Alt har en ende

Etter fire år med studier er jeg ferdig utdannet gestaltterapeut. Det har vært litt av en reise, og jeg må si at dette studiet hadde aldri i verden latt seg gjennomføre på en såpass smidig måte uten den innsatsen som min samboer Solvor har gjort hjemme.

"Noe" skjer i feltet mellom klient og terapeut

Da jeg søkte på studiet hadde jeg en helt annen oppfatning av hvordan gestalt metodikken og praksis kunne være. Jeg har lært så mye om både meg selv, andre mennesker jeg har blitt kjent med i både min egen og i de andre klassene, samt om mennesker generelt. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, både slitsom, kjedelig, morsom, utfordrende og rar. Jeg har til tiden ikke forstått noe som helst, og andre ganger følt at jeg har knekt en liten del av koden rundt det å være et menneske. Å gå dette studiet blir som en reise i eget liv, der sider av meg selv har kommet frem - noen har jeg anerkjent og likt, andre har jeg kjempet i mot og fornektet som en del av den jeg er. Men jeg er alt sammen, og jeg er forskjellig i ulike situasjoner.

Jeg har lært at jeg kan ha flere følelser samtidig, motstridende behov og skjulte behov.

Ved å lære om meg selv har jeg bedre kunne forstå andre, og jeg klarer i større grad å skille på hva som er meg, og hva som er ikke er meg. Jeg har skrevet side opp og side ned med rapporter, blogginnlegg, drodlet i kollokviegrupper, bablet i vei om det som jeg har vært opptatt av med Solvor og mine venner. Etterhvert startet jeg å trene på rollen som terapeut, det var både spennende og vanskelig - noen klienter jobbet jeg lenge med, andre kom bare en gang. Etterhvert har jeg skjønt at det er en stor del av jobben som terapeut å innse at det ikke er alle som liker å gå i terapi, ikke er klare, ikke liker meg som terapeut - akkurat som vi velger bort andre ting i livet. Men jeg har også blitt en bedre terapeut, jeg har trent og lært, jeg har vært i veiledning og fått sett på det som skjer i terapirommet med nye øyne. Ikke minst har jeg skrevet eksamensoppgave og lært utrolig mye i den prosessen.

Livet kommer ikke til å bli det samme, jeg hadde jo forandret på ting i livet de siste 4 årene selv om jeg hadde valgt å ikke ta studiet - men "noe" har skjedd, er ikke helt sikker på hva det er, men et eller annet er det.

Jeg vil takke min tidligere sjef AC som ga meg tillatelse til å starte studiet ved siden av full jobb, uten det hadde det nok ikke blitt noe av dette her. Det samme til Gro Skottun som oppfordret meg til å ta studiet selv om jeg skulle bli tvillingpappa (jeg ble det etter første samling i første klasse) og som veiledet meg igjennom oppgaveskrivingen som var litt trøblete. Jeg vil takke de gestaltterapeutene jeg har gått til, som har hjulpet meg igjennom vanskelige perioder og som fikk meg til å skjønne at det er bedre å oppsøke hjelp enn å stå i det alene. Jeg vil takke klientene mine, mine medstudenter og lærere, samt de som har vært mine veiledere - og aller mest av alt vil jeg klappe meg selv på skulderen og si: "Bra jobbet Jens, du klarte det!"

Nå legger jeg denne bloggen brakk, de som ønsker å kommentere på blogginnlegg kan gjerne gjøre det - jeg kommer til å svare på disse fremover. Nye blogginnlegg opprettes på min nye side www.terapeut1.no

Til alle som vurderer å gå i terapi, eller som ønsker å bli terapeut - ta skrittet og ta kontakt med en terapeut eller NGI, det blir kanskje tøfft, men det blir også bedre og vil forandre livet ditt.

Eksamen!

Nå begynner dette studiet å gå mot slutten, eksamensoppgaven min er levert og sensuren på denne faller i morgen - jeg er mer spent en nervøs på tilbakemeldingen, og tror nok oppgaven er god nok til en akseptabel karakter. I neste uke skal jeg opp til praktisk eksamen, deretter skal jeg ha presentasjon av oppgaven, og forhåpentligvis har jeg da gjennomført og bestått utdanningen til gestaltterapeut.

Det er ganske utrolig å tenke på at fire år har gått, og jeg prøver å forestille meg hvordan jeg var før utdanningen startet, og om mye er forandret. Den enkle konklusjonen er at jeg har tilegnet meg awareness, et begrep jeg ikke assosierte med det som gestaltteorien beskriver før jeg startet å studere.

Flere av mine klassekamerater har gjennomført den praktiske eksamenen, og jeg håper det har gått bra for dem alle og enhver. Samtidig håper jeg at min eksamen blir en positiv opplevelse, det er begrenset hva jeg kan forberede meg til - det viktigste er vel bare å være meg selv og se hva som skjer. Uansett hva jeg drodler om i fantasien, vil nok ingen av scenarioene jeg ser for meg skje når situasjonen endelig er der.

En av de tingene jeg har fått mer kontroll på, er mine egne tanker. Jeg har nettopp lest boken til Erik Bertrand Larssen om å bli en bedre utgave av seg selv, og han skriver at det eneste vi kan påvirke er våre egne tanker. Det er jeg svært enig i, og som han skriver vil negative tanker om den kommende eksamenen kun følge til det vi ofte beskriver som en selvutløst profeti - tenker jeg at det ikke kommer til å gå bra, vil det sannsynligvis heller ikke gjøre det.

Så jeg visualiserer at den praktiske eksamenen skal skje, jeg aner ikke hvilket rom den skal holdes i, men jeg vet at det kommer til å være noen sensorer der i tillegg til klasselæreren min - og forhåpentligvis en klient. Uten klient blir det nok en stusselig affære.

Følelsen jeg som terapeut IKKE skal ha

Klienten og jeg skal jobbe sammen en halvtimes tid, en noe kort terapitime - men lenge nok til at mange ting vil skje. Oppgaven min blir å bruke sansene mine, være oppmerksom på klienten, forsøke å skape en god terapeutisk allianse fra starten, planlegge og gjennomføre noen intervensjoner, prøve å observere hva som skjer og høste erfaringene med dette sammen med klienten. Jeg skal prøve å ha så god kontroll over hva jeg tenker, føler og observerer og lagre denne informasjonen så jeg i etterkant kan oppsummere arbeidet sammen med klasselæreren min.

Oppsummeringen har jeg tenkt å planlegge litt mer i dagene som kommer, jeg skal bla litt i notatbøkene mine, kanskje skrive og tegne noen modeller og ta utgangspunkt i diagnoseskjemaet som jeg egentlig kjenner til ganske godt. Planen min er å prøve så systematisk som mulig å gå igjennom timen, beskrive hva som skjedde, hvorfor jeg gjorde de tingene jeg gjorde og legge teorier på dette etter beste evne. Blir jeg nervøs, skal jeg ta en kort pause, orientere meg litt i rommet og visualisere meg huskelisten som ligger i bagen min utenfor - jeg skal minne meg på at dette ikke er noe vanskeligere enn å ta imot klienter for første gang, og at jeg har trent på dette i forkant. Hjelper ikke dette, får jeg stotre meg igjennom nervøsiteten, i verste fall får jeg jernteppe og da vil jeg nok få noen vennligsinnede dytt i riktig retning av læreren min. Uansett så går ikke verden under.

Jeg ser også for meg at jeg skal være ferdig med eksamen, det har gått skikkelig bra og jeg er svært fornøyd med min egen innsats. Det er mulig at det terapeutiske arbeidet ikke førte til hverken "aha"-opplevelser eller utvidelse for min klient, kanskje vi ikke engang kom i full kontakt - men det gjør absolutt ingenting, for jeg klarte ihvertfall å forklare at vi kun var i forkontakt og kontakte, samt kanskje et par andre teorier. Eksamen er ferdig, jeg er glad og stolt av min egen innsats, og flyr avgårde i en workshop med en kunde i min vanlige jobb. Livet går videre.

Til alle andre som skal opp i eksamen - lykke til!

Resultater etter gjennomført undersøkelse mot praktiserende terapeuter

I desember 2013 gjennomførte vi en undersøkelse mot praktiserende terapeuter.

Presentasjonen som viser resultatene ligger her

Jeg synes presentasjonen ble litt uskarp på flere av slidene, så ønsker du å få presentasjonen tilsendt på e-post er det bare å sende meg en mail på jens.m.fossum@gmail.com

Alle som fikk invitasjonen til undersøkelsen vil få den tilsendt per e-post, uavhengig om de har deltatt eller ikke.

Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive mer om undersøkelsen, det kan eventuelt være aktuelt å lage et innlegg om dette senere.

Terapeut1

Tiden som student nærmer seg slutten, og det er fullt fokus på oppgaveskriving for min del. Har kommet ganske langt på eksamensoppgaven, og er spent på min første skriveveiledning om en drøy ukes tid.

Jeg har lenge tenkt på å etablere et enkeltmannsforetak, og hadde litt ledig tid til det i forrige uke. Prosessen med å finne et navn som passer har tatt litt tid, først tenkte jeg at det er smart å velge et navn som gjør at jeg kan praktisere med både terapi og litt annet. Men jeg fikk en tanke om at det ikke er så lurt for min del, spesielt siden jeg har en krevende jobb ved siden av praksis som terapeut, og det ikke er spesielt stor mulighet for at jeg gir opp den karrieren til fordel som heltids terapeut.

På den annen side er det viktig for meg å praktisere, og jeg kunne tenke meg å fortsette med omtrent samme mengde tid som jeg bruker på det i dag. Derfor falt valget på et navn jeg har hatt i tankene en stund, og det er så mye enklere å praktisere kun mot privatpersoner - da er det momsfritak.

Vel, jeg har nå etablert "Terapeut1 Jens Fossum" som enkeltmannsforetag i dag, og nå har prosessen med å lage hjemmesider, logo og annet spennende satt i gang.

Først og fremst er jeg som nyklekket gründer svært sparsommelig med markedsmidlene mine, og har som plan å tyne så mye som mulig ut av hver eneste krone. Jeg har spurt noen designere om de kunne tenke seg å hjelpe meg, men har endret litt taktikk (som vi gründere gjør, ikkesant?) til at jeg ser om jeg får til noe som er helt ok - før jeg spør om hjelp til å forandre og forbedre. Det er jo ikke sikkert dette er den beste taktikken, men nå får jeg en mulighet til å lære mer om det jeg er så glad i, nemlig webdesign og kommunikasjonsløsninger.

Det store spørsmålet er jo - hva starter jeg med? Jo, jeg startet med å sjekke om domenet www.terapeut1.no var tilgjengelig - og det var det, så nå har jeg kjøpt dette. Men det hjelper ikke å ha et domene hvis du ikke kan lage hjemmesider vel? Joda, hvis du finner et selskap som hjelper deg å installere WordPress - så kommer du langt. Det fant jeg lett på nett, og om en dag eller to er domenet mitt etablert og en flott webpubliseringsløsning er tilgjengelig slik at jeg kan gjøre nesten hva jeg vil.

Men jeg kan jo ingenting om å lage design på sidene, så jeg har Googlet litt - og fant et par tre alternativer på maler (søk på WordPress template) som koster nesten ingenting.

Litt dårlig oppløsning, for jeg er ikke ferdig med å redigere

Å lage logo er noe du kan bruke millioner på (f.eks DNB som brukte 16 millioner på sin mosegrønne logo) - jeg rotet meg frem til en gjør-det-selv side, og har kommet opp med noen ulike alternativer. Har laget et utkast som dere ser, og dette viderefører designet jeg har på mine nåværende visittkort fra Vistaprint som kostet nesten ingenting. Å lage logoen koster noen hundrelapper, så jeg eksperimenterer med litt ulike ting. Min tanke er at det er "greiere" å finne et fargetema på bilder og video enn å lage en logo og lete etter bilder.

Jeg får fortsette å blogge om dette senere, gi meg gjerne en tilbakemelding på hva du tenker om logoen min.

Undersøkelse mot praktiserende terapeuter

For to år siden gjennomførte jeg og en medstudent en undersøkelse mot godkjente terapeuter i Norge. Vi fikk en relativt høy svarandel og gode tilbakemeldinger på undersøkelsen og konkrete forslag til forbedringer.

Jeg sendte ut en forvarsel til alle som er registrert på NGF sine sider for en drøy måned siden og fikk noen tilbakemeldinger som vi har tatt til vurdering før spørreskjemaet ble revidert.

Å gå igjennom en allerede utført undersøkelse noen år etter er alltid interessant, jeg har tidligere jobbet med markedsundersøkelser og dette er en øvelse jeg var vant til å gjøre flere ganger i uken. Nå ser jeg på innholdet i den første undersøkelsen i nytt lys, jeg har fått mer erfaring med gestaltterapi og hvordan det er å praktisere, og det har gjort at vi har droppet endel spørsmål, skrevet om på noen svaralternativer og lagt til nye, samt noen få nye spørsmål.

Jeg tror tiden det tar å gjennomføre undersøkelsen er redusert endel, og håper de som svarer føler at undersøkelsen er mer relevant. Planen min var å gjennomføre undersøkelsen sammen med NGF, vi har vært i dialog uten å kommet skikkelig i gang. Det er bare noen måneder til jeg skal levere eksamensoppgaven min, og det blir fort litt trangt med tid - så jeg bestemte å sende ut undersøkelsen nå og heller engasjere meg i NGF sitt arbeid fra neste høst når jeg er ferdigutdannet.

Det er veldig spennende å sende ut denne undersøkelsen, og jeg ser at det er endel som allerede har svart på den. Planen min er å la den være åpen i noen uker og starte på analysen av tilbakemeldingene i romjula. Det er ikke alltid ting går som planlagt her i gården, men jeg ønsker å kunne presentere funnene for klassen min når vi har selvstyrt samling i Januar.

PS. Dette er innlegg nummer 100 som er publisert i løpet av de tre og et halvt årene jeg har blogget.

Rapporten fra forrige undersøkelse ligger her: http://www.slideshare.net/jensmfossum/underskelse-mot-praktiserende-gestaltterapeuter-nov-2011

Angst

Angst er noe alle mennesker opplever i en eller annen form, dette er en tilstand som kan graderes og i den enkleste form kan angst føles som en lett kribling i magen, de som har sterk grad av angst kan paralyseres fullstendig.

Hvordan angst oppleves er individuelt og noen likhetstegn er rent kroppslig kan vi oppleve økt puls, at vi blir varme eller kalde, tørr smak i munnen, håndsvette med mer. Kroppen har naturlige måter å reagere på angst, og det er en rekke ting som skjer når vi utsettes for det vi kan kalle en fare. Ulike kjemiske reaksjoner skjer i kroppen, for eksempel utskilling av adrenalin som gir økt muskelkraft og virker bedøvende. Vi ønsker å fjerne oss fra situasjonen. Et eksempel fra mitt eget liv er for mange år tilbake, jeg tuslet hjem fra et hyggelig lag og plutselig sto det en grevling i veien foran meg. Fra barndommen hadde jeg fått skrekkhistorier om at disse relativt bedagelige dyrene biter til beinet knaser, jeg rakk rett og slett ikke å tenke før jeg tok fart og hoppet opp på panseret til en parkert bil. Grevlingen lurte nok fælt på hva jeg drev med og ruslet videre uten større sermoni. I etterkant kunne jeg kjenne at pulsen min var temmelig høy, jeg svettet og følte meg plutselig mer våken.

En annen reaksjon er å bli paralysert, det kan være slik at vi blir så redde at vi ikke klarer å handle ut fra hva som er hensiktsmessig i situasjonen. For å fortsette med mine egne erfaringer, jeg har fått en god dose høydeskrekk "tildelt", noe som er en dårlig kombinasjon med min hobby å gå på topptur med ski. Når angsten tar overhånd, fryser jeg til og klarer ikke å bevege meg lengre. Dette tok jeg opp med min egen terapeut før jeg skulle på tur en gang, og vi jobbet med dette både på en kognitivt nivå og ved å spille ut situasjoner. Terapeuten hadde et tips som fungerte for meg, og det var så enkelt som å klemme hardt rundt stavene og dermed få kontakt med kroppen min, se meg rundt og orientere meg, samt kjenne etter pusten min og hvordan følelsen i kroppen var. Vi gestaltterapeuter kaller dette for jording, og det som skjer i praksis er at jeg blir mer opptatt av de kroppslige reaksjonene og klarer å komme meg ut av angstfølelsen, ikke helt - men nok til at jeg klarte å forandre på adferden min. Siden denne timen var rett før jeg skulle på tur, fikk jeg muligheten til å praktisere disse teknikkene, og siden har jeg jobbet med klienter på tilsvarende måte.

