Deling

Kontaktformer er tidens tema og jeg hadde gleden av å starte opp med min nye terapeut i går, noe som resulterte i bruk av kontaktformen deling i terapirommet.

Deling er motparten til kontaktformen retrofleksjon, det vil si at som klient og terapeut kan vi velge å holde tilbake informasjon eller dele den. Det kan sikkert virke selvforklarende, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har tenkt nevneverdig over de forskjellige kontaktformene før jeg startet i studiet. Det er godt å kunne sette teori opp mot de tingene som skjer mellom mennesker hele tiden hver eneste dag.

På jobb er en av mine viktigste oppgaver i kundemøter å få de jeg treffer til å dele informasjon med meg, men det er ganske stor forskjell å komme dresskledt inn i et møte der jeg skal få informasjon om et selskap og deres behov for programvareløsninger til å kunne sitte i et terapirom som terapeut om noen år og få en klient til å dele med meg i stedet for å sitte og "bite seg i tunga".

Vel, i terapirommet hadde jeg ikke det spesielt vanskelig å dele både det ene og det andre. Utfordringen med denne første konsultasjonen var at jeg ikke hadde noen spesiell grunn til at jeg kom til terapeuten, i motsetning til hvordan det har vært for meg tidligere. Da har det enten vært parterapi fordi vi har hatt utfordringer i et forhold eller individualterapi fordi det har vært en krise som har oppstått i livet som jeg har hatt behov for å bearbeide. I løpet av de fire årene jeg går på NGI må jeg gjennomføre 70 timer gestaltterapi, enten individuelt, i par eller grupper.

Min primære motivasjon er da at jeg må opprette et forhold til en terapeut fordi det er obligatorisk. Resultatet blir da at jeg sitter og babler mer eller mindre sammenhengende i litt over en time. Mitt behov for å dele er såpass stort at terapeuten ikke trenger å stille noen spørsmål i det hele tatt for å få dialogen til å gå, men gjør det heldigvis fordi han ønsker å utdype forskjellige detaljer i det jeg forteller om.

Behovet mitt i går var å starte terapien ved å fortelle så mye som mulig om meg selv, så terapeuten min skal få en forståelse for hvem jeg er og min bakgrunn de siste ti årene. Jeg hoppet frem og tilbake i tidslinjen, snakket om et emne med stor entusiasme og snur plutselig helt rundt og bytter tema. Hele tiden jobber hjernen min på høygir og jeg prøver å konsentrere meg om å fortelle det jeg tror terapeuten vil synes er relevant.

Som jeg nevnte stoppet han meg opp med jevne mellomrom og stilte noen spørsmål - for det meste om hvordan jeg føler det er å snakke om de ulike tingene, og det får meg til å stoppe opp, kjenne etter hvordan det føles og så forteller jeg det. Siden jeg er ganske fokusert på min egen awareness for tiden, er ikke dette et problem heller.

Hadde dette vært et jobbintervju ville jeg nok ikke blitt kalt inn til et nytt møte, ikke på grunn av det jeg fortalte men fordi jeg bablet i vei konstant.

Effekten av dette var at jeg gikk ut fra terapeutens lokale og tenkte: "Da har jeg startet!"
Min intensjon var nok både å dele mye og intenst om meg selv, samtidig som jeg sjekket ut om terapeuten befant seg i feltet sammen med meg. Jeg tipper at tiden som går frem til neste konsultasjon vil brukes til å bearbeide mine egne tanker rundt hva jeg skal bruke tiden i terapirommet til.