Undersøkelse mot praktiserende terapeuter

For to år siden gjennomførte jeg og en medstudent en undersøkelse mot godkjente terapeuter i Norge. Vi fikk en relativt høy svarandel og gode tilbakemeldinger på undersøkelsen og konkrete forslag til forbedringer.

Jeg sendte ut en forvarsel til alle som er registrert på NGF sine sider for en drøy måned siden og fikk noen tilbakemeldinger som vi har tatt til vurdering før spørreskjemaet ble revidert.

Å gå igjennom en allerede utført undersøkelse noen år etter er alltid interessant, jeg har tidligere jobbet med markedsundersøkelser og dette er en øvelse jeg var vant til å gjøre flere ganger i uken. Nå ser jeg på innholdet i den første undersøkelsen i nytt lys, jeg har fått mer erfaring med gestaltterapi og hvordan det er å praktisere, og det har gjort at vi har droppet endel spørsmål, skrevet om på noen svaralternativer og lagt til nye, samt noen få nye spørsmål.

Jeg tror tiden det tar å gjennomføre undersøkelsen er redusert endel, og håper de som svarer føler at undersøkelsen er mer relevant. Planen min var å gjennomføre undersøkelsen sammen med NGF, vi har vært i dialog uten å kommet skikkelig i gang. Det er bare noen måneder til jeg skal levere eksamensoppgaven min, og det blir fort litt trangt med tid - så jeg bestemte å sende ut undersøkelsen nå og heller engasjere meg i NGF sitt arbeid fra neste høst når jeg er ferdigutdannet.

Det er veldig spennende å sende ut denne undersøkelsen, og jeg ser at det er endel som allerede har svart på den. Planen min er å la den være åpen i noen uker og starte på analysen av tilbakemeldingene i romjula. Det er ikke alltid ting går som planlagt her i gården, men jeg ønsker å kunne presentere funnene for klassen min når vi har selvstyrt samling i Januar.

PS. Dette er innlegg nummer 100 som er publisert i løpet av de tre og et halvt årene jeg har blogget.

Rapporten fra forrige undersøkelse ligger her: http://www.slideshare.net/jensmfossum/underskelse-mot-praktiserende-gestaltterapeuter-nov-2011

Angst

Angst er noe alle mennesker opplever i en eller annen form, dette er en tilstand som kan graderes og i den enkleste form kan angst føles som en lett kribling i magen, de som har sterk grad av angst kan paralyseres fullstendig.

Hvordan angst oppleves er individuelt og noen likhetstegn er rent kroppslig kan vi oppleve økt puls, at vi blir varme eller kalde, tørr smak i munnen, håndsvette med mer. Kroppen har naturlige måter å reagere på angst, og det er en rekke ting som skjer når vi utsettes for det vi kan kalle en fare. Ulike kjemiske reaksjoner skjer i kroppen, for eksempel utskilling av adrenalin som gir økt muskelkraft og virker bedøvende. Vi ønsker å fjerne oss fra situasjonen. Et eksempel fra mitt eget liv er for mange år tilbake, jeg tuslet hjem fra et hyggelig lag og plutselig sto det en grevling i veien foran meg. Fra barndommen hadde jeg fått skrekkhistorier om at disse relativt bedagelige dyrene biter til beinet knaser, jeg rakk rett og slett ikke å tenke før jeg tok fart og hoppet opp på panseret til en parkert bil. Grevlingen lurte nok fælt på hva jeg drev med og ruslet videre uten større sermoni. I etterkant kunne jeg kjenne at pulsen min var temmelig høy, jeg svettet og følte meg plutselig mer våken.

En annen reaksjon er å bli paralysert, det kan være slik at vi blir så redde at vi ikke klarer å handle ut fra hva som er hensiktsmessig i situasjonen. For å fortsette med mine egne erfaringer, jeg har fått en god dose høydeskrekk "tildelt", noe som er en dårlig kombinasjon med min hobby å gå på topptur med ski. Når angsten tar overhånd, fryser jeg til og klarer ikke å bevege meg lengre. Dette tok jeg opp med min egen terapeut før jeg skulle på tur en gang, og vi jobbet med dette både på en kognitivt nivå og ved å spille ut situasjoner. Terapeuten hadde et tips som fungerte for meg, og det var så enkelt som å klemme hardt rundt stavene og dermed få kontakt med kroppen min, se meg rundt og orientere meg, samt kjenne etter pusten min og hvordan følelsen i kroppen var. Vi gestaltterapeuter kaller dette for jording, og det som skjer i praksis er at jeg blir mer opptatt av de kroppslige reaksjonene og klarer å komme meg ut av angstfølelsen, ikke helt - men nok til at jeg klarte å forandre på adferden min. Siden denne timen var rett før jeg skulle på tur, fikk jeg muligheten til å praktisere disse teknikkene, og siden har jeg jobbet med klienter på tilsvarende måte.

