Introjekter i læringssammenheng

Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde skrevet litt om introjekter, og det har jeg jo i en rekke blogginnlegg - men da har det vært i sammenheng med andre temaer.

Introjeksjon er den vanlige formen vi mennesker interagerer med hverandre. Fritz Perls skrev i "Ego, hunger and aggression" om sin teori rundt introjekter etter å ha observert sine egne barn. Erving og Miriam Polster har også skrevet om introjekter i "Gestalt therapy integrated", boken som jeg har med meg på ferie og blar i nå og da.

Som spedbarn tar vi i mot mat og har valget mellom enten å svelge den slik vi får den eller spytte ut maten. Først får vi morsmelk eller en erstatning for dette, deretter får vi mat som er most og ikke trenger å tygges før vi svelger. Senere inneholder barnematen klumper som må tygges, og barnet kan selv bearbeide smakene før de svelges. I den første fasen av livet må barnet stole på sine omgivelser og akseptere alt slik det er.

Lignelsen med introjekter og mat er brukt mange ganger av gestaltterapeuter, og jeg har ikke tenkt å utdype det noe ytterligere her. Det som er interessant for meg er å se på introjeksjon som en læringsform.

Symbolet for introjekter

Da jeg startet på NGI i fjor høst, hadde jeg ingen kunnskap om gestaltteorien. Jeg hadde et par korte forsøk på å finne litt informasjon på nettet - men de fleste sidene jeg fant skrev mer eller mindre de samme tekstene for å forklare mulige klienter hva gestaltterapi er.

Da vi startet undervisningen, ble den ene teorien introjisert i meg etter den andre. Med dette mener jeg at læreren kommer inn i klasserommet og forklarer enten litt om teorien muntlig, skriver kanskje litt på tavlen og vi som er elever sitter enten og prøver å la det komme inn ved å konsentrere oss om hva som blir sagt, gjort og skrevet. Noen tar notater, mens andre lar vær.

For min del så lærer jeg bedre ved å ta notater, ikke fordi jeg skriver utdypende om hva jeg skal lære - men fordi dette forsterker det som blir kommunisert og at jeg i etterkant kan se på notatene og huske temmelig nøyaktig hva som ble fortalt av læreren. Midt oppi den situasjonen som er, der en helt ny teori blir presentert, spørsmål fra mine medelever kommer opp og blir besvart (for det meste), har jeg seriøse problemer med å få med meg alt. Jeg konsentrerer meg om å ta til meg så mye som mulig og lagre alle inntrykkene i hodet og på papiret. Noen ganger går det såpass fort unna at jeg omtrent mister tråden fullstendig.

Deretter er det gjerne en omgang med øvelser, og det er jo spesielt spennende. Da får jeg muligheten til å erfare hvordan en teori fungerer i praksis. Mange av disse forskjellige øvelsene er ganske like det du kanskje har opplevd på et teambuilding seminar, gjennom lek (f.eks tegning og fantasireiser), drømmer og annet. Noen kan være litt krevende, spesielt hvis du har en naturlig motstand til å tegne - er det ikke alle som opplever det som spesielt morsomt, men kanskje henger seg opp i at de ikke er så gode til å tegne og dermed ikke får med seg alle de andre inntrykkene øvelsen skal synliggjøre.

Plutselig endrer vi tema, og vi skal lære en ny teori, terpe på en vi har lært fra før, eller kanskje samlingen er over.

Da sitter jeg igjen med mye ubearbeidede ting som en annen person har fortalt meg. Jeg har ikke nødvendigvis fått eierskap til alt det som har skjedd, og jeg trenger å tygge og smake på det.

Å tygge på noe som en annen har fortalt deg er noe som skjer hele tiden. Hver gang jeg er hos legen kommer jeg gjerne med et helsemessig problem som jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å kunne løse. Jeg har kanskje en teori om at jeg har vondt i halsen og at det bør kureres med litt hostesaft og en god hvil fra hverdagens stress og mas. Men legen kan kanskje finne ut at jeg har streptokokker og gi meg en kur med pencillin. Har jeg vondt i kneet, kan jeg få henvisning til en spesialist eller få beskjed om å ta knebøy og bygge opp muskulaturen rundt. I de fleste slike situasjoner blir jeg fortalt noe, og jeg svelger det uten å tenke noe over det.

En annen situasjon er å komme inn i banken, der en (u)faglært gir meg råd om hvordan jeg skal bruke pengene mine, den bankansatte sier at jeg bør ha 30 års løpetid på lånet med 5 års avdragsfrihet - for da vil jeg ha bedre råd. Svelger jeg den uten å tygge og smake på introjeksjonen, er det mulig at jeg ikke tenker over at det vil vært flere hundre tusen ekstra å betale i renter over disse 30 årene og at verdistigningen i markedet ikke vil gi meg mer egenkapital over tid fordi jeg rett og slett ikke betaler ned på lånet mitt. Det er mulig at i en slik situasjon der en fagperson gir meg råd uten at jeg er kritisk og stiller spørsmål, vil jeg faktisk få dårlige råd for meg, og gode råd for den som skal yte meg en tjeneste?

