Gestalt

Gestalt terapi er en metode for psykoterapi, og historisk ble denne retningen ble grunnlagt av neuropsykiateren Fritz Perls som hadde utdannet seg til lege og tjenestegjorde under første verdenskrig før han startet opp egen praksis i Berlin (Clarkson/Mackewn). Han tjenestegjorde også under 2 verdenskrig og var en mann med mye livserfaring, han var jøde og måtte rømme fra Tyskland, selv om hans flukt nok var drevet mer av hans politiske syn enn den religiøse bakgrunnen.

I Leipzig hadde Wilhelm Wundt startet det første instituttet for psykologiske studier i 1879, og gikk derfor fra å se på mennesket filosofisk, men mer som en maskin. Det ble viktig å finne ut hvordan mennesket fungerte, og denne formen for nyskjerrighet gjorde at det ble viktig å se på detaljene i stedet for helheten.

Wundt er beskrevet som litt skiftende, og hans tilnærming gjorde at mange gikk til ham for å lære, men fortsatte sin forskning på egenhånd i stedet for å følge hans endringer. De ulike filosofiske tilnærmingene til psyken går tilbake flere tusen år, men Wundt var den som startet den nye retningen som har ført til at fagfeltet psykologi utviklet seg.

Christian von Ehrenfels er grunnleggeren av Gestalt psykologien. Han mente at summen av alle detaljer utgjør noe mer enn de enkelte bestanddelene. Det finnes en rekke personer som har bidratt til ulike retninger innen psykologi, og det er Sigmund Freud som kanskje er mest kjent som psykoanalysens far. Fritz Perls ble en sertifisert freudiansk psykoanalytiker og praktiserte som dette frem til han flyktet fra Tyskland i 1933.

Mitt inntrykk av Perls gjennom det jeg har lest, er at han var en nyskjerrig og søkende person som lot seg influere av en rekke ulike kilder. For de som ønsker å lese mer, kan jeg anbefale "Fritz Perls" av Clarkson/Mackewn.

Først rømte han til Holland, deretter til Sør-Afrika, der han lærte seg å fly og fikk sine to barn. Han og Laura Perls hadde suksess med å sette opp en skole for å lære bort psykoanalyse, og han lot seg inspirerere av Lauras observasjoner rundt hvordan barnene tok til seg føde. En artikkel ble skrevet, og senere en ble denne omformet til en bok (Ego, Hunger and Aggression, 1947/1969a). Artikkelen forsøkte han å presentere på en kongress i 1933 og fikk en meget laber respons, spesielt fra Freud.

I 1946 flyttet Perls til New York og traff Paul Goodman. Goodman var meget interessert i anarkisme, og senere spurte Perls om ikke Goodman og Ralph Heffernan kunne bli medforfattere til boken Gestalt Therapy. Denne boken er inndelt i to deler, der Perls skrev den første delen sammen med Hefferline og denne beskriver praktiske øvelser, og den andre delen er primært skrevet av Perls og Goodman. Ved en feil ble de to delene printet i motsatt rekkefølge enn det som var planlagt, siden utgiveren mente dette ville være mest korrekt.

Etter dette kranglet Perls både med sin kone Laura og Goodman, instituttet i Cleveland ble grunnlagt i 1954 og han flyttet til Miami i 1956. Da var han allerede 63 år gammel.

Perls var ikke så interessert i teori, og det var nok bra at han hadde vekket interesse for sine nye ideer hos andre likesinnede som bidro i stor grad til å videreutvikle tankene hans. Spesielt ble bidrag fra Laura Perls og Isadora Fromm med på å utvikle teoriene videre.

På 60-tallet ble den anarkistiske bevegelsen i USA med på å fremme de gestaltiske tankene, Fritz Perls var med i et eksperiment der Gloria, en kvinnelig klient på 30 år gikk i 30 minutter terapi hos Carl Rogers (humanistisk psykologi), Perls (Gestalt therapy) og Albert Ellis (Kognitiv adferdsterapi). Klippene av dette ligger ute på YouTube, og jeg anbefaler å se de for å få et innblikk i de ulike stilene disse tre terapeutene hadde.

Perls døde i 1970 og ble kritisert for å ha ødelagt inntrykket av Gestalt terapi gjennom sine workshops der han drev med gestaltterapi ut fra et underholdningsperspektiv. Frem til Polster & Polster skrev "Gestalt Therapy Integrated" i 1973 var det veldig lite som ble utgitt i årene etter "Gestalt Therapy" i 1951. Joseph Zinker ga ut boken "Creative Process in Gestalt Therapy" i 1977 og i løpet av tiårene som kom skulle metoden bli bedre definert.

En utfordring er at det har oppstått en rekke ulike retninger innen gestalt terapien, der New York instituttet, Cleveland og San Diego har hatt inflytelse på forskjellige nivåer i USA - akkurat som NGI har bidratt til å bygge opp sin "Oslo metode" gjennom arbeidet til Gro Skottum, Daan van Baalen og Grete Kandahl - samt alle som har vært involvert som lærere, studenter, veilledere og andre bidragsytere. Grete Kandahl trakk seg fra skolen i 1995 og Svein Johansen var deleier av instituttet frem til nylig. Les mer om NGIs historikk her.

Utfordringen kommer når jeg skal forsøke å definere hva den gestaltiske metoden består av, for veldig mye av teoriene som vi benytter kommer ikke nødvendigvis fra kilder som er gestalt terapeuter. I Norge er det to forskjellige institutter som jobber med gestalt metodikken, der NGI er den retningen jeg har kunnskap til. De to miljøene er ikke enige om endel detaljer, uten at jeg vet hva det går ut på.

For meg er det helt tydelig at gestalt terapi i praksis ikke fungerer slik Fritz Perls demonstrerer det med klienten Gloria, selv om det klippet som ligger på YouTube viser hvordan en gestalt terapeut kan jobbe fenomenologisk. Opprinnelig var gestalt bevegelsen en slags protest mot det erablerte psykoanalytiske miljøet som startet i Tyskland og har vokst videre på verdensbasis, spesielt i USA. Derfor er mye av pensumet skrevet av personer som har en utdannelse som psykolog, og som arbeider med den gestaltiske metoden. Det er også hentet mye teori fra andre fagmiljø, og dette synes jeg er en av styrkene med metoden. For å kunne praktisere som godkjent gestaltterapeut i Norge må du ha gjennomført den 4-årige utdanningen, tatt eksamen og være medlem av Norsk Gestalt Forening (NGF). Terapeuter som har MNGF i tittelen sin, har dette kvalitetsstempelet og går i veilledning hos en godkjent veilleder.

Skolen er veldig praktisk rettet, og de første to årene er det stort fokus på studentenes egne prosesser. Det betyr at de fleste elevene går mange timer i egenterapi, samtidig som studiet fokuserer på å skape den overordnede forståelsen for de ulike modellene og teoriene som vi bruker. Fra år 3 skifter fokuset over på terapeutrollen og elevene kan starte å praktisere som Gestaltterapeut under utdanning.

Alle terapeuter jobber forskjellig, dette gjelder også personer som går andre utdanninger enn NGI, for de personlige egenskapene og referansene til terapeuten er med på å påvirke hvordan de jobber. Det er nå igangsatt et studie på NGI som heter CORE, der nye klienter blir med fra starten i sin terapi og fyllet ut en evaluering etter hver time. Det samme studiet benyttes i Tromsø der de forsker på virkningen av terapi innen psykologi. Over tid blir det spennende å se resultatene av denne forskningen.

En del andre studier har blitt gjennomført uten at jeg har lest resultatene av dette, det har blitt meg fortalt at det er viktigere at du som klient går til en terapeut, enn at du velger "riktig" terapimetode. En viktig retningslinje er at du ikke skal gå til en gestaltterapeut hvis du har en diagnose uten å informere din fastlege eller psykolog/psykiater først. Dette gjelder spesielt diagnoser som krever medisinering. Vi pleier å si at gestaltterapi er for "normalnevrotikere", det vil si personer med vanlige utfordringer som livet påfører oss. Mange gestaltterapeuter spesialiserer seg innen ulike felt, gruppeterapi, sexualitet, spiseforstyrrelser og så videre.

Det har også blitt gjort studier rundt om det har stor innvirkning på behandlingen om terapeuten har lite eller mye erfaring, her har jeg heller ikke lest rapportene, men visstnok skal nyutdannede terapeuter "fungere like bra" som erfarne. Min hypotese er at dette er en sannhet med modifikasjoner, for en nyutdannet terapeut må sannsynligvis bruke endel mer krefter på sin awareness enn en terapeut med erfaring. Ulempen med terapeuter som har jobbet lenge, er som i alle andre yrkesgrupper, at de legger til seg noen "uvaner".

Dette blogginnlegget har tatt meg noen uker å skrive, det betyr at jeg har fundert litt på hva som kjennetegner gestaltterapi. Du kan jo lese en av de snart 90 innleggene på denne bloggen og muligens bli litt klokere desto mer du leser, men jeg skal prøve å oppsummere - det er nok slik at jeg ikke kommer til å treffe blink på første forsøk, så kom gjerne med tilbakemeldinger ut fra din kunnskap og erfaring i kommentarfeltet.

Først av alt så har vi et uttrykk som er awareness, dette er ikke en unik egenskap for en gestaltterapeut, alle mennesker har en awareness på et eller annet nivå, det er bare det at vi kaller det ofte noe annet. Mange kaller det magefølelse, intuisjon, oppmerksomhet, forståelse for andre mennesker og så videre. Awareness går i tre soner og omfatter det du observerer av dine omgivelser med sansene dine, hvilke kroppslige reaksjoner du har og tankene dine. En gestaltterapeut skal bruke sin awareness til å arbeide fenomenologisk med klienten, det vil si at vi skal observere og forholde oss til det som skjer uten å tolke.

Da kommer det store spørsmålet, klarer vi det?

Nei, jeg gjør det ihvertfall ikke. Men jeg prøver å la vær å tolke, og heller avklare med klienten når awarenessen min sier meg at jeg tolker. Vi har egne metoder for å gjøre dette, og for en uerfaren klient kan det virke litt rart at terapeuten gjør dette - men sammen arbeider da terapeuten og klienten om å øke awarenessen sammen.

Vi skal også være opptatt av det som skjer her og nå. Dette er også litt rart for noen klienter, for vi som mennesker i vårt samfunn er ofte veldig opptatt av å fortelle hvorfor vi har det slik vi har det. En gestaltterapeut kan da spørre hvordan det kjennes nå, klienten kan utforske dette i feltet og bygge opp en awareness rundt hva som skjer når hun føler det slik.

Kilde: iStockphotos

Akkurat nå føler jeg meg forvirret, jeg kjenner at tankene mine surrer i hodet og kjenner på at jeg er både sulten og litt nervøs, denne nervøsiteten kjenner jeg i mellomgulvet som en slags sitring, og jeg kjenner at ved å skrive om det slipper denne følelsen noe av taket. Jeg tolker det som at jeg er usikker om min beskrivelse av gestaltterapi og metode er helt på trynet og kjenner derfor at nervøsiteten kommer tilbake igjen. Dette har jeg en tanke om at er fordi jeg ønsker å fremstå som kunnskapsrik og smart, og at potensielle klienter som leser dette innlegget ikke skjønner noen ting av det jeg skriver. Nå ler jeg på en måte av meg selv, for det er sikkert ikke så farlig - jeg har jo ikke så mange lesere. Nå puster jeg ut gjennom nesen, mumler litt for meg selv og tenker at jeg må gi meg snart.

Dette var en fenomenolisk måte å beskrive mine egne tanker og følelser, det jeg beskrev var den indre prosessen som foregikk i meg mens jeg skrev, jeg hadde awareness på hva som var følelser og impulser, samt at jeg blir påvirket av at jeg er sulten. Jeg hadde også awareness på når jeg tolket og tydet mine egne impulser.

Kanskje du har blitt oppmerksom på at du har slike prosesser som pågår i deg selv? Du har kanskje en indre dialog som går på repeat? Gjør du de samme tingene i lignende situasjoner og noen ganger tenker du i etterkant at dette mønsteret er noe du ønsker å bryte? Tenker du på dette så mye at du ikke får sove til tider? Da er det bare å ringe en terapeut og starte opp, det er ofte det første skrittet med å bestille en time som tar lang tid, og venter du enda lengre blir du nok bare irritert på deg selv en gang i fremtiden fordi du ventet så lenge.

