Alt har en ende

Etter fire år med studier er jeg ferdig utdannet gestaltterapeut. Det har vært litt av en reise, og jeg må si at dette studiet hadde aldri i verden latt seg gjennomføre på en såpass smidig måte uten den innsatsen som min samboer Solvor har gjort hjemme.

"Noe" skjer i feltet mellom klient og terapeut

Da jeg søkte på studiet hadde jeg en helt annen oppfatning av hvordan gestalt metodikken og praksis kunne være. Jeg har lært så mye om både meg selv, andre mennesker jeg har blitt kjent med i både min egen og i de andre klassene, samt om mennesker generelt. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, både slitsom, kjedelig, morsom, utfordrende og rar. Jeg har til tiden ikke forstått noe som helst, og andre ganger følt at jeg har knekt en liten del av koden rundt det å være et menneske. Å gå dette studiet blir som en reise i eget liv, der sider av meg selv har kommet frem - noen har jeg anerkjent og likt, andre har jeg kjempet i mot og fornektet som en del av den jeg er. Men jeg er alt sammen, og jeg er forskjellig i ulike situasjoner.

Jeg har lært at jeg kan ha flere følelser samtidig, motstridende behov og skjulte behov.

Ved å lære om meg selv har jeg bedre kunne forstå andre, og jeg klarer i større grad å skille på hva som er meg, og hva som er ikke er meg. Jeg har skrevet side opp og side ned med rapporter, blogginnlegg, drodlet i kollokviegrupper, bablet i vei om det som jeg har vært opptatt av med Solvor og mine venner. Etterhvert startet jeg å trene på rollen som terapeut, det var både spennende og vanskelig - noen klienter jobbet jeg lenge med, andre kom bare en gang. Etterhvert har jeg skjønt at det er en stor del av jobben som terapeut å innse at det ikke er alle som liker å gå i terapi, ikke er klare, ikke liker meg som terapeut - akkurat som vi velger bort andre ting i livet. Men jeg har også blitt en bedre terapeut, jeg har trent og lært, jeg har vært i veiledning og fått sett på det som skjer i terapirommet med nye øyne. Ikke minst har jeg skrevet eksamensoppgave og lært utrolig mye i den prosessen.

Livet kommer ikke til å bli det samme, jeg hadde jo forandret på ting i livet de siste 4 årene selv om jeg hadde valgt å ikke ta studiet - men "noe" har skjedd, er ikke helt sikker på hva det er, men et eller annet er det.

Jeg vil takke min tidligere sjef AC som ga meg tillatelse til å starte studiet ved siden av full jobb, uten det hadde det nok ikke blitt noe av dette her. Det samme til Gro Skottun som oppfordret meg til å ta studiet selv om jeg skulle bli tvillingpappa (jeg ble det etter første samling i første klasse) og som veiledet meg igjennom oppgaveskrivingen som var litt trøblete. Jeg vil takke de gestaltterapeutene jeg har gått til, som har hjulpet meg igjennom vanskelige perioder og som fikk meg til å skjønne at det er bedre å oppsøke hjelp enn å stå i det alene. Jeg vil takke klientene mine, mine medstudenter og lærere, samt de som har vært mine veiledere - og aller mest av alt vil jeg klappe meg selv på skulderen og si: "Bra jobbet Jens, du klarte det!"

Nå legger jeg denne bloggen brakk, de som ønsker å kommentere på blogginnlegg kan gjerne gjøre det - jeg kommer til å svare på disse fremover. Nye blogginnlegg opprettes på min nye side www.terapeut1.no

Til alle som vurderer å gå i terapi, eller som ønsker å bli terapeut - ta skrittet og ta kontakt med en terapeut eller NGI, det blir kanskje tøfft, men det blir også bedre og vil forandre livet ditt.

Eksamen!

Nå begynner dette studiet å gå mot slutten, eksamensoppgaven min er levert og sensuren på denne faller i morgen - jeg er mer spent en nervøs på tilbakemeldingen, og tror nok oppgaven er god nok til en akseptabel karakter. I neste uke skal jeg opp til praktisk eksamen, deretter skal jeg ha presentasjon av oppgaven, og forhåpentligvis har jeg da gjennomført og bestått utdanningen til gestaltterapeut.

Det er ganske utrolig å tenke på at fire år har gått, og jeg prøver å forestille meg hvordan jeg var før utdanningen startet, og om mye er forandret. Den enkle konklusjonen er at jeg har tilegnet meg awareness, et begrep jeg ikke assosierte med det som gestaltteorien beskriver før jeg startet å studere.

