Reaksjon på bomben og massakren

For noen dager siden var jeg på butikken sammen med en venninne av meg, vi handlet inn til Juliaften, en liten spøk et vennepar av meg hadde planlagt. Da vi kom hjem derfra, ble vi først spurt om vi hadde hørt et smell - deretter fikk vi informasjon om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo sentrum.

Resten av historikken kjenner dere, og jeg har ikke tenkt å skrive en utdypende avhandling om all fakta og fiksjon som mediene har formidlet de siste dagene. Grunnen til at jeg brukte ordet fiksjon, er at jeg som mange andre startet å lete etter mulige årsaker til hva som hadde skjedd, om det var noen som sto bak, hvem det eventuelt kunne være - jeg forsøkte rett og slett å finne en mening i alt sammen.

Det var ikke for meg naturlig å koble sammen eksplosjonen mot alt det grusomme som skjedde på Utøya heller, for begge handlingene enkeltvis var uforståelige nok. I mine tanker tenkte jeg om eksplosjonen kunne være en ulykke - men det virket ikke sannsynlig at regjeringskvartalet skulle ha slike farlige ting i nærheten. Så startet jeg å tenke på terror, spesielt siden det ble nevnt på TV - og jeg syntes det virket litt usannsynlig, noe jeg ytret svakt men jeg egentlig ikke trodde nok på selv. Både islamister generelt og enkelte organisasjoner som Al-Quida og Mulla Krekar ble nevnt i forbifarten. Hundrevis av tanker for igjennom hodet på meg, og jeg var både klar for å få mer informasjon og redd for å få vite svarene på alle spørsmålene.

Hele situasjonen ble uvirkelig, og antallet døde steg - men vi fikk informasjon om at gjerningsmannen sannsynligvis var alene og en hvit mann i tredveårene. Da falt det to tanker på plass i hodet mitt: Var ikke det en typisk beskrivelse av en slik person og jeg var veldig lettet over at det ikke var islamistiske terrorister. For å forklare sistnevnte tanke, var det vel fordi jeg er usikker om det norske samfunnet hadde taklet en slik terroristhandling uten at den invandrerpolitiske diskusjonen ville blitt meget usaklig.

Vi reagerer forskjellig, og min reaksjon var å raskt fordømme de handlingene som var gjort uten å la denne situasjonen innvirke for mye på mitt liv. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg når jeg slår av TVen fordi det blir for ensformig og lite ny informasjon som kommer - det samme gjelder min bruk av Facebook og andre medier. Det blir rett og slett litt for mye for meg, og jeg ønsker ikke at det skal ta overhånd. Samboeren min og jeg har siste ferieuken vår nå, og jeg ønsker å utnytte den så godt som mulig - pluss at vi har to små barn å ta hånd om.

Men det er betryggende å se at så mange engasjerer seg mer enn det jeg har evnet og ønsket i det offentlige rom, alle invitasjonene til å være med på både grupper på nettfora, fakkeltog og lignende gir meg en trygghet i at vi i samfunnet kommer til å kollektivt komme oss igjennom denne situasjonen. I månedene fremover vil mediene ha stort fokus på dette, og jeg kommer nok til å forholde meg til det som vanlig - jeg vil ta til meg den informasjonen som er viktig for meg og være selektiv i hva jeg godtar som fakta. Etter 9/11 leste jeg hele rapporten til kommisjonen som hadde utredet hva som skjedde - og det var ikke fordi jeg var mer enn normalt interessert, men fordi det var viktig for meg å forholde meg til mer faktabaserte opplysninger enn det TV, nettaviser og trykte medier klarer å formidle. De lever tross alt av å selge reklameplass eller ha høyest mulig opplag (ihvertfall de fleste av dem).

Det er viktig at vi snakker sammen om dette, og har forståelse for at alle har en rett til å reagere på forskjellige vis. Nå er ikke jeg ferdigutdannet før om 3 år, men oppsøk gjerne en terapeut hvis du ikke har det og snakk med denne om dine følelser, spesielt hvis du synes det tar for mye plass i livet ditt.

Selv om dette har skjedd, er det lov å glede seg over andre ting i livet. Vår Juliaften ble et flott avbrekk fra nyhetene, og over 25 barn og voksne kunne ha det gøy sammen i et julepyntet hjem med servering av pinnekjøtt, juliøl og akevitt. Det er viktig med slike pauser noen ganger.

Så vidt jeg vet er det ingen jeg kjenner som er direkte berørt av handlingene, men jeg er helt sikker på at jeg vil treffe noen som er det innen kort tid. Da vil jeg nok gråte en skvett og ha den sterkeste medfølelse for deres situasjon, det er forferdelig å miste en man er glad i - og når mediene forsterker det, og handlingen som har vært årsaken er så uforståelig som den er, da tror jeg det kan bli helt uutholdelig.