Nå for tiden er jeg i pappapermisjon, og min rolle ble ganske merkbart forandret over natten bokstavelig talt. Vi har tvillinger på 8 mnd, og min samboer har vært hjemme med dem mer eller mindre alene siden fødselen. Hun og jeg har hatt en arbeidsfordeling som har innebært at jeg har jobbet og hun har tatt ansvar for barna. Dette kan kanskje virke som en selvfølge, men den største utfordringen vi har hatt - er at barna gjerne våkner på natten og ønsker litt mat, noen ganger vil de gjerne starte dagen klokka fem om morgenen også, og da krever det litt innsats å kunne være til stede og ikke be om hjelp.
For meg har det betydd at jeg har sovet mer eller mindre gjennom natten, det har vært slik at jeg har våknet - men kunne legge meg over på den andre siden og sove videre - vel vitende om at hun kommer til å ordne opp.
Stakkars meg? Nei... Det var deilig å kunne være den personen som skulle ta seg av dem, selv om det føltes helt unaturlig å stå opp midt på natten - hun kom avgårde på jobb og jeg hadde hele dagen alene.
I løpet av dagen kjente jeg hvordan min egen sinnstemning påvirket forholdet mitt til barna, og jeg kan skjønne at foreldre som har hatt barn som ikke sover og holder en eller begge foreldre våkne over lengre tid, ikke klarer å holde "stemningen oppe". Vi har alle mange introjekter, og jeg tror nok at overveldende mange av dem er relatert til foreldre/barn rollen - gjerne todelt. Hvordan vårt forhold til egne barn er, blir veldig påvirket av vårt forhold til våre foreldre. Det gir mening til meg ihvertfall.
Å være hjemmepappa har vært strålende, det har gått en uke og jeg har virkelig holdt meg selv i gang. Det har vært turer i banken, besøk av venner og familie, forskjellige ærender og mye frem og tilbake. Barna har tilsynelatende hatt det veldig bra, for det har ikke vært mye sutring. De gangene det har vært det, har grunnen vært utmattelse, sult eller sure bleier.
Men jeg har kjent at det tempoet bør ikke opprettholdes i de fire ukene jeg skal være alene med dem, for det kan være en ide å kjenne etter kroppens signaler, ta en lur når det er behov for det og prøve å spise når det er riktig. Det å starte dagen klokka fem har påvirket alle måltidene mine igjennom dagen, og jeg merker jeg spiser endel mer nå. Kanskje det har noe med at jeg sitter og knatrer på datamaskinen min når jeg jobber, og at jeg nå bruker mye tid på to ni kilos barn som skal bæres overalt?
En annen rolle som bør oppta meg denne uken er at jeg snart er ferdig med første skoleåret på NGI. Det har gått utrolig fort, og de månedlige samlingene har gått unna. Det er på tide å legge en plan for avslutningen av året i form av eksamen, og jeg er veldig usikker på hva jeg skal finne på. I følge oppdateringer på Facebook, skjønner jeg at det er mange andre som tar eksamener innen både det ene og det andre, noen pugger som gale - andre har gitt opp og tar på seg rollen som den som ikke har tro på at de kommer helt i mål.
Heldigvis er jeg sikker på at min eksamensgjennomføring vil gå bra, for det viktigste for meg er å være her og nå. Uten awareness på min egen prosess dette siste året ville jeg ikke kunnet skrevet min eksamensoppgave, og er det en gave jeg har fått dette året er det nettopp det. Jeg har ikke forandret meg noe, jeg har bare fått awareness på hva som skjer med meg selv, samt at jeg har fått en god del teori som verktøy for å sette navn og definere de ulike tingene som skjer med oss mennesker.
Å ha en påtatt rolle, som for eksempel å være forelder - er i seg selv en utfordring. De fleste takler fint situasjoner der barna legger seg når de skal, gjør leksene sine og hører på alt det fornuftlige og formanende vi som foreldre har å si. Utfordringen kommer i form av at dette barnet ikke oppfører seg som forventet, en forutsetning jeg tror vi mennesker har som en del av prosessen for å bli voksne og utvikle oss igjennom hele livet. Barn som slutter på skolen, blir tatt i å drikke på fester du ikke engang vet at de skulle på (de skulle vel bare overnatte hos en venn, ikkesant?) - alle disse hendelsene som oppstår uten at vi er forberedt, det er da det er en utfordring med den rollen du skal ha. Pappaer skal være fornuftige, ikke miste besinnelsen, ha toleranse ovenfor ukjente ting og alltid si de rette tingene? Når situasjonen oppstår, er det da enkelt å la alle disse introjektene våre råde lengre? Blir vi ikke forbanna, fortvilet, skriker til ungene de mest utenkelige ting og bryter helt med den rollemodellen vi har brukt årevis på å utvikle?
Når disse problemene oppstår, der vi blir fortvilet over barnas rusbruk, uventede graviditeter, kjærester som slår eller andre utfordringer - kommer det gjerne et punkt der vi som foreldre ikke strekker til lengre. Vi går inn i en impasse og vet ikke våre arme råd. Hvordan skal jeg løse dette? Hva har jeg gjort galt?
Kanskje du da har nok med deg selv? Ta en pause, få hjelp.
Hjelp? Hva slags hjelp? Det er ingen hjelp å få, for den pøbelen er mitt ansvar!
Vel, det går jo an å få hjelp til å takle situasjonen bedre for deg selv, eventuelt send ungen din til en terapeut, coach, sosiallærer eller annet - eller gå dit sammen. Det er jo verdt et forsøk?
På Facebook florerer det med meldinger om personlige trenere, "alle" har sin egen PT - har de ikke?
Jeg har en terapeut i stedet jeg.
Han får meg ikke til å ta pushups på en hånd, sykle Birken på under tjue minutter eller klatre opp på Kilimanjaro - men han får meg til å innrømme at jeg er jævla sliten av å våkne opp flere ganger om natta og få rem søvnen min avbrutt... Det hjelper det, for da kan jeg komme hjem og stå i det. Innrømme for meg selv at det ikke er bare idyllen å være trebarnspappa i fulltidsjobb med studier på si.
På skolen har jeg lært at det går an å være veldig sliten og samtidig ha mye energi. Det går an å være lat og et arbeidsjern også. For rollene vi har blir til i feltet med mine omgivelser. Det er ikke verdens undergang om jeg er en irritert pappa som virkelig ønsker at barna skal sovne, for jeg er også en pappa som nyter å være oppe før fuglene fiser om morgenen og føle at det viktigste i livet mitt er rett rundt meg, mens resten av familien våkner etterhvert og vi kan ha en flott tirsdagsmorgen sammen.
Er livet så bra?
Det går opp og ned hele tiden, ihvertfall for meg. Det er ingen målsetning for meg at jeg skal ha det gøy og være på topp hele tiden, og jeg vet at jeg har noen små og store nedturer foran meg - men det er bedre for meg å ha det slik og være klar over det, enn at jeg skal håpe på at verden skal være som en eneste flat strek. Jeg går heller for en sinus med variabel bølgelengde, av den gode gamle analoge arten - for den digitale 0 og 1 blir litt for brutal. Livet er ikke sorthvitt, det er fullt av farger og nyanser som forandrer seg hele tiden.
Rollene mine er der, de vil forandre seg hele tiden - men alt sammen er meg. Det har jeg lært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar