Hvem er jeg?

Dette er vanskelig spørsmål å svare på, for det jeg har skjønt etter et år med studier på gestaltskolen er at jeg er i konstant endring. Å starte på NGI har for meg blitt en ny form for tidsregning, på samme måte som f.kr og e.kr (les: før og etter Kristus).

Gestaltterapi studenten Jens har blitt litt bedre kjent med seg selv i løpet av året som har gått. Ved å bli bedre kjent med meg selv har jeg også lært andre å kjenne, fordi jeg ser likheter - avsjekker de inntrykkene jeg får på en bedre måte og forstår at jeg tolker andre rundt meg feil hele tiden.

Å forandre seg hele tiden, det høres kanskje litt slitsomt ut - men det trenger ikke være det.
Har du kanskje sett filmen "Groundhog Day" med Bill Murray fra 1993 (http://www.imdb.com/title/tt0107048/)? I den filmen våkner han opp til den samme dagen, der de samme tingene skjer dag etter dag. Dette blir både slitsomt og kjedelig etterhvert for hovedpersonen - så han starter å gjøre mer eller mindre ville ting for å komme seg igjennom tilværelsen.

Hver morgen våkner jeg til en ny dag, ofte vet jeg både hvilken ukedag det er - noe som bestemmer om jeg skal på jobb eller ikke, samt i generelle trekk hva som skal skje i løpet av dagen. Skal jeg på jobb, har jeg gjerne endel møter eller oppgaver jeg må utføre - er det helg har vi gjerne noen planer om å treffe noen, dra bort, stå på ski og så videre. Men det er endel rutinemessige ting som har blitt en stor del av livet mitt. Mange av disse tingene som jeg mer eller mindre automatisk gjør, blir som et introjekt. Jeg spiser kald mat til frokost, med noen unntak av egg&bacon i helgene eller en og annen amerikansk pannekake med sirup, pusser tennene etter frokost og før jeg legger meg, drikker suppe av en skål (med skje) og kaffe av en kopp (ikke et glass).

Hvem sier at jeg må ligge i senga mi når jeg sover? Kan jeg ikke sove på baderomsgulvet i stedet?
Kan jeg ta en fridag på jobb og heller arbeide en søndag? Er det ikke like fint å ha på seg shorts og helsetrøye når jeg er på restaurant som en teit dress kjøpt på salg som egentlig ikke passer?

Nei, jeg må jo ikke dette - men det er forventet at jeg følger noen regler som ikke engang er skrevet ned. Det er derfor det er litt vanskelig å forholde seg til hva som er rett og galt for meg. Når jeg blir invitert på fest og det ikke står hva slags dresscode de ønsker, er det da samme hva jeg har på meg? Eller må jeg tenke over om de jeg skal til er noen overfladiske sossete wannabees eller lilla følelsesmennesker uten mye penger og som tiltrekkes av fotformsko og tovede ullprodukter? Skal jeg ta på meg en merkegenser eller den litt slitte hettegenseren jeg egentlig bare burde bruke på treninga?

Apropos trening, er jeg i god nok form? (God nok form til hva?)
Hadde det vært en ide å ta 5 x 20 situps av og til, så badeballen blir til et vaskebrett etterhvert?
Gud bedre, synes Solvor jeg er tynn, feit, kjekk, smart, teit, snill, slem?

Jeg bruker mye tid på å sende ut de riktige signalene om hvem jeg er til omverdenen. Derfor er det veldig enkelt for meg og andre å sette et individ i en flott predefinert bås. Hva får kvinner til å kjøpe Ilse Jacobsen støvler, er de bedre å gå i enn alternativene? Hvorfor er jeg opptatt av at datteren min ikke skal ha bare klær kjøpt på H&M, Lindex og Cubus? Jeg er jo også opptatt av at hun ikke bare skal ha merkeklær.

Hvordan hadde det seg at det var kult med Ball gensere, Isba sko, Millet jakker, Mefisto og de herlige tynne skinnbeltene da jeg vokste opp? Jo, fordi det sende "de riktige" signalene når vi hadde dette på oss.

Når kjæresten min spør om hvor mange seksualpartnere jeg har hatt, påvirker det henne hvis svaret er tre eller hundre og ni? Er hun komfortabel med at hun er min partner nummer fire? Tror hun da kanskje jeg ikke veit hva jeg driver med på soverommet? Må man ha sex på soverommet?

Apropos sex, jeg er et produkt av min mor og far - jeg deler en miks av deres gener. Er jeg da halvparten pappa og halvparten mamma? Er jeg også 1/32 del av min oldefar på mors side, selv om han var en idiot etter det jeg har hørt?
Er jeg påvirket av at jeg aldri var i barnehage, men ble utplassert hos dagmammaer som påvirket min oppvekst i en veldig stor grad? Da jeg var yngre hadde jeg fire sett foreldre; mamma, pappa, Liv&Roar.
Hva med at jeg har en yngre søster, tenk om jeg hadde hatt fire eldre brødre i stedet - eller vært enebarn? Hva hadde skjedd med meg da? Hva med at jeg var nøkkelbarn og fikk utrolig mye frihet i barndommen, hadde egne penger på Postens Røde og tok ut en tier og handlet på Samvirkelaget hvis jeg fikk lyst på en haug med Bugg?

Det er veldig mange faktorer som påvirker meg og min personlighet, oppveksten min, familie, venner og andre påvirkere som lærere, sjefene mine opp igjennom tidene, tidligere kjærester, personer som har gått bort - folk jeg ikke tenker på i det hele tatt i hverdagen, men som jeg har plukket opp inntrykk av og som har formet meg.

Økonomi former meg, jeg er veldig glad den dagen jeg får en god lønnsutbetaling fordi jeg har vært flink på jobben og fått mye provisjon. Jeg er mindre glad senere på kvelden da jeg bruker en time på å knotte inn alle de helvettes regningene i nettbanken og innser at jeg kan bare fortsette å stå på, for regningene slutter ikke å komme. Men på den annen side kan det være enklere å være meg når jeg har litt dårlig råd, for da har jeg helt klare rammer å forholde seg til. Hva ville skjedd hvis jeg vant 15,8 millioner i Lotto? Hva ville skjedd uka etter hvis jeg vant 9,7 millioner til? Hadde jeg brydd meg om den andre gevinsten?

Personligheten min er så mangt, både genetiske betingelser, påvirkning igjennom oppvekst, sosial arv, enkelte hendelser og valg jeg har måtte tatt mer eller mindre frivillig, utseende, utdannelse, venner og mye mer er alt sammen en del av meg. Men det er også mer.

I gestaltteorien sier vi at hvem eller hva gjenkjenner jeg meg i forskjellige felt. Det betyr at min personlighetsfunksjon blir til i ulike situasjoner eller med forskjellige relasjoner. Å diskutere hvem jeg er, blir derfor litt mer komplisert enn å ramse opp en rekke forskjellige egenskaper jeg mener jeg selv har.

Men det er naturlig å spørre om vi mennesker har en kjerne?
Selv mener jeg det finnes en kjerne som forandrer seg lite, en rekke forskjellige egenskaper, evner, reaksjonsmønstre som er mer eller mindre like for hver situasjon - men til og med denne kjernen i meg kan forandre seg.

Dette er jo bare synsing fra min side, men den friheten kan jeg jo ha i min egen blogg.
Jeg mener at det muligens er vanskeligere å endre ting ved sin personlighet desto eldre vi blir. Min litt luftige teori rundt dette er at desto eldre vi blir og mer erfaring vi får, desto enklere er det for oss å drive med kreativ tilpassing. Dette er nok et begrep i gestaltteorien som jeg hadde litt utfordringer med å fatte. Prinsippet går ut på at vi gjør det samme som vi gjorde sist i en lignende situasjon tidligere. Desto flere ganger vi gjør de samme handlingene, jo mer blir de inkorporert i vår kjerne.
Utfordringen min var å se på dette som en del av her & nå tankegangen, fordi vi gjør oss opp en mening og handler basert på tidligere erfaringer akkurat i det øyeblikket situasjonen oppstår.

Jeg er altså litt mer komplisert sammensatt nå som jeg har fått awareness rundt de ulike gestaltbegrepene og teorien, selv om jeg ikke har forandret meg betraktelig. Ved å sanse mer i stedet for å synse har jeg åpnet opp for inntrykk både innover og utover mitt eget selv.