Opplevelsen av angst kan derfor variere fra noe ubehagelig til en overveldende følelse som gjør at vi kanskje handler i panikk eller fryser fullstendig.

Å jobbe med angst med en gestaltterapeut kan være svært virkningsfullt, men det kan også være et vanskelig arbeid både for terapeut og klient. Ofte starter vi med å snakke om hva som gir klienten angst, det kan i seg selv utløse angstfølelsen, og derfor er det viktig å ha awareness om hva som skjer og sørge for trygge rammer i arbeidet. Terapeuten vil som oftest kartlegge de ulike situasjonene der klienten kjenner på angst og det pleier å være et mønster. Klienten kan ofte være opptatt av hvordan angsten oppsto, og det pleier ofte å være en spesifikk hendelse - noe som utløste angst i ettertid. Siden vi i gestaltterapi er opptatt av hva som skjer her og nå, tillegges ofte ikke dette så stor oppmerksomhet som en annen type terapi (kanskje?) - for vi ser på den hendelsen som et fenomen vi ikke kan gjøre noe med, siden det skjedde i fortiden. Det vi derimot kan jobbe med er å gjenoppleve dette som en drømmereise, eller bare ved å snakke om det - men med et fokus på hva klienten kjenner når han snakker om det nå.

Eksponering for angst i terapien kan skje gjennom enkle eksperimenter, som nevnt over kan det være at angstfølelsen kommer bare klienten snakker eller tenker på noe spesielt. Det kan også graderes opp, og terapeuter har gjerne tatt heis med klienter, kjørt tog for å sjekke ut følelsene eller (for spesielt interesserte) introdusert ulike krypdyr og insekter i terapirommet.

Hensikten med terapien er jo å redusere angstnivået hos klienten, dette gjør vi ved å bygge opp klientens egen awareness, rett og slett at han starter å kjenne etter når angsten kommer og bruker sine egne teknikker for å håndtere det før følelsen tar helt overhånd. Min erfaring er at det å jobbe med angst gjør at jeg som terapeut kan være fokusert på bestillingen fra klienten, men at resultatet i svært stor grad er avhengig av klientens egen innsats. Noen klienten får "hjemmelekser" og strekker sine egne grenser utenfor terapirommet, mens andre må jobbe over lang tid før de i det hele tatt er klar for denne type eksponeringer og utfordringer.

Hvis du lider av angst, eller kjenner noen som har det - vil jeg anbefale terapi. I tillegg finnes det en bok av Torkil Berge og Arne Repål som heter "Trange rom og åpne plasser". Hvis du ønsker å sjekke ut denne boken finnes den i eBok format på Nasjonalbibliotekets sider. Det vil si at du på www.nb.no kan søke etter boken og lese den på nett. I tillegg finnes det noe som heter Angstringen, en frivillig tjeneste der grupper med personer som har angst treffes for å bearbeide sine erfaringer og hjelpe hverandre. Det kan ta litt tid å få plass, og det er ofte en god ide å kombinere deltagelse i en slik gruppe med å gå i terapi. En annen ting som kan være vanskelig, er å informere de du har en relasjon med at du har angst. Du trenger ikke å komme med utfyllende informasjon om det - og reaksjonene fra omgivelsene er som regel svært positive når du etterhvert kan si at angsten kommer og du kanskje trenger litt tid på å hente deg inn. Siden alle opplever angst i en eller annen form, vil du kanskje oppleve støtte som gjør det lettere å leve med angsten. Terapeuten vil jobbe med deg for at du skal kunne stå på egne ben og klare deg selv. Ofte slutter klienten å gå i terapi, og det er naturlig at angsten kommer tilbake i samme eller forandret form. Den er en del av livet.

Gjensidighet

Min samboer og jeg snakket om vennskap mellom barn i barnehagen. Vi har tvillinger på 3 år, og det er jo et studie i seg selv å betrakte hvordan disse små individene utvikler seg sammen og alene. Både hun og jeg er begeistret for Daniel Stern, og snakker ofte om de utviklingsstadiene barnene våre befinner seg i.

Barna våre er svært opptatt av å ha bestevenner, et begrep de blant annet har hentet fra filmen og tv-serien "Karsten og Petra", som de forøvrig kan se minst en gang om dagen og ikke går lei. Flere av barna i barnehagen er derfor bestevenner, og det største komplimentet som kan gis for tiden er at de kan være med dem hjem. Vi har aldri hatt med noen andre barn hjem, derfor tolker jeg dette begrepet med å være med hjem enten som et fenomen fra barnehagen, filmen eller en annen kilde.

