Et år i sandkassa er over

Første skoleår inneholder ni samlinger der de fleste er hele fredag og lørdag, samt to torsdagskvelder - og for meg føles det som tiden har flydd avgårde.

Vi er noen venner som treffes hvert år i Juni og går igjennom noen målsetninger vi har skrevet året før. Dette er en øvelse som startet mellom noen arbeidskollegaer for fem år siden, og det har vært spennende å se hvordan utviklingen har vært. De første årene var jeg enten i et relativt nytt forhold eller single, det preget selvfølgelig de tingene jeg skrev ned.

Målsetningene til gruppen er som regel delt inn i forhold/privatliv, jobb, helse/trening, personlig utvikling og andre ting som er viktige for hver enkelt. Alle årene jeg har gjort dette, har jeg glemt det jeg har skrevet i brevet innen det har gått noen få måneder - og spenningen er stor når jeg skal åpne det et år etter.

I år hadde jeg klart mange av mine målsetninger, og et par avgjørelser som ble tatt i løpet av året så jeg at jeg hadde forutsatt allerede året før.

I forhold til skolen, hadde jeg rett og slett ingen forutsetninger for å forestille meg hverken hvordan undervisningen ville være eller innholdet i den - det ser jeg nå.

Dette året har vært som en eksplosjon av innsikt og kunnskap om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, hvordan kroppen og tankene våre fungerer sammen, samt hvordan vi kommuniserer både intrapsykisk og med andre rundt oss. Bare det å kunne sette ord på hva som skjer i en relasjon med et annet menneske og kunne observere og tolke de signalene andre sender ut har vært til stor hjelp.

Jeg arbeider som selger og snakker hvert år med 200-300 mennesker jeg aldri har møtt før om ganske komplekse programvareløsninger. Tidligere brukte jeg endel salgsteknikk tillært og erfart hos nåværende og tidligere arbeidsgivere - samt noen bøker jeg har lest om kroppspråk og salgspsykologi. Nå har jeg et par verktøy til i kassa, og jeg påstår at det gjør en forskjell.

En av de tingene jeg har lært er å slutte å tolke HELE tiden, men å faktisk forsøke å avklare med de jeg har møter med om det jeg har tolket faktisk er riktig. Av dette har jeg lært at jeg tolker så mye feil at det er litt skremmende.

Hver eneste samling har sine temaer, og de blir presentert som en flott blanding av teori, praktiske øvelser og lærerenes erfaringer med bruken. Vi bruker oss selv og resten av gruppen som forsøkskaniner - det kan være både spennende og litt skremmende, spesielt fordi vi av og til pirker bort i vanskelige sider ved oss selv som må bearbeides ytterligere hos vår egen terapeut.

På en av samlingene hadde vi en tredjeklasse-elev som observatør, og hun sa: "Det som er helt fantastisk med studieformen på NGI er at vi blir kjent med medelevene fra innsiden og ut!"

Med dette mente hun at vi hopper glatt over alt det overfladiske small-talk som gjerne er en vesentlig del av det å bli kjent, men jobber med vår indre og mellomsone - og prøver å gå over til å sanse i stedet for å synse.

Vi er også delt inn i mindre kollokviegrupper som skal treffes en gang mellom hver samling. Dette blir en litt mindre og intim gjeng som gjerne deler erfaringer og snakker om teori sammen. Min kollokviegruppe er blitt en av hjørnesteinene i mitt liv, og jeg er veldig glad for at jeg har disse personene i mitt liv som jeg kan dele med og ikke minst ta del i deres opplevelser.

I løpet av studiet skal vi ha til sammen 70 timer egenterapi. Jeg kom litt sent igang og har vært hos terapeuten 14 ganger dette året. Det kan kanskje høres litt mye ut, men det er veldig utviklende for meg å gå i terapi, selv om jeg har følt at det ikke har vært så mye å ta opp til tider.

Både storgruppen, kollokviegruppen og de forskjellige lærerene jeg har blitt kjent med har beriket mitt liv, og er du en av de som vurderer å starte på NGI til høsten kan jeg si følgende: Sett i gang! Det er ikke farlig, og det kommer til å forandre livet ditt på mange måter.

Hurra for Awareness!

Når forandring ikke fryder...

Denne uken er det pappaperm på hytta. Samboeren min har ferie fra mammapermen sin...

I bokhylla fant jeg en bok som heter "Når forandring ikke fryder..." av Per Anders Nordengen.
Den er en enkel bok, med et enkelt budskap:

En ting er helt sikkert, nemlig at det alltid vil komme forandringer - og det som skiller oss mennesker er ofte hvor gode vi er til å takle disse forandringene. Forfatteren har praktisert som prest og jobber i følge beskrivelsen i boken som rådgiver i endringsprosesser i næringslivet.

I næringslivet kan en endring være organisatorisk og kanskje bety at dine arbeidsoppgaver blir forandret eller i værste fall bety at du mister jobben. Det siste har jeg (nesten) opplevd to ganger, første gangen så jeg at forandringen kom - og jeg byttet jobb akkurat da selskapet jeg jobbet i måtte legge ned og ble oppkjøpt av en konkurrent. Siste gangen skjedde det mer drastisk, men jeg opplevde det ikke som noe traumatisk da jeg var så heldig å få meg ny jobb umiddelbart.

Men dessverre kan det være slik at jeg i fremtiden kommer i en situasjon der jeg mister jobben, og som Per Anders beskriver i boken sin - kan jeg forestille meg at dette vil oppleves som en sorgprosess.
Vi mennesker ønsker å føle oss verdsatt, og det ville oppleves som et nederlag for meg å få beskjeden om at min kompetanse ikke lengre er verdifull nok for bedriften - eller at andre med lengre anisiennitet vil fortsette, men at jeg først blir permitert og deretter sagt opp.

I en slik situasjon vil min evne til å gjøre noe ut av denne endringen være utslagsgivende for hvordan sorgen vil oppfattes. Hvis jeg hadde sett mulighetene midt i alt sammen, kunne jeg kanskje funnet meg en ny retning i livet eller endelig fått muligheten til å redefinere mine prioriteringer og se fremover.

Det er selvfølgelig mulig å føle seg både forbigått og lite verdsatt på jobben hvis man får en annen stillingsbeskrivelse eller helt nye arbeidsoppgaver. Disse kan føles tredd ned over hodet på deg, og du kan føle hele situasjonen som urettferdig. En slik endring kan jo også være eller oppleves som en degradering.

Mitt møte med ulike sjefer, både toppledere og mellomledere i ulike situasjoner der en eller flere har måtte bli sagt opp, har vært relativt ulik. En god leder klarer i en slik situasjon å formidle det dårlige budskapet på en god og forståelig måte, tillate at personer reagerer og respektere dette - uten å gi falske forventninger og hjelpe sine ansatte å opprettholde sitt eget selvbilde. Jeg har sett sjefer som har taklet å gi en ansatt sparken på en verdig måte i noen få tilfeller - men dessverre er sjefer også mennesker, og takler ikke alltid en slik ubehagelig situasjon på den beste måten.

I den siste arbeidssituasjonen, der arbeidsgiveren min måtte gi hele salgskorpset valget mellom å starte som selvstendig næringsdrivende som partnere eller få en sluttpakke og finne en ny arbeidsgiver - fikk vi benyttet de kanalene som var tilgjengelige den gangen. Min sjef og jeg hadde gode samtaler etter at beskjeden ble gitt, jeg brukte tillitsvalgt til praktiske spørsmål og selskapets advokat. Vi hadde også en avtale om privat forsikring, som gjorde at jeg kunne bruke inntil 10 timer med en psykolog for å stake ut kursen videre. I tillegg kunne jeg benytte meg av venner og familie til både støtte og praktiske råd.

Slike endringer kommer ofte uventet, selv om vi i etterkant kan si at de ikke var noen overraskelse. Vi kan miste noen kjære, bli syke, separere eller skille oss fra en partner og en rekke andre større ting. Mitt budskap her er ikke at du skal være sterk og jobbe deg igjennom forandringen i stillhet, men bruk deg selv som din beste motivator - ta med deg råd av de du selv velger å rådgi deg med, og oppsøk gjerne en terapeut for å finne ut av alle de vanskelige tingene du ikke ønsker å snakke med andre om.

