Projisering

Det er mye terping i studiet rundt de ulike kontaktformene som finnes. En kontaktform er måter vi kommuniserer og agerer i en relasjon, og vi bruker mange av de regelmessig.

De forskjellige kontaktformene har vi subjektive forhold til, noen av de kjenner jeg meg godt igjen i - andre har jeg litt vanskeligere å identifisere meg med.

Hver kontaktform har en motpart, en polaritet - og når jeg har fått dette integrert og forstår forskjellene på de og hvordan de fungerer sammen, kan jeg bruke de i terapirommet med en klient. Selvfølgelig kan jeg bruke denne forståelsen i andre settinger også, men det er i rollen som terapeut de eksperimentene jeg driver med kan utfordre klienten til å få en bedre awareness.

Å projisere, eller projeksjon - er å overføre dine egne tanker eller tolkninger over på andre.

Ja, hva betyr det?

Perls mente at alt vi gjør er projeksjoner, og min oppfattelse av dette er at jeg ser verden igjennom mine øyne, jeg bringer med meg alt jeg har opplevd, mine følelser, mine tanker, mine fantasier og den kulturelle og geografiske bakgrunnen jeg har, mine roller - alt.

Vi er alle forskjellige, og derfor ser vi verden med våre egne øyne - og det er projeksjonen.

Motparten til projeksjon er å ta til bake eller eie selv, og hva i all verden er det da?

Projeksjonene våre oppstår som regel i et mønster, det vil si at vi tolker en situasjon fordi vi har opplevd noe lignende før.

Nå skal jeg prøve å komme med noen eksempler, og det kan være mine projeksjoner basert på andre personers utseende. Hvis jeg møter en innvandrerkvinne som går med hijab kan jeg tenke at hun sikkert har hatt en streng oppvekst og føler seg tvunget til å gå med dette plagget. Dette er min projeksjon på en person som jeg aldri har møtt før, og for alt jeg vet kan hun ha tatt det valget helt selv og føler at det er en naturlig del av henne og at hun er bevisst på hva det gjør med henne og med andre rundt seg. Møter jeg en person som fremstår som overvektig, kan jeg tenke en tanke om at han spiser usunt, trener ikke og lar kroppen sin forfalle. Dette kan være en person som trener tre ganger i uka, spiser akkurat det samme som meg, men som har en annen forbrenning eller en utfordring med stoffskiftet.

Fortell meg en ting om deg selv, og jeg vil projisere mine tanker om deg. Hvor bor du, hva jobber du med, hvilket standpunkt har du til homofili, innvandrere, å betale skatt, hvor var du på ferie i fjor, hvordan klokke har du, hvilken bil kjører du?

Etter hvert som jeg opplever nye ting og får økt awareness, skjønner jeg mer at disse tankene jeg har om personer jeg er sammen med kommer fra meg. Da kan jeg ta tilbake mine projeksjoner og ta eierskap til dem. Jeg kan reflektere over at jeg tenker visse ting når jeg sanser noe.

Selv om en mann har tatoveringer over hele kroppen, betyr ikke det at han bor i Konebankerlia og jobber på lager - det er bare mine stereotyper som spiller meg et puss.

Jeg skal rett og slett ikke tolke verden ut fra mine erfaringer, og dette er spesielt viktig i rollen som terapeut. Som privatperson kan jeg sikkert tillate meg selv en større grad av projeksjoner, og det er ikke nødvendig at jeg spør enhver som går med hijab om hun gjør det av egen fri vilje eller fordi religionen hennes sier at hun skal det.

Som terapeut skal jeg skru på awarenessen min, sette mine egne behov til side og utforske hva som skjer med klienten min her og nå. Ved å ta tilbake mine projeksjoner og kanskje utforske disse sammen med klienten, vil vi sammen få en større awareness rundt hvem vi er i terapirommet, og forhåpentligvis kan dette videreføres til "verden der ute".

Topdog / Underdog

Perls beskriver topdog/underdog som en indre konflikt, der topdog er den intrapsykiske stemmen som forteller deg alt du må, bør og skal gjøre. Dette kan være den pliktoppfyllende siden ved deg selv som holder kontrollen og sørger for at du spiser de riktige mengder mat, trener når du skal, leverer oppgaven i tide og alt det andre vi driver og minner oss på. Topdogen kan også være den angstfylte stemmen som forteller hvor farlig alt kan være, hvilke forferdelige konsekvenser de valgene du tar kan få og alt du går glipp av eller ikke går glipp av ved å handle. Topdogen kan være verre enn den mest kjatete og masete moren eller kjæresten din, den kan være et skikkelig pain in the ass og plage vettet ut av deg ved å konstant male på om alt mellom himmel og jord.