Flere av mine klassekamerater har gjennomført den praktiske eksamenen, og jeg håper det har gått bra for dem alle og enhver. Samtidig håper jeg at min eksamen blir en positiv opplevelse, det er begrenset hva jeg kan forberede meg til - det viktigste er vel bare å være meg selv og se hva som skjer. Uansett hva jeg drodler om i fantasien, vil nok ingen av scenarioene jeg ser for meg skje når situasjonen endelig er der.

En av de tingene jeg har fått mer kontroll på, er mine egne tanker. Jeg har nettopp lest boken til Erik Bertrand Larssen om å bli en bedre utgave av seg selv, og han skriver at det eneste vi kan påvirke er våre egne tanker. Det er jeg svært enig i, og som han skriver vil negative tanker om den kommende eksamenen kun følge til det vi ofte beskriver som en selvutløst profeti - tenker jeg at det ikke kommer til å gå bra, vil det sannsynligvis heller ikke gjøre det.

Så jeg visualiserer at den praktiske eksamenen skal skje, jeg aner ikke hvilket rom den skal holdes i, men jeg vet at det kommer til å være noen sensorer der i tillegg til klasselæreren min - og forhåpentligvis en klient. Uten klient blir det nok en stusselig affære.

Følelsen jeg som terapeut IKKE skal ha

Klienten og jeg skal jobbe sammen en halvtimes tid, en noe kort terapitime - men lenge nok til at mange ting vil skje. Oppgaven min blir å bruke sansene mine, være oppmerksom på klienten, forsøke å skape en god terapeutisk allianse fra starten, planlegge og gjennomføre noen intervensjoner, prøve å observere hva som skjer og høste erfaringene med dette sammen med klienten. Jeg skal prøve å ha så god kontroll over hva jeg tenker, føler og observerer og lagre denne informasjonen så jeg i etterkant kan oppsummere arbeidet sammen med klasselæreren min.

Oppsummeringen har jeg tenkt å planlegge litt mer i dagene som kommer, jeg skal bla litt i notatbøkene mine, kanskje skrive og tegne noen modeller og ta utgangspunkt i diagnoseskjemaet som jeg egentlig kjenner til ganske godt. Planen min er å prøve så systematisk som mulig å gå igjennom timen, beskrive hva som skjedde, hvorfor jeg gjorde de tingene jeg gjorde og legge teorier på dette etter beste evne. Blir jeg nervøs, skal jeg ta en kort pause, orientere meg litt i rommet og visualisere meg huskelisten som ligger i bagen min utenfor - jeg skal minne meg på at dette ikke er noe vanskeligere enn å ta imot klienter for første gang, og at jeg har trent på dette i forkant. Hjelper ikke dette, får jeg stotre meg igjennom nervøsiteten, i verste fall får jeg jernteppe og da vil jeg nok få noen vennligsinnede dytt i riktig retning av læreren min. Uansett så går ikke verden under.

Jeg ser også for meg at jeg skal være ferdig med eksamen, det har gått skikkelig bra og jeg er svært fornøyd med min egen innsats. Det er mulig at det terapeutiske arbeidet ikke førte til hverken "aha"-opplevelser eller utvidelse for min klient, kanskje vi ikke engang kom i full kontakt - men det gjør absolutt ingenting, for jeg klarte ihvertfall å forklare at vi kun var i forkontakt og kontakte, samt kanskje et par andre teorier. Eksamen er ferdig, jeg er glad og stolt av min egen innsats, og flyr avgårde i en workshop med en kunde i min vanlige jobb. Livet går videre.

Til alle andre som skal opp i eksamen - lykke til!

4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.

Kartlegging gestaltterapi

Tidligere har jeg arbeidet med markedsundersøkelser i to ulike selskaper, begge steder var vi spesialisert på nettbaserte undersøkelser. Nå merker jeg at det er vekket en gryende nyskjerrighet for å undersøke nærmere noen av mine hypoteser innen gestaltterapi.

En spørreundersøkelse starter gjerne med at avsenderen har noe teorier og hypoteser rundt et emne, deretter må et spørreskjema utformes og målgruppen som skal besvares må identifiseres. Det er i prinsippet fire målgrupper jeg har identifisert, her i prioritert rekkefølge:

1. Ferdigutdannede gestaltterapeuter som er godkjent av Norsk Gestaltforbund, det vil si at de har tillatelse til å praktisere som terapeuter.
2. Befolkningen.
3. Klienter.
4. Studenter som går på Norsk Gestaltinstitutt.

