Eksamen!

Nå begynner dette studiet å gå mot slutten, eksamensoppgaven min er levert og sensuren på denne faller i morgen - jeg er mer spent en nervøs på tilbakemeldingen, og tror nok oppgaven er god nok til en akseptabel karakter. I neste uke skal jeg opp til praktisk eksamen, deretter skal jeg ha presentasjon av oppgaven, og forhåpentligvis har jeg da gjennomført og bestått utdanningen til gestaltterapeut.

Det er ganske utrolig å tenke på at fire år har gått, og jeg prøver å forestille meg hvordan jeg var før utdanningen startet, og om mye er forandret. Den enkle konklusjonen er at jeg har tilegnet meg awareness, et begrep jeg ikke assosierte med det som gestaltteorien beskriver før jeg startet å studere.

Flere av mine klassekamerater har gjennomført den praktiske eksamenen, og jeg håper det har gått bra for dem alle og enhver. Samtidig håper jeg at min eksamen blir en positiv opplevelse, det er begrenset hva jeg kan forberede meg til - det viktigste er vel bare å være meg selv og se hva som skjer. Uansett hva jeg drodler om i fantasien, vil nok ingen av scenarioene jeg ser for meg skje når situasjonen endelig er der.

En av de tingene jeg har fått mer kontroll på, er mine egne tanker. Jeg har nettopp lest boken til Erik Bertrand Larssen om å bli en bedre utgave av seg selv, og han skriver at det eneste vi kan påvirke er våre egne tanker. Det er jeg svært enig i, og som han skriver vil negative tanker om den kommende eksamenen kun følge til det vi ofte beskriver som en selvutløst profeti - tenker jeg at det ikke kommer til å gå bra, vil det sannsynligvis heller ikke gjøre det.

Så jeg visualiserer at den praktiske eksamenen skal skje, jeg aner ikke hvilket rom den skal holdes i, men jeg vet at det kommer til å være noen sensorer der i tillegg til klasselæreren min - og forhåpentligvis en klient. Uten klient blir det nok en stusselig affære.

Følelsen jeg som terapeut IKKE skal ha

Klienten og jeg skal jobbe sammen en halvtimes tid, en noe kort terapitime - men lenge nok til at mange ting vil skje. Oppgaven min blir å bruke sansene mine, være oppmerksom på klienten, forsøke å skape en god terapeutisk allianse fra starten, planlegge og gjennomføre noen intervensjoner, prøve å observere hva som skjer og høste erfaringene med dette sammen med klienten. Jeg skal prøve å ha så god kontroll over hva jeg tenker, føler og observerer og lagre denne informasjonen så jeg i etterkant kan oppsummere arbeidet sammen med klasselæreren min.

Oppsummeringen har jeg tenkt å planlegge litt mer i dagene som kommer, jeg skal bla litt i notatbøkene mine, kanskje skrive og tegne noen modeller og ta utgangspunkt i diagnoseskjemaet som jeg egentlig kjenner til ganske godt. Planen min er å prøve så systematisk som mulig å gå igjennom timen, beskrive hva som skjedde, hvorfor jeg gjorde de tingene jeg gjorde og legge teorier på dette etter beste evne. Blir jeg nervøs, skal jeg ta en kort pause, orientere meg litt i rommet og visualisere meg huskelisten som ligger i bagen min utenfor - jeg skal minne meg på at dette ikke er noe vanskeligere enn å ta imot klienter for første gang, og at jeg har trent på dette i forkant. Hjelper ikke dette, får jeg stotre meg igjennom nervøsiteten, i verste fall får jeg jernteppe og da vil jeg nok få noen vennligsinnede dytt i riktig retning av læreren min. Uansett så går ikke verden under.

Jeg ser også for meg at jeg skal være ferdig med eksamen, det har gått skikkelig bra og jeg er svært fornøyd med min egen innsats. Det er mulig at det terapeutiske arbeidet ikke førte til hverken "aha"-opplevelser eller utvidelse for min klient, kanskje vi ikke engang kom i full kontakt - men det gjør absolutt ingenting, for jeg klarte ihvertfall å forklare at vi kun var i forkontakt og kontakte, samt kanskje et par andre teorier. Eksamen er ferdig, jeg er glad og stolt av min egen innsats, og flyr avgårde i en workshop med en kunde i min vanlige jobb. Livet går videre.

Til alle andre som skal opp i eksamen - lykke til!