Roller

Jeg har en del forskjellige roller; samboer, bror, sønn, far, kollega, student, kompis og sikkert en god del andre - og de ulike rollene jeg har påvirker både meg selv og de rundt meg. Avhengig av hvem jeg er sammen med, hvilken rolle jeg har, om jeg er sulten, irritert, glad, trøtt, optimistisk og alle de andre sinnstemningene jeg innehar til forskjellige tider - påvirker de min personlighetsfunksjon. Jeg er forskjellig i forhold til alle mine relasjoner og situasjoner.

Nå for tiden er jeg i pappapermisjon, og min rolle ble ganske merkbart forandret over natten bokstavelig talt. Vi har tvillinger på 8 mnd, og min samboer har vært hjemme med dem mer eller mindre alene siden fødselen. Hun og jeg har hatt en arbeidsfordeling som har innebært at jeg har jobbet og hun har tatt ansvar for barna. Dette kan kanskje virke som en selvfølge, men den største utfordringen vi har hatt - er at barna gjerne våkner på natten og ønsker litt mat, noen ganger vil de gjerne starte dagen klokka fem om morgenen også, og da krever det litt innsats å kunne være til stede og ikke be om hjelp.

For meg har det betydd at jeg har sovet mer eller mindre gjennom natten, det har vært slik at jeg har våknet - men kunne legge meg over på den andre siden og sove videre - vel vitende om at hun kommer til å ordne opp.

Forrige mandag endret det seg, siden samboeren min skulle tilbake på jobb. Jeg spratt "velvillig" opp klokka 04 og ga jentene mat før jeg sov videre til klokka 07, da dagen startet.

Stakkars meg? Nei... Det var deilig å kunne være den personen som skulle ta seg av dem, selv om det føltes helt unaturlig å stå opp midt på natten - hun kom avgårde på jobb og jeg hadde hele dagen alene.

I løpet av dagen kjente jeg hvordan min egen sinnstemning påvirket forholdet mitt til barna, og jeg kan skjønne at foreldre som har hatt barn som ikke sover og holder en eller begge foreldre våkne over lengre tid, ikke klarer å holde "stemningen oppe". Vi har alle mange introjekter, og jeg tror nok at overveldende mange av dem er relatert til foreldre/barn rollen - gjerne todelt. Hvordan vårt forhold til egne barn er, blir veldig påvirket av vårt forhold til våre foreldre. Det gir mening til meg ihvertfall.

Å være hjemmepappa har vært strålende, det har gått en uke og jeg har virkelig holdt meg selv i gang. Det har vært turer i banken, besøk av venner og familie, forskjellige ærender og mye frem og tilbake. Barna har tilsynelatende hatt det veldig bra, for det har ikke vært mye sutring. De gangene det har vært det, har grunnen vært utmattelse, sult eller sure bleier.

Men jeg har kjent at det tempoet bør ikke opprettholdes i de fire ukene jeg skal være alene med dem, for det kan være en ide å kjenne etter kroppens signaler, ta en lur når det er behov for det og prøve å spise når det er riktig. Det å starte dagen klokka fem har påvirket alle måltidene mine igjennom dagen, og jeg merker jeg spiser endel mer nå. Kanskje det har noe med at jeg sitter og knatrer på datamaskinen min når jeg jobber, og at jeg nå bruker mye tid på to ni kilos barn som skal bæres overalt?

En annen rolle som bør oppta meg denne uken er at jeg snart er ferdig med første skoleåret på NGI. Det har gått utrolig fort, og de månedlige samlingene har gått unna. Det er på tide å legge en plan for avslutningen av året i form av eksamen, og jeg er veldig usikker på hva jeg skal finne på. I følge oppdateringer på Facebook, skjønner jeg at det er mange andre som tar eksamener innen både det ene og det andre, noen pugger som gale - andre har gitt opp og tar på seg rollen som den som ikke har tro på at de kommer helt i mål.