Første målgruppe er relativt enkel å identifisere, for disse er listet opp på NGF's nettsider, og det er en drøy times arbeid å finne e-post adressene til mottakerne av undersøkelsen. Befolkningen er verre å få kontakt med, men jeg drodler litt rundt å kontakte min gamle arbeidsgiver som sitter på et panel over personer som deltar på undersøkelser om alt fra kjøp av vaskepulver til seksuelle vaner. Klienter er også en liten utfordring, og krever et samarbeid med de godkjente terapeutene, her er det spesielt viktig med diskresjon og taushetsplikt. Begge deler er egentlig ikke noen utfordring med riktig undersøkelsesverktøy, da anonymisering er en viktig funksjonalitet i løsningen. Den siste gruppen som er studenter regner jeg med vil være mulig å få tilgang på igjennom NGI, her er det bare snakk om å få aksept for ideen min.

Hypotesene

Min nyskjerrighet rundt disse fire målgruppene er basert på noen hypoteser, og flere vil nok komme på plass mens jeg utformer spørreskjemaene. Jeg skal prøve å liste opp noen av dem etter innfallsmetoden:

• Befolkningen har liten eller ingen kjennskap til gestaltterapi. 
• Gestaltterapi er alternativt, ikke et alternativ til psykoanalyse eller psykiatri.
• Vi vet ikke hva befolkningen assosierer med gestaltterapi.
• Gestaltterapi er lite synlig i det offentlige rom.
• Kritikk av f.eks høyt sykefravær, arbeidsmetoder i psykiatrien og annet kan benyttes til å fremme fordeler innen gestaltterapi.
• Det er få gestaltterapeuter som arbeider med faget som deres eneste yrke.
• Få gestaltterapeuter er ansatt som terapeut i offentlig helsevesen.
• Gestaltterapeuter har lik sosial bakgrunn og motivasjon for å arbeide med klienter.
• NGI sørger for at terapeutene er godt rustet til å arbeide med faget.
• Løsninger med veilledning sørger for god kvalitet og er et sikkerhetsnett for praktiserende terapeuter.
• Å få rekvisisjon til gestaltterapeut fra fastlege ville gjort det mulig for flere terapeuter å praktisere.
• En av de største utfordringene til en terapeut er å skaffe klienter.
• En annen utfordring er å ha lønnsom drift (overskudd).
• Forbundet kunne brukt mer tid på å markedsføre faget igjennom opplysningsarbeid, PR og lobbyvirksomhet mot sentrale myndigheter for å fremme våre interesser.
• Terapeutene har tro på at våre metoder virker for klientene.
• Klientene får nytteverdi av å gå i terapi, fra deres standpunkt.
• Betalende klienter har over gjennomsnittlig årslønn, f.eks over 400.000,- per år.
• Generelt er det veldig ulike grunner for hvorfor klienter oppsøker en terapeut i forhold til hvorfor de slutter eller eventuelt fortsetter i terapi.
• Studenter ved NGI har tro på at de skal kunne praktisere som terapeuter etter endt utdannelse.
• Studenter har også mange tanker rundt de samme temaene som praktiserende terapeuter opplever.

Vel, det er bare toppen av isberget - og jeg har sikkert utelatt en rekke viktige elementer som bør besvares av de ulike målgruppene.

Utfordringer

Det er noen helt klare utfordringer og risiko ved et slikt prosjekt.

En klar risiko er at jeg må få aksept for å gjennomføre prosjektet i regi av NGI og NGF for at den nødvendige anerkjennelsen i fagmiljøet skal finne sted. Det er selvfølgelig mulig for meg å gjennomføre dette på egenhånd, men for meg er det naturlig at både høyskolen og forbundet burde gjøre dette allerede. En annen risiko er at slike aktiviteter er gjennomført tidligere - men at erfaringene har vært dårlige og det er motstand mot å gjøre det.

Min erfaring etter 4-5 år med slike undersøkelser er også at det er en frykt for å finne ut og få bekreftet hva som er potensielle forbedringsområder. Ved å identifisere hva som er dårlig eller feil, skapes en forventning til å handle.

Det er også en utfordring for meg å gjøre dette mer eller mindre alene. Jeg har mulighet til å trekke inn noen av mine medstudenter, jeg har allerede diskutert dette med flere andre og fått inntrykk av at det er flere enn meg som ønsker å delta. I prinsippet ønsker jeg også å involvere noen flere som f.eks praktiserer som terapeut, forbundet og høyskolen.

