Rusmisbruk og terapi

Rusmisbruk er mer utbredt enn det vi ofte tror. Grensen mellom bruk og misbruk er ofte vanskelig å definere, spesielt for den som inntar de ulike stoffene/midlene. Definisjonen på misbruk er ofte når evnen til å fungere normalt avtar og det påvirker relasjonene til andre mennesker på en negativ måte.

Det finnes en rekke ulike rusmidler, og vi deler de opp i fem kategorier:

• Generelt hemmende midler (alkohol og medikamenter)
• Stimulerende stoffer (amfetamin, kokain, koffein og nikotin)
• Opioder (opium og heroin)
• Hallusinogener (LSD og mescalin)
• Cannabis

Det mest brukte rusmiddelet i Norge er alkohol og alkoholisme er klassifisert som en sykdom. Det betyr at alkoholmisbruk kan behandles, og det finnes en rekke metoder og virkemidler for dette. Terapi er en av disse metodene som kan benyttes, og som det meste annet fungerer det godt sammen med andre virkemidler.

(Bilde: iStockphotos.com)

De andre rusmidlene går under klassifiseringen narkotiske stoffer, og det har vært naturlig for mennesker å ruse seg på forskjellige måter siden tidenes morgen. Bruk av stimulerende stoffer (amfetamin og kokain) øker aktiviteten i sentralnervesystemet, og gir symptomer som oppstemthet, våkenhet og følelsen av ekstra energi. Disse symptomene gir brukeren følelsen av velvære, for det er stoffene som regulerer våre følelser og humør som påvirkes ved inntak.

Opiatene (opium og heroin) er sterke smertestillende stoffer som gir en sterk rusfølelse og brukeren vil raskt kunne bli avhengig. I Norge er det mer bruk av sprøyter til heroin enn i noe annet land, og dette skaper problemer med stor rusavhengighet og risiko for overdoser. For mange nordmenn er det lett å si at en heroinmisbruker er narkoman, mens det kan være vanskeligere å si det samme om en person som er avhengig av kokain eller amfetamin, men som virker tilsynelatende velfungerende.

Ecstasy (MDMA) var et populært partydop og ble introdusert på 90-tallet, dette klassifisert som et hallusinogen i samme familie som LSD. Sannheten om ecstasy er at det er lite av pillene som selges som er rent MDMA, men kan være en miks av tilhørende stoffer eller ren amfetamin som blandes ut med andre stoffer. Bruken av hallusinogener har avtatt sterkt, men de psykologiske bivirkningene kan ha merkes i lang tid etter bruk.


Cannabis (hasj og mariuana) er mer utbredt enn noensinne i Norge, og det er en generell oppfatting i mange miljø at disse stoffene ikke er skadelige. Det aktive stoffet THC stimulerer hjernens belønningsystem og gir en følelse av tilfredshet og lykkefølelse. THC er et fettløselig stoff som trenger dypt inn i hjernevevet og lagres lenge. Den reduserer kroppens naturlige produksjon av stoffet dopamin og dette kan gi en følelse av nedstemthet når rusen avtar. Dette skaper et behov for mer stimuli gjennom økt bruk. Bruk av cannabis gir over tid dårligere konsentrasjonsevne, hukommelse og evne til motorisk koordinering.

Utfordringen med rus er at når vi drikker eller inntar narkotiske stoffer, påvirkes de naturlige følelsene og humøret vårt, samt at flere av disse rusmidlene påvirker vår dømmekraft og evnen til å fungere normalt motorisk. De fleste som bruker rusmidler har et bevisst forhold til det, ihvertfall i begynnelsen - men ofte oppstår rusmisbruk med personer der klienten først oppsøker et miljø og oppfatter bruk av rus som en positiv opplevelse. Klienten får en annen type oppmerksomhet enn tidligere, annen respons på sine handlinger og rusen blir assosiert med noe positivt. Etterhvert som brukeren bygger opp en toleranse for det rusmiddelet hun bruker, vil nye opplevelser oppstå. Virkningen av rusmiddelet kan avta etterhvert som toleransen bygger seg opp, og det er naturlig å eksperimentere med blanding av rusmidler (f.eks alkohol og cannabis). Rusfølelsen er euforisk (i mange tilfeller) og det kan etterhvert oppleves som en nedtur når virkningen avtar, brukeren ønsker å opprettholde den gode følelsen som rusen gir og bruksmønsteret avtar.