Projisering

Det er mye terping i studiet rundt de ulike kontaktformene som finnes. En kontaktform er måter vi kommuniserer og agerer i en relasjon, og vi bruker mange av de regelmessig.

De forskjellige kontaktformene har vi subjektive forhold til, noen av de kjenner jeg meg godt igjen i - andre har jeg litt vanskeligere å identifisere meg med.

Hver kontaktform har en motpart, en polaritet - og når jeg har fått dette integrert og forstår forskjellene på de og hvordan de fungerer sammen, kan jeg bruke de i terapirommet med en klient. Selvfølgelig kan jeg bruke denne forståelsen i andre settinger også, men det er i rollen som terapeut de eksperimentene jeg driver med kan utfordre klienten til å få en bedre awareness.

Å projisere, eller projeksjon - er å overføre dine egne tanker eller tolkninger over på andre.

Ja, hva betyr det?

Perls mente at alt vi gjør er projeksjoner, og min oppfattelse av dette er at jeg ser verden igjennom mine øyne, jeg bringer med meg alt jeg har opplevd, mine følelser, mine tanker, mine fantasier og den kulturelle og geografiske bakgrunnen jeg har, mine roller - alt.

Vi er alle forskjellige, og derfor ser vi verden med våre egne øyne - og det er projeksjonen.

Motparten til projeksjon er å ta til bake eller eie selv, og hva i all verden er det da?

Projeksjonene våre oppstår som regel i et mønster, det vil si at vi tolker en situasjon fordi vi har opplevd noe lignende før.

Nå skal jeg prøve å komme med noen eksempler, og det kan være mine projeksjoner basert på andre personers utseende. Hvis jeg møter en innvandrerkvinne som går med hijab kan jeg tenke at hun sikkert har hatt en streng oppvekst og føler seg tvunget til å gå med dette plagget. Dette er min projeksjon på en person som jeg aldri har møtt før, og for alt jeg vet kan hun ha tatt det valget helt selv og føler at det er en naturlig del av henne og at hun er bevisst på hva det gjør med henne og med andre rundt seg. Møter jeg en person som fremstår som overvektig, kan jeg tenke en tanke om at han spiser usunt, trener ikke og lar kroppen sin forfalle. Dette kan være en person som trener tre ganger i uka, spiser akkurat det samme som meg, men som har en annen forbrenning eller en utfordring med stoffskiftet.

Fortell meg en ting om deg selv, og jeg vil projisere mine tanker om deg. Hvor bor du, hva jobber du med, hvilket standpunkt har du til homofili, innvandrere, å betale skatt, hvor var du på ferie i fjor, hvordan klokke har du, hvilken bil kjører du?

Etter hvert som jeg opplever nye ting og får økt awareness, skjønner jeg mer at disse tankene jeg har om personer jeg er sammen med kommer fra meg. Da kan jeg ta tilbake mine projeksjoner og ta eierskap til dem. Jeg kan reflektere over at jeg tenker visse ting når jeg sanser noe.

Selv om en mann har tatoveringer over hele kroppen, betyr ikke det at han bor i Konebankerlia og jobber på lager - det er bare mine stereotyper som spiller meg et puss.

Jeg skal rett og slett ikke tolke verden ut fra mine erfaringer, og dette er spesielt viktig i rollen som terapeut. Som privatperson kan jeg sikkert tillate meg selv en større grad av projeksjoner, og det er ikke nødvendig at jeg spør enhver som går med hijab om hun gjør det av egen fri vilje eller fordi religionen hennes sier at hun skal det.

Som terapeut skal jeg skru på awarenessen min, sette mine egne behov til side og utforske hva som skjer med klienten min her og nå. Ved å ta tilbake mine projeksjoner og kanskje utforske disse sammen med klienten, vil vi sammen få en større awareness rundt hvem vi er i terapirommet, og forhåpentligvis kan dette videreføres til "verden der ute".

