Første gang jeg så Sopranos ble jeg helt hektet på serien. Uten å være skråsikker tror jeg dette var i den perioden jeg selv startet å gå i terapi for første gang, og det var veldig spennende å se Tony Soprano, den store mafiabossen, oppsøke Dr. Melfi.
Det sies at Sopranos var starten på bølgen av TV serier som HBO (Home Box Office, et amerikansk selskap på lik linje med f.eks Canal Digital, som både produserer filmer og TV serier og har sin egen TV kanal med abonnement) produserte med høyt budsjett og som fikk veldig gode kritikker og en enorm seermasse over hele verden.
Å sette en mafiaboss inn i tilværelsen som sårbar klient, der hans største utfordringer pendlet mellom å kontrollere sitt eget sinne og forhindre at han svimet av - var et klart brudd på hvordan den italienskættede mafiaen har blitt skildret i filmer og andre serier.
Sopranos handler mest om andre ting enn at han går i terapi - og som klient faller blir han betatt av sin psykolog og ønsker å være sammen med henne. Han treffer også en suicidal kvinne kalt Gloria Trillo ved en tilfeldighet i Dr. Melfi's venteværelse og de har etterhvert en kort og intens affære.
En annen HBO serie som jeg oppdaget for en ukes tid siden var "In Treatment" med Gabriel Byrne i hovedrollen. Jeg har sett et par episoder tidligere i tilfeldig rekkefølge, men det fenget ikke skikkelig fordi det var vanskelig for meg å se helheten. Jeg var innom den lokale videosjappa i forrige uke etter min første terapitime, og kjøpte første halvdel av første sesong.
Resultatet er at det er vanskelig for meg å ikke sette på serien i tide og utide, for jeg blir så oppslukt av hvordan det vil gå med både klientene og terapeuten, som selv sliter med sine utfordringer. Tar meg selv i å sitte og kommentere hvilke kontaktformer som brukes og andre fagutrykk som jeg tror jeg vet hva betyr. Det er helt klart for meg at det er både inspirerende og skremmende å se hvordan en terapeut kan oppleve sine klienter. Det er nok noen ytterpunkter og stereotypiske settinger som er valgt for å skape god underholdning, for å lage en TV-serie kun for fagpersonell tror jeg neppe ville blitt en slager.
En av tankene jeg får ved å se denne serien, er nok det at terapeuter også er mennesker. Det er en klar og definert rolle man innehar i terapirommet - men siden man er mennesklig gjør man også de samme feilene selv i sine relasjoner.
Vi er også midt i Presidenten, eller "The West Wing" der Dr. Stanley Keyworth først kommer inne og hjelper Josh Lyman etter han har fått senskader av en skyteepisode i den første sesongen. Han er reine superhelten, og hadde vel hatt tilnavnet Dr. Therapy hvis han skulle vært med i en Marvel tegneserie. Senere får han også brynet seg på selveste Presidenten da han får søvnproblemer.
I Norge har det ikke vært fullt så mange psykologer og terapeuter, ihvertfall ikke som jeg kan komme på i farta. Atle Antonsen i rollen som Dag er jo en karikatur av en dysfunksjonell samlivsterapeut, men utrolig underholdende.
Uansett er det deilig å kunne sette seg ned og se en episode eller to av en serie, drømme seg bort i tankene om at jeg selv en dag vil sitte med klienter i mitt eget terapirom og møte noen av de samme utfordringene som de prøver å formidle på TV.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar