Miriam Polster om perfeksjonisme i terapirommet

Jeg var så heldig å få låne et video opptak av Miriam Polster fra et seminar i Anaheim i 1990. The Evolution of Psychotherapy er den største konferansen i sitt slag og hun er filmet i VHS tidens standard som senere har blitt digitalisert. Opptaket jeg så finnes ikke på YouTube, men det er mulig å bestille det herfra: klikk.

Som student har jeg bladd mye i den sorte boken som ekteparet Erving og Miriam Polster skrev i 1973. Miriam døde av kreft i 2001 og jeg hadde ikke noe bilde av henne før jeg satte inn DVDen og filmen satte i gang.

Hun blir beskrevet som en diva i gestaltterapiens verden, og jeg likte hennes fremtoning umiddelbart. Stemmen hennes er meget behagelig, hun snakket tydelig og rolig.

Miriam Polster

Temaet for foredraget og demonstrasjonen var veiledning, og hun starter med en innledning om hvordan veilederen skal bistå den hun veileder og ikke være opphengt i hva som er "riktig" terapi. Fra ulike situasjoner på NGI i undervisningsammenheng kan jeg kjenne igjen hvordan jeg tidlig i studiet ikke hadde kunnskap og erfaring fra faget og hele tiden evaluerte hva jeg ville ha gjort når jeg observerte andre.

"Some of the best moments in therapy have happened when I said the wrong thing", sier Miriam i opptaket. Hun forklarer dette med at hun som terapeut har sagt eller gjort noe "feil" i terapien, og resultatet har blitt en intervensjon eller et eksperiment der klienten har reagert på dette uten at intensjonen i utgangspunktet var planlagt. Jeg kjenner meg igjen i dette og har selv opplevd å plumpe ut med snakk eller handling i både terapi og øvelsessituasjoner der min umiddelbare tanke har vært "å nei, det her var ikke slik jeg hadde tenkt meg at reaksjonen skulle være".

Evnen til å kunne synliggjøre ovenfor klienten at du som terapeut har gjort en feil og beklage dette er som det meste annet som skjer i terapirommet sterkt knyttet til hvordan du er som person og hvordan du tidligere har vært vant til å takle situasjoner der du tråkker i salaten. En venninne av meg sa en gang: "Hvis du tråkker i salaten, er det viktig at du for all del står stille". Bortforklaringer og det å ikke anerkjenne at klienten blir krenket på et eller annet vis fungerer sannsynligvis ikke like bra som å innrømme at du gjorde en feil. Å kunne be om unnskylding til klienten og bruke den situasjonen som har oppstått i terapien til å se på hva som skjer fra et fenomenologisk utgangspunkt gir både klienten og terapeuten mulighet til å lære noe av hverandre.

Polster forklarer også at gestaltterapi ikke er en teknikk som hun bruker i veiledning og terapi. Jeg stusset litt over dette og har tenkt litt på hva jeg tror hun mente. Som mange av de andre pioneerene i gestaltterapiens utvikling var hun utdannet psykiater og har en annen bakgrunn en mange av de som er utdannet fra de ulike skolene som finnes for å lære metoden gestalt. Jeg tror hun mener at en psykolog eller psykiater selvfølgelig bruker eller kan lære seg noen av de tradisjonelle gestaltiske eksperimenter, for eksempel å bruke stolarbeide i terapien, tegne, drømmereiser og lignende. Den gestaltiske metoden inkluderer også de grunnleggende teoriene rundt awareness, feltteori, kontaktformer, kontaktsyklusen og mye mer. Jeg har hørt (husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det var en lærer på NGI) at det ikke er så viktig om pasienten går til en gestaltterapeut eller en terapeut som er utdannet i en annen metode, bare terapeuten er tro mot det hun har lært. Derfor kan det være en utfordring hvis terapeuten blander sammen ulike stiler av terapi hvis dette fører til at metoden blir inkonsekvent. Det betyr ikke at vi ikke skal hente inspirasjon fra andre kilder enn gestaltterapeuter, snarere tvert i mot, men det betyr at vi som gestaltterapeuter må være kritiske til om det vi eksperimenterer med passer inn i metodikken som vi har lært.

Mye av gestalt handler om å skape en awareness hos klienten, der hensikten er at han skal kunne se seg selv utenfra i ulike situasjoner og dermed kunne bevisst innføre endringer i handlingsmønstre og etterhvert kunne forandre seg. Å lese en bok om typiske gestalt eksperimenter gjør derfor ikke en ufaglært klar for å praktisere gestalt, det er en grunn til at vi går fire år på skolen for å lære metoden, eksperimentere med praktiske øvelser, praktisere som gestaltterapeuter under utdanning og få ekstern veiledning.

Miriam fortsetter med å veillede en fra salen, og jeg ble imponert over hvordan hun benytter humor og sin egen awareness for å få denne erfarne terapeuten til å snakke om sin klient som han opplever som kjedelig og at de ikke kommer noen vei i terapien. Hun utfordrer han på hans egen passive holdning til klienten og at han ikke tør å eksperimentere - som observatør av denne videoen sitter jeg igjen med en følelse av at denne terapeuten igjennom møtet med veilederen Polster blir oppmerksom på at han har lyst til å være frekk mot sin klient og bruke disse eksperimentene konstruktivt for å jobbe med det som er i deres felt.

Som terapeut har jeg selv tenkt at jeg med noen klienter og medelever må være konfluent og komme med gode intervensjoner, de bør være så gode at jeg sitter igjen og tenker at jeg er en veldig god terapeut. Hvis jeg skal overdrive ytterligere, ønsker jeg vel at klienten skal gå til sine venner og snakke om sin terapeut som "tryller" i terapirommet. Vel, sannheten er som Miriam påpeker, at de gangene terapien "funker" vet jeg ikke engang om det som terapeut, kanskje jeg ikke avklarer med klienten hvordan terapien har vært, samt at de beste situasjonene i terapien ofte skjer utenfor terapirommet, når klienten er ute i det virkelige livet og enten etterkontakten skjer og han ser seg selv i situasjoner eller at endringen virkelig finner sted.

Det er bare å famle av sted, tørre å være mennesklig og gjøre feil, innrømme dette og kanskje lære noe om både klienten og seg selv i prosessen?