Det er gjerne gjennom oppveksten vi bygger opp en base med ikke-tygde introjekter, noen av disse vet vi om - og har gjerne vært en del av oppdragelsen vår. Andre er vi faktisk ikke klar over.
Terapeuten kan jobbe med dine introjekter og hjelpe deg å identifisere dem. Når du er klar over introjektene kan han hjelpe deg med å tygge de og enten forkaste dem eller få et nytt forhold til dem og kunne si at "dette har jeg bearbeidet og det er greit for meg at det er slik".

Min blogg er en form for tygging, jeg tar tak i endel av teoriene vi lærer på skolen, blander de sammen med erfaringer jeg selv har og noen jeg har blitt fortalt eller opplevd at andre har. Jeg til og med fantaserer om ting og later som jeg har en situasjon som jeg kan knytte teorien opp mot og late som at det er virkelig. Er det lov?

Alt er vel lov? Vel, ikke alt - eksempler må anonymiseres og helst ikke vært av en personlig form - ihvertfall hvis kilden er virkelig og ikke ønsker å bli identifisert. Det er viktig for meg å oppretthold en profesjonell grad av respekt for mine medmennesker og ikke bryte retningslinjene som NGI har utarbeidet. Mine egne erfaringer kan jeg forsåvidt dele så mye jeg vil, men jeg setter jo grensene for hva jeg ønsker å projisere ut og hva jeg retroflekterer og holder igjen. Slik er det.

Det jeg setter pris på er tilbakemeldinger og kommentarer, og der har du som leser muligheten til å være anonym eller komme frem med navn, er det skremmende å skrive noe på bloggen, kan du alltids sende meg en e-post.

Hvis det er noe du som leser synes er interessant eller som jeg har forklart keitete, gi meg beskjed om dette. Jeg liker å bli utfordret.

Hvem er jeg?

Dette er vanskelig spørsmål å svare på, for det jeg har skjønt etter et år med studier på gestaltskolen er at jeg er i konstant endring. Å starte på NGI har for meg blitt en ny form for tidsregning, på samme måte som f.kr og e.kr (les: før og etter Kristus).

Gestaltterapi studenten Jens har blitt litt bedre kjent med seg selv i løpet av året som har gått. Ved å bli bedre kjent med meg selv har jeg også lært andre å kjenne, fordi jeg ser likheter - avsjekker de inntrykkene jeg får på en bedre måte og forstår at jeg tolker andre rundt meg feil hele tiden.

Å forandre seg hele tiden, det høres kanskje litt slitsomt ut - men det trenger ikke være det.
Har du kanskje sett filmen "Groundhog Day" med Bill Murray fra 1993 (http://www.imdb.com/title/tt0107048/)? I den filmen våkner han opp til den samme dagen, der de samme tingene skjer dag etter dag. Dette blir både slitsomt og kjedelig etterhvert for hovedpersonen - så han starter å gjøre mer eller mindre ville ting for å komme seg igjennom tilværelsen.

Hver morgen våkner jeg til en ny dag, ofte vet jeg både hvilken ukedag det er - noe som bestemmer om jeg skal på jobb eller ikke, samt i generelle trekk hva som skal skje i løpet av dagen. Skal jeg på jobb, har jeg gjerne endel møter eller oppgaver jeg må utføre - er det helg har vi gjerne noen planer om å treffe noen, dra bort, stå på ski og så videre. Men det er endel rutinemessige ting som har blitt en stor del av livet mitt. Mange av disse tingene som jeg mer eller mindre automatisk gjør, blir som et introjekt. Jeg spiser kald mat til frokost, med noen unntak av egg&bacon i helgene eller en og annen amerikansk pannekake med sirup, pusser tennene etter frokost og før jeg legger meg, drikker suppe av en skål (med skje) og kaffe av en kopp (ikke et glass).

Hvem sier at jeg må ligge i senga mi når jeg sover? Kan jeg ikke sove på baderomsgulvet i stedet?
Kan jeg ta en fridag på jobb og heller arbeide en søndag? Er det ikke like fint å ha på seg shorts og helsetrøye når jeg er på restaurant som en teit dress kjøpt på salg som egentlig ikke passer?

Nei, jeg må jo ikke dette - men det er forventet at jeg følger noen regler som ikke engang er skrevet ned. Det er derfor det er litt vanskelig å forholde seg til hva som er rett og galt for meg. Når jeg blir invitert på fest og det ikke står hva slags dresscode de ønsker, er det da samme hva jeg har på meg? Eller må jeg tenke over om de jeg skal til er noen overfladiske sossete wannabees eller lilla følelsesmennesker uten mye penger og som tiltrekkes av fotformsko og tovede ullprodukter? Skal jeg ta på meg en merkegenser eller den litt slitte hettegenseren jeg egentlig bare burde bruke på treninga?

Apropos trening, er jeg i god nok form? (God nok form til hva?)
Hadde det vært en ide å ta 5 x 20 situps av og til, så badeballen blir til et vaskebrett etterhvert?
Gud bedre, synes Solvor jeg er tynn, feit, kjekk, smart, teit, snill, slem?

Jeg bruker mye tid på å sende ut de riktige signalene om hvem jeg er til omverdenen. Derfor er det veldig enkelt for meg og andre å sette et individ i en flott predefinert bås. Hva får kvinner til å kjøpe Ilse Jacobsen støvler, er de bedre å gå i enn alternativene? Hvorfor er jeg opptatt av at datteren min ikke skal ha bare klær kjøpt på H&M, Lindex og Cubus? Jeg er jo også opptatt av at hun ikke bare skal ha merkeklær.

Hvordan hadde det seg at det var kult med Ball gensere, Isba sko, Millet jakker, Mefisto og de herlige tynne skinnbeltene da jeg vokste opp? Jo, fordi det sende "de riktige" signalene når vi hadde dette på oss.

Når kjæresten min spør om hvor mange seksualpartnere jeg har hatt, påvirker det henne hvis svaret er tre eller hundre og ni? Er hun komfortabel med at hun er min partner nummer fire? Tror hun da kanskje jeg ikke veit hva jeg driver med på soverommet? Må man ha sex på soverommet?

Apropos sex, jeg er et produkt av min mor og far - jeg deler en miks av deres gener. Er jeg da halvparten pappa og halvparten mamma? Er jeg også 1/32 del av min oldefar på mors side, selv om han var en idiot etter det jeg har hørt?
Er jeg påvirket av at jeg aldri var i barnehage, men ble utplassert hos dagmammaer som påvirket min oppvekst i en veldig stor grad? Da jeg var yngre hadde jeg fire sett foreldre; mamma, pappa, Liv&Roar.
Hva med at jeg har en yngre søster, tenk om jeg hadde hatt fire eldre brødre i stedet - eller vært enebarn? Hva hadde skjedd med meg da? Hva med at jeg var nøkkelbarn og fikk utrolig mye frihet i barndommen, hadde egne penger på Postens Røde og tok ut en tier og handlet på Samvirkelaget hvis jeg fikk lyst på en haug med Bugg?

Det er veldig mange faktorer som påvirker meg og min personlighet, oppveksten min, familie, venner og andre påvirkere som lærere, sjefene mine opp igjennom tidene, tidligere kjærester, personer som har gått bort - folk jeg ikke tenker på i det hele tatt i hverdagen, men som jeg har plukket opp inntrykk av og som har formet meg.

Økonomi former meg, jeg er veldig glad den dagen jeg får en god lønnsutbetaling fordi jeg har vært flink på jobben og fått mye provisjon. Jeg er mindre glad senere på kvelden da jeg bruker en time på å knotte inn alle de helvettes regningene i nettbanken og innser at jeg kan bare fortsette å stå på, for regningene slutter ikke å komme. Men på den annen side kan det være enklere å være meg når jeg har litt dårlig råd, for da har jeg helt klare rammer å forholde seg til. Hva ville skjedd hvis jeg vant 15,8 millioner i Lotto? Hva ville skjedd uka etter hvis jeg vant 9,7 millioner til? Hadde jeg brydd meg om den andre gevinsten?

Personligheten min er så mangt, både genetiske betingelser, påvirkning igjennom oppvekst, sosial arv, enkelte hendelser og valg jeg har måtte tatt mer eller mindre frivillig, utseende, utdannelse, venner og mye mer er alt sammen en del av meg. Men det er også mer.

I gestaltteorien sier vi at hvem eller hva gjenkjenner jeg meg i forskjellige felt. Det betyr at min personlighetsfunksjon blir til i ulike situasjoner eller med forskjellige relasjoner. Å diskutere hvem jeg er, blir derfor litt mer komplisert enn å ramse opp en rekke forskjellige egenskaper jeg mener jeg selv har.

Men det er naturlig å spørre om vi mennesker har en kjerne?
Selv mener jeg det finnes en kjerne som forandrer seg lite, en rekke forskjellige egenskaper, evner, reaksjonsmønstre som er mer eller mindre like for hver situasjon - men til og med denne kjernen i meg kan forandre seg.

Dette er jo bare synsing fra min side, men den friheten kan jeg jo ha i min egen blogg.
Jeg mener at det muligens er vanskeligere å endre ting ved sin personlighet desto eldre vi blir. Min litt luftige teori rundt dette er at desto eldre vi blir og mer erfaring vi får, desto enklere er det for oss å drive med kreativ tilpassing. Dette er nok et begrep i gestaltteorien som jeg hadde litt utfordringer med å fatte. Prinsippet går ut på at vi gjør det samme som vi gjorde sist i en lignende situasjon tidligere. Desto flere ganger vi gjør de samme handlingene, jo mer blir de inkorporert i vår kjerne.
Utfordringen min var å se på dette som en del av her & nå tankegangen, fordi vi gjør oss opp en mening og handler basert på tidligere erfaringer akkurat i det øyeblikket situasjonen oppstår.

Jeg er altså litt mer komplisert sammensatt nå som jeg har fått awareness rundt de ulike gestaltbegrepene og teorien, selv om jeg ikke har forandret meg betraktelig. Ved å sanse mer i stedet for å synse har jeg åpnet opp for inntrykk både innover og utover mitt eget selv.