Sitter og leser litt fra boken "Fritz Perls" av P. Clarkson og J. Mackewn og biter meg merke i en del viktige ting.
I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".
For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.
De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.
Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.
Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."
Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.
Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.
Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.
Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.
Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.
Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar