4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.