Opplevelsen av angst kan derfor variere fra noe ubehagelig til en overveldende følelse som gjør at vi kanskje handler i panikk eller fryser fullstendig.

Å jobbe med angst med en gestaltterapeut kan være svært virkningsfullt, men det kan også være et vanskelig arbeid både for terapeut og klient. Ofte starter vi med å snakke om hva som gir klienten angst, det kan i seg selv utløse angstfølelsen, og derfor er det viktig å ha awareness om hva som skjer og sørge for trygge rammer i arbeidet. Terapeuten vil som oftest kartlegge de ulike situasjonene der klienten kjenner på angst og det pleier å være et mønster. Klienten kan ofte være opptatt av hvordan angsten oppsto, og det pleier ofte å være en spesifikk hendelse - noe som utløste angst i ettertid. Siden vi i gestaltterapi er opptatt av hva som skjer her og nå, tillegges ofte ikke dette så stor oppmerksomhet som en annen type terapi (kanskje?) - for vi ser på den hendelsen som et fenomen vi ikke kan gjøre noe med, siden det skjedde i fortiden. Det vi derimot kan jobbe med er å gjenoppleve dette som en drømmereise, eller bare ved å snakke om det - men med et fokus på hva klienten kjenner når han snakker om det nå.

Eksponering for angst i terapien kan skje gjennom enkle eksperimenter, som nevnt over kan det være at angstfølelsen kommer bare klienten snakker eller tenker på noe spesielt. Det kan også graderes opp, og terapeuter har gjerne tatt heis med klienter, kjørt tog for å sjekke ut følelsene eller (for spesielt interesserte) introdusert ulike krypdyr og insekter i terapirommet.

Hensikten med terapien er jo å redusere angstnivået hos klienten, dette gjør vi ved å bygge opp klientens egen awareness, rett og slett at han starter å kjenne etter når angsten kommer og bruker sine egne teknikker for å håndtere det før følelsen tar helt overhånd. Min erfaring er at det å jobbe med angst gjør at jeg som terapeut kan være fokusert på bestillingen fra klienten, men at resultatet i svært stor grad er avhengig av klientens egen innsats. Noen klienten får "hjemmelekser" og strekker sine egne grenser utenfor terapirommet, mens andre må jobbe over lang tid før de i det hele tatt er klar for denne type eksponeringer og utfordringer.

Hvis du lider av angst, eller kjenner noen som har det - vil jeg anbefale terapi. I tillegg finnes det en bok av Torkil Berge og Arne Repål som heter "Trange rom og åpne plasser". Hvis du ønsker å sjekke ut denne boken finnes den i eBok format på Nasjonalbibliotekets sider. Det vil si at du på www.nb.no kan søke etter boken og lese den på nett. I tillegg finnes det noe som heter Angstringen, en frivillig tjeneste der grupper med personer som har angst treffes for å bearbeide sine erfaringer og hjelpe hverandre. Det kan ta litt tid å få plass, og det er ofte en god ide å kombinere deltagelse i en slik gruppe med å gå i terapi. En annen ting som kan være vanskelig, er å informere de du har en relasjon med at du har angst. Du trenger ikke å komme med utfyllende informasjon om det - og reaksjonene fra omgivelsene er som regel svært positive når du etterhvert kan si at angsten kommer og du kanskje trenger litt tid på å hente deg inn. Siden alle opplever angst i en eller annen form, vil du kanskje oppleve støtte som gjør det lettere å leve med angsten. Terapeuten vil jobbe med deg for at du skal kunne stå på egne ben og klare deg selv. Ofte slutter klienten å gå i terapi, og det er naturlig at angsten kommer tilbake i samme eller forandret form. Den er en del av livet.

Gjensidighet

Min samboer og jeg snakket om vennskap mellom barn i barnehagen. Vi har tvillinger på 3 år, og det er jo et studie i seg selv å betrakte hvordan disse små individene utvikler seg sammen og alene. Både hun og jeg er begeistret for Daniel Stern, og snakker ofte om de utviklingsstadiene barnene våre befinner seg i.

Barna våre er svært opptatt av å ha bestevenner, et begrep de blant annet har hentet fra filmen og tv-serien "Karsten og Petra", som de forøvrig kan se minst en gang om dagen og ikke går lei. Flere av barna i barnehagen er derfor bestevenner, og det største komplimentet som kan gis for tiden er at de kan være med dem hjem. Vi har aldri hatt med noen andre barn hjem, derfor tolker jeg dette begrepet med å være med hjem enten som et fenomen fra barnehagen, filmen eller en annen kilde.

Det hjelper ikke at våre barn ser på de andre som bestevenner, for vennskapet blir for overfladisk så lenge det ikke er en gjensidighet i relasjonen. Når jeg skriver overfladisk, vil ikke det si slik som vi voksne kan være (f.eks i klisjelaget i kontaktfasen) - men at det kun er barnet vårt som mener at de er bestevenner.

Gjensidighet hos barn kan også være varierende fra situasjon til situasjon, og de vil av og til oppnå full kontakt med andre barn. Når dette oppstår ser vi gjerne at barnene gjør noe sammen, ofte en rollelek eller for de som er enda yngre enn 3 år, en parallellek (de leker ved siden av hverandre, uten at det er spesielt mye muntlig språk). Det kan være øyekontakt, de speiler hverandre, gir hverandre en leke og ulike måter å agere og kommunisere på.

Denne gjensidigheten ser jeg på som viktig i relasjoner for oss voksne. For meg er det ihvertfall viktig at det er en gjensidig interesse om "noe" blant venner, familien, kjæresten, kollegaer, bekjente, en tilfeldig jeg spør om veien og så videre. Kanskje jeg kan gå så langt som å si at gjensidigheten resulterer i en figur og muligens også full kontakt.

Polariseringen av gjensidighet er kanskje å være uinterresert, isolerende, frastøtende (du kan sikkert komme opp med et ord som passer for deg) - og da skjer det noe annet i relasjonen. Vi kan starte med å miste en gjensidig tiltrekning til vår partner, som fører til manglende lyst på sex over en periode eller permanent. Han kan miste interessen for å se favorittlaget vårt tape i fotball sammen med en venn og dermed ødelegges en etablert arena for å møtes med jevne mellomrom. Hun kan miste interessen for å nå målsetninger på jobb og dermed ødelegge relasjonen med sin sjef og kollegaer.

(iStockphotos)

Relasjoner endrer seg gjennom hele livet, noen venner forsvinner for alltid - andre kan komme tilbake. Vi kan gjøre en god gjerning og ha en venn for livet, eller bryte ned et vennskap ved å vise at vi ikke er til å stole på - vi kan ødelegge en relasjon uten at vi vet hvorfor, eller en du har relasjon til dør og det er en åpen gestalt som kan forfølge deg resten av livet.

Som treåringer lærer barna våre de ulike nyansene av vennskap, de sosiale kodene som gjelder i ulike roller og situasjoner, hvordan de skal tolke andre sine handlinger og kommunikasjon og lære å beskytte seg selv i sårbare situasjoner. De skal lære seg å krangle, å bli venner, å elske og hate, de skal pushe grenser og finne ut hvor de går. Akkurat som oss voksne, det er bare det at pusher vi voksne grensene for langt, kan vi ende opp med en relasjon som ikke lengre fungerer.

Jeg går ikke lengre i barnehagen, men jeg lærer om relasjoner fremdeles - heldigvis har jeg klienter som jobber med sine relasjoner hos meg, og som jeg lærer mye av. De har et fora der de vonde relasjonene kan nedgraderes, vi kan snakke om det som er vanskelig, vi kan utforske det sammen. Terapirommet er trygt og vi kan ta opp de temaene vi ikke ønsker å diskutere med andre, ikke engang våre beste venner eller partneren - det kan være for smertefullt eller skamfullt.

Gjensidighet er et ord, for meg gir det en mening å se på dette i relasjon med andre - det gir meg mulighet for utvikling.

Miriam Polster om perfeksjonisme i terapirommet

Jeg var så heldig å få låne et video opptak av Miriam Polster fra et seminar i Anaheim i 1990. The Evolution of Psychotherapy er den største konferansen i sitt slag og hun er filmet i VHS tidens standard som senere har blitt digitalisert. Opptaket jeg så finnes ikke på YouTube, men det er mulig å bestille det herfra: klikk.

Som student har jeg bladd mye i den sorte boken som ekteparet Erving og Miriam Polster skrev i 1973. Miriam døde av kreft i 2001 og jeg hadde ikke noe bilde av henne før jeg satte inn DVDen og filmen satte i gang.

Hun blir beskrevet som en diva i gestaltterapiens verden, og jeg likte hennes fremtoning umiddelbart. Stemmen hennes er meget behagelig, hun snakket tydelig og rolig.

Miriam Polster

Temaet for foredraget og demonstrasjonen var veiledning, og hun starter med en innledning om hvordan veilederen skal bistå den hun veileder og ikke være opphengt i hva som er "riktig" terapi. Fra ulike situasjoner på NGI i undervisningsammenheng kan jeg kjenne igjen hvordan jeg tidlig i studiet ikke hadde kunnskap og erfaring fra faget og hele tiden evaluerte hva jeg ville ha gjort når jeg observerte andre.

"Some of the best moments in therapy have happened when I said the wrong thing", sier Miriam i opptaket. Hun forklarer dette med at hun som terapeut har sagt eller gjort noe "feil" i terapien, og resultatet har blitt en intervensjon eller et eksperiment der klienten har reagert på dette uten at intensjonen i utgangspunktet var planlagt. Jeg kjenner meg igjen i dette og har selv opplevd å plumpe ut med snakk eller handling i både terapi og øvelsessituasjoner der min umiddelbare tanke har vært "å nei, det her var ikke slik jeg hadde tenkt meg at reaksjonen skulle være".

Evnen til å kunne synliggjøre ovenfor klienten at du som terapeut har gjort en feil og beklage dette er som det meste annet som skjer i terapirommet sterkt knyttet til hvordan du er som person og hvordan du tidligere har vært vant til å takle situasjoner der du tråkker i salaten. En venninne av meg sa en gang: "Hvis du tråkker i salaten, er det viktig at du for all del står stille". Bortforklaringer og det å ikke anerkjenne at klienten blir krenket på et eller annet vis fungerer sannsynligvis ikke like bra som å innrømme at du gjorde en feil. Å kunne be om unnskylding til klienten og bruke den situasjonen som har oppstått i terapien til å se på hva som skjer fra et fenomenologisk utgangspunkt gir både klienten og terapeuten mulighet til å lære noe av hverandre.

