi ofte beskriver som en selvutløst profeti - tenker jeg at det ikke kommer til å gå bra, vil det sannsynligvis heller ikke gjøre det.

Så jeg visualiserer at den praktiske eksamenen skal skje, jeg aner ikke hvilket rom den skal holdes i, men jeg vet at det kommer til å være noen sensorer der i tillegg til klasselæreren min - og forhåpentligvis en klient. Uten klient blir det nok en stusselig affære.

Følelsen jeg som terapeut IKKE skal ha

Klienten og jeg skal jobbe sammen en halvtimes tid, en noe kort terapitime - men lenge nok til at mange ting vil skje. Oppgaven min blir å bruke sansene mine, være oppmerksom på klienten, forsøke å skape en god terapeutisk allianse fra starten, planlegge og gjennomføre noen intervensjoner, prøve å observere hva som skjer og høste erfaringene med dette sammen med klienten. Jeg skal prøve å ha så god kontroll over hva jeg tenker, føler og observerer og lagre denne informasjonen så jeg i etterkant kan oppsummere arbeidet sammen med klasselæreren min.

Oppsummeringen har jeg tenkt å planlegge litt mer i dagene som kommer, jeg skal bla litt i notatbøkene mine, kanskje skrive og tegne noen modeller og ta utgangspunkt i diagnoseskjemaet som jeg egentlig kjenner til ganske godt. Planen min er å prøve så systematisk som mulig å gå igjennom timen, beskrive hva som skjedde, hvorfor jeg gjorde de tingene jeg gjorde og legge teorier på dette etter beste evne. Blir jeg nervøs, skal jeg ta en kort pause, orientere meg litt i rommet og visualisere meg huskelisten som ligger i bagen min utenfor - jeg skal minne meg på at dette ikke er noe vanskeligere enn å ta imot klienter for første gang, og at jeg har trent på dette i forkant. Hjelper ikke dette, får jeg stotre meg igjennom nervøsiteten, i verste fall får jeg jernteppe og da vil jeg nok få noen vennligsinnede dytt i riktig retning av læreren min. Uansett så går ikke verden under.

Jeg ser også for meg at jeg skal være ferdig med eksamen, det har gått skikkelig bra og jeg er svært fornøyd med min egen innsats. Det er mulig at det terapeutiske arbeidet ikke førte til hverken "aha"-opplevelser eller utvidelse for min klient, kanskje vi ikke engang kom i full kontakt - men det gjør absolutt ingenting, for jeg klarte ihvertfall å forklare at vi kun var i forkontakt og kontakte, samt kanskje et par andre teorier. Eksamen er ferdig, jeg er glad og stolt av min egen innsats, og flyr avgårde i en workshop med en kunde i min vanlige jobb. Livet går videre.

Til alle andre som skal opp i eksamen - lykke til!

4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.

2 år på gestaltterapeutstudiet

Nå nærmer det seg slutten på den andre terminen dette året, og jeg har skrevet min oppgave og levert den inn. Temaet mitt i år var hvordan min økte awareness påvirker min personlighetsfunksjon, noe jeg har vært opptatt av spesielt i månedene etter jul.

Dette med økt awareness er en naturlig konsekvens av å gå på studiet, og for de som går over til å praktisere vil dette være en prosess som pågår resten av livet. Jeg tror nok alle som fullfører eller eventuelt dropper ut av studiet underveis også har plukket med seg mye teori, men at de ikke nødvendigvis blir like integrert som for en person som har dette som en del av sitt virke.

Å ha økt awareness vil ikke si det samme som at man handler mer hensiktsmessig eller annerledes enn tidligere, men at du som person blir oppmerksom på hva som skjer med deg i disse situasjonene. Det er ikke alltid så hyggelig å erkjenne disse siden ved deg selv, noe jeg personlig kan skrive under på, men når du først har skrudd på awarenessen din - er det vanskelig å skru den av.

Jeg blir like engasjert, sint, trist, lei meg, sur, snill, omsorgsfull, likegyldig og dum som tidligere - men i større grad enn før blir jeg oppmerksom på mine følelser og tanker, samt hva disse gjør med meg. Det er ikke alltid jeg blir oppmerksom på det i situasjonen, men de som blir figur for meg senere, gjerne gjennom skam, anger, glede og sorg - og da tar jeg det gjerne opp under øvelser på skolen eller hos terapeuten min i etterkant.

Siste samling skal jeg fremføre noe som har med mitt tema å gjøre på en kreativ måte, og det blir spennende.

