Gestalt

Gestalt terapi er en metode for psykoterapi, og historisk ble denne retningen ble grunnlagt av neuropsykiateren Fritz Perls som hadde utdannet seg til lege og tjenestegjorde under første verdenskrig før han startet opp egen praksis i Berlin (Clarkson/Mackewn). Han tjenestegjorde også under 2 verdenskrig og var en mann med mye livserfaring, han var jøde og måtte rømme fra Tyskland, selv om hans flukt nok var drevet mer av hans politiske syn enn den religiøse bakgrunnen.

I Leipzig hadde Wilhelm Wundt startet det første instituttet for psykologiske studier i 1879, og gikk derfor fra å se på mennesket filosofisk, men mer som en maskin. Det ble viktig å finne ut hvordan mennesket fungerte, og denne formen for nyskjerrighet gjorde at det ble viktig å se på detaljene i stedet for helheten.

Wundt er beskrevet som litt skiftende, og hans tilnærming gjorde at mange gikk til ham for å lære, men fortsatte sin forskning på egenhånd i stedet for å følge hans endringer. De ulike filosofiske tilnærmingene til psyken går tilbake flere tusen år, men Wundt var den som startet den nye retningen som har ført til at fagfeltet psykologi utviklet seg.

Christian von Ehrenfels er grunnleggeren av Gestalt psykologien. Han mente at summen av alle detaljer utgjør noe mer enn de enkelte bestanddelene. Det finnes en rekke personer som har bidratt til ulike retninger innen psykologi, og det er Sigmund Freud som kanskje er mest kjent som psykoanalysens far. Fritz Perls ble en sertifisert freudiansk psykoanalytiker og praktiserte som dette frem til han flyktet fra Tyskland i 1933.

Mitt inntrykk av Perls gjennom det jeg har lest, er at han var en nyskjerrig og søkende person som lot seg influere av en rekke ulike kilder. For de som ønsker å lese mer, kan jeg anbefale "Fritz Perls" av Clarkson/Mackewn.

Først rømte han til Holland, deretter til Sør-Afrika, der han lærte seg å fly og fikk sine to barn. Han og Laura Perls hadde suksess med å sette opp en skole for å lære bort psykoanalyse, og han lot seg inspirerere av Lauras observasjoner rundt hvordan barnene tok til seg føde. En artikkel ble skrevet, og senere en ble denne omformet til en bok (Ego, Hunger and Aggression, 1947/1969a). Artikkelen forsøkte han å presentere på en kongress i 1933 og fikk en meget laber respons, spesielt fra Freud.

I 1946 flyttet Perls til New York og traff Paul Goodman. Goodman var meget interessert i anarkisme, og senere spurte Perls om ikke Goodman og Ralph Heffernan kunne bli medforfattere til boken Gestalt Therapy. Denne boken er inndelt i to deler, der Perls skrev den første delen sammen med Hefferline og denne beskriver praktiske øvelser, og den andre delen er primært skrevet av Perls og Goodman. Ved en feil ble de to delene printet i motsatt rekkefølge enn det som var planlagt, siden utgiveren mente dette ville være mest korrekt.

Etter dette kranglet Perls både med sin kone Laura og Goodman, instituttet i Cleveland ble grunnlagt i 1954 og han flyttet til Miami i 1956. Da var han allerede 63 år gammel.

Perls var ikke så interessert i teori, og det var nok bra at han hadde vekket interesse for sine nye ideer hos andre likesinnede som bidro i stor grad til å videreutvikle tankene hans. Spesielt ble bidrag fra Laura Perls og Isadora Fromm med på å utvikle teoriene videre.

På 60-tallet ble den anarkistiske bevegelsen i USA med på å fremme de gestaltiske tankene, Fritz Perls var med i et eksperiment der Gloria, en kvinnelig klient på 30 år gikk i 30 minutter terapi hos Carl Rogers (humanistisk psykologi), Perls (Gestalt therapy) og Albert Ellis (Kognitiv adferdsterapi). Klippene av dette ligger ute på YouTube, og jeg anbefaler å se de for å få et innblikk i de ulike stilene disse tre terapeutene hadde.