Polster forklarer også at gestaltterapi ikke er en teknikk som hun bruker i veiledning og terapi. Jeg stusset litt over dette og har tenkt litt på hva jeg tror hun mente. Som mange av de andre pioneerene i gestaltterapiens utvikling var hun utdannet psykiater og har en annen bakgrunn en mange av de som er utdannet fra de ulike skolene som finnes for å lære metoden gestalt. Jeg tror hun mener at en psykolog eller psykiater selvfølgelig bruker eller kan lære seg noen av de tradisjonelle gestaltiske eksperimenter, for eksempel å bruke stolarbeide i terapien, tegne, drømmereiser og lignende. Den gestaltiske metoden inkluderer også de grunnleggende teoriene rundt awareness, feltteori, kontaktformer, kontaktsyklusen og mye mer. Jeg har hørt (husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det var en lærer på NGI) at det ikke er så viktig om pasienten går til en gestaltterapeut eller en terapeut som er utdannet i en annen metode, bare terapeuten er tro mot det hun har lært. Derfor kan det være en utfordring hvis terapeuten blander sammen ulike stiler av terapi hvis dette fører til at metoden blir inkonsekvent. Det betyr ikke at vi ikke skal hente inspirasjon fra andre kilder enn gestaltterapeuter, snarere tvert i mot, men det betyr at vi som gestaltterapeuter må være kritiske til om det vi eksperimenterer med passer inn i metodikken som vi har lært.

Mye av gestalt handler om å skape en awareness hos klienten, der hensikten er at han skal kunne se seg selv utenfra i ulike situasjoner og dermed kunne bevisst innføre endringer i handlingsmønstre og etterhvert kunne forandre seg. Å lese en bok om typiske gestalt eksperimenter gjør derfor ikke en ufaglært klar for å praktisere gestalt, det er en grunn til at vi går fire år på skolen for å lære metoden, eksperimentere med praktiske øvelser, praktisere som gestaltterapeuter under utdanning og få ekstern veiledning.

Miriam fortsetter med å veillede en fra salen, og jeg ble imponert over hvordan hun benytter humor og sin egen awareness for å få denne erfarne terapeuten til å snakke om sin klient som han opplever som kjedelig og at de ikke kommer noen vei i terapien. Hun utfordrer han på hans egen passive holdning til klienten og at han ikke tør å eksperimentere - som observatør av denne videoen sitter jeg igjen med en følelse av at denne terapeuten igjennom møtet med veilederen Polster blir oppmerksom på at han har lyst til å være frekk mot sin klient og bruke disse eksperimentene konstruktivt for å jobbe med det som er i deres felt.

Som terapeut har jeg selv tenkt at jeg med noen klienter og medelever må være konfluent og komme med gode intervensjoner, de bør være så gode at jeg sitter igjen og tenker at jeg er en veldig god terapeut. Hvis jeg skal overdrive ytterligere, ønsker jeg vel at klienten skal gå til sine venner og snakke om sin terapeut som "tryller" i terapirommet. Vel, sannheten er som Miriam påpeker, at de gangene terapien "funker" vet jeg ikke engang om det som terapeut, kanskje jeg ikke avklarer med klienten hvordan terapien har vært, samt at de beste situasjonene i terapien ofte skjer utenfor terapirommet, når klienten er ute i det virkelige livet og enten etterkontakten skjer og han ser seg selv i situasjoner eller at endringen virkelig finner sted.

Det er bare å famle av sted, tørre å være mennesklig og gjøre feil, innrømme dette og kanskje lære noe om både klienten og seg selv i prosessen?

4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.

Vurderer du å bli terapeut?

Nå er jeg snart ferdig med tredje året på NGI, og jeg har fått et par henvendelser fra personer som vurderer å søke på studiet fra høsten, derfor tenkte jeg å dele noen av mine tanker og erfaringer fra min egen prosess. Fristen for å søke er 15. mai, og det er mulig å ta studiet i Oslo, Tromsø, Stavanger og Trondheim. Dette er et utvidet tilbud i forhold til når jeg søkte og det er en meget positiv trend.

Da jeg søkte skolen, hadde jeg ingen ide om hvordan studieformen ved skolen er, og jeg fikk egentlig ikke noe godt inntrykk av dette før jeg startet på grunn av livssituasjonen min den våren jeg søkte. Jeg gikk på et informasjonsmøte og bestemte meg for å søke selv om jeg var usikker om jeg hadde de rette kvalifikasjonene og om jeg i det hele tatt ønsket å ta studiet. Tanken var vel at det er bedre å søke og eventuelt få avslag eller tilbud om en studieplass i stedet for å fantasere om jeg hadde kommet inn hvis jeg ikke hadde søkt.

Et viktig kriterie for å starte er at du har gått i terapi, både som individ og i gruppe - det er en forutsetning at de som søker har vært i kontakt med gestaltterapi tidligere. Jeg hadde vært i både parterapi og individualterapi før jeg søkte. For min del gikk jeg på gruppeterapi intensivt en helg før studiet startet og på nettsidene til NGI er det flere slike tilbud. En forutsetning for å få terapien godkjent er at gestaltterapeuten du har gått til er godkjent og medlem av NGF. De som er dette ligger på NGF sine nettsider og bruker som regel MNGF i tittelen sin.

Det har kommet endringer i studiet siden jeg startet, og det er et krav at 50 av 70 timer egenterapi skal være gjennomført innen du kan ta klienter som terapeut under utdanning i 3 klasse. Det har også blitt endel andre endringer, men jeg vet ikke detaljene rundt dette.