Ikke minst er det en utfordring med det finansielle. Jeg må i det minste få tilgang til et undersøkelsesverktøy som har den funksjonaliteten som behøves. Skal det gjennomføres undersøkelser mot befolkningen har også dette en kostnad. Spørsmål rundt uhjulpen og hjulpen kjennskap til gestaltterapi og andre terapiformer (les: konkurrenter) er et sted å starte. For å kunne jobbe med dette over tid, må utvalget være representativt for den norske befolkningen og det krever minst 1000 respondenter fordelt på geografi, kjønn og alder.

Ønsker du å bidra?

Har du noen innspill til mine tanker rundt dette, føler motstand eller ønsker å være involvert - gi meg gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet eller skriv en e-post til meg på jens.m.fossum@gmail.com

Et år i sandkassa er over

Første skoleår inneholder ni samlinger der de fleste er hele fredag og lørdag, samt to torsdagskvelder - og for meg føles det som tiden har flydd avgårde.

Vi er noen venner som treffes hvert år i Juni og går igjennom noen målsetninger vi har skrevet året før. Dette er en øvelse som startet mellom noen arbeidskollegaer for fem år siden, og det har vært spennende å se hvordan utviklingen har vært. De første årene var jeg enten i et relativt nytt forhold eller single, det preget selvfølgelig de tingene jeg skrev ned.

Målsetningene til gruppen er som regel delt inn i forhold/privatliv, jobb, helse/trening, personlig utvikling og andre ting som er viktige for hver enkelt. Alle årene jeg har gjort dette, har jeg glemt det jeg har skrevet i brevet innen det har gått noen få måneder - og spenningen er stor når jeg skal åpne det et år etter.

I år hadde jeg klart mange av mine målsetninger, og et par avgjørelser som ble tatt i løpet av året så jeg at jeg hadde forutsatt allerede året før.

I forhold til skolen, hadde jeg rett og slett ingen forutsetninger for å forestille meg hverken hvordan undervisningen ville være eller innholdet i den - det ser jeg nå.

Dette året har vært som en eksplosjon av innsikt og kunnskap om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, hvordan kroppen og tankene våre fungerer sammen, samt hvordan vi kommuniserer både intrapsykisk og med andre rundt oss. Bare det å kunne sette ord på hva som skjer i en relasjon med et annet menneske og kunne observere og tolke de signalene andre sender ut har vært til stor hjelp.

Jeg arbeider som selger og snakker hvert år med 200-300 mennesker jeg aldri har møtt før om ganske komplekse programvareløsninger. Tidligere brukte jeg endel salgsteknikk tillært og erfart hos nåværende og tidligere arbeidsgivere - samt noen bøker jeg har lest om kroppspråk og salgspsykologi. Nå har jeg et par verktøy til i kassa, og jeg påstår at det gjør en forskjell.

En av de tingene jeg har lært er å slutte å tolke HELE tiden, men å faktisk forsøke å avklare med de jeg har møter med om det jeg har tolket faktisk er riktig. Av dette har jeg lært at jeg tolker så mye feil at det er litt skremmende.

Hver eneste samling har sine temaer, og de blir presentert som en flott blanding av teori, praktiske øvelser og lærerenes erfaringer med bruken. Vi bruker oss selv og resten av gruppen som forsøkskaniner - det kan være både spennende og litt skremmende, spesielt fordi vi av og til pirker bort i vanskelige sider ved oss selv som må bearbeides ytterligere hos vår egen terapeut.

På en av samlingene hadde vi en tredjeklasse-elev som observatør, og hun sa: "Det som er helt fantastisk med studieformen på NGI er at vi blir kjent med medelevene fra innsiden og ut!"

Med dette mente hun at vi hopper glatt over alt det overfladiske small-talk som gjerne er en vesentlig del av det å bli kjent, men jobber med vår indre og mellomsone - og prøver å gå over til å sanse i stedet for å synse.

Vi er også delt inn i mindre kollokviegrupper som skal treffes en gang mellom hver samling. Dette blir en litt mindre og intim gjeng som gjerne deler erfaringer og snakker om teori sammen. Min kollokviegruppe er blitt en av hjørnesteinene i mitt liv, og jeg er veldig glad for at jeg har disse personene i mitt liv som jeg kan dele med og ikke minst ta del i deres opplevelser.