Alle har denne topdogen som egentlig er en integrert stemme i deg selv, som er påvirket som alt annet av din biografi og utgjør en del av personlighetsfunksjonen din. For de fleste er det bare en naturlig stemme som i grunnen er der for å passe litt på deg selv, og den er ikke i nærheten så plagsom som jeg kanskje beskrev den i avsnittet over. Men som alt annet skifter jo dette litt på, og den vil gå frem og være en sterk figur i noen settinger og gå helt i grunn i andre settinger.

Eckhart Tolle skriver om denne stemmen, og oppfordrer sine lesere til å lytte til sin indre stemme og alt det våset vi maler om til enhver tid.

Underdogen er den andre stemmen, den som kanskje ikke er der mesteparten av tiden - men som blir fremtredende når topdogen maser og tjater, den stemmen som sier: Drit i det! Dette løser seg av seg selv, dette kan du fikse i morgen!

Perls beskrev denne stemmen som den som sier Manana, eller "i morgen". Manana er herlig å ha på late sommerdager da dagene er lyse og det kan grilles i parken i stedet for å komme seg hjem og vaske klær og sortere tørrvarene i skapet. Manana er den litt betryggende stemmen som forteller deg at du ikke trenger å stresse og fokusere på alle de oppgavene som ligger foran deg, det er muligens den eneste vennen din når topdogen din går helt berserk og får pulsen din til å fyke opp og hjerteflimmeret og angsten er noen sekunder unna.

Disse to vennene dine krangler og dytter på hverandre hele tiden, men som regel er denne indre dialogen hensiktsmessig og resultatet er at du klarer å prioritere viktige oppgaver og la de tingene som Manana mener kan vente til i morgen.

Det er verre når du henger deg opp i topdogen eller underdogen på et vis. Hvis du aldri klarer å slappe av, føler deg stresset og styrt av dine introjekter - har du sannsynligvis en dominerende topdog. Klarer du derimot ikke å få gjort en skit, og alt utsettes til etter fristen - da har du en underdog som sitter og chiller et hakk mer enn nødvendig.

Denne konflikten skjer derimot ikke kun intrapsykisk, dette skjer også i relasjon med andre.

Topdogen er gjerne den som maser på den annen part, forteller om sine forventninger, delegerer oppgaver til sine medarbeidere, lager lister over ting som skal gjøres og kjenner på en økende frustrasjon over at ingenting skjer. Topdogen har nok en tendens til å "gjøre det sjæl" hvis ikke andre får ut fingeren, og ender opp med å være veldig veldig sliiiiten.

Underdogen sier gjerne: "Ja, dette skal jeg ordne opp i!", og gjør absolutt ingenting.
For det kan gjerne vente til i morgen, ikkesant?

For min del kunne jeg kjenne igjen dette med topdog/underdog, og jeg trodde at det var den som maser, nemlig topdogen som sitter med kontrollen fordi han delegerer og leder og forteller hva som skal gjøres. Men i virkeligheten er det Frøken Manana som styrer hele showet. Hun sier at oppgavene skal løses, har kanskje sin egen indre strid om hvordan det skal løses, men det skjer ikke så mye. Det skjer kanskje ingenting. Topdogen får hetta, og tar til slutt saken i egne hender. Etterhvert ser Frøken Manana at topdogen faktisk gjør oppgavene for seg, og det forsterker inntrykket av at det ikke er så farlig, så til slutt stopper topdogen å delegere eller mase, men lider seg igjennom helvettet selv, helt til han møter veggen og må innse at alt faktisk må gjøres manana.

Roller

Noen roller har vi fordi vi er noe, for eksempel så har jeg en farsrolle fordi jeg har barn. Denne farsrollen kan også være en rolle jeg inntar ovenfor andre. Å være far kan være irrettesettende, kjærlig, omsorgsfull, streng, gavmild og mye annet.

Disse rollene som vi har preger hvem vi er og vår personlighetsfunksjon. De er et produkt av vår biografi og påvirker hvordan vi blir i relasjon med andre.

