Barnas utvikling

Akkurat nå er vi på en velfortjent ferie i Barcelona med våre to tvillinger som nå har blitt drøye 6 mnd gamle. Datteren min på syv er på fjellet med moren sin, og vi droppet hytta i år - mest fordi påsken er så sent og vi naturligvis ikke kan stå på ski sammen, siden en av oss må passe småripsene hjemme.

Jeg har jobbet som vanlig siden vinterferien, og det har vært mye som har skjedd på kveldstid i ukedagene og i helgene - så først nå blir det ekstra tydelig alt som forandrer seg i livene til disse små skapningene. Ukene har rast av sted, og jeg har som regel kun noen få minutter eller timer sammen med Sina og Oline mens de er våkne i løpet av dagen.

Vi har lært litt om barns utvikling på NGI, og siden samboeren min er utdannet førskolelærer (les: barnehagetante) er dette et tema vi snakker endel om i hjemmet vårt. På skolen har vi blant annet gått igjennom Daniel Sterns utviklingsteori - og siden jeg ikke har med meg hverken notater eller bøker - så kan jeg ikke referere til dette utover det jeg finner på Wikipedia, men ihvertfall er det tydelig for meg at disse to barnene har vært igjennom de to første stadiene som primært handler om å være oppmerksom på sine egne behov og definere seg selv som et eget individ. Med det siste mener jeg vel at de har gått fra å være bittesmå spedbarn som kun har ligget på ryggen, sovet det meste av tiden og våknet når de har vært sultne - gitt uttrykk for dette og fått morsmelk - i vårt tilfelle igjennom flasker.

Sina og Oline koser seg

Nå har de brukt tid på å kunne koordinere sine egne bevegelser nok til å snu seg rundt fra ryggen til magen - og i disse dager bruker de all sin våkne tid på å lære seg å bevege seg mer. De tar etter lekene sine, sparker med beine og de siste ukene har de klart å sette rumpa i været og er krabbeklare.

En annen ting jeg legger merke til er barnas oppfattelsesevne, de smiler og snakker mye både til oss og hverandre og har startet å sette pris på hverandres selskap i stor grad. Nå er det syv år siden min eldste datter var på samme stadiet - og jeg har ikke samme oppmerksomhet på hvordan tingene var den gang som det jeg har nå, men jeg tror disse to blir mer oppmerksomme på hverandre fordi de blir overlatt til hverandres selskap på en helt annen måte enn barn som ikke er tvillinger.

"Normalt" fødes jo barn alene, og de er for det meste overlatt til sitt eget selskap sammen med mor eller far det første året. Selvsagt treffer de venner og familien sine barn ved enkelte tilfeller, samt at de kanskje er med på barseltreff - men disse møtene er relativt korte og jeg tror ikke barna får nok tid til å lære seg så mye om å omgås andre på samme alder.

Våre barn veier drøye syv kilo hver nå, og det er nesten fysisk umulig å bære begge to samtidig - derfor tilbringer de mye av tiden liggende på gulvet - og siden de er mest vant til det, merker jeg at de trives best med å kravle rundt sammen - i stedet for å bli holdt av voksne. Av denne grunn har de også blitt holdt veldig lite av andre, siden de blir misfornøyde og klager over dette.

Jeg har ikke eksperimentert med disse små teoriene mine enda, men muligens skal jeg sjekke det ut litt i dagene som kommer. En ting jeg har merket, er at de har hatt en tendens til å bli utålmodige av å ligge i vogna si, noe jeg tror de fleste barn blir av naturlige årsaker. Da hjelper det litt å ta dem opp og holde dem litt, men de blir ikke skikkelig fornøyd før de får lov til å komme ned på bakken og bevege seg selv.

En annen ting de har blitt veldig gode til, er å gi korte signaler om hva de ønsker. Siden samboeren min tilbringer mye tid sammen med dem, skjønner hun nok signalene hakket bedre enn meg. Barna har blitt synkronisert siden fødselsen, noe som er helt essensielt for at vi som tvillingforeldre skal kunne klare oppgaven å ta oss av to stykker samtidig. De sover og spiser omtrent samtidig, men får lov til å bestemme litt selv.

Synkronmating, enhånds

Synkronisering av mating har ikke vært noe problem hittils, og de snur lett på hodet og demonstrerer at de ikke vil mer. I de tilfellene vi har "tvangsforet" dem litt til etter dette, har det vært en tendens at de har gulpet litt mer enn vanlig. Jeg tror de har blitt gode til å kommunisere disse behovene.

Søvn er litt mer tricky, siden de har ulike behov for søvn. Sina har litt vanskelig for å sovne noen ganger, og er både litt putevar og har lakenskrekk. Oline derimot sovner som regel når hodet treffer madrassen, vel å merke etter å ha sagt fra at hun gjerne vil legge seg. De våkner da i motsatt rekkefølge, Sina ligger og drunter litt, mens Oline vil at dagen skal starte litt tidlig. De får lov til å bestemme litt selv, men Sina blir vekket etter at Oline har vært oppe en liten stund.

Spørsmålet er vel om de hadde vært helt like hvis de hadde blitt født hver for seg og ikke hatt hverandre å dele oppmerksomheten med?

Sina og Oline i Barcelona

Nå for tiden smiler de til hverandre, putter hendene til hverandre i munnen, stapper en finger i øyet på den andre og interagerer på en helt annerledes måte enn de gjorde for to måneder siden.

Jeg skal være litt mer oppmerksom på disse tingene i ukene fremover, mulig jeg skriver mer om dette ved en annen anledning. Nå skal vi snart ut og trille med barnene i Barcelona, treffe noen venner og spise lunsj, prøve å se om de klarer å sitte i barnestoler like lenge som i går og kose oss halvt ihjel.

Ha en god Påske!