Nytt år, samme muligheter?

I 2012 skal jeg trene mer enn det jeg har gjort hittil i 2011, derfor har jeg meldt meg ut av Sats.

Jeg har ingen andre unnskyldninger enn at jeg har prioritert å ligge på sofaen og glo på tv-serier og spise en neve med potetgull enn å gå de 115 meterne bort til døra på treningssenteret og slå meg løs. Det jeg nemlig mangler er gjennomføringskraften til å utføre de tingene jeg sier jeg skal gjøre men ikke har spesielt lyst til.

I går så jeg en video på TED.com av Daniel Goldstein. Dette er en non-profit organisasjon som fremmer tanker rundt teknologi, underholdning og design.

For de som ikke gidder å stikke på treningssenteret som meg, anbefaler jeg å få en liten dose ny kunnskap i ny og ne igjennom dette lett tilgjengelige foraet.

Bilde: Daniel Goldstein (ted.com)

Daniel Goldstein forsker på folks økonomiske prioriteringer i fremtiden, og snakker om at vi har to "selv", nemlig det som vi opplever her og nå - samt det som vi ser for oss i fremtiden som er en konsekvens av valgene vi tar i dag. Han snakker også om menneskers manglende evne til å følge de reglene som de setter for seg selv, og det er her min påstand om gjennomføringskraft kommer frem.

I disse tider er det mange som kommer med nyttårsforsetter, og disse har gjerne et utspring i et ønske om hvordan vi ønsker at fremtiden skal være. Vi ser for oss at fettet skal vekk, musklene skal frem og kroppen skal skulpteres inn i en umennesklig form som vil gjøre oss mer attraktive, eller vi ønsker å bli i litt bedre form for å klare å gå trappene opp i femte etasje.

Problemet for min del er flerdelt, og en av de mest reelle utfordringene er tid - og da mener jeg ikke en oppdiktet tidsklemme som inneholder alt mulig slags tøys og fjas, men at jeg ikke har tid til å prioritere bort jobb, familie og 2 sesong av Moderne Familier. Eller lyst.

Men skulle jeg sette meg et mål om å gå ned 5 kilo, ville det krevd at jeg skulle trene to-tre ganger i uken, noe som sannsynligvis for min del ville ført til at jeg hadde byttet ut mitt underhudsfett med litt mer muskler og enten veie det samme eller til og med gå opp i vekt. Skulle jeg sette meg mål om å sykle birken på under fire timer måtte jeg sittet i stua og tråkket fire ganger hver uke for å komme i form nok til våren kommer, så måtte jeg syklet fire-fem mil omtrent med samme frekvens frem til slutten av August. Det tør jeg ikke prioritere.

Dessuten måtte jeg kanskje slutte å spise potetgull, være enda mer oppmerksom på hva jeg putter i meg, og sannsynligvis slutte å drikke alkohol - ihvertfall i mengder som gjør at jeg blir beruset.

Mange av disse målene er rett og slett for spenstige, for de setter som regel opp mot noen målbare ting, som f.eks antall kilo, timer på en distanse eller annet. Vel, mine målsetninger er satt - jeg har tenkt å bli bedre form, rett og slett. Ikke noe mer eller mindre.

Til sommeren ser jeg ikke for meg noen sixpack på magen, jeg ser derimot for meg en sixpack om dagen med god samvittighet. For jeg ønsker å være i litt bedre form, det er ikke planlagt noen utskeielser rundt dette med sykkelritt eller antall kilo - men derimot skal jeg tråkke opp på noen fjelltoppet og stå på ski ned igjen om et par måneder. Den turen klarer jeg uansett, men jeg vil gjerne være i god nok form til at det blir litt mer naturopplevelser og litt mindre blodsmak i munnen.

Lykke til med forsettene, prøv bare å ikke være for spenstige i målsetningene. Det viktigste er at du føler deg vel, og gjør du ikke det er det faktisk det samme om du starter nå eller etter nyttår - det er ingen andre enn deg som kan ta ansvar for ditt liv!

Se TED innslaget som inspirerte meg her: http://www.ted.com/talks/daniel_goldstein_the_battle_between_your_present_and_future_self.html

Regresjon

Jeg har nå blitt ferdig med å lese Frank-M. Staemmler's artikkel "Towards a theory of regressive processes in gestalt therapy", en prosess som har tatt litt tid - delvis fordi artikkelen er veldig omfattende og jeg strever litt med å både lese på engelsk og skille alle de ulike kildene og argumentasjonen for og mot om andre terapeuter har rett eller galt i sine publikasjoner.

Derfor har det nå oppstått et behov for meg å drodle litt rundt hva regresjon er og hvordan vi bruker det i terapi.

"Hva er regresjon?
Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd."
(Kilde: http://www.alternativmedisin.no/behand/r/regresjon.htm)


I gestaltterapien snakker vi om viktigheten av å være "her & nå" og ikke "der & da". Men sannheten er at uansett hvor mye vi ønsker å unngå å være kausale (årsak/virkning) er det nesten ikke til å unngå. Derfor er i følge definisjonen ovenfor det meste som skjer i terapirommet basert på regresjon.