Filming av foredrag med Frank-M. Staemmler

Jeg ble spurt om å hjelpe til med å anskaffe videoutstyr til NGI. De har planer om å filme sine foredrag og legge de ut på nettet for at de som ikke hadde mulighet til å delta også kan få et faglig utbytte av dette tilbudet.

Nå er jeg temmelig fotointeressert og har en utdannelse som lydtekniker, men det betyr ikke at jeg har noe spesielt peiling på videoutstyr for det, så jeg henvendte meg til FotoVideo, som er den fagbutikken jeg handler det meste av utstyr. Av dem fikk jeg et par gode tips om utstyr og vi valgte et Canon kamera med en Sennheiser trådløs myggmikrofon. Utstyret kom i hus og så ble jeg bedt om å hjelpe til med filmingen siden læreren som egentlig skulle gjøre det ikke kunne.

En ting er å kjøpe litt utstyr, det er noe helt annet å bli kjent med hvordan det skal brukes korrekt. Det meste av filming jeg gjør er på iPhonen min, og her var det behov for å trene litt. Så jeg tok med utstyret på hytta og lekte skjult kamera med familien, mikket opp samboeren min og fikk litt lavere puls.

Staemmler er en av mine favoritter, og det var moro å få snakket litt med ham, selv om det for det meste var fokus på å sjekke utstyret før foredraget satte i gang. Filmingen gikk forsåvidt greit, jeg slet litt med lys og hadde ikke helt kontroll på å zoome inn og ut. Etterhvert ble jeg litt vågal og startet å panorere litt (les: zoome mens jeg flytter kameraet så Staemmler kommer midt i bildet).

Alt virket bra, og jeg var fornøyd med å komme igjennom foredraget med film på minnekortet.

Planen min var så å bare legge dette ut på nett, det er sikkert kjempeenkelt - og jeg fant fort ut at jeg manglet både utstyret og programvaren for å få redigert råfilmen. Etter en kort brainstorming spurte jeg en medelev om jeg ikke kunne bruke hans iMac, og det fikk jeg.

På Mac'en hadde han noe fantastisk programvare og vi klippet bort litt, la til titler og følte oss ferdige. Da vi så skulle legge dette ut på nett, fant jeg ut at YouTube med sin standard løsning kun tillater videoer på maks 15 minutter. Ugh!

Jeg visste at jeg hadde en Vimeo konto, men der fant jeg ut at jeg kun hadde 500 Mb plass per uke, så løsningen ble å oppgradere denne kontoen og dele videoen i to. Vi kunne kun legge ut 1 halvdel per uke, så jeg var spent på det ferdige resultatet.

Rent teknisk sett er bildet litt for komprimert, vi måtte gjøre det på den måten for å komme under 5Gb per halvdel, og lyden peaker fordi jeg hadde satt input nivået for høyt fra mikrofonen.

Men nå vet jeg hvordan det skal gjøres, og jeg regner med at jeg tilbyr min hjelp til det neste prosjektet også.

Del 1: https://vimeo.com/57163292
Del 2: https://vimeo.com/57457750

Observasjon

Nå som jeg har startet med klienter og i tillegg fokuset på skolen har gått mer over til terapeut rollen enn tidligere i første og andre klasse, har jeg startet å bli mer oppmerksom på rollen som observatør.

Denne bloggen er skrevet med tanke på personer som har en personlig interesse av terapi på ett eller annet plan, og begrepet med observasjon i gestaltterapi har muligens en annen betydning enn det folk flest legger i det.

Da jeg var i militæret hadde vi observatører som hadde som oppgave å komme seg i posisjon i forhold til de målene vi skulle uskadeliggjøre. De hadde lettere utstyr, egne kjøretøy og måtte gjerne grave seg ned uansett vær og årstid og ligge en stund og vente, observere og melde tilbake til resten av troppen som sørget for at granatene haglet.

For å benytte dette eksempelet i forhold til terapi, var det i disse situasjonene viktig at observatørene forholdt seg så saklig og korrekt som mulig. Hvis det var en veistrekning de holdt utkikk med, måtte de først se hvordan veien gikk, hvilke svinger, bruer og annet terreng som fantes og ta en vurdering av hvor det ville være mest hensiktsmessig å legge et eventuelt angrep. De måtte også vurdere hvilke type kjøretøy som fienden hadde, hvilken fart disse sannsynligvis ville ha, avstanden til der bombekastertroppen sto og tiden det ville ta granatene i sin krumbane.

