Introjeksjon er den vanlige formen vi mennesker interagerer med hverandre. Fritz Perls skrev i "Ego, hunger and aggression" om sin teori rundt introjekter etter å ha observert sine egne barn. Erving og Miriam Polster har også skrevet om introjekter i "Gestalt therapy integrated", boken som jeg har med meg på ferie og blar i nå og da.
Som spedbarn tar vi i mot mat og har valget mellom enten å svelge den slik vi får den eller spytte ut maten. Først får vi morsmelk eller en erstatning for dette, deretter får vi mat som er most og ikke trenger å tygges før vi svelger. Senere inneholder barnematen klumper som må tygges, og barnet kan selv bearbeide smakene før de svelges. I den første fasen av livet må barnet stole på sine omgivelser og akseptere alt slik det er.
Lignelsen med introjekter og mat er brukt mange ganger av gestaltterapeuter, og jeg har ikke tenkt å utdype det noe ytterligere her. Det som er interessant for meg er å se på introjeksjon som en læringsform.
 |
| Symbolet for introjekter |
Da vi startet undervisningen, ble den ene teorien introjisert i meg etter den andre. Med dette mener jeg at læreren kommer inn i klasserommet og forklarer enten litt om teorien muntlig, skriver kanskje litt på tavlen og vi som er elever sitter enten og prøver å la det komme inn ved å konsentrere oss om hva som blir sagt, gjort og skrevet. Noen tar notater, mens andre lar vær.
For min del så lærer jeg bedre ved å ta notater, ikke fordi jeg skriver utdypende om hva jeg skal lære - men fordi dette forsterker det som blir kommunisert og at jeg i etterkant kan se på notatene og huske temmelig nøyaktig hva som ble fortalt av læreren. Midt oppi den situasjonen som er, der en helt ny teori blir presentert, spørsmål fra mine medelever kommer opp og blir besvart (for det meste), har jeg seriøse problemer med å få med meg alt. Jeg konsentrerer meg om å ta til meg så mye som mulig og lagre alle inntrykkene i hodet og på papiret. Noen ganger går det såpass fort unna at jeg omtrent mister tråden fullstendig.
Deretter er det gjerne en omgang med øvelser, og det er jo spesielt spennende. Da får jeg muligheten til å erfare hvordan en teori fungerer i praksis. Mange av disse forskjellige øvelsene er ganske like det du kanskje har opplevd på et teambuilding seminar, gjennom lek (f.eks tegning og fantasireiser), drømmer og annet. Noen kan være litt krevende, spesielt hvis du har en naturlig motstand til å tegne - er det ikke alle som opplever det som spesielt morsomt, men kanskje henger seg opp i at de ikke er så gode til å tegne og dermed ikke får med seg alle de andre inntrykkene øvelsen skal synliggjøre.
Plutselig endrer vi tema, og vi skal lære en ny teori, terpe på en vi har lært fra før, eller kanskje samlingen er over.
Da sitter jeg igjen med mye ubearbeidede ting som en annen person har fortalt meg. Jeg har ikke nødvendigvis fått eierskap til alt det som har skjedd, og jeg trenger å tygge og smake på det.
Å tygge på noe som en annen har fortalt deg er noe som skjer hele tiden. Hver gang jeg er hos legen kommer jeg gjerne med et helsemessig problem som jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å kunne løse. Jeg har kanskje en teori om at jeg har vondt i halsen og at det bør kureres med litt hostesaft og en god hvil fra hverdagens stress og mas. Men legen kan kanskje finne ut at jeg har streptokokker og gi meg en kur med pencillin. Har jeg vondt i kneet, kan jeg få henvisning til en spesialist eller få beskjed om å ta knebøy og bygge opp muskulaturen rundt. I de fleste slike situasjoner blir jeg fortalt noe, og jeg svelger det uten å tenke noe over det.
En annen situasjon er å komme inn i banken, der en (u)faglært gir meg råd om hvordan jeg skal bruke pengene mine, den bankansatte sier at jeg bør ha 30 års løpetid på lånet med 5 års avdragsfrihet - for da vil jeg ha bedre råd. Svelger jeg den uten å tygge og smake på introjeksjonen, er det mulig at jeg ikke tenker over at det vil vært flere hundre tusen ekstra å betale i renter over disse 30 årene og at verdistigningen i markedet ikke vil gi meg mer egenkapital over tid fordi jeg rett og slett ikke betaler ned på lånet mitt. Det er mulig at i en slik situasjon der en fagperson gir meg råd uten at jeg er kritisk og stiller spørsmål, vil jeg faktisk få dårlige råd for meg, og gode råd for den som skal yte meg en tjeneste?
Det er gjerne gjennom oppveksten vi bygger opp en base med ikke-tygde introjekter, noen av disse vet vi om - og har gjerne vært en del av oppdragelsen vår. Andre er vi faktisk ikke klar over.
Terapeuten kan jobbe med dine introjekter og hjelpe deg å identifisere dem. Når du er klar over introjektene kan han hjelpe deg med å tygge de og enten forkaste dem eller få et nytt forhold til dem og kunne si at "dette har jeg bearbeidet og det er greit for meg at det er slik".
Min blogg er en form for tygging, jeg tar tak i endel av teoriene vi lærer på skolen, blander de sammen med erfaringer jeg selv har og noen jeg har blitt fortalt eller opplevd at andre har. Jeg til og med fantaserer om ting og later som jeg har en situasjon som jeg kan knytte teorien opp mot og late som at det er virkelig. Er det lov?
Alt er vel lov? Vel, ikke alt - eksempler må anonymiseres og helst ikke vært av en personlig form - ihvertfall hvis kilden er virkelig og ikke ønsker å bli identifisert. Det er viktig for meg å oppretthold en profesjonell grad av respekt for mine medmennesker og ikke bryte retningslinjene som NGI har utarbeidet. Mine egne erfaringer kan jeg forsåvidt dele så mye jeg vil, men jeg setter jo grensene for hva jeg ønsker å projisere ut og hva jeg retroflekterer og holder igjen. Slik er det.
Det jeg setter pris på er tilbakemeldinger og kommentarer, og der har du som leser muligheten til å være anonym eller komme frem med navn, er det skremmende å skrive noe på bloggen, kan du alltids sende meg en e-post.
Hvis det er noe du som leser synes er interessant eller som jeg har forklart keitete, gi meg beskjed om dette. Jeg liker å bli utfordret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar