tirsdag 2. oktober 2012

Konfluens - del 2

Et av de mest leste blogginnleggene mine handler om konfluens, dette er en kontaktform som har en motpol i motstand, og dette kan du lese mer om i den artikkelen som ble skrevet tidligere i studiet.

Å flyte inn i hverandre er en beskrivelse av konfluens, og min forståelse av denne kontaktformen har vært sterkt preget av at min forståelse for konfluens har vært begrenset til noe naturlig som ikke kan være en belastning for klienten.

Dyrkorn & Dyrkorn (2010) skriver at: "Konfluens vil si at grensene mellom to eller flere personer viskes ut, blir utydelige og underordnet et felles vi. Et konfluent forhold mellom to eller flere personer innebærer at det går automatikk i å tenke, mene, føle og oppfatte det samme uten forutgående meningsbryting."

I en sunn kontekst kan konfluens gi klienten en følelse av å tilhøre et fellesskap, og konfluens er viktig i forholdet mellom mennesker og grupper. Derimot kan det også bety at klienten mister seg selv og evnen til å differensiere mellom hva som er sitt og hva som er en del av feltet.

Vi kan si at konfluens har motpolen i kontaktformen motstand, der klienten ofte kan kjenne en kroppslig motstand mot personer, ikke evner å se ting fra en annens perspektiv og mangle empati.
Konfluens har også en annen side, nemlig isolasjon.

Illustrasjon: Jens M. Fossum
Isolasjonen er en slags forsvarsmekanisme for klienter som har en tendens til å henge seg opp i konfluensen, og det finnes eksempler på isolasjon for de fleste personer.

Jeg skal prøve å ta et eksempel fra mitt eget liv, der jeg kan føle at jeg er konfluent med en person jeg kjenner, vi er alltid enige og har mange av de samme referansene. Plutselig snakker jeg med denne personen og han sier noe som jeg ikke er enig i, og på grunn av at vi alltid pleier å være så konfluente reagerer jeg sterkt på den plutselige differensieringen og sier: "Nei, dette gidder jeg ikke å snakke mer om - når du skal være så teit. Jeg trodde vi var enige om slike ting." Kanskje jeg går ut av rommet og isolerer meg fysisk også.

Dette var kanskje ikke et av de beste eksemplene, men det er mulig du kjenner deg igjen i det jeg beskriver.

Når en klient har en diagnose innen psykologi og psykiatri som kalles Borderline (Kringlen, 2011, s.143) sier vi i gestaltteorien at pasienten har en fiksering rundt konfluens. I gestaltterapi gir vi ikke tilsvarende diagnoser, men forholder oss ofte til pasienter som har en sykdomshistorikk. Han skriver at denne diagnosen beskrives som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har noen trekk fra den impulsive typen. I tillegg må en borderline klient ha to av følgende kriterier:
  • Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
  • Intense og ustabile forhold
  • Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
  • Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv adferd
  • Kronisk følelse av tomhet
Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg.

Vi har vel alle noen svingninger i psyken som gjør at vi er ustabile, selv vil jeg vel si at to av disse kriteriene (minst) har vært fremtredende i siste stadiet av forhold til kjærester som har vært i ferd med å slå opp. En borderline pasient klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser, og ønsker ikke å bli overlatt til seg selv i sin ensomhet.

Det er spesielt aggresjonen som skiller en borderline klient fra en person som kanskje har en akutt følelse av å miste seg selv.

I terapirommet til en gestaltterapeut anbefaler Greenberg (1998) å konfrontere klienten med sin utagerende adferd og få awareness på dette. Hun sier at klienten må eksperimentere med å uttrykke sine behov i stedet for å unngå disse følelsene. Arbeidet må bære preg av å styrke det individuelle og at klienten kan differensiere hva som er hennes og hva som er en del av feltet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar