Døden

Alt har en ende er en eksistensiell sannhet. Laura Perls foreslo å kalle gestaltterapi for eksistensiell terapi, hvis hun hadde fått sin vilje hadde det kanskje vært noe enklere å forklare hvorfor vår terapiform har et navn som de færreste forstår meningen av. Hvis jeg skal se på dette eksistensielt, vil denne utfordringen forsvinne, begrepet gestalt blir kanskje noe befolkningen har en bred oppfattelse av?

Døden og avslutningen er noe som innhenter oss alle, jeg ble inspirert av Irvin D. Yalom i boken "Kjærlighetens bøddel" som jeg leser for tiden. Han beskriver at døden er noe vi blir oppmerksom på allerede som barn, og vi får et tidligere forhold til døden enn det omsorgspersoner ønsker å forholde seg til. Barn blir gjerne skjermet av sine foreldre når slektninger og venner går bort, det er viktig med en awareness rundt når barn bør inkluderes og på hvilket nivå. Her er det viktig å ta hensyn til både barnets alder (utviklingskurve), modenhet og andre omstendigheter.

Selv husker jeg godt mitt første minne om døden, jeg var rundt 5 år gammel og var hos en dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Dagmammaen hadde flere andre barn hos seg, og en dag døde faren til et av de andre barnene i en bilulykke på vei hjem fra jobb. Av en eller annen grunn husker jeg detaljer som jeg er usikker om er sant, og det involverte at sikkerhetsbeltet til denne faren hadde gjort at ribbeinet hans knakk og gikk inn i hjertet. Nå i voksen alder synes jeg dette virker som en litt brutal opplysning å gi til en femåring, det kan godt være jeg har overhørt noen av de eldre barnene som snakket eller voksne i fortrolig samtale. Jeg husker ingen ansikter, ingen minner fra at faren ikke kom og hentet datteren sin lengre og jeg er ikke lengre sikker om det har skjedd i det hele tatt. Minnet er der uansett.

Yalom skriver også i kapittelet "Det var feil barn som døde" om mekanismene i oss mennesker. Når en forelder dør forsvinner et objekt, nemlig omsorgspersonen som har vært med og forme oss til den vi er. Når et barn dør, forsvinner et prosjekt - barnet som vi skal forme gjennom oppdragelse og gjøre klar til å leve livet alene. Flere jeg har hatt samtaler med har sagt at det kjennes unaturlig at barnet dør før en selv, den naturlige prosessen i livet er at barn lever lengre enn sine foreldre.

I møte med døden blir vi mennesker kjent med vår egen udødelighet, måten vi bearbeider sorgen er individuell og det anbefales å bearbeide disse følelsene i relasjon med andre, uansett om det en terapeut eller andre - så er det en verdi i å snakke om det.

Jeg hadde et spesielt godt forhold til min egen bestefar, han var en sprek gammel gubbe som ble veldig gammel. Etterhvert sviktet både hørselen og syn, han holdt seg i god form ved å være aktiv og han bodde for seg selv og klarte seg temmelig bra frem til han fikk tilbud om en omsorgsbolig da han fikk et slag. Da han bosatte seg der klaget han over alle de gamle menneskene, selv om han muligens var ti år eldre enn gjennomsnittet der. Han kom seg etter slaget og etter en stund ble han innlagt på sykehuset uten at jeg husker hva som var grunnen. Jeg hadde planer om å dra på sykehuset og besøke han en kveld, men følte meg så sliten og trett at jeg bestemte meg for å utsette det til dagen etterpå. Den kvelden sovnet han inn på sykehuset, og skyldfølelsen over at jeg ikke hadde vært der den kvelden han døde ble også forsterket av at det ikke hadde vært noen andre der heller.

I terapirommet fikk jeg utforsket dette, jeg hadde så mye skam over det at han døde der alene, og terapeuten min gikk igjennom hendelsen og jeg fikk awareness på at ingen hadde forutsett at han skulle dø i søvne, da ville sykehuset ha meldt fra om sørget for at de pårørende kunne være der og jeg hadde ikke vært der fordi jeg var sliten og trøtt, jeg hadde planer om å dra dit dagen etter og det er dessverre slik livet er, jeg fikk ikke sagt skikkelig farvel til bestefaren min.

Sammen med terapeuten fikk jeg tatt et skikkelig farvel, vi gjorde et stolarbeide der jeg snakket med bestefar og jeg tilga meg selv for at jeg hadde utsatt besøket. De gangene jeg er og besøker besteforeldrene mine på gravgården tar jeg gjerne med meg barnene mine, og jeg forteller min eldste datter hvor glad jeg var i dem, samtidig gråter jeg gjerne en skvett uten at jeg er redd for å skremme henne. Hun har selv mistet en bestefar og det har vært godt for oss begge å snakke om døden.

Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

Søvn

Mazlow's pyramide er kanskje kjent for flere, de siste dagene har jeg tenkt endel på denne modellen og relatert den til min egen situasjon. Noe av grunnen til at dette har blitt figur for meg virker innlysende for meg.

Vi har tvillinger på snart 2,5 år - og det har vært omtrent dobbelt så mye sykdom i denne familien som i andre familier som får ett barn om gangen. Det har ikke vært noen alvorlige sykdommer, men som en lege sa til min samboer blir vi rammet av tvillingsyke - det vil si at de sjelden er syke samtidig, men sykdomsforløpet forlenges noe i både forkant og etterkant på grunn av inkubasjonstid.

Resultatet av dette er at vi både frarøves søvn, det motiverende stresset på jobben går over i noe annet og summen av alle stressorer blir for mye. Bøtta er full, og det renner over.

Dette går først og fremst utover meg selv, og siden jeg må forholde meg til meg selv "mesteparten" av tiden, blir jeg litt lei av å være meg.

Søvnproblemer er nok noe mange sliter med og i følge Tidsskriftet til Den norsk legeforening og endel andre kilder er forbruket av sovemedisin stort i vårt samfunn. Min hypotese angående dette er at søvnproblemer ofte er resultatet av noe annet, i mitt tilfelle to barn som trener opp immunforsvaret sitt, for mange andre helt andre grunner.

Årsaken til søvnproblemer er individuell, og vi mennesker takler mangel på søvn veldig forskjellig, men det er ikke uten grunn at en av de mest virkningsfulle metodene for tortur er nettopp å holde fangene våkne.

Inntil 33% av befolkningen har søvnproblemer fra tid til annen, og det finnes en rekke måter å begrense dette på, f.eks gå å legge seg og stå opp til faste tider, ikke være aktiv sent på kvelden, riktig kosthold og så videre. Fortsetter søvnproblemene vil du etterhvert føle det på kroppen og dette er et tidspunkt da mange oppsøker sin lege, får sovemedisin eller innsovningstabletter og dette kan løse utfordringen. Det er ikke greit å gå på medisiner over lengre tid, og hvis problemene ikke gir seg er det nok slik at søvnproblemet er et symptom på noe annet.

Da er det nok greit å oppsøke en terapeut og sjekket ut om årsaken til søvnmangelen kan identifiseres og bearbeides. I min enkle brosjyre som jeg bruker for å tiltrekke meg klienter skriver jeg at søvnproblemer gjerne er en fellesnevner for mange som oppsøker en terapeut, det er dog viktig å presisere at det finnes egne spesialister på søvn som er leger, og mistenker du at søvnproblemene kan ha kroppslige forklaringer kan det være greit å ha sjekket ut dette på forhånd. En slik henvisning kan du få fra din fastlege.

Det er synd at fastlegen ikke kan sende deg til en gestaltterapeut, vel - det kan de jo, men det finnes ingen offentlig ordning for å dekke kostnader til dette. Å investere tid og penger på terapi kan gi uante konsekvenser, det hjelper ofte å ha en samtalepartner du kan stole på og som er faglært, en person du ikke omgås med privat og som har en profesjonell holdning til faget.

Gestalt

Gestalt terapi er en metode for psykoterapi, og historisk ble denne retningen ble grunnlagt av neuropsykiateren Fritz Perls som hadde utdannet seg til lege og tjenestegjorde under første verdenskrig før han startet opp egen praksis i Berlin (Clarkson/Mackewn). Han tjenestegjorde også under 2 verdenskrig og var en mann med mye livserfaring, han var jøde og måtte rømme fra Tyskland, selv om hans flukt nok var drevet mer av hans politiske syn enn den religiøse bakgrunnen.

I Leipzig hadde Wilhelm Wundt startet det første instituttet for psykologiske studier i 1879, og gikk derfor fra å se på mennesket filosofisk, men mer som en maskin. Det ble viktig å finne ut hvordan mennesket fungerte, og denne formen for nyskjerrighet gjorde at det ble viktig å se på detaljene i stedet for helheten.

Wundt er beskrevet som litt skiftende, og hans tilnærming gjorde at mange gikk til ham for å lære, men fortsatte sin forskning på egenhånd i stedet for å følge hans endringer. De ulike filosofiske tilnærmingene til psyken går tilbake flere tusen år, men Wundt var den som startet den nye retningen som har ført til at fagfeltet psykologi utviklet seg.

Christian von Ehrenfels er grunnleggeren av Gestalt psykologien. Han mente at summen av alle detaljer utgjør noe mer enn de enkelte bestanddelene. Det finnes en rekke personer som har bidratt til ulike retninger innen psykologi, og det er Sigmund Freud som kanskje er mest kjent som psykoanalysens far. Fritz Perls ble en sertifisert freudiansk psykoanalytiker og praktiserte som dette frem til han flyktet fra Tyskland i 1933.

Mitt inntrykk av Perls gjennom det jeg har lest, er at han var en nyskjerrig og søkende person som lot seg influere av en rekke ulike kilder. For de som ønsker å lese mer, kan jeg anbefale "Fritz Perls" av Clarkson/Mackewn.

Først rømte han til Holland, deretter til Sør-Afrika, der han lærte seg å fly og fikk sine to barn. Han og Laura Perls hadde suksess med å sette opp en skole for å lære bort psykoanalyse, og han lot seg inspirerere av Lauras observasjoner rundt hvordan barnene tok til seg føde. En artikkel ble skrevet, og senere en ble denne omformet til en bok (Ego, Hunger and Aggression, 1947/1969a). Artikkelen forsøkte han å presentere på en kongress i 1933 og fikk en meget laber respons, spesielt fra Freud.

I 1946 flyttet Perls til New York og traff Paul Goodman. Goodman var meget interessert i anarkisme, og senere spurte Perls om ikke Goodman og Ralph Heffernan kunne bli medforfattere til boken Gestalt Therapy. Denne boken er inndelt i to deler, der Perls skrev den første delen sammen med Hefferline og denne beskriver praktiske øvelser, og den andre delen er primært skrevet av Perls og Goodman. Ved en feil ble de to delene printet i motsatt rekkefølge enn det som var planlagt, siden utgiveren mente dette ville være mest korrekt.

Etter dette kranglet Perls både med sin kone Laura og Goodman, instituttet i Cleveland ble grunnlagt i 1954 og han flyttet til Miami i 1956. Da var han allerede 63 år gammel.

Perls var ikke så interessert i teori, og det var nok bra at han hadde vekket interesse for sine nye ideer hos andre likesinnede som bidro i stor grad til å videreutvikle tankene hans. Spesielt ble bidrag fra Laura Perls og Isadora Fromm med på å utvikle teoriene videre.

På 60-tallet ble den anarkistiske bevegelsen i USA med på å fremme de gestaltiske tankene, Fritz Perls var med i et eksperiment der Gloria, en kvinnelig klient på 30 år gikk i 30 minutter terapi hos Carl Rogers (humanistisk psykologi), Perls (Gestalt therapy) og Albert Ellis (Kognitiv adferdsterapi). Klippene av dette ligger ute på YouTube, og jeg anbefaler å se de for å få et innblikk i de ulike stilene disse tre terapeutene hadde.

Perls døde i 1970 og ble kritisert for å ha ødelagt inntrykket av Gestalt terapi gjennom sine workshops der han drev med gestaltterapi ut fra et underholdningsperspektiv. Frem til Polster & Polster skrev "Gestalt Therapy Integrated" i 1973 var det veldig lite som ble utgitt i årene etter "Gestalt Therapy" i 1951. Joseph Zinker ga ut boken "Creative Process in Gestalt Therapy" i 1977 og i løpet av tiårene som kom skulle metoden bli bedre definert.

En utfordring er at det har oppstått en rekke ulike retninger innen gestalt terapien, der New York instituttet, Cleveland og San Diego har hatt inflytelse på forskjellige nivåer i USA - akkurat som NGI har bidratt til å bygge opp sin "Oslo metode" gjennom arbeidet til Gro Skottum, Daan van Baalen og Grete Kandahl - samt alle som har vært involvert som lærere, studenter, veilledere og andre bidragsytere. Grete Kandahl trakk seg fra skolen i 1995 og Svein Johansen var deleier av instituttet frem til nylig. Les mer om NGIs historikk her.

Utfordringen kommer når jeg skal forsøke å definere hva den gestaltiske metoden består av, for veldig mye av teoriene som vi benytter kommer ikke nødvendigvis fra kilder som er gestalt terapeuter. I Norge er det to forskjellige institutter som jobber med gestalt metodikken, der NGI er den retningen jeg har kunnskap til. De to miljøene er ikke enige om endel detaljer, uten at jeg vet hva det går ut på.

For meg er det helt tydelig at gestalt terapi i praksis ikke fungerer slik Fritz Perls demonstrerer det med klienten Gloria, selv om det klippet som ligger på YouTube viser hvordan en gestalt terapeut kan jobbe fenomenologisk. Opprinnelig var gestalt bevegelsen en slags protest mot det erablerte psykoanalytiske miljøet som startet i Tyskland og har vokst videre på verdensbasis, spesielt i USA. Derfor er mye av pensumet skrevet av personer som har en utdannelse som psykolog, og som arbeider med den gestaltiske metoden. Det er også hentet mye teori fra andre fagmiljø, og dette synes jeg er en av styrkene med metoden. For å kunne praktisere som godkjent gestaltterapeut i Norge må du ha gjennomført den 4-årige utdanningen, tatt eksamen og være medlem av Norsk Gestalt Forening (NGF). Terapeuter som har MNGF i tittelen sin, har dette kvalitetsstempelet og går i veilledning hos en godkjent veilleder.

Skolen er veldig praktisk rettet, og de første to årene er det stort fokus på studentenes egne prosesser. Det betyr at de fleste elevene går mange timer i egenterapi, samtidig som studiet fokuserer på å skape den overordnede forståelsen for de ulike modellene og teoriene som vi bruker. Fra år 3 skifter fokuset over på terapeutrollen og elevene kan starte å praktisere som Gestaltterapeut under utdanning.

Alle terapeuter jobber forskjellig, dette gjelder også personer som går andre utdanninger enn NGI, for de personlige egenskapene og referansene til terapeuten er med på å påvirke hvordan de jobber. Det er nå igangsatt et studie på NGI som heter CORE, der nye klienter blir med fra starten i sin terapi og fyllet ut en evaluering etter hver time. Det samme studiet benyttes i Tromsø der de forsker på virkningen av terapi innen psykologi. Over tid blir det spennende å se resultatene av denne forskningen.

En del andre studier har blitt gjennomført uten at jeg har lest resultatene av dette, det har blitt meg fortalt at det er viktigere at du som klient går til en terapeut, enn at du velger "riktig" terapimetode. En viktig retningslinje er at du ikke skal gå til en gestaltterapeut hvis du har en diagnose uten å informere din fastlege eller psykolog/psykiater først. Dette gjelder spesielt diagnoser som krever medisinering. Vi pleier å si at gestaltterapi er for "normalnevrotikere", det vil si personer med vanlige utfordringer som livet påfører oss. Mange gestaltterapeuter spesialiserer seg innen ulike felt, gruppeterapi, sexualitet, spiseforstyrrelser og så videre.

Det har også blitt gjort studier rundt om det har stor innvirkning på behandlingen om terapeuten har lite eller mye erfaring, her har jeg heller ikke lest rapportene, men visstnok skal nyutdannede terapeuter "fungere like bra" som erfarne. Min hypotese er at dette er en sannhet med modifikasjoner, for en nyutdannet terapeut må sannsynligvis bruke endel mer krefter på sin awareness enn en terapeut med erfaring. Ulempen med terapeuter som har jobbet lenge, er som i alle andre yrkesgrupper, at de legger til seg noen "uvaner".

Dette blogginnlegget har tatt meg noen uker å skrive, det betyr at jeg har fundert litt på hva som kjennetegner gestaltterapi. Du kan jo lese en av de snart 90 innleggene på denne bloggen og muligens bli litt klokere desto mer du leser, men jeg skal prøve å oppsummere - det er nok slik at jeg ikke kommer til å treffe blink på første forsøk, så kom gjerne med tilbakemeldinger ut fra din kunnskap og erfaring i kommentarfeltet.

Først av alt så har vi et uttrykk som er awareness, dette er ikke en unik egenskap for en gestaltterapeut, alle mennesker har en awareness på et eller annet nivå, det er bare det at vi kaller det ofte noe annet. Mange kaller det magefølelse, intuisjon, oppmerksomhet, forståelse for andre mennesker og så videre. Awareness går i tre soner og omfatter det du observerer av dine omgivelser med sansene dine, hvilke kroppslige reaksjoner du har og tankene dine. En gestaltterapeut skal bruke sin awareness til å arbeide fenomenologisk med klienten, det vil si at vi skal observere og forholde oss til det som skjer uten å tolke.

Da kommer det store spørsmålet, klarer vi det?

Nei, jeg gjør det ihvertfall ikke. Men jeg prøver å la vær å tolke, og heller avklare med klienten når awarenessen min sier meg at jeg tolker. Vi har egne metoder for å gjøre dette, og for en uerfaren klient kan det virke litt rart at terapeuten gjør dette - men sammen arbeider da terapeuten og klienten om å øke awarenessen sammen.

Vi skal også være opptatt av det som skjer her og nå. Dette er også litt rart for noen klienter, for vi som mennesker i vårt samfunn er ofte veldig opptatt av å fortelle hvorfor vi har det slik vi har det. En gestaltterapeut kan da spørre hvordan det kjennes nå, klienten kan utforske dette i feltet og bygge opp en awareness rundt hva som skjer når hun føler det slik.

Kilde: iStockphotos

Akkurat nå føler jeg meg forvirret, jeg kjenner at tankene mine surrer i hodet og kjenner på at jeg er både sulten og litt nervøs, denne nervøsiteten kjenner jeg i mellomgulvet som en slags sitring, og jeg kjenner at ved å skrive om det slipper denne følelsen noe av taket. Jeg tolker det som at jeg er usikker om min beskrivelse av gestaltterapi og metode er helt på trynet og kjenner derfor at nervøsiteten kommer tilbake igjen. Dette har jeg en tanke om at er fordi jeg ønsker å fremstå som kunnskapsrik og smart, og at potensielle klienter som leser dette innlegget ikke skjønner noen ting av det jeg skriver. Nå ler jeg på en måte av meg selv, for det er sikkert ikke så farlig - jeg har jo ikke så mange lesere. Nå puster jeg ut gjennom nesen, mumler litt for meg selv og tenker at jeg må gi meg snart.

Dette var en fenomenolisk måte å beskrive mine egne tanker og følelser, det jeg beskrev var den indre prosessen som foregikk i meg mens jeg skrev, jeg hadde awareness på hva som var følelser og impulser, samt at jeg blir påvirket av at jeg er sulten. Jeg hadde også awareness på når jeg tolket og tydet mine egne impulser.

Kanskje du har blitt oppmerksom på at du har slike prosesser som pågår i deg selv? Du har kanskje en indre dialog som går på repeat? Gjør du de samme tingene i lignende situasjoner og noen ganger tenker du i etterkant at dette mønsteret er noe du ønsker å bryte? Tenker du på dette så mye at du ikke får sove til tider? Da er det bare å ringe en terapeut og starte opp, det er ofte det første skrittet med å bestille en time som tar lang tid, og venter du enda lengre blir du nok bare irritert på deg selv en gang i fremtiden fordi du ventet så lenge.