Å studere ved NGI

Nå har jeg kommet i gang med et nytt semester, jeg går nå i 2. klasse og tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan min opplevelse av studiet er på dette tidspunkt.

Det er mulig endel personer befinner seg i samme situasjon som jeg selv var for to år siden, der dere kanskje vurderer å starte på et av studiene ved NGI.

For min del har studiet så langt vært en betydningsfull opplevelse for meg selv om min egen utvikling. En av de endringene jeg merker har skjedd med meg, er at jeg har fått innsikt i hvordan mennesker kommuniserer, hva vi opplever og ikke minst har jeg fått en større awareness.

Dette med awareness var noe jeg ikke hadde eierskap til før skolen. En enkel forklaring er at det rett og slett er å være oppmerksom på hva som skjer med deg selv og andre du har en relasjon med i ulike situasjoner. Hvis det høres rart ut, er det sannsynligvis fordi du akkurat som meg ikke vet helt hva jeg skriver om. For meg virket det abstrakt og uforståelig til å begynne med, og til tider kan jeg fremdeles bli forvirret over begrepet og min egen awareness.

Den personlige og faglige utviklingen for min del, har vært en sjelssettende opplevelse. Jeg har inntrykk at læringskurven har vært meget bratt - spesielt når jeg nå ser tilbake på min egen blogg og at det i løpet av 1,5 år har blitt publisert nesten 70 innlegg med svært varierende tema.

Jeg har gått igjennom en rekke ulike faser, vært nyskjerrig på ulike emner, vært kritisk til teorien eller studiet generelt og utforsket de tingene som har vært mitt fokus til ulike tidspunkter. Dette er vel typisk oppførsel for en student - selv om likhetstrekkene for min del til studentliv er temmelig atypisk i forhold til de 80.000 andre som studerer i Oslo.

Bilde: iStockphotos.com

Studiet har blitt kombinert med full jobb ved siden av, jeg har fått tillatelse fra min arbeidsgiver til å delta på samlingene - og ellers vil jeg si at studiet og den nye kunnskapen jeg har fått hjelper meg både i hverdagen og profesjonelt. Jeg leser ikke så mye, men grubler endel over ulik teori, skriver litt på bloggen når jeg undrer meg over noe og setter veldig pris på de tilbakemeldingene jeg får både direkte på bloggen og i møter med andre. Dette er ikke et typisk studie med studentuker, jevnlige besøk på studentkro og sosiale happenings.

Men jeg merker at studiet kommer til å kreve mer tid fra meg fremover, delvis fordi jeg har vært fokusert på å gjennomføre så mye terapi som mulig dette året - ikke for at jeg skal "bli ferdig med det", men fordi jeg trenger å bearbeide de tingene som eventuelt vil være en belastning for meg selv og mine omgivelser når jeg skal starte å praktisere til neste år.

Samlingene er hver måned, og det er ni av dem i løpet av året. Mellom hver samling møtes en fast gruppe til kollokviegrupper og nå skal jeg også starte med veilledning som skjer enten på dagtid eller kveldstid i grupper sammen med godkjente gestaltveilledere. Jeg har ingen anelse hvordan denne veilledningen skal gjennomføres, og det blir en spennende opplevelse.

I slutten av året skal jeg skrive en oppgave, ha en skriftlig og muntlig eksamen og forhåpentligvis blir jeg godkjent og kan starte i 3. klasse fra høsten.

3. klasse blir det enda mer fokus på terapeutrollen, og jeg skal starte å ha klienter. Det vil si at jeg for det første må skaffe en eller flere klienter, sette av tid til å gjennomføre terapien med disse, skaffe et sted å være og mye annet praktisk. Hvis du er interessert i å gå i terapi hos meg, eller kjenner noen som kan ha nytte av dette - er det bare å sende meg en e-post. Mulig det er litt tidlig, men det å starte i terapi kan ofte ha en prosess i forkant - der klienten vurderer om det er nødvendig eller ikke.

Hvordan fremtiden blir i forhold til å praktisere vet jeg ikke, og jeg grubler endel over det - men prøver å ikke la det fylle hverdagen min. Det er lite sannsynlig at jeg kutter ut min nåværende jobb, men jeg håper det går an å kombinere salgsjobben min og terapeutrollen på samme måte som jeg har tid og mulighet til å studere nå.

