Et år i sandkassa er over

Første skoleår inneholder ni samlinger der de fleste er hele fredag og lørdag, samt to torsdagskvelder - og for meg føles det som tiden har flydd avgårde.

Vi er noen venner som treffes hvert år i Juni og går igjennom noen målsetninger vi har skrevet året før. Dette er en øvelse som startet mellom noen arbeidskollegaer for fem år siden, og det har vært spennende å se hvordan utviklingen har vært. De første årene var jeg enten i et relativt nytt forhold eller single, det preget selvfølgelig de tingene jeg skrev ned.

Målsetningene til gruppen er som regel delt inn i forhold/privatliv, jobb, helse/trening, personlig utvikling og andre ting som er viktige for hver enkelt. Alle årene jeg har gjort dette, har jeg glemt det jeg har skrevet i brevet innen det har gått noen få måneder - og spenningen er stor når jeg skal åpne det et år etter.

I år hadde jeg klart mange av mine målsetninger, og et par avgjørelser som ble tatt i løpet av året så jeg at jeg hadde forutsatt allerede året før.

I forhold til skolen, hadde jeg rett og slett ingen forutsetninger for å forestille meg hverken hvordan undervisningen ville være eller innholdet i den - det ser jeg nå.

Dette året har vært som en eksplosjon av innsikt og kunnskap om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, hvordan kroppen og tankene våre fungerer sammen, samt hvordan vi kommuniserer både intrapsykisk og med andre rundt oss. Bare det å kunne sette ord på hva som skjer i en relasjon med et annet menneske og kunne observere og tolke de signalene andre sender ut har vært til stor hjelp.

Jeg arbeider som selger og snakker hvert år med 200-300 mennesker jeg aldri har møtt før om ganske komplekse programvareløsninger. Tidligere brukte jeg endel salgsteknikk tillært og erfart hos nåværende og tidligere arbeidsgivere - samt noen bøker jeg har lest om kroppspråk og salgspsykologi. Nå har jeg et par verktøy til i kassa, og jeg påstår at det gjør en forskjell.

En av de tingene jeg har lært er å slutte å tolke HELE tiden, men å faktisk forsøke å avklare med de jeg har møter med om det jeg har tolket faktisk er riktig. Av dette har jeg lært at jeg tolker så mye feil at det er litt skremmende.

Hver eneste samling har sine temaer, og de blir presentert som en flott blanding av teori, praktiske øvelser og lærerenes erfaringer med bruken. Vi bruker oss selv og resten av gruppen som forsøkskaniner - det kan være både spennende og litt skremmende, spesielt fordi vi av og til pirker bort i vanskelige sider ved oss selv som må bearbeides ytterligere hos vår egen terapeut.

På en av samlingene hadde vi en tredjeklasse-elev som observatør, og hun sa: "Det som er helt fantastisk med studieformen på NGI er at vi blir kjent med medelevene fra innsiden og ut!"

Med dette mente hun at vi hopper glatt over alt det overfladiske small-talk som gjerne er en vesentlig del av det å bli kjent, men jobber med vår indre og mellomsone - og prøver å gå over til å sanse i stedet for å synse.

Vi er også delt inn i mindre kollokviegrupper som skal treffes en gang mellom hver samling. Dette blir en litt mindre og intim gjeng som gjerne deler erfaringer og snakker om teori sammen. Min kollokviegruppe er blitt en av hjørnesteinene i mitt liv, og jeg er veldig glad for at jeg har disse personene i mitt liv som jeg kan dele med og ikke minst ta del i deres opplevelser.

I løpet av studiet skal vi ha til sammen 70 timer egenterapi. Jeg kom litt sent igang og har vært hos terapeuten 14 ganger dette året. Det kan kanskje høres litt mye ut, men det er veldig utviklende for meg å gå i terapi, selv om jeg har følt at det ikke har vært så mye å ta opp til tider.

Både storgruppen, kollokviegruppen og de forskjellige lærerene jeg har blitt kjent med har beriket mitt liv, og er du en av de som vurderer å starte på NGI til høsten kan jeg si følgende: Sett i gang! Det er ikke farlig, og det kommer til å forandre livet ditt på mange måter.

Hurra for Awareness!