"Ingen lever på en øde øy. Vi lever ikke alene, adskilt fra andre mennesker. Hvem er jeg og hva jeg gjør, påvirker andre mennesker. Og andre påvirker meg. Derfor et ethvert samvær med andre mennesker en utfordring. Jeg kan bryte ned eller bygge opp. Jeg kan velge å møte mine medmennesker og mine kolleger med likegyldighet, kritikk og et kaldt blikk. Eller jeg kan velge å styrke andres selvbilde ved å gi dem oppmuntring, bekreftelse og varme."
(Fra "Når forandring ikke fryder" av Per Anders Nordengen.)

Lytte

Jobben min i dag handler mye om å lytte, men også i stor grad av å si de rette tingene på rett sted i et møte eller en presentasjon.

Å bruke ørene til å lytte er vanskeligere enn mange tror.

Ofte hører jeg om personer som er "gode til å lytte", og jeg undrer på hva det er som kjennetegner en god lytter? Sannsynligvis ser de ganske lik ut som meg, ørene deres er muligens både litt større eller mindre enn mine - og mange vil si at de er av det motsatte kjønn.

Evnen til å høre lyd er noe de fleste har, men det er flere som har utfordringer med hørselen enn det man skulle tro. Hørselskader som både er medfødt og forårsaket av forskjellige grunner blir mer og mer vanlig. Vi lever i en verden full av støy og bråk - der lavfrekvente lyder kan skape et enormt press på ørene over tid og skape svekket hørsel.

Selv har jeg en svak hørselsfeil etter militæret, der jeg brukte mye av tiden min med øret ca 10 centimeter fra et bombekasterrør som gikk av med rundt 160 dB. Jeg satt på venstre side av røret, så hørselssvikten min er på høyre øre. Mange dytter hodetelefoner langt inn i øregangen og hører på høy musikk hele dagen, andre går på konsert og hører piping i ørene i flere dager etterpå.

Har vi forutsetningene til stede for å høre hva som blir sagt og ikke er en god lytter - da ligger "hørselsfeilen" på innsiden av kraniet.
Hvis den du skal lytte til er dønn kjedelig, da er det jo veldig vanskelig å få med seg hva som blir sagt. Jeg har det ihvertfall slik, og opplever det spesielt når jeg er på et foredrag og den som prater ikke inspirerer meg i det hele tatt.

Andre ganger jeg er en dårlig lytter er når jeg er forbannet, da er det viktig for meg å få ut mitt budskap i stedet for å høre etter hva den annen part har å si.

Jeg er kanskje dårligst til å lytte når jeg er veldig engasjert, spesielt hvis det er et emne jeg selv mener jeg kan masse om. Da er jeg mer fokusert på å være smart og si flotte ord, leke med setninger og artikulere. Hva andre sier tilbake, kan ofte være det samme.

Heldigvis lykkes jeg i jobben min, så jeg antar at jeg er ganske god til å lytte - og en av de tingene jeg har lært mye av i løpet av det første året på NGI er å bli bedre på å høre etter - og dermed også følge med på hva andre personer sier.

Det er en ting jeg har ekstrem awareness på til tider, og jeg prøver så godt jeg kan å bli bedre til å lytte i de tilfellene der jeg tidligere har vært spesielt svak. Bare det at jeg har blitt oppmerksom på at jeg må lytte til hva andre sier, gjør at jeg blir en bedre lytter.

Om en drøy time skal jeg til en kunde som er litt misfornøyd, det skjer i de fleste kundeforhold på et tidspunkt - akkurat som i andre relasjoner. Da skal jeg lytte til misnøyen og forsøke å stille spørsmål som går litt mer i dybden, for er det en ting som jeg er helt sikker på - vi kommer til å bli enige igjen.

Siden jeg er i det møtet som rådgiver og kundeansvarlig, har jeg også min egen agenda - og trikset er å få kommunisert den på riktig måte. Klarer jeg det, vil mitt forslag gi en fordel for begge parter. De betaler oss for å utbedre problemet, vi løser et behov for dem.

Ha en god dag!