I tillegg til egenterapi, starter du med veilledning i midten av 2 klasse - i denne mindre gruppen jobber du med å bearbeide hendelser i ditt arbeid (først din nåværende arbeidsplass og senere selvfølgelig i ditt arbeid som terapeut eller andre relevante arbeidssituasjoner).

Klassene består av i underkant av 20 personer, og alle klasser har en hovedlærer. Samlingene er som regel over 2 dager (fre-lør) og du vil få oppleve at lærerne rullerer i klassene og dette gjør at den faglige kompetansen blir presentert på en ulik og unik måte med hver enkelt lærer.

Pensumet er temmelig omfattende, men det er opp til deg som elev hvor mye du ønsker å lese. Læringsformen er veldig praktisk tilnærmet, og du vil bli presentert teori sammen med praktiske øvelser.

Det første året er det fokus på teoriene, samt den personlige prosessen som starter når du går på studiet. Du vil få en tilnærming til kommunikasjon og mellommennesklige forhold som vil påvirke din måte å se verden og interaksjon med andre. Det andre året blir det mer fokus på teori og rollen som terapeut.

I løpet av 3. klasse vil du få mulighet til å starte med klienter. Det er varierende hvor mange klienter hver student klarer å skaffe seg, det er påvirket av dyktighet til å markedsføre seg, flaks og mye annet. Dette gjør at du i de to siste årene av studiet både vil trenes opp til å fungere i terapeutrollen, bygge videre på teori, fortsette egenterapi og veilledning og til slutt skriver du din eksamensoppgave og presenterer denne.

En utfordring med studiet er blandingen av din egen prosess og de problemstillingene som dukker opp underveis, kombinert med at du ønsker å lære så mye som mulig for å kunne fungere i din egen praksis. Heldigvis er det mange måter å benytte seg av kompetansen på, det er mange som kombinerer utdannelsen med sin vanlige jobb - eller driver med et fagfelt som organisasjonsutvikling, bistand til klienter i NAV systemet, kursing og mye annet.

De to første årene går med på å få en basis kunnskap om teoriene, mulighet til selvutvikling og fokus på dine egne prosesser - samt fokus på å få bearbeidet det som du har utfordringer med i egenterapi. Etterhvert blir teoriene integrert, selv om du ikke nødvendigvis kan ramse opp alle modeller og fagterminologi, får du igjennom øvelser og observasjon i klassen erfare det du har lært. Dette påvirker deg også utenfor læringssituasjonen, det er mange som opplever en stor forandring i sin forståelse rundt hvordan vi mennesker kommuniserer og agerer og bruker denne kunnskapen i sammenhenger som ikke er terapirelaterte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvilke egenskaper en kommende terapeut bør ha, vi er like forskjellige som folk flest og alle har sine egne grunner til at de søkte, akkurat som visjonene rundt hva vi skal bruke utdannelsen til etter at du er ferdig. Ikke alle praktiserer faget som terapeut, det er dessverre en hard realitet at vi kunne hatt godt av å kunne være en del av det psykiske tilbudet som fastlegen kan henvise til, og dette er et område jeg gjerne ønsker at både gestaltterapeut miljøet generelt og ikke minst jeg skal ha mer fokus på.

Du får en bred utdannelse, teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som gir en kompetanse som kan benyttes på tvers av mange fagfelt og i ulike situasjoner.

Lykke til!

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Døden

Alt har en ende er en eksistensiell sannhet. Laura Perls foreslo å kalle gestaltterapi for eksistensiell terapi, hvis hun hadde fått sin vilje hadde det kanskje vært noe enklere å forklare hvorfor vår terapiform har et navn som de færreste forstår meningen av. Hvis jeg skal se på dette eksistensielt, vil denne utfordringen forsvinne, begrepet gestalt blir kanskje noe befolkningen har en bred oppfattelse av?

Døden og avslutningen er noe som innhenter oss alle, jeg ble inspirert av Irvin D. Yalom i boken "Kjærlighetens bøddel" som jeg leser for tiden. Han beskriver at døden er noe vi blir oppmerksom på allerede som barn, og vi får et tidligere forhold til døden enn det omsorgspersoner ønsker å forholde seg til. Barn blir gjerne skjermet av sine foreldre når slektninger og venner går bort, det er viktig med en awareness rundt når barn bør inkluderes og på hvilket nivå. Her er det viktig å ta hensyn til både barnets alder (utviklingskurve), modenhet og andre omstendigheter.

Selv husker jeg godt mitt første minne om døden, jeg var rundt 5 år gammel og var hos en dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Dagmammaen hadde flere andre barn hos seg, og en dag døde faren til et av de andre barnene i en bilulykke på vei hjem fra jobb. Av en eller annen grunn husker jeg detaljer som jeg er usikker om er sant, og det involverte at sikkerhetsbeltet til denne faren hadde gjort at ribbeinet hans knakk og gikk inn i hjertet. Nå i voksen alder synes jeg dette virker som en litt brutal opplysning å gi til en femåring, det kan godt være jeg har overhørt noen av de eldre barnene som snakket eller voksne i fortrolig samtale. Jeg husker ingen ansikter, ingen minner fra at faren ikke kom og hentet datteren sin lengre og jeg er ikke lengre sikker om det har skjedd i det hele tatt. Minnet er der uansett.

Yalom skriver også i kapittelet "Det var feil barn som døde" om mekanismene i oss mennesker. Når en forelder dør forsvinner et objekt, nemlig omsorgspersonen som har vært med og forme oss til den vi er. Når et barn dør, forsvinner et prosjekt - barnet som vi skal forme gjennom oppdragelse og gjøre klar til å leve livet alene. Flere jeg har hatt samtaler med har sagt at det kjennes unaturlig at barnet dør før en selv, den naturlige prosessen i livet er at barn lever lengre enn sine foreldre.