Etter hvert forandres bruken fra å være en styrt handling i en sosial arena som gir en god følelse, til å være en nødvendighet for å kjenne velvære. På det tidspunktet har klienten gått fra å være bruker til misbruker for en god stund siden.

Det finnes en rekke klinikker for behandling av rusmisbruk, og en av de vanskeligste delene med misbruk er å få klienten til å anerkjenne at hun har et rusmiddelproblem. Misbruket går ikke bare ut over klienten, men også omgivelsene og personer i familie og vennekretsen.

Terapeuter er ofte spesialisert innen noen områder, og det finnes en rekke som har spesialisert seg på området rundt rusmisbruk, det finnes også en rekke fagpersoner med gestaltutdanning i miljøene rundt misbrukere. Hvis du enten mistenker at du har et problem med rus, eller noen rundt deg sliter med dette - kan jeg anbefale deg å ta kontakt med en terapeut og bearbeide disse tankene og følelsene du har. Er du misbruker, vil du av terapeuten kunne søke støtte til den vanskelige prosessen med å utforske ditt misbruk - for det er alltid en grunn til at du oppsøker rus og ønsker å oppleve en virkelighetsflukt.

Er du en pårørende, vil tankene rundt rusmisbrukerens adferd kunne oppta mye av din hverdag, og dette vil påvirke relasjonen til misbrukeren og de andre relasjonene du har rundt deg.

Hvis du ønsker et nytt innblikk i hvordan det er prøve ulike former for narkotika, eller å undervise dine barn eller andre, kan du sjekke ut denne linken her. Dette er en gammel side som vant Sølvtaggen for noen år siden og viser hvordan ulike rusmidler påvirker oss på en god måte.

Kilder:
"Innføring i Psykologi. 4 utgave" av Kjell Magne Håkonsen
Wikipedia

Når fungerer terapi?

Naturligvis har jeg blitt mer oppmerksom på andre personers meninger om, og ikke minst erfaringer av terapi etter at jeg startet på NGI. Det lages TV programmer om temaet, så jeg antar at det er et område som endel av oss er interessert i.

Jeg synes det har vært mye diskusjon rundt tilbudet rundt coaching, terapi, veilledning, psykolog, psykiatri og så videre, og avhengig av hvilken ekspert du stiller spørsmål  - vil svarene være ganske forskjellige. Spør du en gestaltterapeut vil nok denne mene at hans/hennes metode vil hjelpe, ja - til og med være bedre enn endel andre alternativer.

Men la oss nå si at det ikke er et tema hva slags metodikk klienten får oppleve i terapirommet, hva er det da som angir at terapien hjelper?

Er det når symptomene forsvinner?

Hva er et symptom forresten?

Jeg skrev en artikkel om dette for en stund siden, se her, den handler om hvorfor klienter oppsøker en terapeut. La oss ta utgangspunkt i at klienten ikke får sove, ligger og grubler over sine store, ubetydelige, uklare, små, mellomstore og ikke-eksisterende problemer. Men han vet ikke hva som gjør at han ikke får sove. Han sjekker kanskje ut om det er lettere å sove etter et par pils, oppsøker en lege og får innsovningsproblemer - eller noe annet, men symptomet på at noe ikke er helt som det skal er der fremdeles. Han får fremdeles ikke sove. Da kommer denne personen inn i terapirommet for første gang.

Klienten går til terapeuten noen ganger, de første konsultasjonene går mer eller mindre til å bli litt kjent og kartlegge hva klienten plages med. Etterhvert kommer terapeuten sammen med klienten inn på ulike temaer, de eksperimenterer litt og plutselig er de er inne på noe viktig. De jobber videre og det er som om problemet løser seg selv. Klienten går et par ganger til, men sover nå som et barn om natta og bestemmer seg etterhvert for å kutte ut.

