Roller

Noen roller har vi fordi vi er noe, for eksempel så har jeg en farsrolle fordi jeg har barn. Denne farsrollen kan også være en rolle jeg inntar ovenfor andre. Å være far kan være irrettesettende, kjærlig, omsorgsfull, streng, gavmild og mye annet.

Disse rollene som vi har preger hvem vi er og vår personlighetsfunksjon. De er et produkt av vår biografi og påvirker hvordan vi blir i relasjon med andre.

Jeg har roller jeg helst ikke vil vedkjenne, og andre roller jeg foretrekker, samt noen jeg ønsker å ha - men som ikke er meg. De rollene jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke helt får til kan skape endel trøbbel, spesielt siden mine egne forventninger ikke står i stil med hva jeg selv føler jeg klarer å prestere.

I filmer og bøker benytter vi oss ofte av stereotyper, spesielt vil jeg si at dette er kjennetegn på endel klassiske rollefigurer igjennom mediene som vi har blitt kjent med. For min del blir jeg mer interessert i en film eller serie når rollefigurene har disse typiske trekkene for en rolle, som blir kombinert med andre egenskaper som ikke er vanlige for hvordan vi tror denne typen mennesker er. Første gang jeg så Sopranos, ble jeg fascinert av denne mafiabossen som bor sammen med familien sin, sparker inn fortennene på sine fiender og i neste øyeblikk spiller tv spill med sønnen sin og spiser is rett ut av boksen. Noe av hemmeligheten rundt HBO's suksess med denne serien og flere som har kommet etter, er at de har turt å strekke disse rollene til å bli noe mer en stereotyper. Det har blitt mer lov å vise polaritetene på mange arenaer, også på tv.

Mine roller er også polariserte, det ville vært rart om jeg oppførte meg likt ovenfor mitt 9 år gamle barn som mine snart 2 år gamle tvillinger. Dette har ikke bare med hvilke livsfaser disse barnene er i, hvilke behov de har eller hva som forventes av meg - det har noe med at jeg finner min egen rolle sammen med dem.

Rollen som foreldre er muligens en av de som vi har mulighet til å både mislykkes og lykkes i på samme tid. Når disse barnene kommer, følger det ikke med noen bruksanvisning - bare en lang liste med forventninger om å være den gode pappaen som gjør alt riktig. Men vi foreldre driter oss ut, skiller oss, maser på barna om å bli gode i fotball selv om de egentlig vil spille gitar, lager regler som er umulige å forholde oss til og prøver så godt vi kan. Dessverre takler ikke alle denne rollen som foreldre, og da kan det være barna som tar støyten. Men vi lykkes også - vi klarer å trylle frem en smakfull middag ut fra et nesten tomt kjøleskap, kjøper en herlig ball til tjue kroner som gir glede igjennom en hel sommer, hjelper dem med lekser og klargjør de til en dag å selv få barn og påta seg rollen som foreldre.

Etterhvert som livet går blir vår rolle som barn vridd over fra å være en bekymringsløs verden med lange sommerferier til å være en del av livet der vi må ta oss av foreldrene våre som har blitt gamle. Livet blir snudd på hodet, og i stedet for at vi er avhengig av våre foreldre - blir vi nødt til å pleie dem. Dette er jo ikke en rolle som kun er slitsom, den kan jo være full av glede, latter og gode samtaler - men også angst for å miste de som vi har hatt hele livet og det å bli igjen og være den eldste i familien.

Mine roller på jobb, som kompis, fadder, terapeut, student og alle de andre arenaene i mitt liv er under konstant forandring, kanskje ikke i de store trekkene, men det er noe som endres. Kanskje jeg blir klokere og kan trekke ut mye av alle de feilene jeg har gjort igjennom livet? Kanskje jeg har gjort mer riktig enn galt, og det ikke er noen grunn til å piske meg selv over ting som tilhører fortiden?

Vel, livet er mer enn å prøve å være like tøff som Chuck Norris, like smart som MacGyver, like supersexy og kunstig som Pamela Anderson. Det handler vel mye om å ta de rollene som føles naturlig her og nå, samt å bli oppmerksom på når du handler ut fra et mønster du tror er påtatt og stille spørsmålet: Er jeg sånn som det her?