Jeg har roller jeg helst ikke vil vedkjenne, og andre roller jeg foretrekker, samt noen jeg ønsker å ha - men som ikke er meg. De rollene jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke helt får til kan skape endel trøbbel, spesielt siden mine egne forventninger ikke står i stil med hva jeg selv føler jeg klarer å prestere.

I filmer og bøker benytter vi oss ofte av stereotyper, spesielt vil jeg si at dette er kjennetegn på endel klassiske rollefigurer igjennom mediene som vi har blitt kjent med. For min del blir jeg mer interessert i en film eller serie når rollefigurene har disse typiske trekkene for en rolle, som blir kombinert med andre egenskaper som ikke er vanlige for hvordan vi tror denne typen mennesker er. Første gang jeg så Sopranos, ble jeg fascinert av denne mafiabossen som bor sammen med familien sin, sparker inn fortennene på sine fiender og i neste øyeblikk spiller tv spill med sønnen sin og spiser is rett ut av boksen. Noe av hemmeligheten rundt HBO's suksess med denne serien og flere som har kommet etter, er at de har turt å strekke disse rollene til å bli noe mer en stereotyper. Det har blitt mer lov å vise polaritetene på mange arenaer, også på tv.

Mine roller er også polariserte, det ville vært rart om jeg oppførte meg likt ovenfor mitt 9 år gamle barn som mine snart 2 år gamle tvillinger. Dette har ikke bare med hvilke livsfaser disse barnene er i, hvilke behov de har eller hva som forventes av meg - det har noe med at jeg finner min egen rolle sammen med dem.

Rollen som foreldre er muligens en av de som vi har mulighet til å både mislykkes og lykkes i på samme tid. Når disse barnene kommer, følger det ikke med noen bruksanvisning - bare en lang liste med forventninger om å være den gode pappaen som gjør alt riktig. Men vi foreldre driter oss ut, skiller oss, maser på barna om å bli gode i fotball selv om de egentlig vil spille gitar, lager regler som er umulige å forholde oss til og prøver så godt vi kan. Dessverre takler ikke alle denne rollen som foreldre, og da kan det være barna som tar støyten. Men vi lykkes også - vi klarer å trylle frem en smakfull middag ut fra et nesten tomt kjøleskap, kjøper en herlig ball til tjue kroner som gir glede igjennom en hel sommer, hjelper dem med lekser og klargjør de til en dag å selv få barn og påta seg rollen som foreldre.

Etterhvert som livet går blir vår rolle som barn vridd over fra å være en bekymringsløs verden med lange sommerferier til å være en del av livet der vi må ta oss av foreldrene våre som har blitt gamle. Livet blir snudd på hodet, og i stedet for at vi er avhengig av våre foreldre - blir vi nødt til å pleie dem. Dette er jo ikke en rolle som kun er slitsom, den kan jo være full av glede, latter og gode samtaler - men også angst for å miste de som vi har hatt hele livet og det å bli igjen og være den eldste i familien.

Mine roller på jobb, som kompis, fadder, terapeut, student og alle de andre arenaene i mitt liv er under konstant forandring, kanskje ikke i de store trekkene, men det er noe som endres. Kanskje jeg blir klokere og kan trekke ut mye av alle de feilene jeg har gjort igjennom livet? Kanskje jeg har gjort mer riktig enn galt, og det ikke er noen grunn til å piske meg selv over ting som tilhører fortiden?

Vel, livet er mer enn å prøve å være like tøff som Chuck Norris, like smart som MacGyver, like supersexy og kunstig som Pamela Anderson. Det handler vel mye om å ta de rollene som føles naturlig her og nå, samt å bli oppmerksom på når du handler ut fra et mønster du tror er påtatt og stille spørsmålet: Er jeg sånn som det her?

Hvis svaret er nei, kan du jo fortsette å stille deg selv noen spørsmål, hvorfor gjør jeg det slik? Har jeg gjort det før? Hvordan ønsker jeg å gjøre det annerledes?

Hvis svaret er ja, kan du jo forsøke å si det til deg selv og være fortrolig med det:
"Når andre ber meg om hjelp, har jeg vanskelig for å si nei - fordi jeg ønsker å bli likt, og det er min rolle å være en hjelpsom venn!"

Og sånn er det!