Terapien har virket!

To år senere, klarer ikke klienten å sove igjen. Terapien virket ikke alikevel.

Nå kommer vi inn på et litt kronglete område, der jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Klienten kommer med en problemstilling, vi kaller dette en gestalt. Gestalten er åpen.
Hva betyr det at en gestalt er åpen, tenker du kanskje?

Vel, det betyr vel at den plager deg - du kan gjerne dytte den til side og prøve å ignorere den. Noen ganger vet vi ikke at vi har en åpen gestalt engang, vi får rett og slett ikke sove.
Disse gestaltene trenger ikke å være komplekse problemstillinger, men i terapirommet til en gestaltterapeut vil dere sammen lete etter disse åpne gestaltene, bearbeide dem og forsøke å lukke dem.

Utfordringen er at det sannsynligvis ikke lar seg gjøre å lukke gestalten helt, den vil alltid være litt på gløtt - er du heldig vil den aldri åpne seg igjen, men for de fleste vil en hendelse i livet vårt åpne opp gamle sår. Det fine med dette er at du muligens vet hva gestalten din er, du løper til terapeuten din og forteller at dere sammen må få lukket den igjen - men problemet er kanskje at du og verden rundt deg har forandret dere, og gestalten er ikke helt lik som den forrige, den ligner - men er ikke den samme.

Terapi tar tid, og det er viktig å ta seg den tiden du trenger - ofte starter klienter med en intensiv periode hos sin terapeut og frekvensen avtar med tiden. Min anbefaling er å forsette å gå i terapi med litt lengre mellomrom, det er både preventivt og gjør sannsynligvis livet ditt lettere, noe som igjen påvirker dine relasjoner.

Opplevelsen av om terapi fungerer er personlig for hver klient, noen vil søke anerkjennelse i at de er normale, andre øver seg på å stå på egne ben og klare seg selv i hverdagen og noen vil sikkert gå fordi kona forteller dem at de må det. Vi har alle våre grunner til å gå i terapi, og sikkert like mange grunner til å bli eller slutte.

Kausal tenkning

"Kausalitet refererer til forholdet mellom årsak og virkning. Felles for alle kausale relasjoner (årsak/virkning-forhold) er at:

• Hendelse A (årsaken) forårsaker hendelse B (virkningen).
• Hendelse A kommer forut for hendelse B i tid (kronologisk asymmetri).
• Hendelse A alltid etterfølges av hendelse B (konsekvens).

Eksempel på en kausal relasjon:

• Varme (A) får vannet til å koke (B) (årsak > virkning).
• Oppvarmingen (A) skjer før kokingen (B) (kronologisk asymmetri).
• Tilstrekkelig oppvarmet vann (A) vil alltid få vann til å koke (B) (konsekvens)."

Kilde: Wikipedia

Kausal tenkning i gestalt
I veldig mange situasjoner i våre liv er kausal tenkning en helt naturlig måte å finne mening. En gestaltterapeut legger ikke egg i en kjele og satser på at de er kokt om fem minutter, nei - vi skrur nok på plata som alle andre.

I terapirommet derimot, blir vi lært opp til at de samme symptomene ikke alltid har de samme årsakene og motsatt.

Vi kan si at dette er forskjellen:
Kausal tenkning: A = B
Kausalteoretisk tenkning i gestalt: A = ? 

Hva er egentlig forskjellen mellom disse to måtene å behandle en pasient?

Freud var en ekstrem utøver av kausal tenkning, han satte opp et helt system av A = B og C = D, som han i tillegg reviderte en rekke ganger. Jeg har tidligere vært litt anti-Freud, men begynner nå å forstå at det er slik det er å være en pioner i en relativt ny vitenskapelig metode. Nå er det ytterst få som praktiserer psykoanalyse, og når jeg googlet det kom det få referanser til psykoanalytikere opp på de første sidene.

Den metoden som vi kan kalle den moderne psykologien er mer psykodynamisk. Den er basert på den kognetive adferdsterapien og positivistisk tenkning, som igjen fører oss til kausal tenkning. Mulig dette ble en haug med faguttrykk som ikke sier deg så mye nå, men du kan gå inn på linkene og sjekke det ut litt nærmere. Mulig jeg skriver mer om det i egne innlegg senere.