Vi ønsker derimot å unngå å snakke om det som har skjedd, men heller om hva det gjør med pasienten her og nå. For meg er det ikke viktig å definere hvor lang tid her & nå er, men vi kan si for enkelthetsskyld at her og nå er det som skjer i en hendelse, f.eks en terapitime.

Her og nå kan ikke eksistere uten en fortid og en fremtid, og det er her jeg har behov for å skille på disse to tidsbegrepene. For meg er fortiden det som har skjedd, altså det vi tenker tilbake på - de hendelsene som har påvirket oss gjennom oppveksten vår og som kan ha forårsaket åpne gestalter som klienten har et behov for å bearbeide.


Fremtiden er derimot det vi fantaserer om skal skje, kanskje de hendelsene som vi tror eller ønsker skal skje - både med negativt og positivt fortegn. Klienten kan henge seg opp i frykt for forskjellige tenkelige hendelser, eller være sterkt opptatt av alt det flotte som skal skje "bare hvis..."


Begge deler kan utforskes med regresjon naturligvis, for det som har skjedd i fortiden vår - påvirker hvordan vi ser på fremtiden og ikke minst hvordan vi opplever øyeblikket her og nå.


Ja, hva blir da konklusjonen? Vel - jeg tror ikke jeg egentlig har konkludert med noe som helst enda, for jeg har ikke startet på dette med regresjon enda.


Freud mente at vi mennesker går igjennom ulike overlappende faser som vist nedenfor.

Han mente slik jeg forstår det at vi mennesker går igjennom faser som er lineære der den ene fasen blir erstattet av en annen. Med dette mente han at hvis pasienten hang seg opp i en fase, ville hun ikke kunne utvikle seg videre og dette ville igjen være grunnlaget for å stille en diagnose og starte behandlingen deretter.


Med andre ord så er pasienten "fucked"...! Unnskyld språket.

Gestaltteorien har så vidt jeg vet ikke en egen modell, men vi har tatt tak i en modell som Daniel Stern har utarbeidet - hvorfor vet jeg ikke, men for meg virker den så mye mer forklarende en psykoanalytikeren Freud sin anale tankegang.

  For dere som kjenner Stern, så ser dere kanskje at det mangler ett og annet i min modell, men poenget er at Stern mener at barn går igjennom flere faser som bygger opp på hverandre, og dermed kan barnet for eksempel ha problemer med samspill, noe som preger pasienten i det voksne liv. Han mener også at det ikke er umulig å arbeide med å utvikle seg innenfor de fasene som er vanskelige.
Med andre ord, du er ikke f**cked...


Da begynner jeg å nærme meg et eller annet, for som gestaltist så vet jeg at vi mennesker har alle sammen gått igjennom disse ulike utviklingsstadiene, noe som lærer oss samvær, samspill, gjensidig forståelse, evnen til å konversere og se en sammenheng.


Senere vil jeg kanskje lage en egen illusjon på dette, vi får se.
Som terapeut kan jeg da se disse ulike stadiene i hvordan vi har det i relasjon med andre.


Noen ganger er det bare deilig å være sammen med noen, det trenger ikke skje noe som helst - det er mulig dere bare sitter sammen skuldre mot skuldre og kjenner nærheten til personen ved din side. Dette er samværet som vi opplever helt i starten av livet, nemlig den kroppslige kontakten med mor og andre.


Deretter starter samspillet, barnet starter å kjenne egne følelser og begynner å fekte med armene når voksne kommer i nærheten, møter blikket og smiler for første gang.


Etter hvert opplever barnet en gjensidig forståelse, følelsene utvikler seg videre - det starter å få empatiske trekk og forstår mer om sine egne følelser og opplevelsen av andres.


Det vil si at vi i terapirommet kan benytte oss av disse fasene for å utforske regresjon. Kjenner pasienten en stor motstand mot kroppslig kontakt, men også polariserende følelser som skriker etter å være nær noen - kan det være nyttig å se på det første utviklingsstadiet i terapien og "bare være sammen", kanskje sitte ved siden av hverandre i stedet for mot hverandre.


Mange teknikker kan benyttes for å få klientene til å oppleve sine subjektive hendelser som har påvirket dem igjennom hele livet i terapirommet sammen med terapeuten her og nå. Dette kan kanskje virke abstrakt for de som aldri har vært i terapi tidligere, eller ikke har noen erfaring med gestaltterapeuter - men jeg kan forsikre dere om at å jobbe på denne måten gir resultater vi kun kunne drømme om hvis vi ikke hadde tro på at klienten kan gjennom terapi lukke noen av sine gestalter og dermed klare å støtte seg selv.S

Gruppeprosess

Gruppeprosessen på gestaltstudiet er en viktig del av læringsmetodikken ved NGI, og det finnes en rekke modeller og teorier på hvordan en gruppe utvikler seg over tid.