Heldigvis er jeg sikker på at min eksamensgjennomføring vil gå bra, for det viktigste for meg er å være her og nå. Uten awareness på min egen prosess dette siste året ville jeg ikke kunnet skrevet min eksamensoppgave, og er det en gave jeg har fått dette året er det nettopp det. Jeg har ikke forandret meg noe, jeg har bare fått awareness på hva som skjer med meg selv, samt at jeg har fått en god del teori som verktøy for å sette navn og definere de ulike tingene som skjer med oss mennesker.

Å ha en påtatt rolle, som for eksempel å være forelder - er i seg selv en utfordring. De fleste takler fint situasjoner der barna legger seg når de skal, gjør leksene sine og hører på alt det fornuftlige og formanende vi som foreldre har å si. Utfordringen kommer i form av at dette barnet ikke oppfører seg som forventet, en forutsetning jeg tror vi mennesker har som en del av prosessen for å bli voksne og utvikle oss igjennom hele livet. Barn som slutter på skolen, blir tatt i å drikke på fester du ikke engang vet at de skulle på (de skulle vel bare overnatte hos en venn, ikkesant?) - alle disse hendelsene som oppstår uten at vi er forberedt, det er da det er en utfordring med den rollen du skal ha. Pappaer skal være fornuftige, ikke miste besinnelsen, ha toleranse ovenfor ukjente ting og alltid si de rette tingene? Når situasjonen oppstår, er det da enkelt å la alle disse introjektene våre råde lengre? Blir vi ikke forbanna, fortvilet, skriker til ungene de mest utenkelige ting og bryter helt med den rollemodellen vi har brukt årevis på å utvikle?

Når disse problemene oppstår, der vi blir fortvilet over barnas rusbruk, uventede graviditeter, kjærester som slår eller andre utfordringer - kommer det gjerne et punkt der vi som foreldre ikke strekker til lengre. Vi går inn i en impasse og vet ikke våre arme råd. Hvordan skal jeg løse dette? Hva har jeg gjort galt?

Kanskje du da har nok med deg selv? Ta en pause, få hjelp.

Hjelp? Hva slags hjelp? Det er ingen hjelp å få, for den pøbelen er mitt ansvar!

Vel, det går jo an å få hjelp til å takle situasjonen bedre for deg selv, eventuelt send ungen din til en terapeut, coach, sosiallærer eller annet - eller gå dit sammen. Det er jo verdt et forsøk?

På Facebook florerer det med meldinger om personlige trenere, "alle" har sin egen PT - har de ikke?
Jeg har en terapeut i stedet jeg.
Han får meg ikke til å ta pushups på en hånd, sykle Birken på under tjue minutter eller klatre opp på Kilimanjaro - men han får meg til å innrømme at jeg er jævla sliten av å våkne opp flere ganger om natta og få rem søvnen min avbrutt... Det hjelper det, for da kan jeg komme hjem og stå i det. Innrømme for meg selv at det ikke er bare idyllen å være trebarnspappa i fulltidsjobb med studier på si.

Men vi snakker jo også om hvor hyggelig dette er, å være pappa, jobbe og gå på skolen.

På skolen har jeg lært at det går an å være veldig sliten og samtidig ha mye energi. Det går an å være lat og et arbeidsjern også. For rollene vi har blir til i feltet med mine omgivelser. Det er ikke verdens undergang om jeg er en irritert pappa som virkelig ønsker at barna skal sovne, for jeg er også en pappa som nyter å være oppe før fuglene fiser om morgenen og føle at det viktigste i livet mitt er rett rundt meg, mens resten av familien våkner etterhvert og vi kan ha en flott tirsdagsmorgen sammen.

Er livet så bra?

Det går opp og ned hele tiden, ihvertfall for meg. Det er ingen målsetning for meg at jeg skal ha det gøy og være på topp hele tiden, og jeg vet at jeg har noen små og store nedturer foran meg - men det er bedre for meg å ha det slik og være klar over det, enn at jeg skal håpe på at verden skal være som en eneste flat strek. Jeg går heller for en sinus med variabel bølgelengde, av den gode gamle analoge arten - for den digitale 0 og 1 blir litt for brutal. Livet er ikke sorthvitt, det er fullt av farger og nyanser som forandrer seg hele tiden.

Rollene mine er der, de vil forandre seg hele tiden - men alt sammen er meg. Det har jeg lært.

