Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse

Sex i terapirommet

I min forrige jobb arbeidet jeg med markedsundersøkelser, og en god del av de var rettet mot befolkningen. En av kundene mine var Dagbladet, som brukte vårt byrå til å gjøre endel undersøkelser som skulle understøtte saker de ønsket å få oppmerksomhet rundt. Hvis du tar en tur inn på Narvesen og ser kjapt over bladhylla, kan du fort se mengden "slik blir du mer lykkelig" eller "dette gjør nordmenn" overskrifter.

Et tema som avisen var glad i er sex.
De er så glad i dette at det er om å gjøre å skape de mest oppsiktsvekkende overskriftene.
Første gang jeg hadde en forside på Dagbladet, sto det noe slikt:

"500.000 nordmenn ønsker å ha sex på jobben!"

Overskriften var selvfølgelig ikke helt i tråd med hva undersøkelsen vår hadde belyst, men jeg tipper avisen solgte en god del aviser mer enn vanlig den dagen.

Er det en ting jeg lærte ved å gjøre disse undersøkelsene - så er det at vi nordmenn har et sterkt forhold til sex. Uansett alder og om man har det eller ikke, nordmenn har mange meninger og tanker rundt dette temaet.

Vi har sett første sesong av "In Treatment" der både klient og terapeut forelsker seg i hverandre. Den seksuelle spenningen mellom dem skaper fantasier der terapeuten vurderer om han skal skille seg fra sin kone som har vært utro. Han har en indre konflikt der han også tar opp dette med sin egen terapeut og denne situasjonen gjør at hans tilstedeværelse med andre klienter også blir påvirket.

I andre sesong, som vi har startet å se på nå - er det nok en gang et tema at en kvinne har vært tiltrukket av den samme terapeuten da hun gikk hos ham for tjue år siden og det er en seksuell hentydning fra hennes side siden hun føler seg forbigått og ensom.

Aftenbladet hadde en artikkel denne uken angående en psykolog som ble dømt til å betale erstatning for å hatt sex med en klient men frikjent fra tiltalen. (http://www.aftenbladet.no/lokalt/1321182/Psykolog_frikjent_etter_pasientsex.html)
Siden saken ble ført bak lukkede dører har naturligvis ikke pressen særlig detaljert informasjon om hvordan dette har skjedd og forholdene rundt tiltalen.

Jeg kjenner ikke til noe rundt saken og tror det ville være stor forskjell om sivilstatus til både klient og terapeut hadde vært enslig eller om en eller begge samtidig var i et parforhold.

Fritz Perls innledet også et forhold til en mye yngre klient (han var 64 og hun var 32). Han hadde ikke hatt noe samliv med Laura Perls på mange år, men hadde aldri skilt seg fra henne.

Det er tydelig at terapirommet, akkurat som andre arbeidsplasser skaper en arena der seksuell tiltrekkelse finner sted - men at det er opp til terapeuten å sette sine egne regler for hva som er tillatt eller ikke der. I feltet mellom terapeuten og klienten skjer det mye, også seksuelt.

Terapi på TVen

Første gang jeg så Sopranos ble jeg helt hektet på serien. Uten å være skråsikker tror jeg dette var i den perioden jeg selv startet å gå i terapi for første gang, og det var veldig spennende å se Tony Soprano, den store mafiabossen, oppsøke Dr. Melfi.

Det sies at Sopranos var starten på bølgen av TV serier som HBO (Home Box Office, et amerikansk selskap på lik linje med f.eks Canal Digital, som både produserer filmer og TV serier og har sin egen TV kanal med abonnement) produserte med høyt budsjett og som fikk veldig gode kritikker og en enorm seermasse over hele verden.

Å sette en mafiaboss inn i tilværelsen som sårbar klient, der hans største utfordringer pendlet mellom å kontrollere sitt eget sinne og forhindre at han svimet av - var et klart brudd på hvordan den italienskættede mafiaen har blitt skildret i filmer og andre serier.

Sopranos handler mest om andre ting enn at han går i terapi - og som klient faller blir han betatt av sin psykolog og ønsker å være sammen med henne. Han treffer også en suicidal kvinne kalt Gloria Trillo ved en tilfeldighet i Dr. Melfi's venteværelse og de har etterhvert en kort og intens affære.

En annen HBO serie som jeg oppdaget for en ukes tid siden var "In Treatment" med Gabriel Byrne i hovedrollen. Jeg har sett et par episoder tidligere i tilfeldig rekkefølge, men det fenget ikke skikkelig fordi det var vanskelig for meg å se helheten. Jeg var innom den lokale videosjappa i forrige uke etter min første terapitime, og kjøpte første halvdel av første sesong.

Resultatet er at det er vanskelig for meg å ikke sette på serien i tide og utide, for jeg blir så oppslukt av hvordan det vil gå med både klientene og terapeuten, som selv sliter med sine utfordringer. Tar meg selv i å sitte og kommentere hvilke kontaktformer som brukes og andre fagutrykk som jeg tror jeg vet hva betyr. Det er helt klart for meg at det er både inspirerende og skremmende å se hvordan en terapeut kan oppleve sine klienter. Det er nok noen ytterpunkter og stereotypiske settinger som er valgt for å skape god underholdning, for å lage en TV-serie kun for fagpersonell tror jeg neppe ville blitt en slager.

En av tankene jeg får ved å se denne serien, er nok det at terapeuter også er mennesker. Det er en klar og definert rolle man innehar i terapirommet - men siden man er mennesklig gjør man også de samme feilene selv i sine relasjoner.

Vi er også midt i Presidenten, eller "The West Wing" der Dr. Stanley Keyworth først kommer inne og hjelper Josh Lyman etter han har fått senskader av en skyteepisode i den første sesongen. Han er reine superhelten, og hadde vel hatt tilnavnet Dr. Therapy hvis han skulle vært med i en Marvel tegneserie. Senere får han også brynet seg på selveste Presidenten da han får søvnproblemer.

I Norge har det ikke vært fullt så mange psykologer og terapeuter, ihvertfall ikke som jeg kan komme på i farta. Atle Antonsen i rollen som Dag er jo en karikatur av en dysfunksjonell samlivsterapeut, men utrolig underholdende.

Uansett er det deilig å kunne sette seg ned og se en episode eller to av en serie, drømme seg bort i tankene om at jeg selv en dag vil sitte med klienter i mitt eget terapirom og møte noen av de samme utfordringene som de prøver å formidle på TV.