Hvis svaret er nei, kan du jo fortsette å stille deg selv noen spørsmål, hvorfor gjør jeg det slik? Har jeg gjort det før? Hvordan ønsker jeg å gjøre det annerledes?

Hvis svaret er ja, kan du jo forsøke å si det til deg selv og være fortrolig med det:
"Når andre ber meg om hjelp, har jeg vanskelig for å si nei - fordi jeg ønsker å bli likt, og det er min rolle å være en hjelpsom venn!"

Og sånn er det!

Terapi på TVen

Første gang jeg så Sopranos ble jeg helt hektet på serien. Uten å være skråsikker tror jeg dette var i den perioden jeg selv startet å gå i terapi for første gang, og det var veldig spennende å se Tony Soprano, den store mafiabossen, oppsøke Dr. Melfi.

Det sies at Sopranos var starten på bølgen av TV serier som HBO (Home Box Office, et amerikansk selskap på lik linje med f.eks Canal Digital, som både produserer filmer og TV serier og har sin egen TV kanal med abonnement) produserte med høyt budsjett og som fikk veldig gode kritikker og en enorm seermasse over hele verden.

Å sette en mafiaboss inn i tilværelsen som sårbar klient, der hans største utfordringer pendlet mellom å kontrollere sitt eget sinne og forhindre at han svimet av - var et klart brudd på hvordan den italienskættede mafiaen har blitt skildret i filmer og andre serier.

Sopranos handler mest om andre ting enn at han går i terapi - og som klient faller blir han betatt av sin psykolog og ønsker å være sammen med henne. Han treffer også en suicidal kvinne kalt Gloria Trillo ved en tilfeldighet i Dr. Melfi's venteværelse og de har etterhvert en kort og intens affære.

En annen HBO serie som jeg oppdaget for en ukes tid siden var "In Treatment" med Gabriel Byrne i hovedrollen. Jeg har sett et par episoder tidligere i tilfeldig rekkefølge, men det fenget ikke skikkelig fordi det var vanskelig for meg å se helheten. Jeg var innom den lokale videosjappa i forrige uke etter min første terapitime, og kjøpte første halvdel av første sesong.

Resultatet er at det er vanskelig for meg å ikke sette på serien i tide og utide, for jeg blir så oppslukt av hvordan det vil gå med både klientene og terapeuten, som selv sliter med sine utfordringer. Tar meg selv i å sitte og kommentere hvilke kontaktformer som brukes og andre fagutrykk som jeg tror jeg vet hva betyr. Det er helt klart for meg at det er både inspirerende og skremmende å se hvordan en terapeut kan oppleve sine klienter. Det er nok noen ytterpunkter og stereotypiske settinger som er valgt for å skape god underholdning, for å lage en TV-serie kun for fagpersonell tror jeg neppe ville blitt en slager.

En av tankene jeg får ved å se denne serien, er nok det at terapeuter også er mennesker. Det er en klar og definert rolle man innehar i terapirommet - men siden man er mennesklig gjør man også de samme feilene selv i sine relasjoner.

Vi er også midt i Presidenten, eller "The West Wing" der Dr. Stanley Keyworth først kommer inne og hjelper Josh Lyman etter han har fått senskader av en skyteepisode i den første sesongen. Han er reine superhelten, og hadde vel hatt tilnavnet Dr. Therapy hvis han skulle vært med i en Marvel tegneserie. Senere får han også brynet seg på selveste Presidenten da han får søvnproblemer.

I Norge har det ikke vært fullt så mange psykologer og terapeuter, ihvertfall ikke som jeg kan komme på i farta. Atle Antonsen i rollen som Dag er jo en karikatur av en dysfunksjonell samlivsterapeut, men utrolig underholdende.

Uansett er det deilig å kunne sette seg ned og se en episode eller to av en serie, drømme seg bort i tankene om at jeg selv en dag vil sitte med klienter i mitt eget terapirom og møte noen av de samme utfordringene som de prøver å formidle på TV.