I en klientsituasjon med en gestaltterapeut er vi absolutt opptatt av kausal tenkning. Har du to ulike pasienter som har de samme symptomene skal du som terapeut ikke behandle dem likt nødvendigvis. Men siden du har erfaring med en pasient som ligner på situasjonen til en annen, er det naturlig å sjekke ut om årsaken til deres situasjoner er den samme. Som gestaltterapeut skal ikke dette være en sannhet, men en mulighet.

Det vil jo ikke si at en gestaltterapeut ikke tenker kausalt, for vi er mennesklige og tar med oss våre egne erfaringer, de vi har lest om og lært om - samt at vi eksperimenterer for å komme oss lengre inn i kjernen av utfordringen til pasienten.

En konklusjon av dette er at vi som gestaltterapeuter skal trene oss opp til å møte hver enkelt pasient som et unikt menneske, ta med oss den erfaringen som vi har - men samtidig forsøke å se utfordringene som er like i nytt lys hver gang.

Eksistensielle "sannheter"

Vi hadde for noen samlinger et tema som omhandlet de eksistensielle sannhetene som finnes. At det er en sannhet eller ikke, vil nok være opp til hvert enkelt individs menneskesyn, livssyn, kulturell bagrunn og biografi.

Ansvarlighet

(Bilde: iStockphotos.com)

Vi er alle ansvarlige for våre egne valg og handlinger.

Et vanskelig tema jeg har vært i diskusjon med andre flere ganger. Dette emnet opptar meg mye, og jeg har nok vært litt standhaftig i visse diskusjoner, spesielt der enkelttilfeller som misbrukere, uteliggere og andre med sosiale, økonomiske og psykiske utfordringer ofte har blitt misbrukt eller vokst opp i omgivelser som har påvirket valgene og personens nåværende situasjon.
Jeg tror på Daniel Stern, som sier at de livsfasene vi går igjennom i livet gjennom f.eks regresjon kan påvirkes senere i livet - gjennom å bearbeide det som har skjedd og akseptere det slik det er, kan klienter lukke sine gestalter og lære å støtte seg selv i hverdagen. Problemet er vel heller mer hvordan jeg eller andre kan hjelpe vanskeligstilte til nettopp dette enn om det er mulig.

Begrensningen
Alt har en ende. Det vi har opplevd er ugjenkallelig og døden er reell for alle mennesker.

Trist, men sant. Alt har en ende, selv universets eksistens vil nok opphøre en dag - og det vi mennesker har opplevd vil aldri kunne oppleves på nytt. Vi kan være i to helt identiske situasjoner (mer eller mindre) og opplevelsen av det som skjer vil fremdeles være forskjellig.
Døden vil innhente oss alle, og denne eksistensielle sannheten vil bli mer fremtredende jo eldre vi blir.

Ensomhet
Vi er født inn i denne verden alene, og dør alene.

Dette gjør at vi søker andre relasjoner igjennom hele livet, og til tider kan ensomheten være overbærende.

Utilstrekkelighet
Vi må kjenne vår egen begrensning.

Å kjenne på det at vi ikke alltid strekker til, at vår egen utilstrekkelighet blir tydelig kan være vanskelig for oss alle. Vi benytter oss ofte av forsvarsmekanismer for å unngå å anerkjenne vår egen utilstrekkelighet og deflekterer gjerne når det blir vanskelig. Heldigvis lærer vi ofte av disse situasjonene og unngår å oppsøke dem igjen, det kan bli vanskeligere når vi oppsøker dem ubevisst.

Mening
Finn mening i livet. Eller, er det noen mening med livet?

Samfunnet er full av referanser til hva som er meningen med livet, og det er natulig for oss mennesker å søke mening med det vi gjør. Basert på spesielt tro, er dette med mening med livet påvirkelig - noe av oss tror på et liv etter døden og finner mening med det, andre gjør ikke det. Vi strever hele livet med å gi mening til ting som egentlig ikke har det.