Skolen har fått nye lokaler, de er betydelig bedre etter min mening - interiøret er mer moderne og jeg gleder meg til de gjenstående årene som ligger foran meg. Noen studenter kommer til, enten ved å ha permisjon fra studier av ulike årsaker eller fordi de har gått coachstudiet og ønsker å bli terapeuter. Andre faller fra, så gruppen opplever noen endringer igjenom disse fire årene - men vi blir en veldig sammensveiset gjeng som kjenner hverandre på en helt annen måte enn vi ofte gjør i relasjoner "der ute".

Jeg vil takke alle som involverer seg i mitt studie på ulike måter, spesielt til Solvor som gir meg muligheten til å jakte på drømmen om å bli terapeut og skaper rom i en travel hverdag.

Roller

Jeg har en del forskjellige roller; samboer, bror, sønn, far, kollega, student, kompis og sikkert en god del andre - og de ulike rollene jeg har påvirker både meg selv og de rundt meg. Avhengig av hvem jeg er sammen med, hvilken rolle jeg har, om jeg er sulten, irritert, glad, trøtt, optimistisk og alle de andre sinnstemningene jeg innehar til forskjellige tider - påvirker de min personlighetsfunksjon. Jeg er forskjellig i forhold til alle mine relasjoner og situasjoner.

Nå for tiden er jeg i pappapermisjon, og min rolle ble ganske merkbart forandret over natten bokstavelig talt. Vi har tvillinger på 8 mnd, og min samboer har vært hjemme med dem mer eller mindre alene siden fødselen. Hun og jeg har hatt en arbeidsfordeling som har innebært at jeg har jobbet og hun har tatt ansvar for barna. Dette kan kanskje virke som en selvfølge, men den største utfordringen vi har hatt - er at barna gjerne våkner på natten og ønsker litt mat, noen ganger vil de gjerne starte dagen klokka fem om morgenen også, og da krever det litt innsats å kunne være til stede og ikke be om hjelp.

For meg har det betydd at jeg har sovet mer eller mindre gjennom natten, det har vært slik at jeg har våknet - men kunne legge meg over på den andre siden og sove videre - vel vitende om at hun kommer til å ordne opp.

Forrige mandag endret det seg, siden samboeren min skulle tilbake på jobb. Jeg spratt "velvillig" opp klokka 04 og ga jentene mat før jeg sov videre til klokka 07, da dagen startet.

Stakkars meg? Nei... Det var deilig å kunne være den personen som skulle ta seg av dem, selv om det føltes helt unaturlig å stå opp midt på natten - hun kom avgårde på jobb og jeg hadde hele dagen alene.

I løpet av dagen kjente jeg hvordan min egen sinnstemning påvirket forholdet mitt til barna, og jeg kan skjønne at foreldre som har hatt barn som ikke sover og holder en eller begge foreldre våkne over lengre tid, ikke klarer å holde "stemningen oppe". Vi har alle mange introjekter, og jeg tror nok at overveldende mange av dem er relatert til foreldre/barn rollen - gjerne todelt. Hvordan vårt forhold til egne barn er, blir veldig påvirket av vårt forhold til våre foreldre. Det gir mening til meg ihvertfall.

Å være hjemmepappa har vært strålende, det har gått en uke og jeg har virkelig holdt meg selv i gang. Det har vært turer i banken, besøk av venner og familie, forskjellige ærender og mye frem og tilbake. Barna har tilsynelatende hatt det veldig bra, for det har ikke vært mye sutring. De gangene det har vært det, har grunnen vært utmattelse, sult eller sure bleier.

Men jeg har kjent at det tempoet bør ikke opprettholdes i de fire ukene jeg skal være alene med dem, for det kan være en ide å kjenne etter kroppens signaler, ta en lur når det er behov for det og prøve å spise når det er riktig. Det å starte dagen klokka fem har påvirket alle måltidene mine igjennom dagen, og jeg merker jeg spiser endel mer nå. Kanskje det har noe med at jeg sitter og knatrer på datamaskinen min når jeg jobber, og at jeg nå bruker mye tid på to ni kilos barn som skal bæres overalt?

En annen rolle som bør oppta meg denne uken er at jeg snart er ferdig med første skoleåret på NGI. Det har gått utrolig fort, og de månedlige samlingene har gått unna. Det er på tide å legge en plan for avslutningen av året i form av eksamen, og jeg er veldig usikker på hva jeg skal finne på. I følge oppdateringer på Facebook, skjønner jeg at det er mange andre som tar eksamener innen både det ene og det andre, noen pugger som gale - andre har gitt opp og tar på seg rollen som den som ikke har tro på at de kommer helt i mål.