Perls døde i 1970 og ble kritisert for å ha ødelagt inntrykket av Gestalt terapi gjennom sine workshops der han drev med gestaltterapi ut fra et underholdningsperspektiv. Frem til Polster & Polster skrev "Gestalt Therapy Integrated" i 1973 var det veldig lite som ble utgitt i årene etter "Gestalt Therapy" i 1951. Joseph Zinker ga ut boken "Creative Process in Gestalt Therapy" i 1977 og i løpet av tiårene som kom skulle metoden bli bedre definert.

En utfordring er at det har oppstått en rekke ulike retninger innen gestalt terapien, der New York instituttet, Cleveland og San Diego har hatt inflytelse på forskjellige nivåer i USA - akkurat som NGI har bidratt til å bygge opp sin "Oslo metode" gjennom arbeidet til Gro Skottum, Daan van Baalen og Grete Kandahl - samt alle som har vært involvert som lærere, studenter, veilledere og andre bidragsytere. Grete Kandahl trakk seg fra skolen i 1995 og Svein Johansen var deleier av instituttet frem til nylig. Les mer om NGIs historikk her.

Utfordringen kommer når jeg skal forsøke å definere hva den gestaltiske metoden består av, for veldig mye av teoriene som vi benytter kommer ikke nødvendigvis fra kilder som er gestalt terapeuter. I Norge er det to forskjellige institutter som jobber med gestalt metodikken, der NGI er den retningen jeg har kunnskap til. De to miljøene er ikke enige om endel detaljer, uten at jeg vet hva det går ut på.

For meg er det helt tydelig at gestalt terapi i praksis ikke fungerer slik Fritz Perls demonstrerer det med klienten Gloria, selv om det klippet som ligger på YouTube viser hvordan en gestalt terapeut kan jobbe fenomenologisk. Opprinnelig var gestalt bevegelsen en slags protest mot det erablerte psykoanalytiske miljøet som startet i Tyskland og har vokst videre på verdensbasis, spesielt i USA. Derfor er mye av pensumet skrevet av personer som har en utdannelse som psykolog, og som arbeider med den gestaltiske metoden. Det er også hentet mye teori fra andre fagmiljø, og dette synes jeg er en av styrkene med metoden. For å kunne praktisere som godkjent gestaltterapeut i Norge må du ha gjennomført den 4-årige utdanningen, tatt eksamen og være medlem av Norsk Gestalt Forening (NGF). Terapeuter som har MNGF i tittelen sin, har dette kvalitetsstempelet og går i veilledning hos en godkjent veilleder.

Skolen er veldig praktisk rettet, og de første to årene er det stort fokus på studentenes egne prosesser. Det betyr at de fleste elevene går mange timer i egenterapi, samtidig som studiet fokuserer på å skape den overordnede forståelsen for de ulike modellene og teoriene som vi bruker. Fra år 3 skifter fokuset over på terapeutrollen og elevene kan starte å praktisere som Gestaltterapeut under utdanning.

Alle terapeuter jobber forskjellig, dette gjelder også personer som går andre utdanninger enn NGI, for de personlige egenskapene og referansene til terapeuten er med på å påvirke hvordan de jobber. Det er nå igangsatt et studie på NGI som heter CORE, der nye klienter blir med fra starten i sin terapi og fyllet ut en evaluering etter hver time. Det samme studiet benyttes i Tromsø der de forsker på virkningen av terapi innen psykologi. Over tid blir det spennende å se resultatene av denne forskningen.

En del andre studier har blitt gjennomført uten at jeg har lest resultatene av dette, det har blitt meg fortalt at det er viktigere at du som klient går til en terapeut, enn at du velger "riktig" terapimetode. En viktig retningslinje er at du ikke skal gå til en gestaltterapeut hvis du har en diagnose uten å informere din fastlege eller psykolog/psykiater først. Dette gjelder spesielt diagnoser som krever medisinering. Vi pleier å si at gestaltterapi er for "normalnevrotikere", det vil si personer med vanlige utfordringer som livet påfører oss. Mange gestaltterapeuter spesialiserer seg innen ulike felt, gruppeterapi, sexualitet, spiseforstyrrelser og så videre.

Det har også blitt gjort studier rundt om det har stor innvirkning på behandlingen om terapeuten har lite eller mye erfaring, her har jeg heller ikke lest rapportene, men visstnok skal nyutdannede terapeuter "fungere like bra" som erfarne. Min hypotese er at dette er en sannhet med modifikasjoner, for en nyutdannet terapeut må sannsynligvis bruke endel mer krefter på sin awareness enn en terapeut med erfaring. Ulempen med terapeuter som har jobbet lenge, er som i alle andre yrkesgrupper, at de legger til seg noen "uvaner".

Dette blogginnlegget har tatt meg noen uker å skrive, det betyr at jeg har fundert litt på hva som kjennetegner gestaltterapi. Du kan jo lese en av de snart 90 innleggene på denne bloggen og muligens bli litt klokere desto mer du leser, men jeg skal prøve å oppsummere - det er nok slik at jeg ikke kommer til å treffe blink på første forsøk, så kom gjerne med tilbakemeldinger ut fra din kunnskap og erfaring i kommentarfeltet.

Først av alt så har vi et uttrykk som er awareness, dette er ikke en unik egenskap for en gestaltterapeut, alle mennesker har en awareness på et eller annet nivå, det er bare det at vi kaller det ofte noe annet. Mange kaller det magefølelse, intuisjon, oppmerksomhet, forståelse for andre mennesker og så videre. Awareness går i tre soner og omfatter det du observerer av dine omgivelser med sansene dine, hvilke kroppslige reaksjoner du har og tankene dine. En gestaltterapeut skal bruke sin awareness til å arbeide fenomenologisk med klienten, det vil si at vi skal observere og forholde oss til det som skjer uten å tolke.

Da kommer det store spørsmålet, klarer vi det?

Nei, jeg gjør det ihvertfall ikke. Men jeg prøver å la vær å tolke, og heller avklare med klienten når awarenessen min sier meg at jeg tolker. Vi har egne metoder for å gjøre dette, og for en uerfaren klient kan det virke litt rart at terapeuten gjør dette - men sammen arbeider da terapeuten og klienten om å øke awarenessen sammen.

Vi skal også være opptatt av det som skjer her og nå. Dette er også litt rart for noen klienter, for vi som mennesker i vårt samfunn er ofte veldig opptatt av å fortelle hvorfor vi har det slik vi har det. En gestaltterapeut kan da spørre hvordan det kjennes nå, klienten kan utforske dette i feltet og bygge opp en awareness rundt hva som skjer når hun føler det slik.

Kilde: iStockphotos

Akkurat nå føler jeg meg forvirret, jeg kjenner at tankene mine surrer i hodet og kjenner på at jeg er både sulten og litt nervøs, denne nervøsiteten kjenner jeg i mellomgulvet som en slags sitring, og jeg kjenner at ved å skrive om det slipper denne følelsen noe av taket. Jeg tolker det som at jeg er usikker om min beskrivelse av gestaltterapi og metode er helt på trynet og kjenner derfor at nervøsiteten kommer tilbake igjen. Dette har jeg en tanke om at er fordi jeg ønsker å fremstå som kunnskapsrik og smart, og at potensielle klienter som leser dette innlegget ikke skjønner noen ting av det jeg skriver. Nå ler jeg på en måte av meg selv, for det er sikkert ikke så farlig - jeg har jo ikke så mange lesere. Nå puster jeg ut gjennom nesen, mumler litt for meg selv og tenker at jeg må gi meg snart.

Dette var en fenomenolisk måte å beskrive mine egne tanker og følelser, det jeg beskrev var den indre prosessen som foregikk i meg mens jeg skrev, jeg hadde awareness på hva som var følelser og impulser, samt at jeg blir påvirket av at jeg er sulten. Jeg hadde også awareness på når jeg tolket og tydet mine egne impulser.

Kanskje du har blitt oppmerksom på at du har slike prosesser som pågår i deg selv? Du har kanskje en indre dialog som går på repeat? Gjør du de samme tingene i lignende situasjoner og noen ganger tenker du i etterkant at dette mønsteret er noe du ønsker å bryte? Tenker du på dette så mye at du ikke får sove til tider? Da er det bare å ringe en terapeut og starte opp, det er ofte det første skrittet med å bestille en time som tar lang tid, og venter du enda lengre blir du nok bare irritert på deg selv en gang i fremtiden fordi du ventet så lenge.