Eksistensielle "sannheter"

Vi hadde for noen samlinger et tema som omhandlet de eksistensielle sannhetene som finnes. At det er en sannhet eller ikke, vil nok være opp til hvert enkelt individs menneskesyn, livssyn, kulturell bagrunn og biografi.

Ansvarlighet

(Bilde: iStockphotos.com)

Vi er alle ansvarlige for våre egne valg og handlinger.

Et vanskelig tema jeg har vært i diskusjon med andre flere ganger. Dette emnet opptar meg mye, og jeg har nok vært litt standhaftig i visse diskusjoner, spesielt der enkelttilfeller som misbrukere, uteliggere og andre med sosiale, økonomiske og psykiske utfordringer ofte har blitt misbrukt eller vokst opp i omgivelser som har påvirket valgene og personens nåværende situasjon.
Jeg tror på Daniel Stern, som sier at de livsfasene vi går igjennom i livet gjennom f.eks regresjon kan påvirkes senere i livet - gjennom å bearbeide det som har skjedd og akseptere det slik det er, kan klienter lukke sine gestalter og lære å støtte seg selv i hverdagen. Problemet er vel heller mer hvordan jeg eller andre kan hjelpe vanskeligstilte til nettopp dette enn om det er mulig.

Begrensningen
Alt har en ende. Det vi har opplevd er ugjenkallelig og døden er reell for alle mennesker.

Trist, men sant. Alt har en ende, selv universets eksistens vil nok opphøre en dag - og det vi mennesker har opplevd vil aldri kunne oppleves på nytt. Vi kan være i to helt identiske situasjoner (mer eller mindre) og opplevelsen av det som skjer vil fremdeles være forskjellig.
Døden vil innhente oss alle, og denne eksistensielle sannheten vil bli mer fremtredende jo eldre vi blir.

Ensomhet
Vi er født inn i denne verden alene, og dør alene.

Dette gjør at vi søker andre relasjoner igjennom hele livet, og til tider kan ensomheten være overbærende.

Utilstrekkelighet
Vi må kjenne vår egen begrensning.

Å kjenne på det at vi ikke alltid strekker til, at vår egen utilstrekkelighet blir tydelig kan være vanskelig for oss alle. Vi benytter oss ofte av forsvarsmekanismer for å unngå å anerkjenne vår egen utilstrekkelighet og deflekterer gjerne når det blir vanskelig. Heldigvis lærer vi ofte av disse situasjonene og unngår å oppsøke dem igjen, det kan bli vanskeligere når vi oppsøker dem ubevisst.

Mening
Finn mening i livet. Eller, er det noen mening med livet?

Samfunnet er full av referanser til hva som er meningen med livet, og det er natulig for oss mennesker å søke mening med det vi gjør. Basert på spesielt tro, er dette med mening med livet påvirkelig - noe av oss tror på et liv etter døden og finner mening med det, andre gjør ikke det. Vi strever hele livet med å gi mening til ting som egentlig ikke har det.

I denne artikkelen strever jeg litt med kildene mine, kom gjerne med tilbakemelding på hvor jeg kan finne mer informasjon - har forsøkt med noen søk på Google og Wikipedia uten spesielt hell. Spesielt Noel Salathe og G. Masquelier er kilder som dette refererer til.

Voksen alder

Har startet å lese i boken "Innføring i psykologi" av Kjell Magne Håkonsen - en bok jeg absolutt anbefaler også personer som ikke har tenkt å praktisere som psykolog, terapeut eller noe annet. Jeg har ikke lest hele enda, men den passer for alle som ønsker å få litt perspektiv på hvordan vi mennesker fungerer i relasjon til hverandre og omverden.

Tidligere har jeg skrevet litt om Daniel Sterns utviklingskurve, en vesentlig del av gestaltteoriens modeller - som også denne boken omtaler. Det er mulig vi ikke har kommet til det på skolen, eller at pensum rett og slett ikke omhandler temaet - men jeg ble veldig fascinert av de andre utviklingskurvene som omhandler våre voksne liv. Sterns modell kan benyttes i mange settinger, spesielt innen regresjon - men modellene til både Erikson og Levinson fenget meg.

Erikson mente at vi som personer går igjennom en rekke livskriser, og den voksne alderen preges først av at vi i 20-35 års alderen knytter nære relasjoner til andre mennesker, både seksuelt og som venner og kollegaer. Vi tester ut vår private sfære og i følge psykologien vil egoet (ikke det samme som gestalteoriens definisjon) utfordres. Hvis denne trusselen blir for sterk, vil individet senere ha vanskeligheter for å knytte relasjoner til andre personer.