I møte med døden blir vi mennesker kjent med vår egen udødelighet, måten vi bearbeider sorgen er individuell og det anbefales å bearbeide disse følelsene i relasjon med andre, uansett om det en terapeut eller andre - så er det en verdi i å snakke om det.

Jeg hadde et spesielt godt forhold til min egen bestefar, han var en sprek gammel gubbe som ble veldig gammel. Etterhvert sviktet både hørselen og syn, han holdt seg i god form ved å være aktiv og han bodde for seg selv og klarte seg temmelig bra frem til han fikk tilbud om en omsorgsbolig da han fikk et slag. Da han bosatte seg der klaget han over alle de gamle menneskene, selv om han muligens var ti år eldre enn gjennomsnittet der. Han kom seg etter slaget og etter en stund ble han innlagt på sykehuset uten at jeg husker hva som var grunnen. Jeg hadde planer om å dra på sykehuset og besøke han en kveld, men følte meg så sliten og trett at jeg bestemte meg for å utsette det til dagen etterpå. Den kvelden sovnet han inn på sykehuset, og skyldfølelsen over at jeg ikke hadde vært der den kvelden han døde ble også forsterket av at det ikke hadde vært noen andre der heller.

I terapirommet fikk jeg utforsket dette, jeg hadde så mye skam over det at han døde der alene, og terapeuten min gikk igjennom hendelsen og jeg fikk awareness på at ingen hadde forutsett at han skulle dø i søvne, da ville sykehuset ha meldt fra om sørget for at de pårørende kunne være der og jeg hadde ikke vært der fordi jeg var sliten og trøtt, jeg hadde planer om å dra dit dagen etter og det er dessverre slik livet er, jeg fikk ikke sagt skikkelig farvel til bestefaren min.

Sammen med terapeuten fikk jeg tatt et skikkelig farvel, vi gjorde et stolarbeide der jeg snakket med bestefar og jeg tilga meg selv for at jeg hadde utsatt besøket. De gangene jeg er og besøker besteforeldrene mine på gravgården tar jeg gjerne med meg barnene mine, og jeg forteller min eldste datter hvor glad jeg var i dem, samtidig gråter jeg gjerne en skvett uten at jeg er redd for å skremme henne. Hun har selv mistet en bestefar og det har vært godt for oss begge å snakke om døden.

Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

Søvn

Mazlow's pyramide er kanskje kjent for flere, de siste dagene har jeg tenkt endel på denne modellen og relatert den til min egen situasjon. Noe av grunnen til at dette har blitt figur for meg virker innlysende for meg.

Vi har tvillinger på snart 2,5 år - og det har vært omtrent dobbelt så mye sykdom i denne familien som i andre familier som får ett barn om gangen. Det har ikke vært noen alvorlige sykdommer, men som en lege sa til min samboer blir vi rammet av tvillingsyke - det vil si at de sjelden er syke samtidig, men sykdomsforløpet forlenges noe i både forkant og etterkant på grunn av inkubasjonstid.

Resultatet av dette er at vi både frarøves søvn, det motiverende stresset på jobben går over i noe annet og summen av alle stressorer blir for mye. Bøtta er full, og det renner over.

Dette går først og fremst utover meg selv, og siden jeg må forholde meg til meg selv "mesteparten" av tiden, blir jeg litt lei av å være meg.

Søvnproblemer er nok noe mange sliter med og i følge Tidsskriftet til Den norsk legeforening og endel andre kilder er forbruket av sovemedisin stort i vårt samfunn. Min hypotese angående dette er at søvnproblemer ofte er resultatet av noe annet, i mitt tilfelle to barn som trener opp immunforsvaret sitt, for mange andre helt andre grunner.

Årsaken til søvnproblemer er individuell, og vi mennesker takler mangel på søvn veldig forskjellig, men det er ikke uten grunn at en av de mest virkningsfulle metodene for tortur er nettopp å holde fangene våkne.

Inntil 33% av befolkningen har søvnproblemer fra tid til annen, og det finnes en rekke måter å begrense dette på, f.eks gå å legge seg og stå opp til faste tider, ikke være aktiv sent på kvelden, riktig kosthold og så videre. Fortsetter søvnproblemene vil du etterhvert føle det på kroppen og dette er et tidspunkt da mange oppsøker sin lege, får sovemedisin eller innsovningstabletter og dette kan løse utfordringen. Det er ikke greit å gå på medisiner over lengre tid, og hvis problemene ikke gir seg er det nok slik at søvnproblemet er et symptom på noe annet.

Da er det nok greit å oppsøke en terapeut og sjekket ut om årsaken til søvnmangelen kan identifiseres og bearbeides. I min enkle brosjyre som jeg bruker for å tiltrekke meg klienter skriver jeg at søvnproblemer gjerne er en fellesnevner for mange som oppsøker en terapeut, det er dog viktig å presisere at det finnes egne spesialister på søvn som er leger, og mistenker du at søvnproblemene kan ha kroppslige forklaringer kan det være greit å ha sjekket ut dette på forhånd. En slik henvisning kan du få fra din fastlege.

Det er synd at fastlegen ikke kan sende deg til en gestaltterapeut, vel - det kan de jo, men det finnes ingen offentlig ordning for å dekke kostnader til dette. Å investere tid og penger på terapi kan gi uante konsekvenser, det hjelper ofte å ha en samtalepartner du kan stole på og som er faglært, en person du ikke omgås med privat og som har en profesjonell holdning til faget.