Rollebytte

Om en uke skal jeg starte min pappaperm og være hjemme med mine to tvillinger på snart 8 mnd mens samboeren min skal jobbe. For å ta hensyn til min arbeidsgiver og kanskje mest av alt min egen inntekt, har jeg allerede vært hjemme tre uker - disse ukene var vel strengt tatt ferie og ikke pappaperm slik jeg definerer det.

Mange jeg kjenner har også fått barn, og alle fordeler permisjonstiden mellom far og mor på ulike måter, vi har valgt å ha noe av permisjonen sammen - men lagt vekt på at vi skal ha mye tid med barna alene.

Jeg gleder meg til å kunne være hjemme med de to nurkene, det har skjedd en enorm utvikling de siste ukene spesielt. Det er en ting jeg tenker endel på i denne sammenheng, og det er hvordan det blir å være alene med dem?

Hittil har jeg hatt rollen som pappaen som jobber og prøver å trå til i hjemmet etter beste evne og vilje. Evnen til å hjelpe til føler jeg det ikke skotter på, men jeg har nok til tider latt Solvor ordne opp i mye småting fordi hun rett og slett har mye bedre kontroll på hva som funker og hva som absolutt ikke funker. Nå skal disse rollene byttes om, og jeg tror at det kommer til å bli en forandring for oss begge.

På grunn av skolen har jeg blitt et par hakk bedre i å leve her og nå, og jeg er absolutt ikke bekymret for hvordan utfallet av denne endringen blir. Den blir slik den blir.

Det blir nok en haug med kreativ tilpassing, både fra barnas side og meg selv - jeg kommer til å oppleve flere impasser - der jeg ikke har peiling på hva som skal til for å komme ut av den og min egen hobbyteori rundt The Power of Change kommer til å bli flittig brukt.

Hvis du ikke har kunnskap om gestaltteori og ikke gidder å lete opp disse uttrykkene, mente jeg egentlig følgende:

• Barna mine og jeg kommer til å bruke vår erfaring til å takle ulike situasjoner, og i endel tilfeller vil vi måtte improvisere - begge disse alternativene kalles kreativ tilpassing.
• En impasse er en situasjon som oppstår der alt føles håpløst, i mitt tilfelle kan det være en kombinasjon av søvnmangel, skrikende unger med søvnmangel, situasjoner jeg ikke har opplevd før, som for eksempel at begge djevlene trener på å gå samtidig og skaller hodet i hverandre og så videre. Impassen varer heldigvis ikke for evig (noen gjør det kanskje), plutselig vil det gå opp for meg at jeg skal gjøre et eller annet, og
• det er vel min egen lille teori: "The Power of Change", hvis noe ikke funker, prøv noe annet.

Nå skal jeg mate barna.

Barnas utvikling

Akkurat nå er vi på en velfortjent ferie i Barcelona med våre to tvillinger som nå har blitt drøye 6 mnd gamle. Datteren min på syv er på fjellet med moren sin, og vi droppet hytta i år - mest fordi påsken er så sent og vi naturligvis ikke kan stå på ski sammen, siden en av oss må passe småripsene hjemme.

Jeg har jobbet som vanlig siden vinterferien, og det har vært mye som har skjedd på kveldstid i ukedagene og i helgene - så først nå blir det ekstra tydelig alt som forandrer seg i livene til disse små skapningene. Ukene har rast av sted, og jeg har som regel kun noen få minutter eller timer sammen med Sina og Oline mens de er våkne i løpet av dagen.

Vi har lært litt om barns utvikling på NGI, og siden samboeren min er utdannet førskolelærer (les: barnehagetante) er dette et tema vi snakker endel om i hjemmet vårt. På skolen har vi blant annet gått igjennom Daniel Sterns utviklingsteori - og siden jeg ikke har med meg hverken notater eller bøker - så kan jeg ikke referere til dette utover det jeg finner på Wikipedia, men ihvertfall er det tydelig for meg at disse to barnene har vært igjennom de to første stadiene som primært handler om å være oppmerksom på sine egne behov og definere seg selv som et eget individ. Med det siste mener jeg vel at de har gått fra å være bittesmå spedbarn som kun har ligget på ryggen, sovet det meste av tiden og våknet når de har vært sultne - gitt uttrykk for dette og fått morsmelk - i vårt tilfelle igjennom flasker.