Senere (35-65 års alder) blir familieliv mer tydelig fokus, og vi får gjerne en livskrise som går ut på at vi ikke lykkes i våre forsøk på å skape et hjem og oppdra våre barn. Vi vil ofte oppleve en stagnasjon i vår personlige utvikling.

Selvfølgelig opplever ikke alle disse livskrisene som noe farlig, og de fleste vil gjennom tidlig voksen alder danne grunnlaget for å danne varige forhold, og senere omsorg for famile, samfunn og neste generasjon.

Levinson har tydeligvis delt inn disse to periodene i mer detaljerte faser. Fra vi er ca 22-28 år mener han at vi prøver å unngå varige forhold, holder ulike muligheter åpne og ser på ulike alternativer til seksualpartnere, yrkesvalg, bosted og mye annet. Når vi nærmer oss 30, vil mange for første gang føle at livet ikke er evig - men at det snart er for sent å endre på de store tingene i livet. Vi bygger videre på de valgene vi har gjort, arbeidet, familieliv og kulturelle betingelser blir en større del av vår identitet. Mange føler at familielivet innskrenker muligheten for andre sosiale aktiviteter - og økonomi og gjeld preger i stor grad livet vårt.

(Bilde: iStockphotos.com)

Når vi nærmer oss 40, mener Levinson at vi ofte gjør opp status i forhold til hva vi har opplevd og prioritert i livet, det er derfor en grunn til at så mange skilsmisser skjer i denne livsfasen. Vi er ikke fornøyd med de valgene vi har tatt og ønsker å gjøre en endring.

Vi kan godt snakke mye om hva som er meningen i livet, men Levinson mener ihvertfall at den siste fasen i livet vårt (fra 65 år og til vi dør) består av en periode i livet der vi innser at livet en dag tar slutt og vi evaluerer de valgene vi har tatt og om vi har gitt livet vårt det innholdet som vi ønsket. Mange eldre går inn i depresjoner og trenger også bistand til å leve med de valgene de har tatt, samt å bearbeide det vi i gestalt kaller for åpne gestalter. Holmes og Rahe mener også i følge boken at det å miste en ektefelle/livspartner er den største stressfaktoren vi mennesker kan oppleve.

Moralen er vel at vi får prøve å gjøre det beste ut av det, gi livet ditt den meningen du fortjener - oppsøk en terapeut hvis krisene blir oppslukende og fyller ditt liv. Det er hjelp å få hvis du velger å benytte deg av det.

Regresjon

Jeg har nå blitt ferdig med å lese Frank-M. Staemmler's artikkel "Towards a theory of regressive processes in gestalt therapy", en prosess som har tatt litt tid - delvis fordi artikkelen er veldig omfattende og jeg strever litt med å både lese på engelsk og skille alle de ulike kildene og argumentasjonen for og mot om andre terapeuter har rett eller galt i sine publikasjoner.

Derfor har det nå oppstått et behov for meg å drodle litt rundt hva regresjon er og hvordan vi bruker det i terapi.

"Hva er regresjon?
Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd."
(Kilde: http://www.alternativmedisin.no/behand/r/regresjon.htm)


I gestaltterapien snakker vi om viktigheten av å være "her & nå" og ikke "der & da". Men sannheten er at uansett hvor mye vi ønsker å unngå å være kausale (årsak/virkning) er det nesten ikke til å unngå. Derfor er i følge definisjonen ovenfor det meste som skjer i terapirommet basert på regresjon.


Vi ønsker derimot å unngå å snakke om det som har skjedd, men heller om hva det gjør med pasienten her og nå. For meg er det ikke viktig å definere hvor lang tid her & nå er, men vi kan si for enkelthetsskyld at her og nå er det som skjer i en hendelse, f.eks en terapitime.

Her og nå kan ikke eksistere uten en fortid og en fremtid, og det er her jeg har behov for å skille på disse to tidsbegrepene. For meg er fortiden det som har skjedd, altså det vi tenker tilbake på - de hendelsene som har påvirket oss gjennom oppveksten vår og som kan ha forårsaket åpne gestalter som klienten har et behov for å bearbeide.


Fremtiden er derimot det vi fantaserer om skal skje, kanskje de hendelsene som vi tror eller ønsker skal skje - både med negativt og positivt fortegn. Klienten kan henge seg opp i frykt for forskjellige tenkelige hendelser, eller være sterkt opptatt av alt det flotte som skal skje "bare hvis..."


Begge deler kan utforskes med regresjon naturligvis, for det som har skjedd i fortiden vår - påvirker hvordan vi ser på fremtiden og ikke minst hvordan vi opplever øyeblikket her og nå.


Ja, hva blir da konklusjonen? Vel - jeg tror ikke jeg egentlig har konkludert med noe som helst enda, for jeg har ikke startet på dette med regresjon enda.


Freud mente at vi mennesker går igjennom ulike overlappende faser som vist nedenfor.

Han mente slik jeg forstår det at vi mennesker går igjennom faser som er lineære der den ene fasen blir erstattet av en annen. Med dette mente han at hvis pasienten hang seg opp i en fase, ville hun ikke kunne utvikle seg videre og dette ville igjen være grunnlaget for å stille en diagnose og starte behandlingen deretter.


Med andre ord så er pasienten "fucked"...! Unnskyld språket.

Gestaltteorien har så vidt jeg vet ikke en egen modell, men vi har tatt tak i en modell som Daniel Stern har utarbeidet - hvorfor vet jeg ikke, men for meg virker den så mye mer forklarende en psykoanalytikeren Freud sin anale tankegang.

  For dere som kjenner Stern, så ser dere kanskje at det mangler ett og annet i min modell, men poenget er at Stern mener at barn går igjennom flere faser som bygger opp på hverandre, og dermed kan barnet for eksempel ha problemer med samspill, noe som preger pasienten i det voksne liv. Han mener også at det ikke er umulig å arbeide med å utvikle seg innenfor de fasene som er vanskelige.
Med andre ord, du er ikke f**cked...


Da begynner jeg å nærme meg et eller annet, for som gestaltist så vet jeg at vi mennesker har alle sammen gått igjennom disse ulike utviklingsstadiene, noe som lærer oss samvær, samspill, gjensidig forståelse, evnen til å konversere og se en sammenheng.


Senere vil jeg kanskje lage en egen illusjon på dette, vi får se.
Som terapeut kan jeg da se disse ulike stadiene i hvordan vi har det i relasjon med andre.


Noen ganger er det bare deilig å være sammen med noen, det trenger ikke skje noe som helst - det er mulig dere bare sitter sammen skuldre mot skuldre og kjenner nærheten til personen ved din side. Dette er samværet som vi opplever helt i starten av livet, nemlig den kroppslige kontakten med mor og andre.


Deretter starter samspillet, barnet starter å kjenne egne følelser og begynner å fekte med armene når voksne kommer i nærheten, møter blikket og smiler for første gang.


Etter hvert opplever barnet en gjensidig forståelse, følelsene utvikler seg videre - det starter å få empatiske trekk og forstår mer om sine egne følelser og opplevelsen av andres.


Det vil si at vi i terapirommet kan benytte oss av disse fasene for å utforske regresjon. Kjenner pasienten en stor motstand mot kroppslig kontakt, men også polariserende følelser som skriker etter å være nær noen - kan det være nyttig å se på det første utviklingsstadiet i terapien og "bare være sammen", kanskje sitte ved siden av hverandre i stedet for mot hverandre.


Mange teknikker kan benyttes for å få klientene til å oppleve sine subjektive hendelser som har påvirket dem igjennom hele livet i terapirommet sammen med terapeuten her og nå. Dette kan kanskje virke abstrakt for de som aldri har vært i terapi tidligere, eller ikke har noen erfaring med gestaltterapeuter - men jeg kan forsikre dere om at å jobbe på denne måten gir resultater vi kun kunne drømme om hvis vi ikke hadde tro på at klienten kan gjennom terapi lukke noen av sine gestalter og dermed klare å støtte seg selv.S

Barnas utvikling

Akkurat nå er vi på en velfortjent ferie i Barcelona med våre to tvillinger som nå har blitt drøye 6 mnd gamle. Datteren min på syv er på fjellet med moren sin, og vi droppet hytta i år - mest fordi påsken er så sent og vi naturligvis ikke kan stå på ski sammen, siden en av oss må passe småripsene hjemme.

Jeg har jobbet som vanlig siden vinterferien, og det har vært mye som har skjedd på kveldstid i ukedagene og i helgene - så først nå blir det ekstra tydelig alt som forandrer seg i livene til disse små skapningene. Ukene har rast av sted, og jeg har som regel kun noen få minutter eller timer sammen med Sina og Oline mens de er våkne i løpet av dagen.

Vi har lært litt om barns utvikling på NGI, og siden samboeren min er utdannet førskolelærer (les: barnehagetante) er dette et tema vi snakker endel om i hjemmet vårt. På skolen har vi blant annet gått igjennom Daniel Sterns utviklingsteori - og siden jeg ikke har med meg hverken notater eller bøker - så kan jeg ikke referere til dette utover det jeg finner på Wikipedia, men ihvertfall er det tydelig for meg at disse to barnene har vært igjennom de to første stadiene som primært handler om å være oppmerksom på sine egne behov og definere seg selv som et eget individ. Med det siste mener jeg vel at de har gått fra å være bittesmå spedbarn som kun har ligget på ryggen, sovet det meste av tiden og våknet når de har vært sultne - gitt uttrykk for dette og fått morsmelk - i vårt tilfelle igjennom flasker.

Sina og Oline koser seg

Nå har de brukt tid på å kunne koordinere sine egne bevegelser nok til å snu seg rundt fra ryggen til magen - og i disse dager bruker de all sin våkne tid på å lære seg å bevege seg mer. De tar etter lekene sine, sparker med beine og de siste ukene har de klart å sette rumpa i været og er krabbeklare.

En annen ting jeg legger merke til er barnas oppfattelsesevne, de smiler og snakker mye både til oss og hverandre og har startet å sette pris på hverandres selskap i stor grad. Nå er det syv år siden min eldste datter var på samme stadiet - og jeg har ikke samme oppmerksomhet på hvordan tingene var den gang som det jeg har nå, men jeg tror disse to blir mer oppmerksomme på hverandre fordi de blir overlatt til hverandres selskap på en helt annen måte enn barn som ikke er tvillinger.

"Normalt" fødes jo barn alene, og de er for det meste overlatt til sitt eget selskap sammen med mor eller far det første året. Selvsagt treffer de venner og familien sine barn ved enkelte tilfeller, samt at de kanskje er med på barseltreff - men disse møtene er relativt korte og jeg tror ikke barna får nok tid til å lære seg så mye om å omgås andre på samme alder.

Våre barn veier drøye syv kilo hver nå, og det er nesten fysisk umulig å bære begge to samtidig - derfor tilbringer de mye av tiden liggende på gulvet - og siden de er mest vant til det, merker jeg at de trives best med å kravle rundt sammen - i stedet for å bli holdt av voksne. Av denne grunn har de også blitt holdt veldig lite av andre, siden de blir misfornøyde og klager over dette.

Jeg har ikke eksperimentert med disse små teoriene mine enda, men muligens skal jeg sjekke det ut litt i dagene som kommer. En ting jeg har merket, er at de har hatt en tendens til å bli utålmodige av å ligge i vogna si, noe jeg tror de fleste barn blir av naturlige årsaker. Da hjelper det litt å ta dem opp og holde dem litt, men de blir ikke skikkelig fornøyd før de får lov til å komme ned på bakken og bevege seg selv.

En annen ting de har blitt veldig gode til, er å gi korte signaler om hva de ønsker. Siden samboeren min tilbringer mye tid sammen med dem, skjønner hun nok signalene hakket bedre enn meg. Barna har blitt synkronisert siden fødselsen, noe som er helt essensielt for at vi som tvillingforeldre skal kunne klare oppgaven å ta oss av to stykker samtidig. De sover og spiser omtrent samtidig, men får lov til å bestemme litt selv.

Synkronmating, enhånds

Synkronisering av mating har ikke vært noe problem hittils, og de snur lett på hodet og demonstrerer at de ikke vil mer. I de tilfellene vi har "tvangsforet" dem litt til etter dette, har det vært en tendens at de har gulpet litt mer enn vanlig. Jeg tror de har blitt gode til å kommunisere disse behovene.

Søvn er litt mer tricky, siden de har ulike behov for søvn. Sina har litt vanskelig for å sovne noen ganger, og er både litt putevar og har lakenskrekk. Oline derimot sovner som regel når hodet treffer madrassen, vel å merke etter å ha sagt fra at hun gjerne vil legge seg. De våkner da i motsatt rekkefølge, Sina ligger og drunter litt, mens Oline vil at dagen skal starte litt tidlig. De får lov til å bestemme litt selv, men Sina blir vekket etter at Oline har vært oppe en liten stund.

Spørsmålet er vel om de hadde vært helt like hvis de hadde blitt født hver for seg og ikke hatt hverandre å dele oppmerksomheten med?

Sina og Oline i Barcelona

Nå for tiden smiler de til hverandre, putter hendene til hverandre i munnen, stapper en finger i øyet på den andre og interagerer på en helt annerledes måte enn de gjorde for to måneder siden.

Jeg skal være litt mer oppmerksom på disse tingene i ukene fremover, mulig jeg skriver mer om dette ved en annen anledning. Nå skal vi snart ut og trille med barnene i Barcelona, treffe noen venner og spise lunsj, prøve å se om de klarer å sitte i barnestoler like lenge som i går og kose oss halvt ihjel.

Ha en god Påske!