Utfordringen i en slik situasjon selvfølgelig, ville være at granetene ville ødelegge utstyret og mest sannsynlig ta en rekke menneskeliv i tillegg til å lemleste de som ikke døde momentant. For en observatør er det derfor viktig å sette sine egne tanker og følelser til side og tenke på oppgaven og få den gjennomført.

I terapien er det heldigvis få lignelser med dette, men vi som terapeuter har en oppgave å observere hva som skjer i møtet med klienten, og vi må forholde oss til det fenomenologisk. Hva er så å være fenomenologisk?

La oss si at det kommer en kollonne med seks kjøretøy, lettere pansret med mitraljøser betjent av en soldat på taket, de kjører i ca 30 km/t timen og har belter, noe som betyr at de kan kjøre av veien uten å være uskadeliggjort. Observatøren tar dette i betraktning og melder inn følgende via radio:
"9-1, dette er 9-9, vi observerer 6 kjøretøy i retning sør av type BV-206 med 30 meters avstand, fart ca 30 km/t, over".
Av troppsjefen får de beskjed om å velge et av flere nedslagsområder for granatene, og observatøren velger en bakketopp der terrenget tilsier at beltevognene ikke kan kjøre ut av veien og inn i terrenget uten utfordringer. Kommandoen gis videre via kryptert utstyr, granatene avfyres og død og pine følger deretter.

Observatørene forholder seg helt og holdent til fakta, og rapporterer inn det som skjer rent fenomenologisk, det vil si at de ikke tolker eller legger sine egne synspunkter med i kommunikasjonen.

For å gi et flåsete eksempel på hvordan den samme meldingen kunne vært gjort av en person som ikke har de samme forutsetningene og treningen, kunne det vært noe slikt:
"Hallo?! Det kommer seks kjøretøy sørover på veien, det virker ikke som de har så dårlig tid for de kjører ikke så veldig fort, men de er sikkert redde for å bli angrepet siden de har en kar som står og sikter med et digert gevær ut av en luke i taket. Alle sammen har hjelmer, og jeg ser at uniformene er skitne, kanskje de er slitne og ønsker å overgi seg. Hva gjør vi? Jeg tenker at det beste er å stanse dem og ta de til fange. OK?!"

I det siste eksempelet legger observatøren sine tolkninger og meninger inn i beskjeden som gis, og et befal hadde vel fått krupp hvis beskjedene hadde blitt gitt på denne måten.

Utfordringen med å observere seg selv og klienten(e) er at du som regel er alene i terapirommet, emosjonelt tilknyttet situasjonen og veldig opptatt av feltet mellom deg og klienten og det at du ikke skal gjøre noen feil.

Hvor vanskelig dette er, blir spesielt tydelig når en klient har vært i terapi i en time og du i etterkant skal evaluere hva som har funnet sted i timen. Var det noen tydelige figurer? Hvordan oppfattet du klienten, hva skjedde egentlig, oppstod det noen spesielle hendelser, hva ble sagt, hvordan var kroppspråket, hva gjorde du og så videre.

Klarer du å gjøre dette uten å tolke og legge inn dine egne meninger? Neppe, men vi skal prøve så godt vi kan - dette gjør at vi trener opp vår evne til å observere og bruke awareness.

Empati

Kilde: www.frank-staemmler.de

Frank-M. Staemmler er en tysk gestaltterapeut som også er utdannet psykolog. Han har skrevet en bok som heter "Empathy in Psychotherapy". Han har også skrevet noen meget bra artikler som vi bruker mye i studiene på NGI. Språket hans kan være litt kronglete, men jeg liker veldig godt måten som han skriver på og hvordan hans kunnskap om emnene blir synliggjort med gode referanser til kildene.