Det hjelper ikke at våre barn ser på de andre som bestevenner, for vennskapet blir for overfladisk så lenge det ikke er en gjensidighet i relasjonen. Når jeg skriver overfladisk, vil ikke det si slik som vi voksne kan være (f.eks i klisjelaget i kontaktfasen) - men at det kun er barnet vårt som mener at de er bestevenner.

Gjensidighet hos barn kan også være varierende fra situasjon til situasjon, og de vil av og til oppnå full kontakt med andre barn. Når dette oppstår ser vi gjerne at barnene gjør noe sammen, ofte en rollelek eller for de som er enda yngre enn 3 år, en parallellek (de leker ved siden av hverandre, uten at det er spesielt mye muntlig språk). Det kan være øyekontakt, de speiler hverandre, gir hverandre en leke og ulike måter å agere og kommunisere på.

Denne gjensidigheten ser jeg på som viktig i relasjoner for oss voksne. For meg er det ihvertfall viktig at det er en gjensidig interesse om "noe" blant venner, familien, kjæresten, kollegaer, bekjente, en tilfeldig jeg spør om veien og så videre. Kanskje jeg kan gå så langt som å si at gjensidigheten resulterer i en figur og muligens også full kontakt.

Polariseringen av gjensidighet er kanskje å være uinterresert, isolerende, frastøtende (du kan sikkert komme opp med et ord som passer for deg) - og da skjer det noe annet i relasjonen. Vi kan starte med å miste en gjensidig tiltrekning til vår partner, som fører til manglende lyst på sex over en periode eller permanent. Han kan miste interessen for å se favorittlaget vårt tape i fotball sammen med en venn og dermed ødelegges en etablert arena for å møtes med jevne mellomrom. Hun kan miste interessen for å nå målsetninger på jobb og dermed ødelegge relasjonen med sin sjef og kollegaer.

(iStockphotos)

Relasjoner endrer seg gjennom hele livet, noen venner forsvinner for alltid - andre kan komme tilbake. Vi kan gjøre en god gjerning og ha en venn for livet, eller bryte ned et vennskap ved å vise at vi ikke er til å stole på - vi kan ødelegge en relasjon uten at vi vet hvorfor, eller en du har relasjon til dør og det er en åpen gestalt som kan forfølge deg resten av livet.

Som treåringer lærer barna våre de ulike nyansene av vennskap, de sosiale kodene som gjelder i ulike roller og situasjoner, hvordan de skal tolke andre sine handlinger og kommunikasjon og lære å beskytte seg selv i sårbare situasjoner. De skal lære seg å krangle, å bli venner, å elske og hate, de skal pushe grenser og finne ut hvor de går. Akkurat som oss voksne, det er bare det at pusher vi voksne grensene for langt, kan vi ende opp med en relasjon som ikke lengre fungerer.

Jeg går ikke lengre i barnehagen, men jeg lærer om relasjoner fremdeles - heldigvis har jeg klienter som jobber med sine relasjoner hos meg, og som jeg lærer mye av. De har et fora der de vonde relasjonene kan nedgraderes, vi kan snakke om det som er vanskelig, vi kan utforske det sammen. Terapirommet er trygt og vi kan ta opp de temaene vi ikke ønsker å diskutere med andre, ikke engang våre beste venner eller partneren - det kan være for smertefullt eller skamfullt.

Gjensidighet er et ord, for meg gir det en mening å se på dette i relasjon med andre - det gir meg mulighet for utvikling.

Miriam Polster om perfeksjonisme i terapirommet

Jeg var så heldig å få låne et video opptak av Miriam Polster fra et seminar i Anaheim i 1990. The Evolution of Psychotherapy er den største konferansen i sitt slag og hun er filmet i VHS tidens standard som senere har blitt digitalisert. Opptaket jeg så finnes ikke på YouTube, men det er mulig å bestille det herfra: klikk.

Som student har jeg bladd mye i den sorte boken som ekteparet Erving og Miriam Polster skrev i 1973. Miriam døde av kreft i 2001 og jeg hadde ikke noe bilde av henne før jeg satte inn DVDen og filmen satte i gang.

Hun blir beskrevet som en diva i gestaltterapiens verden, og jeg likte hennes fremtoning umiddelbart. Stemmen hennes er meget behagelig, hun snakket tydelig og rolig.

Miriam Polster

Temaet for foredraget og demonstrasjonen var veiledning, og hun starter med en innledning om hvordan veilederen skal bistå den hun veileder og ikke være opphengt i hva som er "riktig" terapi. Fra ulike situasjoner på NGI i undervisningsammenheng kan jeg kjenne igjen hvordan jeg tidlig i studiet ikke hadde kunnskap og erfaring fra faget og hele tiden evaluerte hva jeg ville ha gjort når jeg observerte andre.

"Some of the best moments in therapy have happened when I said the wrong thing", sier Miriam i opptaket. Hun forklarer dette med at hun som terapeut har sagt eller gjort noe "feil" i terapien, og resultatet har blitt en intervensjon eller et eksperiment der klienten har reagert på dette uten at intensjonen i utgangspunktet var planlagt. Jeg kjenner meg igjen i dette og har selv opplevd å plumpe ut med snakk eller handling i både terapi og øvelsessituasjoner der min umiddelbare tanke har vært "å nei, det her var ikke slik jeg hadde tenkt meg at reaksjonen skulle være".

Evnen til å kunne synliggjøre ovenfor klienten at du som terapeut har gjort en feil og beklage dette er som det meste annet som skjer i terapirommet sterkt knyttet til hvordan du er som person og hvordan du tidligere har vært vant til å takle situasjoner der du tråkker i salaten. En venninne av meg sa en gang: "Hvis du tråkker i salaten, er det viktig at du for all del står stille". Bortforklaringer og det å ikke anerkjenne at klienten blir krenket på et eller annet vis fungerer sannsynligvis ikke like bra som å innrømme at du gjorde en feil. Å kunne be om unnskylding til klienten og bruke den situasjonen som har oppstått i terapien til å se på hva som skjer fra et fenomenologisk utgangspunkt gir både klienten og terapeuten mulighet til å lære noe av hverandre.

Polster forklarer også at gestaltterapi ikke er en teknikk som hun bruker i veiledning og terapi. Jeg stusset litt over dette og har tenkt litt på hva jeg tror hun mente. Som mange av de andre pioneerene i gestaltterapiens utvikling var hun utdannet psykiater og har en annen bakgrunn en mange av de som er utdannet fra de ulike skolene som finnes for å lære metoden gestalt. Jeg tror hun mener at en psykolog eller psykiater selvfølgelig bruker eller kan lære seg noen av de tradisjonelle gestaltiske eksperimenter, for eksempel å bruke stolarbeide i terapien, tegne, drømmereiser og lignende. Den gestaltiske metoden inkluderer også de grunnleggende teoriene rundt awareness, feltteori, kontaktformer, kontaktsyklusen og mye mer. Jeg har hørt (husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det var en lærer på NGI) at det ikke er så viktig om pasienten går til en gestaltterapeut eller en terapeut som er utdannet i en annen metode, bare terapeuten er tro mot det hun har lært. Derfor kan det være en utfordring hvis terapeuten blander sammen ulike stiler av terapi hvis dette fører til at metoden blir inkonsekvent. Det betyr ikke at vi ikke skal hente inspirasjon fra andre kilder enn gestaltterapeuter, snarere tvert i mot, men det betyr at vi som gestaltterapeuter må være kritiske til om det vi eksperimenterer med passer inn i metodikken som vi har lært.

Mye av gestalt handler om å skape en awareness hos klienten, der hensikten er at han skal kunne se seg selv utenfra i ulike situasjoner og dermed kunne bevisst innføre endringer i handlingsmønstre og etterhvert kunne forandre seg. Å lese en bok om typiske gestalt eksperimenter gjør derfor ikke en ufaglært klar for å praktisere gestalt, det er en grunn til at vi går fire år på skolen for å lære metoden, eksperimentere med praktiske øvelser, praktisere som gestaltterapeuter under utdanning og få ekstern veiledning.

Miriam fortsetter med å veillede en fra salen, og jeg ble imponert over hvordan hun benytter humor og sin egen awareness for å få denne erfarne terapeuten til å snakke om sin klient som han opplever som kjedelig og at de ikke kommer noen vei i terapien. Hun utfordrer han på hans egen passive holdning til klienten og at han ikke tør å eksperimentere - som observatør av denne videoen sitter jeg igjen med en følelse av at denne terapeuten igjennom møtet med veilederen Polster blir oppmerksom på at han har lyst til å være frekk mot sin klient og bruke disse eksperimentene konstruktivt for å jobbe med det som er i deres felt.

Som terapeut har jeg selv tenkt at jeg med noen klienter og medelever må være konfluent og komme med gode intervensjoner, de bør være så gode at jeg sitter igjen og tenker at jeg er en veldig god terapeut. Hvis jeg skal overdrive ytterligere, ønsker jeg vel at klienten skal gå til sine venner og snakke om sin terapeut som "tryller" i terapirommet. Vel, sannheten er som Miriam påpeker, at de gangene terapien "funker" vet jeg ikke engang om det som terapeut, kanskje jeg ikke avklarer med klienten hvordan terapien har vært, samt at de beste situasjonene i terapien ofte skjer utenfor terapirommet, når klienten er ute i det virkelige livet og enten etterkontakten skjer og han ser seg selv i situasjoner eller at endringen virkelig finner sted.

Det er bare å famle av sted, tørre å være mennesklig og gjøre feil, innrømme dette og kanskje lære noe om både klienten og seg selv i prosessen?

4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.