Sina og Oline koser seg

Nå har de brukt tid på å kunne koordinere sine egne bevegelser nok til å snu seg rundt fra ryggen til magen - og i disse dager bruker de all sin våkne tid på å lære seg å bevege seg mer. De tar etter lekene sine, sparker med beine og de siste ukene har de klart å sette rumpa i været og er krabbeklare.

En annen ting jeg legger merke til er barnas oppfattelsesevne, de smiler og snakker mye både til oss og hverandre og har startet å sette pris på hverandres selskap i stor grad. Nå er det syv år siden min eldste datter var på samme stadiet - og jeg har ikke samme oppmerksomhet på hvordan tingene var den gang som det jeg har nå, men jeg tror disse to blir mer oppmerksomme på hverandre fordi de blir overlatt til hverandres selskap på en helt annen måte enn barn som ikke er tvillinger.

"Normalt" fødes jo barn alene, og de er for det meste overlatt til sitt eget selskap sammen med mor eller far det første året. Selvsagt treffer de venner og familien sine barn ved enkelte tilfeller, samt at de kanskje er med på barseltreff - men disse møtene er relativt korte og jeg tror ikke barna får nok tid til å lære seg så mye om å omgås andre på samme alder.

Våre barn veier drøye syv kilo hver nå, og det er nesten fysisk umulig å bære begge to samtidig - derfor tilbringer de mye av tiden liggende på gulvet - og siden de er mest vant til det, merker jeg at de trives best med å kravle rundt sammen - i stedet for å bli holdt av voksne. Av denne grunn har de også blitt holdt veldig lite av andre, siden de blir misfornøyde og klager over dette.

Jeg har ikke eksperimentert med disse små teoriene mine enda, men muligens skal jeg sjekke det ut litt i dagene som kommer. En ting jeg har merket, er at de har hatt en tendens til å bli utålmodige av å ligge i vogna si, noe jeg tror de fleste barn blir av naturlige årsaker. Da hjelper det litt å ta dem opp og holde dem litt, men de blir ikke skikkelig fornøyd før de får lov til å komme ned på bakken og bevege seg selv.

En annen ting de har blitt veldig gode til, er å gi korte signaler om hva de ønsker. Siden samboeren min tilbringer mye tid sammen med dem, skjønner hun nok signalene hakket bedre enn meg. Barna har blitt synkronisert siden fødselsen, noe som er helt essensielt for at vi som tvillingforeldre skal kunne klare oppgaven å ta oss av to stykker samtidig. De sover og spiser omtrent samtidig, men får lov til å bestemme litt selv.

Synkronmating, enhånds

Synkronisering av mating har ikke vært noe problem hittils, og de snur lett på hodet og demonstrerer at de ikke vil mer. I de tilfellene vi har "tvangsforet" dem litt til etter dette, har det vært en tendens at de har gulpet litt mer enn vanlig. Jeg tror de har blitt gode til å kommunisere disse behovene.

Søvn er litt mer tricky, siden de har ulike behov for søvn. Sina har litt vanskelig for å sovne noen ganger, og er både litt putevar og har lakenskrekk. Oline derimot sovner som regel når hodet treffer madrassen, vel å merke etter å ha sagt fra at hun gjerne vil legge seg. De våkner da i motsatt rekkefølge, Sina ligger og drunter litt, mens Oline vil at dagen skal starte litt tidlig. De får lov til å bestemme litt selv, men Sina blir vekket etter at Oline har vært oppe en liten stund.

Spørsmålet er vel om de hadde vært helt like hvis de hadde blitt født hver for seg og ikke hatt hverandre å dele oppmerksomheten med?

Sina og Oline i Barcelona

Nå for tiden smiler de til hverandre, putter hendene til hverandre i munnen, stapper en finger i øyet på den andre og interagerer på en helt annerledes måte enn de gjorde for to måneder siden.

Jeg skal være litt mer oppmerksom på disse tingene i ukene fremover, mulig jeg skriver mer om dette ved en annen anledning. Nå skal vi snart ut og trille med barnene i Barcelona, treffe noen venner og spise lunsj, prøve å se om de klarer å sitte i barnestoler like lenge som i går og kose oss halvt ihjel.