I følge Staemmler er den tradisjonelle definisjonen på empati følgende: "Empathy is a mode of attending to the client whereby the therapist strives to capture the client's experimential world as accurate as possible without loosing her awareness of the boundary between self and other." (s.23)

Han mener at denne definisjonen ikke er nok, og at det er tre hovedgrunner til at empati begrepet må utvides. Den første grunnen er det han kaller "ensidighet/one-sided" og med dette mener han at begrepet med empati kun gjelder for terapeuten. Jeg tolker dette som et etterslep av holdningene til endel psykologer som ser på seg selv som hevet over sin klient, at det å være utdannet psykoterapeut betød at terapeuten hadde et helt annet utgangpunkt enn klienten.

Den andre grunnen er det han kaller "disembodiment", som jeg har litt vanskelig med å oversette - men det betyr vel at empatien ikke tar hensyn til kroppen i den tradisjonelle beskrivelsen fordi empati først og fremst ble ansett å være en mental egenskap og at kroppen ikke hadde noen innvirkning på dette. For oss gestaltterapeuter er det viktig å se sammenhengen mellom det vi observerer/opplever/sanser, tenker og kjenner i kroppen.

For det tredje påpeker han individualismen, som bygger opp under at alle mennesker står for seg selv og at det ikke er noen link mellom ulike individer. Dette har sin opprinnelse tilbake i historien, og spesielt hendelser som den franske revolusjon og dette med at vi alle skal ta ansvar for oss selv har ført til at empatien ikke har plass. Rent kulturelt peker også Staemmler på at vi blir mer distansert i forhold til andre, dette skylder krig, mengden informasjon om forferdelige hendelser, voldelige videospill og filmer, samt mye annet.

Han mener ikke at hans begrep på empati skal erstatte den tradisjonelle definisjonen av empati, men derimot bygger videre på denne.

Det er et meget langt kapittel som beskriver hans forslag til det utvidede begrepet for empati, og kort oppsummert introduserer han tre poeng der det første er den intersubjektive prosessen mellom mennesker (klient/terapeut). Slik jeg forstår dette er at både klienten og terapeuten mobiliserer for å skape empati som går i begge retninger på et mentalt plan. Terapeuten forsøker å se klienten fra hans ståsted, men denne prosessen går også den andre veien, nemlig fra klienten til terapeuten.

Den andre er en kroppslig forståelse, mitt beste eksempel på dette er for eksempel måten vi speiler andre mennesker på, at vi kan kjenne "fantomsmerter" når vi snakket om en sykdom andre har, "kjenner det på kroppen" når vi ser noen tryne på sykkel og lignende kroppslige reaksjoner. Som terapeuter kan vi også bruke kroppen vår til å vise at vi følger med og møter klienten for å vise at vi har empati.

Det siste punktet er det han kaller den samlende situasjonen / Joint Situation. Her får jeg ikke helt taket på hva han mener, men jeg tror det har noe med at når to personer møtes og skaper en situasjon med felles empati som går begge veier, blir møtet mellom disse to personen noe mer enn to individer som har en forståelse for hverandre. Dette kan kanskje sammenlignes med det vi gestaltterapeuter kaller kontakt i kontaktsyklusen, nemlig at i møtet med hverandre blir feltet til mellom dem, de er over forkontakten og har mobilisert sammen til en kontakt. Denne kontakten varer ikke evig, for alt har jo en ende og vi kommer over i etterkontakten.

Staemmler's nye definisjon på empati er da som følger: "In addition to what is described by the traditional concept of empathy I understand empathy to be a form of social referencing that is based on intersubjectivity, takes place on a bodily level and is mutual: It takes place between two (or several) persons - a referencing of both the expermential world of the other person(s) and also of the joint situation and its emergent characteristics."

Muligens litt omfattende til å oppsummere i en så kort artikkel, så jeg anbefaler dere virkelig å kjøpe boken og lese den. Selv kommer jeg nok til å bla i denne ofte, han beskriver sine begrep meget bra og kommer med gode eksempler. Jeg tror Staemmler kommer til å bli en hovedreferanse for empatibegrepet fremover og håper også andre fagmiljøer enn gestaltterapeuter ser på hans teorier.

Han refererer også til O'Hara (1997) som en annen terapeut med en lignende modell. Hennes bok har jeg ikke.