Heldigvis er jeg sikker på at min eksamensgjennomføring vil gå bra, for det viktigste for meg er å være her og nå. Uten awareness på min egen prosess dette siste året ville jeg ikke kunnet skrevet min eksamensoppgave, og er det en gave jeg har fått dette året er det nettopp det. Jeg har ikke forandret meg noe, jeg har bare fått awareness på hva som skjer med meg selv, samt at jeg har fått en god del teori som verktøy for å sette navn og definere de ulike tingene som skjer med oss mennesker.

Å ha en påtatt rolle, som for eksempel å være forelder - er i seg selv en utfordring. De fleste takler fint situasjoner der barna legger seg når de skal, gjør leksene sine og hører på alt det fornuftlige og formanende vi som foreldre har å si. Utfordringen kommer i form av at dette barnet ikke oppfører seg som forventet, en forutsetning jeg tror vi mennesker har som en del av prosessen for å bli voksne og utvikle oss igjennom hele livet. Barn som slutter på skolen, blir tatt i å drikke på fester du ikke engang vet at de skulle på (de skulle vel bare overnatte hos en venn, ikkesant?) - alle disse hendelsene som oppstår uten at vi er forberedt, det er da det er en utfordring med den rollen du skal ha. Pappaer skal være fornuftige, ikke miste besinnelsen, ha toleranse ovenfor ukjente ting og alltid si de rette tingene? Når situasjonen oppstår, er det da enkelt å la alle disse introjektene våre råde lengre? Blir vi ikke forbanna, fortvilet, skriker til ungene de mest utenkelige ting og bryter helt med den rollemodellen vi har brukt årevis på å utvikle?

Når disse problemene oppstår, der vi blir fortvilet over barnas rusbruk, uventede graviditeter, kjærester som slår eller andre utfordringer - kommer det gjerne et punkt der vi som foreldre ikke strekker til lengre. Vi går inn i en impasse og vet ikke våre arme råd. Hvordan skal jeg løse dette? Hva har jeg gjort galt?

Kanskje du da har nok med deg selv? Ta en pause, få hjelp.

Hjelp? Hva slags hjelp? Det er ingen hjelp å få, for den pøbelen er mitt ansvar!

Vel, det går jo an å få hjelp til å takle situasjonen bedre for deg selv, eventuelt send ungen din til en terapeut, coach, sosiallærer eller annet - eller gå dit sammen. Det er jo verdt et forsøk?

På Facebook florerer det med meldinger om personlige trenere, "alle" har sin egen PT - har de ikke?
Jeg har en terapeut i stedet jeg.
Han får meg ikke til å ta pushups på en hånd, sykle Birken på under tjue minutter eller klatre opp på Kilimanjaro - men han får meg til å innrømme at jeg er jævla sliten av å våkne opp flere ganger om natta og få rem søvnen min avbrutt... Det hjelper det, for da kan jeg komme hjem og stå i det. Innrømme for meg selv at det ikke er bare idyllen å være trebarnspappa i fulltidsjobb med studier på si.

Men vi snakker jo også om hvor hyggelig dette er, å være pappa, jobbe og gå på skolen.

På skolen har jeg lært at det går an å være veldig sliten og samtidig ha mye energi. Det går an å være lat og et arbeidsjern også. For rollene vi har blir til i feltet med mine omgivelser. Det er ikke verdens undergang om jeg er en irritert pappa som virkelig ønsker at barna skal sovne, for jeg er også en pappa som nyter å være oppe før fuglene fiser om morgenen og føle at det viktigste i livet mitt er rett rundt meg, mens resten av familien våkner etterhvert og vi kan ha en flott tirsdagsmorgen sammen.

Er livet så bra?

Det går opp og ned hele tiden, ihvertfall for meg. Det er ingen målsetning for meg at jeg skal ha det gøy og være på topp hele tiden, og jeg vet at jeg har noen små og store nedturer foran meg - men det er bedre for meg å ha det slik og være klar over det, enn at jeg skal håpe på at verden skal være som en eneste flat strek. Jeg går heller for en sinus med variabel bølgelengde, av den gode gamle analoge arten - for den digitale 0 og 1 blir litt for brutal. Livet er ikke sorthvitt, det er fullt av farger og nyanser som forandrer seg hele tiden.

Rollene mine er der, de vil forandre seg hele tiden - men alt sammen er meg. Det har jeg lært.