I dette blogginnlegget har jeg ikke tenkt å ta for meg noen typiske gestaltiske teorier rundt dette med gruppeprosess, men henviser til en mellomfagsoppgave skrevet av en student ved Norges Idrettshøyskole.

Det kan være verdt å lese artikkelen for seg selv, link til denne ligger nederst i denne bloggposten.

Tuckman (1965) har en modell som studenten beskriver, denne modellen går i 4 trinn.
Første delen av modellen beskrives som at deltagerne former gruppen. De prøver å bli kjent med hverandre og bruker mye energi på dette, de har ingen felles mål enda og kan gjerne tenke seg å jobbe alene. Likevel er de avhengige av å få støtte og guiding, de ulike medlemmene føler på hvor de er i gruppa og har med seg en ballast fra tidligere grupper som påvirker dem.

Andre del er en tøff periode, de mellommennesklige forholdene utforskes og settes på prøve, gruppa danner en rangordning med ulike ledere, det oppstår endel konflikter og gruppa polariseres.

Tredje del normaliserer gruppa seg, det dannes nye grunnregler og samarbeid oppstår.

Fjerde del består av at gruppa jobber godt sammen og er veldig produktiv - medlemmene er opptatt av å få oppgavene sine ferdige og gjøre de bra. En gruppeidentitet er dannet og medlemmene er stolte av å være med. De respekterer også sine sterke og svake sider.

I følge www.businessballs.com (se link under) er det flere steg i denne teorien. B. Tuckman kom med et femte steg i 1975, som vi kan kalle den avslutning - dette er stadiet da gruppa er ferdige med sine oppgaver og dette femte steget er en naturlig forlenging av fase fire. På engelsk kalles det Adjourning, som er en miks av ordene Deforming (deformere) og Mourning (sørge).

I dette stadiet vil gruppa kunne føle både stolthet over å vært igjennom noe sammen, samtidig som følelser rundt sorg og separasjon kan komme. Det er viktig å se medlemmenes sårbarhet i denne delen av prosessen.

Jeg liker å bruke litt forenklede eksempler på en slik prosess, og kan ta basis i en skoleklasse på barneskolen som skal på leirskole. I første del av prosessen har du en gruppe med barn som er vant til hverandre, gruppa har sikkert sine ledere og er godt etablert. Plutselig befinner gruppen seg sammen med to andre klasser, og ingen kjenner sine plasser lengre. De mest sosiale prøver å få kontakt med barn i de andre klassene og lykkes noen ganger, andre ganger ikke. Andre holder igjen og står nyskjerrige og iaktar alle de ukjente fjesene.

Etterhvert starter gruppa og danne seg, de kule guttene finner de kule jentene - og det danner seg små klikker og ledergrupper. Det blir litt krangling mellom de som kjenner hverandre og de som er ukjente - konfliktene fører til at gruppas dynamikk er i nesten konstant endring. Heldigvis er det både lærere og leirskolepersonell til stede, og de geleider alle sammen inn i et fellesskap der de sammen skal klatre i fjell, ro litt kano og synge sanger rundt leirbålet.

Gruppa glemmer sine forskjeller, kranglingen forsvinner og de jobber sammen om å ha en trivelig uke sammen - der alle skal få være med (forhåpentligvis) og oppleve nye ting. Den siste kvelden er det et par som kliner litt, og ryktene sprer seg - det skjer mange hemmelige ting som ikke skal nevnes til foreldre og søsken, men som de skal snakke om i smågruppene i friminuttene når de kommer hjem.

Sørgen er stor når de siste dagen skal si farvel til hverandre, barnene synes det er utrolig trist å måtte skille seg fra de nye vennene sine - men de har bytter alt av mobilnummer, epost og msn adresser og gleder seg også til å komme hjem til mamma og pappa.

Vel, gestaltteoriene skiller seg vel ut på et vis fra denne teorien - men det er ikke mye. Jeg skal nok komme inn på flere teorier etterhvert innen gruppeprosesser, dette er min måte å skape mer forståelse for meg selv.

http://www.norsknettskole.no/studentar/IT20h01amla/public/gruppeutvikling1.htm
http://www.businessballs.com/tuckmanformingstormingnormingperforming.htm

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Undersøkelsen er klar!

Nå er jeg vanvittig spent!

Jeg fikk tilgang til det nettbaserte verktøyet i forrige uke, og har jobbet med å ferdigstille spørreskjemaet, samlet inn e-post adresser til praktiserende terapeuter fra NGF sine nettsider og sendt e-post og spurt om NGF kunne tenke seg at vi skriver litt om undersøkelsen i GestaltTerapeuten.

Til det siste fikk jeg et positivt men avventende svar, noe jeg synes er helt naturlig - det hadde vel vært rart om jeg hadde fått en garanti for å få bidra uten at de får vurdert undersøkelsen.

Spørsmålsskjemaet ble litt lengre enn jeg hadde trodd, jeg er fornøyd med spørsmålene og har "som vanlig" litt sommerfugler i magen og en liten frykt for at jeg har glemt noe viktig.

Det blir spennende å se hvordan responsen blir.