Ha en god Påske!

"Jeg er helt avhengig av kaffe om morgenen..."

Å være avhengig av kaffe er en påstand jeg hører fra tid til annen - og jeg har tenkt på om jeg er avhengig av kaffe selv, og konkludert med at jeg har større problemer enn å være uten kaffe i hverdagen, men det er andre ting jeg føler meg mer eller mindre avhengig av.

I følge wikipedia skal diagnosen avhengighetssyndrom bare stilles dersom minst tre av følgende kriterier er oppfylt:

KK gir oss en haug med introjekter

1. Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.
2. Problemer med å kontrollere inntaket av substansen, i forhold til å starte, avslutte, og mengden som inntas.
3. Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinensyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.
4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.
5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.
6. Adferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

Så det holder altså ikke å ha sterk lyst på kaffe om morgenen og føle at verden er urettferdig hvis du ikke får din daglige kopp - det må kraftigere symptomer til for å kunne si at du er avhengig og at du skal kunne få en diagnose.

Gutta på hjørnet ved Tranen, som er rett ved mitt bosted - er hekta på litt sterkere saker enn koffein, og du trenger ikke kunne mye om dopavhengighet for å vite at de har et problem når det gjelder heroin eller andre narkotiske stoffer. For de fleste av disse menneskene oppfylles 3 eller flere av punktene glatt, men det er ikke den form for avhengighet jeg ønsker å belyse i denne bloggposten.

For oss normalnevrotikere er det andre ting som kan være avhengighetsdannende, og noen av de jeg kan komme på i farta måtte være:

• Spilling av dataspill, gjerne på nett.
• Shopping og forbruksavhengighet.
• Sex.
• Sukkeravhengighet.
• Røyking.
• Trening.

Selv har jeg en sukkeravhengighet som ikke er et stort problem, men i følge boka "Kjernesunn familie" tar det noen måneder før effekten av å kutte ut sukker gir sine resultater. Denne boka omhandler en families kamp om å bli sunnere, og for meg er boka litt ekstrem - men det er mange gode tips for den som klarer å være litt kritisk og ønsker å lete etter den gyldne middelvei. For mange år siden kunne jeg drikke litervis med kola, og det ble slik at jeg måtte ha minst et glass om dagen. Det var ikke slik at jeg våknet en morgen og bestemte meg for å slutte å drikke kola - det var slik at en kombinasjon av årsaker gjorde at jeg ble mer oppmerksom på kroppen min.

Dagbladet forteller oss hvordan tingene skal være

Når jeg ser på bilder av meg selv før jeg ble litt mer bevisst på kropp, kan jeg se at spesielt mageområdet og regionen rundt halsen var endel større enn jeg er nå. Jeg var ikke overvektig, men kunne godt blitt det hvis jeg hadde fortsatt med kola, potetgull og sofaforbruk. Det ble kanskje en litt drøy start på min egen prosess, tre kompiser hadde meldt oss på Birkebeineren - jeg hadde nettopp blitt pappa for første gang og fikk syklet tre turer som nok sammenlagt ga null grunnlag for å kunne sykle det idiotiske løpet. Men i regn og sludd fikk jeg kommet meg gjennom det, lovet meg selv å aldri gjøre det igjen (jeg gjorde det to ganger senere, så der har jeg den) - men det kom noe godt ut av denne selvpiningen, jeg ble oppmerksom på hvor dårlig form jeg var.

Jeg satte meg opp noen mål, men det var mer ment som en veilledning enn regler for meg selv. Det er sikkert individuelt og for meg var det nok ikke bevisst, for jeg ønsket at dette prosjektet skulle være et snev av lystbetont. Det ble ingen mål som at jeg skulle gå ned 10 kilo, trene tre ganger i uka eller slutte å drikke kola helt. For meg funket det, for i stedet for at jeg skapte en haug med introjekter - hadde jeg eierskap til mine målsetninger og det var også tillatt å feile underveis.