I løpet av studiet skal vi ha til sammen 70 timer egenterapi. Jeg kom litt sent igang og har vært hos terapeuten 14 ganger dette året. Det kan kanskje høres litt mye ut, men det er veldig utviklende for meg å gå i terapi, selv om jeg har følt at det ikke har vært så mye å ta opp til tider.

Både storgruppen, kollokviegruppen og de forskjellige lærerene jeg har blitt kjent med har beriket mitt liv, og er du en av de som vurderer å starte på NGI til høsten kan jeg si følgende: Sett i gang! Det er ikke farlig, og det kommer til å forandre livet ditt på mange måter.

Hurra for Awareness!

Hvem er jeg?

Dette er vanskelig spørsmål å svare på, for det jeg har skjønt etter et år med studier på gestaltskolen er at jeg er i konstant endring. Å starte på NGI har for meg blitt en ny form for tidsregning, på samme måte som f.kr og e.kr (les: før og etter Kristus).

Gestaltterapi studenten Jens har blitt litt bedre kjent med seg selv i løpet av året som har gått. Ved å bli bedre kjent med meg selv har jeg også lært andre å kjenne, fordi jeg ser likheter - avsjekker de inntrykkene jeg får på en bedre måte og forstår at jeg tolker andre rundt meg feil hele tiden.

Å forandre seg hele tiden, det høres kanskje litt slitsomt ut - men det trenger ikke være det.
Har du kanskje sett filmen "Groundhog Day" med Bill Murray fra 1993 (http://www.imdb.com/title/tt0107048/)? I den filmen våkner han opp til den samme dagen, der de samme tingene skjer dag etter dag. Dette blir både slitsomt og kjedelig etterhvert for hovedpersonen - så han starter å gjøre mer eller mindre ville ting for å komme seg igjennom tilværelsen.

Hver morgen våkner jeg til en ny dag, ofte vet jeg både hvilken ukedag det er - noe som bestemmer om jeg skal på jobb eller ikke, samt i generelle trekk hva som skal skje i løpet av dagen. Skal jeg på jobb, har jeg gjerne endel møter eller oppgaver jeg må utføre - er det helg har vi gjerne noen planer om å treffe noen, dra bort, stå på ski og så videre. Men det er endel rutinemessige ting som har blitt en stor del av livet mitt. Mange av disse tingene som jeg mer eller mindre automatisk gjør, blir som et introjekt. Jeg spiser kald mat til frokost, med noen unntak av egg&bacon i helgene eller en og annen amerikansk pannekake med sirup, pusser tennene etter frokost og før jeg legger meg, drikker suppe av en skål (med skje) og kaffe av en kopp (ikke et glass).

Hvem sier at jeg må ligge i senga mi når jeg sover? Kan jeg ikke sove på baderomsgulvet i stedet?
Kan jeg ta en fridag på jobb og heller arbeide en søndag? Er det ikke like fint å ha på seg shorts og helsetrøye når jeg er på restaurant som en teit dress kjøpt på salg som egentlig ikke passer?

Nei, jeg må jo ikke dette - men det er forventet at jeg følger noen regler som ikke engang er skrevet ned. Det er derfor det er litt vanskelig å forholde seg til hva som er rett og galt for meg. Når jeg blir invitert på fest og det ikke står hva slags dresscode de ønsker, er det da samme hva jeg har på meg? Eller må jeg tenke over om de jeg skal til er noen overfladiske sossete wannabees eller lilla følelsesmennesker uten mye penger og som tiltrekkes av fotformsko og tovede ullprodukter? Skal jeg ta på meg en merkegenser eller den litt slitte hettegenseren jeg egentlig bare burde bruke på treninga?

Apropos trening, er jeg i god nok form? (God nok form til hva?)
Hadde det vært en ide å ta 5 x 20 situps av og til, så badeballen blir til et vaskebrett etterhvert?
Gud bedre, synes Solvor jeg er tynn, feit, kjekk, smart, teit, snill, slem?

Jeg bruker mye tid på å sende ut de riktige signalene om hvem jeg er til omverdenen. Derfor er det veldig enkelt for meg og andre å sette et individ i en flott predefinert bås. Hva får kvinner til å kjøpe Ilse Jacobsen støvler, er de bedre å gå i enn alternativene? Hvorfor er jeg opptatt av at datteren min ikke skal ha bare klær kjøpt på H&M, Lindex og Cubus? Jeg er jo også opptatt av at hun ikke bare skal ha merkeklær.

Hvordan hadde det seg at det var kult med Ball gensere, Isba sko, Millet jakker, Mefisto og de herlige tynne skinnbeltene da jeg vokste opp? Jo, fordi det sende "de riktige" signalene når vi hadde dette på oss.