Projisering

Det er mye terping i studiet rundt de ulike kontaktformene som finnes. En kontaktform er måter vi kommuniserer og agerer i en relasjon, og vi bruker mange av de regelmessig.

De forskjellige kontaktformene har vi subjektive forhold til, noen av de kjenner jeg meg godt igjen i - andre har jeg litt vanskeligere å identifisere meg med.

Hver kontaktform har en motpart, en polaritet - og når jeg har fått dette integrert og forstår forskjellene på de og hvordan de fungerer sammen, kan jeg bruke de i terapirommet med en klient. Selvfølgelig kan jeg bruke denne forståelsen i andre settinger også, men det er i rollen som terapeut de eksperimentene jeg driver med kan utfordre klienten til å få en bedre awareness.

Å projisere, eller projeksjon - er å overføre dine egne tanker eller tolkninger over på andre.

Ja, hva betyr det?

Perls mente at alt vi gjør er projeksjoner, og min oppfattelse av dette er at jeg ser verden igjennom mine øyne, jeg bringer med meg alt jeg har opplevd, mine følelser, mine tanker, mine fantasier og den kulturelle og geografiske bakgrunnen jeg har, mine roller - alt.

Vi er alle forskjellige, og derfor ser vi verden med våre egne øyne - og det er projeksjonen.

Motparten til projeksjon er å ta til bake eller eie selv, og hva i all verden er det da?

Projeksjonene våre oppstår som regel i et mønster, det vil si at vi tolker en situasjon fordi vi har opplevd noe lignende før.

Nå skal jeg prøve å komme med noen eksempler, og det kan være mine projeksjoner basert på andre personers utseende. Hvis jeg møter en innvandrerkvinne som går med hijab kan jeg tenke at hun sikkert har hatt en streng oppvekst og føler seg tvunget til å gå med dette plagget. Dette er min projeksjon på en person som jeg aldri har møtt før, og for alt jeg vet kan hun ha tatt det valget helt selv og føler at det er en naturlig del av henne og at hun er bevisst på hva det gjør med henne og med andre rundt seg. Møter jeg en person som fremstår som overvektig, kan jeg tenke en tanke om at han spiser usunt, trener ikke og lar kroppen sin forfalle. Dette kan være en person som trener tre ganger i uka, spiser akkurat det samme som meg, men som har en annen forbrenning eller en utfordring med stoffskiftet.

Fortell meg en ting om deg selv, og jeg vil projisere mine tanker om deg. Hvor bor du, hva jobber du med, hvilket standpunkt har du til homofili, innvandrere, å betale skatt, hvor var du på ferie i fjor, hvordan klokke har du, hvilken bil kjører du?

Etter hvert som jeg opplever nye ting og får økt awareness, skjønner jeg mer at disse tankene jeg har om personer jeg er sammen med kommer fra meg. Da kan jeg ta tilbake mine projeksjoner og ta eierskap til dem. Jeg kan reflektere over at jeg tenker visse ting når jeg sanser noe.

Selv om en mann har tatoveringer over hele kroppen, betyr ikke det at han bor i Konebankerlia og jobber på lager - det er bare mine stereotyper som spiller meg et puss.

Jeg skal rett og slett ikke tolke verden ut fra mine erfaringer, og dette er spesielt viktig i rollen som terapeut. Som privatperson kan jeg sikkert tillate meg selv en større grad av projeksjoner, og det er ikke nødvendig at jeg spør enhver som går med hijab om hun gjør det av egen fri vilje eller fordi religionen hennes sier at hun skal det.

Som terapeut skal jeg skru på awarenessen min, sette mine egne behov til side og utforske hva som skjer med klienten min her og nå. Ved å ta tilbake mine projeksjoner og kanskje utforske disse sammen med klienten, vil vi sammen få en større awareness rundt hvem vi er i terapirommet, og forhåpentligvis kan dette videreføres til "verden der ute".