Det vil nok være en helt annen prosess for andre personer å gjøre om livsstilen sin, uansett om det er forbruket eller BMIen som skal ned. Men det hjelper å få awareness rundt problemet for å se på utfordringen fra nye vinkler. Det er ikke uten grunn at tv-kanalene er fulle av introjekt fremmende programmer som Slankekrigen og Luksusfellen. Det blir "god" underholdning av at folk mer eller mindre tvinges frivillig til å akseptere sine introjekter og bli oppsatt på å nå mer eller mindre urealistiske mål. I bunn og grunn er noe av basisen i disse programmene som følger:

Finn et par som får utbetalt 30.000 kroner i måneden som har et forbruk på 50.000 per måned, spør dem hvordan det går økonomisk og få et helt absurd svar som ikke har noen grunn i virkeligheten. Jeg blir fysisk dårlig av å se på disse programmene, dels fordi jeg selv har hatt høyere forbruk enn inntekt i kortere perioder og fordi jeg ser hvor vanskelig det er for disse stakkarene å innrømme med et kamera til stede at de ikke klarer å bruke fornuften og legge sammen enkle tall. Programlederen finner frem en haug med tusenlapper, de rusler rundt i huset til ofrene og peker på dyre gjenstander og spør om forbruket av luksusartikler. Først føler hovedpersonene nok skam og blir oppmerksom på sine økonomiske handikap - deretter starter prosessen med å endre forbruket.

Når jeg går innom den lokale bladsjappa, blir jeg nå veldig oppmerksom på alle introjektene vi blir møtt med i hverdagen, både aviser og ukeblader skriver om hvordan vi skal trene mer, røyke mindre, ha mer sex, bli kjendiser, bruke Facebook og sosiale medier for å finne oss kjekke høye menn, redusere skatt, få perfekt hud og innrede huset etter feng shui.

Over alt er det en haug med "Bør, skal og må"!

Vi kjøper avisen og blar igjennom, leser om hvordan vi må forholde oss til de minste trivielle ting til store essensielle spørsmål - uten å ta det inn til oss - de forsterker bare introjektene vi allerede har eller gir oss nye.

For min del fant jeg ut følgende for å gå ned i vekt:

• Det hjelper å bevege seg. Uavhengig om det er å gå en tur eller stikke på treningssenteret og drive med spinning til jeg spyr.
• Maten som spises har alternativer, jeg elsker biff med bernaise - god rødvin og fettinnholdig mat - men jeg trenger ikke spise det hele tiden.
• Jeg spiser ikke til jeg er stappmett, lager ikke mer mat enn jeg vet jeg klarer å spise og har ingen problemer med å kaste mat som egentlig "burde" ha blitt sent til barn i Afrika.
• Jeg kjøper kola i små flasker i stedet for en og en halv literen. Dette har vært helt sinnsykt effektrikt, for jeg liker å drikke fersk kola og da hadde jeg en tendens til å drikke opp hele flaska fordi jeg ikke ville at den skulle bli gammel.

Kort fortalt er dette med å "behandle" sine ulike oppfatninger av avhengighet slik:
Du kan ikke gjøre noe med et problem hvis du ikke er oppmerksom på det. Presser omgivelsene deg til å slutte å røyke, hjelper det ikke hvis du ikke selv ser at du har denne utfordringen - og hvis du da ønsker å slutte, bør du se på hvilke adferd du har i forhold til røyk. Når røyker du? Når er det best å røyke?

Røyker du 20 om dagen fordi det er en vane, men egentlig elsker den røyken etter middagen med biff og bernaise - så skal du kanskje opprettholde den ene røyken så lenge som mulig, men prøve å kutte ned på antallet gjennom dagen, de sigarettene du tenner fordi du går ut av et bygg eller for å stå og snakke litt utenfor jobben og få litt fri fra stressende oppgaver. Kanskje det ikke er viktig for deg å slutte helt, men første skritt er å trappe ned?

Det finnes hjelp til det meste, ulike hotlines og støttetelefoner du kan oppsøke, ivrige gestaltterapeuter som ønsker å føle røykesuget sammen med deg, apotek som selger deg nikotinplaster og storkiosker som kan hjelpe til med å bygge opp en sukkeravhengighet og sjokoladesug som kan erstatte røyken.

Hvis vi skal endre på vaner, er dette vanskelig - og det er ikke feil å innrømme at det er vanskelig og få hjelp.