I denne artikkelen strever jeg litt med kildene mine, kom gjerne med tilbakemelding på hvor jeg kan finne mer informasjon - har forsøkt med noen søk på Google og Wikipedia uten spesielt hell. Spesielt Noel Salathe og G. Masquelier er kilder som dette refererer til.

Voksen alder

Har startet å lese i boken "Innføring i psykologi" av Kjell Magne Håkonsen - en bok jeg absolutt anbefaler også personer som ikke har tenkt å praktisere som psykolog, terapeut eller noe annet. Jeg har ikke lest hele enda, men den passer for alle som ønsker å få litt perspektiv på hvordan vi mennesker fungerer i relasjon til hverandre og omverden.

Tidligere har jeg skrevet litt om Daniel Sterns utviklingskurve, en vesentlig del av gestaltteoriens modeller - som også denne boken omtaler. Det er mulig vi ikke har kommet til det på skolen, eller at pensum rett og slett ikke omhandler temaet - men jeg ble veldig fascinert av de andre utviklingskurvene som omhandler våre voksne liv. Sterns modell kan benyttes i mange settinger, spesielt innen regresjon - men modellene til både Erikson og Levinson fenget meg.

Erikson mente at vi som personer går igjennom en rekke livskriser, og den voksne alderen preges først av at vi i 20-35 års alderen knytter nære relasjoner til andre mennesker, både seksuelt og som venner og kollegaer. Vi tester ut vår private sfære og i følge psykologien vil egoet (ikke det samme som gestalteoriens definisjon) utfordres. Hvis denne trusselen blir for sterk, vil individet senere ha vanskeligheter for å knytte relasjoner til andre personer.

Senere (35-65 års alder) blir familieliv mer tydelig fokus, og vi får gjerne en livskrise som går ut på at vi ikke lykkes i våre forsøk på å skape et hjem og oppdra våre barn. Vi vil ofte oppleve en stagnasjon i vår personlige utvikling.

Selvfølgelig opplever ikke alle disse livskrisene som noe farlig, og de fleste vil gjennom tidlig voksen alder danne grunnlaget for å danne varige forhold, og senere omsorg for famile, samfunn og neste generasjon.

Levinson har tydeligvis delt inn disse to periodene i mer detaljerte faser. Fra vi er ca 22-28 år mener han at vi prøver å unngå varige forhold, holder ulike muligheter åpne og ser på ulike alternativer til seksualpartnere, yrkesvalg, bosted og mye annet. Når vi nærmer oss 30, vil mange for første gang føle at livet ikke er evig - men at det snart er for sent å endre på de store tingene i livet. Vi bygger videre på de valgene vi har gjort, arbeidet, familieliv og kulturelle betingelser blir en større del av vår identitet. Mange føler at familielivet innskrenker muligheten for andre sosiale aktiviteter - og økonomi og gjeld preger i stor grad livet vårt.

(Bilde: iStockphotos.com)

Når vi nærmer oss 40, mener Levinson at vi ofte gjør opp status i forhold til hva vi har opplevd og prioritert i livet, det er derfor en grunn til at så mange skilsmisser skjer i denne livsfasen. Vi er ikke fornøyd med de valgene vi har tatt og ønsker å gjøre en endring.

Vi kan godt snakke mye om hva som er meningen i livet, men Levinson mener ihvertfall at den siste fasen i livet vårt (fra 65 år og til vi dør) består av en periode i livet der vi innser at livet en dag tar slutt og vi evaluerer de valgene vi har tatt og om vi har gitt livet vårt det innholdet som vi ønsket. Mange eldre går inn i depresjoner og trenger også bistand til å leve med de valgene de har tatt, samt å bearbeide det vi i gestalt kaller for åpne gestalter. Holmes og Rahe mener også i følge boken at det å miste en ektefelle/livspartner er den største stressfaktoren vi mennesker kan oppleve.

Moralen er vel at vi får prøve å gjøre det beste ut av det, gi livet ditt den meningen du fortjener - oppsøk en terapeut hvis krisene blir oppslukende og fyller ditt liv. Det er hjelp å få hvis du velger å benytte deg av det.