Når kjæresten min spør om hvor mange seksualpartnere jeg har hatt, påvirker det henne hvis svaret er tre eller hundre og ni? Er hun komfortabel med at hun er min partner nummer fire? Tror hun da kanskje jeg ikke veit hva jeg driver med på soverommet? Må man ha sex på soverommet?

Apropos sex, jeg er et produkt av min mor og far - jeg deler en miks av deres gener. Er jeg da halvparten pappa og halvparten mamma? Er jeg også 1/32 del av min oldefar på mors side, selv om han var en idiot etter det jeg har hørt?
Er jeg påvirket av at jeg aldri var i barnehage, men ble utplassert hos dagmammaer som påvirket min oppvekst i en veldig stor grad? Da jeg var yngre hadde jeg fire sett foreldre; mamma, pappa, Liv&Roar.
Hva med at jeg har en yngre søster, tenk om jeg hadde hatt fire eldre brødre i stedet - eller vært enebarn? Hva hadde skjedd med meg da? Hva med at jeg var nøkkelbarn og fikk utrolig mye frihet i barndommen, hadde egne penger på Postens Røde og tok ut en tier og handlet på Samvirkelaget hvis jeg fikk lyst på en haug med Bugg?

Det er veldig mange faktorer som påvirker meg og min personlighet, oppveksten min, familie, venner og andre påvirkere som lærere, sjefene mine opp igjennom tidene, tidligere kjærester, personer som har gått bort - folk jeg ikke tenker på i det hele tatt i hverdagen, men som jeg har plukket opp inntrykk av og som har formet meg.

Økonomi former meg, jeg er veldig glad den dagen jeg får en god lønnsutbetaling fordi jeg har vært flink på jobben og fått mye provisjon. Jeg er mindre glad senere på kvelden da jeg bruker en time på å knotte inn alle de helvettes regningene i nettbanken og innser at jeg kan bare fortsette å stå på, for regningene slutter ikke å komme. Men på den annen side kan det være enklere å være meg når jeg har litt dårlig råd, for da har jeg helt klare rammer å forholde seg til. Hva ville skjedd hvis jeg vant 15,8 millioner i Lotto? Hva ville skjedd uka etter hvis jeg vant 9,7 millioner til? Hadde jeg brydd meg om den andre gevinsten?

Personligheten min er så mangt, både genetiske betingelser, påvirkning igjennom oppvekst, sosial arv, enkelte hendelser og valg jeg har måtte tatt mer eller mindre frivillig, utseende, utdannelse, venner og mye mer er alt sammen en del av meg. Men det er også mer.

I gestaltteorien sier vi at hvem eller hva gjenkjenner jeg meg i forskjellige felt. Det betyr at min personlighetsfunksjon blir til i ulike situasjoner eller med forskjellige relasjoner. Å diskutere hvem jeg er, blir derfor litt mer komplisert enn å ramse opp en rekke forskjellige egenskaper jeg mener jeg selv har.

Men det er naturlig å spørre om vi mennesker har en kjerne?
Selv mener jeg det finnes en kjerne som forandrer seg lite, en rekke forskjellige egenskaper, evner, reaksjonsmønstre som er mer eller mindre like for hver situasjon - men til og med denne kjernen i meg kan forandre seg.

Dette er jo bare synsing fra min side, men den friheten kan jeg jo ha i min egen blogg.
Jeg mener at det muligens er vanskeligere å endre ting ved sin personlighet desto eldre vi blir. Min litt luftige teori rundt dette er at desto eldre vi blir og mer erfaring vi får, desto enklere er det for oss å drive med kreativ tilpassing. Dette er nok et begrep i gestaltteorien som jeg hadde litt utfordringer med å fatte. Prinsippet går ut på at vi gjør det samme som vi gjorde sist i en lignende situasjon tidligere. Desto flere ganger vi gjør de samme handlingene, jo mer blir de inkorporert i vår kjerne.
Utfordringen min var å se på dette som en del av her & nå tankegangen, fordi vi gjør oss opp en mening og handler basert på tidligere erfaringer akkurat i det øyeblikket situasjonen oppstår.

Jeg er altså litt mer komplisert sammensatt nå som jeg har fått awareness rundt de ulike gestaltbegrepene og teorien, selv om jeg ikke har forandret meg betraktelig. Ved å sanse mer i stedet for å synse har jeg åpnet opp for inntrykk både innover og utover mitt eget selv.